Østmarka (Oslo og Akershus)

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra Østmarka (Oslo))
Hopp til: navigasjon, søk
Kart fra 1923 som viser Losbylinja gjennom Østmarka til Lørenskog.
Østmarka brukes som betegnelse på skogsområdene øst for Oslo. Østmarka inkluderer områder i kommunene Oslo, Lørenskog, Rælingen, Enebakk og Ski og avgrenses av riksvei 120 og riksvei 155 og ellers av bebyggelse og landbruksområder. Totalt dekker Østmarka ca. 256 km2, og av dette ligger omkring 20 % i Lørenskog. Det meste av den delen av Østmarka som ligger i Lørenskog, eies av Losby Bruk. Naturreservatene Ramstadslottet og Østmarka berører Lørenskog i beskjeden grad. Østmarka er en del av det sørøstnorske grunnfjellsområdet og har i hovedsak nord–sørgående daler med delvis skrinn jordbunn. Den høyeste toppen er Barlindåsen i Rælingen (398 moh.), mens Svartåsen (361 moh.), Tronfjellet og Skarpedunderen (begge 359 moh.) rager høyest i Lørenskog.

Det var lærer Johs. Skau ved Vaalerengens skole i Christiania som visstnok var førstemann, i 1914, til å benytte betegnelsen Østmarka – laget etter modell av Nordmarka. På dette tidspunktet hadde byfolk benyttet området i 50 års tid, men mest den delen som hørte til Aker (nå Oslo). Utover 1900-tallet tok trafikken seg opp, og Østmarka blir flittig benyttet til friluftsformål.

I næringsøyemed har Østmarka særlig vært åsted for uttak av tømmer (se tømmerdrift i Lørenskog). Av andre næringer kan nevnes torvproduksjon (se torvproduksjon i Lørenskog) og isdrift (se Mønevann). Skogsveiene i Østmarka er i hovedsak anlagt etter andre verdenskrig, og deres viktigste funksjon er å erstatte tømmerfløtinga. De fungerer også som veiforbindelser til fastboende og serveringsstedene samt som turvei-, sykkel- og langrennstraseer.

Store deler av Østmarka, ikke minst den delen som hører til Lørenskog, er og har vært berørt av drikkevannsrestriksjoner. Losbyvassdraget sør for Mønevann hadde således restriksjoner fra 1949, men disse ble opphevet i 1980-åra. Også Østbyputten og Åmotdammen har vært drikkevann. På grensa mellom Lørenskog og Oslo er Nordre og Søndre Elvåga belagt med restriksjoner, men Fri-Elvåga i nord er unntatt.

Farlige rovdyr finnes knapt i Østmarka, men det er observert gaupe. Bjørn og ulv har det neppe vært siden 1800-tallet, i alle fall ikke med fast tilholdssted. Det er riktignok observert streifdyr de siste åra. Av stedsnavnene ser vi imidlertid at disse dyrene var vanlige før. I lia øst for Nordre Elvåga ligger Gaupesteinene og Gaupesvingen, der en jeger etter sigende skal ha blitt revet i hjel av ei gaupe. Nordvest for Skålsjøen ligger Bjønnebete, der en bjørn visstnok ble skadeskutt midt på 1800-tallet. Navn sammensatt med bjønn og bjørn finnes det mange av i Østmarka, men i noen tilfeller kan mannsnavnene Bjørn og Bjarne ligge til grunn. Endelig finner vi Gråbeinmåsan vest for Halsjøen, et navn som minner oss om ulven.

I 1889 var det storbrann i Østmarka. Under andre verdenskrig, særlig i siste halvdel, var Østmarka et viktig område for Milorg. Østmarka ble brukt som treningsområde, til flyslipp og som skjulested. Også ungdom som flyktet fra arbeidstjenesten, skjulte seg i skogen. En av de mer dramatiske hendelsene innenfor Lørenskogs grenser skjedde ved Bjønnebete i september 1944, der to mann ble overrumplet av tyskerne og skutt. Flyktningeruta Timian fra Oslo til Sverige gikk gjennom Østmarka. En nordlig variant av ruta gikk fra Søndre Elvåga, nord for Drettvann og nord for Nordbysjøen i Rælingen og passerte således gjennom Lørenskog.

Se også


0230 Lorenskog komm.png Østmarka (Oslo og Akershus) er basert på en artikkel publisert i Lørenskog leksikon og lagt ut under lisensen cc-by-sa. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen.
Flere artikler finnes i denne alfabetiske oversikten.