Lille Botn (Hamarøy gnr. 269)
| Lille Botn | |
|---|---|
| Alt. navn: | Lillebotn |
| Sted: | Tysfjord |
| Fylke: | Nordland (lulesamisk: Nordlánnda) |
| Kommune: | Hamarøy (lulesamisk: Hábmer) |
| Gnr.: | 269 |
Lille Botn er en matrikkelgård (gnr. 269) i Hamarøy kommune, før 2020 i Tysfjord kommune. Den ligger innerst i Bessfjorden i Tysfjord. I sør grenser gården mot gnr. 268 Store Botn, i nord går grensa mot gnr. 270 Skogvoll. Den tidligere kommunegrensa mot Hamarøy utgjør gårdens vestre grense, mens grensa i øst strekker seg ned mot fjorden.
Bnr. 1 er det gamle hovedbølet på Lille Botn. Gården var udelt til 1880, da Vollan (bnr. 2) ble skilt ut. Mellom 1920 og 1950 ble det skilt ut 11 nye bruk. Dette var eiendommer på 0,35 til 0,01 mark. I løpet av 1950-tallet ble det ikke skilt ut noen nye eiendommer, og det 0,01 mark store bnr. 15 var eneste tomt som ble skilt ut på 1960-tallet (1968). Mellom 1972 og 1979 oppstod det en ny bølge med husbygging, og ytterligere seks eiendommer ble oppført i matrikkelen. 1980-tallet ble det på nytt stagnasjon på eiendomsmarkedet før det på 1990-tallet ble skilt ut åtte tomter. I 2009 besto derfor matrikkelgården av i alt 30 separate bruksnummer.
I følge Oluf Ryghs Norske Gaardnavne fra 1905 er gårdsnavnet det tidligere navnet på vika Bessfjorden. Ettersom ”Botn” med tida ble synonymt med gårds- og stedsnavnet, ble fjorden gradvis gitt et nytt navn, Bessfjorden. ”Botn” er et vanlig navn på innelukkede fjorder og basseng også andre steder i Nord-Norge.
Jordsmonnet på Lille Botn består av mineraljord fra forvitring og isavleiring, med sterke innslag av organisk jord. Man regner derfor med at gården har middels bonitet.
Botn i de eldste tider
Fram til 1600-tallet var Lillebotn en del av det samiske finneodelsystemet. Her ble retten til bruken av jorda distrubuert blant samene selv, og i motsetning til resten av kongens jord var etnisitet viktigere enn slektskap når bygselen på eiendommene skulle videreføres. Vi har ingen gode kildebeskrivelser fra gårdens første periode. Man må dermed anta at bosetningene har vært sesongbaserte fram til bumennene overtok. Man antar at de første nordmenn slo seg ned i Tysfjord mellom 1600 og 1610. I Lillebotn ble det første gang betalt skatt til kongen i 1661. Gården ble dette året tatt med i nedtegnelsene for landkommisjonens arbeid. Dette forteller oss at gården ble drevet av nordmenn og at de samiske eiendomsrettighetene var opphevet. I 1661 hadde ”Lille Botten” ei landskyld på 2 pund, og ble drevet av Jacob Blaasen og Olle Erlandsen, som bygslet 1 pund hver. Ved matrikuleringa av Tysfjordgårdene i 1667 var de to fremdeles brukere i Botn. Protokollen forteller at det ble sådd 2 tønner korn på gården. Her ble også holdt 10 kyr, 2 kalver, 9 sauer og 9 geiter. Ved matrikuleringa får vi innsikt i et problem ved gårdsdrifta som skulle vise seg å bli vedvarende. I vinterhalvåret var Lillebotn svært utsatt for snøskred, og jordskred forekom også med jevne mellomrom om somrene. På bakgrunn av det ovennevnte ble ikke landskylda hevet, men beholdt på 2 pund. Av andre skatter finner vi at Jacob og Olle måtte betale leidangskatt, kornskatt og osteskatt. Dette forteller oss at gårdsproduksjonen var egnet til mer enn eget forbruk.
Etter matrikuleringa forsvinner de to gårdbrukerne i Botn ut av kildene. Gjennom 1670-tallet finner vi Sifuer Erlandsen, også kalt Sifuer Ellingsen, i manntall og jordebøker. Av jordeboka i 1784 framkommer det at Siver bygslet 2 pund i Lillebotten. 1686 er siste gang han figurerer i skattelistene ved innbetaling av treårstake. I jordeboka for 1687 og 1688 er Christopher Jørgensen Lillebotten oppført som oppsitter av den 2 pund store gården. Christopher var gift med Anne Nielsdatter, og fikk i 1697 dattera Gjertrud. Paret var trolig også foreldre til Christen Christophersen, som overtok bygselseddelen etter sine foreldre. Overtakelsen kom i stand etter at gården siden 1715 hadde ligget øde. Gården ble lagt ut til bygsel ved sommertinget i 1720.
