Anja Breien

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Anja Breien (født 12. juli 1940 i Oslo) er filmregissør og manusforfatter, og regnes blant de fremste i sitt fag i Norge. Breiens store gjennombrudd kom med hennes andre spillefilm, Hustruer, i 1975.

Slekt og familie

Hun er datter av forfatter Hans Breien (1904–1991) og Dagmar Munch Søegaard.

Selv er hun ikke gift, men fra 2014 var hun kjæreste med Thorvald Stoltenberg, frem til hans død i 2018

Liv og virke

Hun vokste opp i Oslo, i et hjem hvor kultur var viktig. Hun ble tidlig medlem av Lauritz Johnsons leseforening «Åndeklubben», der hun ble kjent med blant annet Jan Erik Vold.

I hennes ungdomsår hadde svensk film en blomstringsperiode, og særlig Ingmar Bergmans Det sjunde inseglet fra 1956 og Smultronstället fra 1957 gjorde sterkt inntrykk. Etter å ha tatt examen artium fikk hun seg jobb som skript på Nils R. Müllers film Det store varpet, som kom i 1960. Hun reiste til Frankrike for å lære seg fransk, og tok så fransk mellomfag på Universitetet i Oslo. I 1962 fikk Breien et fransk statsstipend, og kom inn på den anerkjente filmskolen Institut des Hautes Études Cinématographiques i Paris. Hun avslutta studiet med hovedoppgaven Den visuelle fantasi i svensk film i 1964.

Etter studiene i Frankrike var hun igjen skript på en film, Henning Carlsens Sult fra 1966. Carlsen ga henne så jobb som regiassisten på Mennesker mødes og sød musikk opstår i hjertet fra 1967. Hennes egen debut som regissør kom med kortfilmen Vokse opp i 1967. Filmen tok utgangspunkt i sagnet om Jostedalsrypa, og var en del av Norsk Films debutantprosjekt «Ungdom 67». Kortfilmen inngikk i en serie på tre, der de to andre regissørene var Egil Kolstø og Espen Thorstenson. De ble sluppet først i 1970, da de to andre var ferdige, under fellestittelen Dager fra 1000 år. I mellomtida hade hun i 1969 laga kortfilmen 17. mai – en film om ritualer, en kontroversiell, satirisk betraktning over feiringa av nasjonaldagen. I 1971 kom kortfilmen Ansikter, med ansiktene i Edvard Munchs malerier og et dikt av Poul Borum som utgangspunkt. I denne samarbeida hun med Jan Garbarek, som da fikk sin debut som filmmusiker. Senere har Breien og Garbarek samarbeida flere ganger.

Voldtekt fra 1971 ble henne første helaftens spillefilm. Manuset hadde hun skrevet sammen med Per Blom. Tittelen henspiller på, ikke bare forbrytelsen som var utgangspunktet for handlnga, men også skjebnen den voldtektsanklaga hovedpersonen får som kasteball i rettssystemet. Svein Sturla Hungnes hadde sin filmdebut med hovedrollen i Voldtekt.

Det var hennes andre spillefilm, Hustruer fra 1975 som ble hennes virkelige gjennombrudd som filmskaper. Filmen tok for seg tre kvinner som slo seg løs etter å ha truffet gamle skolekamerater. Breien hadde samarbeida med de tre hovedrolleinnehaverne Frøydis Armand, Katja Medbøe og Anne Marie Ottersen i teaterprosjektet «Jenteloven» på Nationaltheatret, og de fire samarbeida om manuset. Filmen fikk også to oppfølgere, Hustruer – ti år etter fra 1985 og Hustruer III fra 1996. Filmen fra 1985 resulterte i en Amandapris.

Da Per Blom i 1977 ble syk og måtte trekke seg som regissør for Den allvarsamma leken trådte Breien inn i hans sted. Denne filmen fikk svært god mottakelse hos kritikerne, og gjorde henne også kjent i Sverige. De to neste filmene, Arven fra 1979 og Forfølgelsen fra 1981 ble distribuert til mange land, og gjorde Breien internasjonalt kjent. Arven fikk blant annet stor oppmerksomhet på filmfestivalen i Cannes, der den var med i hovedprogrammet, mens Forfølgelsen fikk en hedersbevisning på filmfestivalen i Venezia.

Thrilleren Papirfugle fra 1984 ble skrevet i samarbeid med Knut Faldbakken. Neste samarbeidspartner var Carl-Martin Borgen, som skrev manus til Smykketyven fra 1990 sammen med Breien. I 1994 vendte hun tilbake til temater fra son første film, Jostedalsrypa, med filmen Trollaften. Her overlot hun regien til Ola Solum, men skrev selv manus. Hun har også laget en kortfilm til, Solvorn fra 1997, basert på fotografier hennes farmor Andrea Breien tok i Luster.

Breien har regissert flere teaterstykker. Hennes debut på dette området kom i 1982, med Paul Osbornes SommersolvernDen Nationale Scene i Bergen.

I 2010 fikk hun Gina Krog-prisen for sine bidrag til å synliggjøre kvinnesaken.

Litteratur og kilder