Birger Braathen Rasmussen

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra Birger Rasmussen)
Gå til: navigasjon, søk
Birger B. Rasmussens grav ved Ullern kirkegård i Oslo.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012)
Birger Braathen Rasmussen (født 23. august 1920, død 6. desember 2007) var født i Drammen som sønn av disponent Birger Rasmussen (1881-1967) og Lilly Bruusgaard. Han var gift med Anne Sofie, født Braathen (1927-1995). Rasmussen var motstandsmann under andre verdenskrig, medlem av Kompani Linge og Oslogjengen.

I barne- og ungdomsårene var han aktiv i speiderbevegelsen, og han fikk der erfaringer som ble viktige under krigen. I 1941 bestemte han seg for å dra over til England for å slutte seg til motstandskampen. Da han kom til England hadde han ingen militær erfaring. Han gikk på handelsgymnaset da krigen brøt ut, og hadde ikke utført verneplikt. Han ble tatt inn i Kompani Linge, hvor han etter hvert ble fenrik. Mens han gjorde tjeneste i Kompani Linge nektet han ved et tilfelle i 1942 å utføre ordre, og ble internert sammen med flere av sine medsoldater. Bakgrunnen for dette var at SOE ikke orienterte Milorg om sine aksjoner. Rasmussen og de andre soldatene mente dette var uholdbart, og sa at de var villige til å gjøre hva som helst så lenge norske militærmyndigheter var orientert, men ellers kunne de ikke utføre aksjonen. I løpet av året ble Forsvarets Overkommando opprettet, og dermed med kommunikasjonen mellom norske myndigheter og SOE langt bedre, slik at soldatene igjen følte at de kunne utføre oppdrag. Rasmussen fortalte Egil Brox[1] at det var en eiendommelig situasjon å ha flyktet fra Norge og sluttet seg til en sabotasjetropp som utførte de reneste selvmordsoppdrag, for deretter å bli internert.

12. november 1943 ble han sluppet i fallskjerm over Aust-Agder sammen med Edvard Tallaksen og Armand Tønnes. De utførte der Operasjon Company, sprengningen av tranformatorene ved Arendal Smelteverk. Det tok dem så to uker å komme seg til Oslo, hvor de traff sin kontaktmann. Rasmussen jobbet igjen sammen med Tallaksen i Operasjon Goldfinch i desember 1943. Dette oppdraget besto hovedsakelig av opplæring av Milorgmedlemmer og mottak av utstyr til hjemmestyrkene.

I mai 1944 oppsto Oslogjengen, og Rasmussen var med fra begynnelsen. Milorg hadde lenge vært meget tilbakeholdne med sabotasjeaksjoner på grunn av represaliene mot sivile, men på dette tidspunkt ble det vurdert som nødvendig å begynne med en mer aksjonspreget linje igjen. Høsten 1944 mistet Rasmussen en av sine nærmeste venner da Tallaksen ble skutt og alvorlig såret på PlasskaféenOlaf Ryes plass. Tallaksen gikk sammen med Gregers Gram for å møte noen angivelige tyske desertører, men det viste seg å være et bakhold. De forsøkte å skyte seg fri, men Gram ble drept på stedet og Tallaksen ble såret og pågrepet. Han tok sitt eget liv i fangenskap senere samme måned, for å slippe torturen som kunne fått ham til å angi kamerater. I tillegg til at han mistet to kamerater var bakholdet på Plasskaféen en spesiell hendelse for Rasmussen også av en annen grunn. Det var egentlig han som skulle gått dit med Tallaksen, men Gram erstattet ham i siste øyeblikk.

6. mars 1945 møtte han tre mann i Fredensborgsveien. En var en frontkjemper, mens de to andre var bevæpnede medlemmer av Hirdens Bedriftsvern. Da de var bare tre meter unna trakk Rasmussen pistolen og skjøt to av dem. Så klikket pistolen, og tredjemann løftet geværet. Kula traff Rasmussen i brystet og gikk ut gjennom ryggen. Han klarte allikevel å komme seg unna, og måtte flykte til Sverige for å få nødvendig legehjelp. Dermed var han satt ut av spill for resten av krigen. Han fortalte til Brox at han selv etter å ha fylt åtti år ikke kunne gå på gaten uten å sjekke om det var noen som skygget ham.

Rasmussen ble i 1947 tildelt Krigskorset med sverd, og i 1988 ble han Ridder av 1. klasse av St. Olavs orden.

Utdanningen hans hadde blitt avbrutt av krigen, og etter å ha blitt dimittert studerte han i USA og Frankrike. 19561968 var han leder for Katfos FabrikerModum, så leder for Borregaards treforedlingssektor 1968–1975 og til sist leder for Follum Fabrikker fra 1975 til 1987 da han gikk av med pensjon. Fra 1985 til 1987 var han president i Norges Industriforbund, og han var også formann i Papirindustriens Sentralforbund.

Rasmussen er gravlagt ved Ullern kirkegård i Oslo.

Referanser

  1. Gjengitt i Egil Brox: Krigens redsler, 2006

Litteratur