Den første sikre kilden på Christen overtakelse er futeregnskapet over Salten fra 1720. Her finner vi at Christen Christophersen bygslet 1 pund og 8 skilling i gården, noe som senere ble utvidet til 2 pund. Ved matrikuleringa av Lillebotn i 1723 hadde gården fremdeles bare én oppsitter. Christen livnærte seg av en kombinasjon av gårdsbruk og fiske, med et husdyrhold bestående av 4 kyr, 2 kalver og 12 sauer. Om gårdens øvrige herligheter blir det fremhevet at det var god tilgang på brensel, men at forholdene for fiske var begrensede. Det ble også anmerket at eiendommen lå i bakli, at jordsmonnet var tørt og leirete, at solforholdene var dårlige til korndyrking, at jorda var tungvunden, men at det var tilstrekkelig beiteland. Jordforholdene dannet grunnlag for å så 6 skjepper blandkorn som ga 2 fold, mens høyavlingene strakk seg til 6 lass. På bakgrunn av det ovennevnte ble det foreslått å redusere landskylda med 12 skilling til 1 pund 12 skilling.
Da Christen Christophersen gikk bort i 1746 etterlot han seg ingen arvinger til å overta bygselen av gården. Ettersom enka ikke hadde mulighet til å betale det fogden krevde i jordavgift ble bygselen på Lillebotn lagt ut for allmennheten på ledingsbergtinget 10. juni 1749. Her påtok Ole Pedersen på Kjøpsnes seg å bygsle gården til gressleie. Dette fikk han innvilget, og gården gikk dermed inn i en 12 år lang periode uten husdyrhold.
Siste del av 1700-tallet
Fra 1761 var Lillebotn igjen bebodd, og 6. mars samme år delte fogd Hysing ut to bygselssedler på gården. Peder Christensen og Jon Christensen ble heretter oppsittere med 1 pund hver. Jon og Peder var sønner av Christen Johnsen fra Åndervåg i vestbygda i Lødingen.
Manntallet over Lødingen fra 1762 forteller at Jon var ungkar, men hadde Ole Mathisen og kona boende i husstanden. Ettersom statens nedtegninger fra denne perioden ikke tok seg bryet med å navngi kvinnene, vet vi ikke hvem Ole var gift med. På samme måte kan vi i manntallet lese at Peder Christensen på det andre bruket var bosatt sammen med sin ”quinde”, men hun er altså ikke navngitt. Fra kilden kan vi likevel konkludere at Lillebotn var langt fra overbefolket, med ”bare” fem beboere.
Uventet dødsfall og invalidisering
I tingboka finner vi en nedtegnelse vedrørende brødrene Christensen i Botn. På tinget i 1763 klaget de sin store nød over at gården med jevne mellomrom var utsatt for søskred. Disse hadde sist vinter påført dem store tap i form av både materiell og menneskeliv. Om tapene ble oppført i prioritert rekkefølge vites ikke, men brødrene ytret at: ”deres påboede gård Lillebotten har fått ødelagt en stue og et fæhus, hvoruti all deres avling og eiende var, […] deres moder mistet livet, og deres moster [tante] derved lemlestet så hun er blevet en krøpling”. På bakgrunn av at gården også i tidligere tider hadde ligget øde søkte brødrene nå fogden om fritak fra gårdsskattene. Vi kan videre lese at: ”De håpte nå på nye kongelig nåde til hjelp uti deres armod og husers oppbygging”. Om brødrene fikk gjenhør for sine beklagelser vites ikke, men mye tyder på at så ikke skjedde. Fra tingboka kan vi i 1780 lese at Jon Christensen Lillebotn ble stevnet av fogden for resterende kongelige skatter.
1800-tallet
Jon Christensen forble gårdbruker i Botn til tross for statens skattekrav. Ved folketell-inga i 1801 var han 68 år gammel, og drev ”Botnet Lille” sammen med kona Inger Hansdatter f. ca 1740, og deres ugifte barn Else og Søren. Jons var nå oppført som ”Bonde og gaardbeboer”.
Etter Jon Christensens bortgang i oktober 1804 ble bygselsseddelen for Lillebotn stående ledig. Tomrommet ble fylt den 7. september 1807 da Anders Johnsen ble tildelt bygselen på 2 pund i ”Lille Botten”. Forhandlingsprotokollen, som ble utarbeidet i forbindelse med matrikuleringa i 1820, forteller at Anders var eneste oppsitter på gården. Utsæden dette året var på ¼ tønne rug og 1 tønne bygg, som ga tre fold. Krøtterholdet besto av 3 kyr og 12 småfe. Det ble ellers nedtegnet at jorda var tørrlendt, havnegangen var god og at det brukeren hadde brensel til eget bruk. Lillebotn ble derfor gitt proporsjonstallet 3 ½, noe som rangerte på det nederste sjiktet i Tysfjord. Hvor lenge Anders Johnsen var gårdbruker i Botn vet vi ikke, men i 1838 ble eiendommen lagt ut for salg. Det statlige eierforholdet var dermed over.
Les om historien videre i artikkelen om bnr. 1.
Se også
|
Lille Botn (Hamarøy gnr. 269) er basert på en artikkel i Tysfjords gårds- og slektshistorie av Isak Kjerpeseth Hassel, og lagt ut under lisensen cc-by-sa. Den digitale utgaven av boka er lagt ut av ansatte i Hamarøy kommune, i samarbeid med Norsk lokalhistorisk institutt. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen |