Bjelkefeiden

Fra lokalhistoriewiki.no
Gå til: navigasjon, søk

Bjelkefeiden, også kjent som Revanjekrigen, var den andre delen av Karl Gustav-krigene og ble utkjempet fra 1658 til 1660. Krigen hadde stoppet opp ved freden i Roskilde fra 1658, men fredsavtalen var for skjør til å holde. Det norske navnet på krigen kommer fra Jørgen Bjelke, generalløytnanten som ledet de norske styrkene. Freden i København markerer slutten på krigen.

Angrep på Fredrikshald

Fredrikshald ble i løpet av krigen angrepet tre ganger. Blokkhuset Creetzensten klarte å motstå angrepene, og året etter at Bjelkefeiden endte begynte man samme sted å bygge Fredriksten festning.

Første angrep

Den neste krigen brøt raskt ut. Under Bjelkefeiden ble Halden angrepet flere ganger. Generalmajor Harald Stake ledet en svensk styrke på rundt 1200 ryttere og 275 fotsoldater, som i september 1658 nådde Halden. Allerede før de hadde kommet frem til ladestedet slet den svenske styrken. De hadde bare nok ammunisjon til åtte skudd per mann, været var forferdelig og bøndene hadde stukket til skogs med husdyrene slik at det var vanskelig å finne mat. 15. september slo de leir ved Iddesletten. I Halden slepte man to kanoner fra defensjonsskipet «St Peder» opp på høyden, og støpte kanonkuler av bly. Det var bare omkring 700 mann til å forsvare den enkle festningen, hvorav rundt 400 var soldater og resten frivillige borgere, bønder og arbeidere uten militær trening. På morgenen den 16. september rykket Stake frem til Risum, der Overberget nå ligger. Tolleren Mathias Bjørn var ildleder på høyden, og styrte kanonmannskapene godt. De to kanonene gjorde merkbare innhogg i de svenske rekkene, og norske soldater skjøt med håndvåpen fra skrentene rundt. Det første angrepet ble slått tilbake, og deretter to angrep til. På ettermiddagen kom forsterkninger fra Smaalenske Regiment i Fredrikstad, og svenskene slo retrett da korpsmusikken gjallet i gatene. Stake trakk seg tilbake til Bohuslän. Ingen av sidene hadde lidd store tap.

Måneden etter ble en ekspedisjonsstyrke sendt ut fra Halden for å gå inn i Bohuslän. 2400 mann under Jørgen Bjelke krysset grensen, og plyndret i syv-åtte uker. Tilbake i Halden gikk Bjelke sammen med Tønne Huitfeldt og Pedre Olsen Nordmand i gang med å forsterke festningsverkene. Det ble anlagt en skanse på Sauøya, bolighus ble ombygget til en slags blokkhus og gater ble sperret med trær.

Andre angrep

I februar 1659 kom Stake igjen til Halden. Han hadde nå 4000 mann, 1200 hester og artilleri. Skjeberg ble plyndret, og ni kompanier med ryttere og dragoner ble sendt for å ta Fredrikstad. På grunn av snødekkede veier måtte planen oppgis, og styrkene samlet seg i stedet på Berg. Stake bad garnisonen i Halden om å overgi seg, men de nektet. 4. februar marsjerte svenskene mot ladestedet, denne gang fra den andre siden. Svenskene ble igjen slått tilbake, ikke minst på grunn av kanonene på Creetzensten. Stake måtte forsøke å krysse isen, men åpnet seg da for kraftig norsk ildgivning. Imens hadde borgere i Halden satt fyr på sine egne hus. Svenskene måtte komme seg over en smal bro, og dette ble en ren massakre da de forreste støtte på norske soldater mens de bakerste presset på; svenskene hadde satt seg selv i en skrustikke mellom brannen og norske soldater. Mange kom seg unna, og Stake hadde planer om å angripe igjen neste dag, men måtte gi opp dette.

Utvidelse av festningen

Etter kampene var det klart for Huitfeldt at det var nødvendig å bygge en langt sterkere festning i Halden etter at den ble en grenseby. Arbeidet startet allerede i februar–mars 1659. Palisadene ved Gammelporten ble utbedret, og på Creetzensten ble det reist et nytt blokkhso og anlagt flere skanser og batterier. Braadlandskansen og Rolandskansen ble også bygget, og det ble reist en kurtine mellom dem. Vest og nedenfor Rolandskansen reiste man et halvlukket verk, kalt Christianopel etter oberstløytnant Christian Lemwig som anla den.

Borgerskansen er muligens fra denne tiden, men kan også ha blitt påbegynt tidligere. Det var ikke en vanlig skanse, men en linje bestående dels av palisadeverk og dels av steinmur som strakk seg fra området nær kirken til fjellskråningen. Skansen Dragen ble anlagt omtrent der Overdragen nå står. Creetzensten ble et tydelig midtpunkt i festningsverkene, mens de andre skansene var utenverker. Det ble også anlagt noen mindre skanser, som Øglen omtrent der Lynetten nå ligger, og Pas på ved venstre fløy av Braadlandskansen. På sommeren kom Georgsskansen, der Prins Georgs bastion ligger, og lette forskansninger på Risumberget, som nå kalles Overberget.

Tredje angrep

Utdypende artikkel: Beleiringen av Halden 1660

Det siste forsøket på å ta Halden under Bjelkefeiden kom i januar 1660. Denne gangen ble styrkene, omkring 5000 mann hvorav 3000 ryttere, ledet av feltmarskalk Lars Kagg. Harald Stake og Gustav Horn var med i ledelsen. Denne gangen forsøkte de seg ikke på å storme direkte, men beleiret festningen i stedet. Beleiringen skulle var i seks uker, med Tønne Huitfeldt som kommandant på Creetzensten. Blant offiserene var Christian Holberg (Ludvig Holbergs far) og Peder Olsen Normand. Det innledende angrepet mot utenverkene kom 14. januar. Kagg rettet flere mindre angrep mot utenverkene. Etter at kampene hadde rast noen timer begynte beleiringen.

Byen og festningen ble i lang tid utsatt for kraftig artilleriild. Omkring 2500 kanonkuler, 93 granater og 9 fyrboller ramte ladestedet i løpet av tiden beleiringen varte. De norske tapene av liv var små, men de økonomiske tapene var betydelig, ikke minst fordi svenskene brant en rekke gårder og alle sagene i Tistedalen da de trakk seg tilbake. Beleiringen endte den 21. februar, da Kagg bestemte seg for å trekke styrkene tilbake før isen på Iddefjorden ble usikker. På vei mot fjorden mottok han bud om at kong Karl X Gustav var død, noe som medførte at krigen endte.

Kamper i Trøndelag

Trondjems len hadde ved freden i Roskilde tilfalt Sverige. Men alt høsten 1658 gikk norske tropper inn i området og tok kontroll over det. Jørgen Bjelke var strategisk leder for de norske styrkene. Hans plan var forsvar i Sør-Norge og tilbakeerobring i Midt-Norge. Det var lett å mobilisere trøndere til innsats mot svenskene. I løpet av den korte tiden området hadde vært under svensk kontroll hadde to regimenter blitt utskrevet til militærtjeneste ved fronten i Pommern, og det var lagt høy skatt på klippfisk fra Nord-Norge.

Trondheim ble raskt omringet av norske styrker. Georg Reichwein ledet et regiment over Dovre, og dette ble underveis forsterket av bønder som sluttet seg til hærtoget. Det bergenhusiske regiment kom sjøveien. Svenskenes kommandant, Stjernskiöld, måtte innse at byen var under beleiring. Det ble gjort et forsøk på å sende forsterkninger gjennom Jämtland. 3000 mann under Drakenberg gikk mot Norge, men fortroppen ble slått av bønder i Verdalen, og hovedstyrken trakk seg tilbake. Da Stjernskiöld valgte å overgi seg fikk svenskene fritt leide over grensa.

Litteratur