Coop NKL

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Norges Kooperative Landsforenings logo
Samvirkelagslogo fra 1970-årene.
Foto: Olve Utne

Coop NKL BA, tidligere Norges Kooperative Landsforening (NKL), er en landsomfattende sammenslutning av samvirkelag. NKL ble stiftet 27. juni 1906 av representanter for en rekke lokale kooperative foreninger. Slike foreninger hadde eksistert i Norge siden av slutten av 1860-årene. Forbrukerbevegelsen, som foreningene sprang ut av, oppsto i spenningen mellom to forskjellige formål: På den ene siden en ideell intensjon om å skape et bedre samfunn, basert på organisasjoner som var eid og styrt av produsentene eller de som dro nytte av produksjonen. På den annen side et pragmatisk formål om å forbedre forbrukernes økonomiske situasjon. Disse to intensjonene går som to røde tråder gjennom samvirkets historie.

Et sentralt prinsipp var at kooperasjonen skulle være religiøst og politisk nøytral, men på det praktiske og lokale plan allierte samvirketanken seg ofte med arbeiderbevegelsen. Enkelte steder ble kooperasjonen bekjempet og oppfattet som en fare for det kapitalistiske system. Men generelt vant NKL fram i Norge via vedtak i parlamentariske organer, i første rekke på lokalplanet, senere også sentralt. Bevegelsen vokste seg sterk gjennom mobilisering nedenfra i samfunnet, i kraft av lokale medlemsorganisasjoner og vedtak i kommunalpolitiske organer. Forbrukersamvirket har for eksempel ofte fått tildelt lokale tomter til samvirkelag av kommunestyret. Den pragmatiske grunnholdningen har gjort at Forbrukersamvirket er blitt stadig sterkere integrert i det politiske establishment og det kapitalistiske system. Men organisasjonen har også maktet å holde fast på vesentlige sider ved sitt opprinnelige ideelle formål: Kooperasjonen har for eksempel vært en pådriver når det gjelder fornyelse av varehandelen, og den har vist stor omstillingsevne. Det var NKL som etablerte de første selvbetjente butikkene og de første stormarkedene. En offensiv markedsføring av medlemskort har gjort at mer enn én million nordmenn i dag er medlemmer av organisasjonen. Et omfattende arbeid med samordning av innkjøp, felles profilering og et integrert distribusjonssystem har gjort NKL i stand til å møte konkurransen fra andre dagligvarekjeder. I 2000 ble hele den omfattende forbrukerkooperative virksomheten samlet under navnet Coop.

Europeisk bakgrunn: Rochdale-prinsippene

Dagens europeiske samvirkebevegelse kan ideologisk og politisk føre sine røtter tilbake til de sosiale og økonomiske forholdene som ble etablert under den industrielle revolusjon, men forsterket og uthevet av liberalismen. Viktige konsekvenser av industrialismen var oppløsning av tradisjonelle livsformer og etablering av en kommersiell kultur basert på pengeøkonomi og på individualistiske verdier og livsmønstre. Disse konsekvensene ble ikke minst synlige i Nord-England og deler av Skottland, der industrielle virksomheter etablerte seg tidlig noen av de største industribyene var lokalisert. Her lå også sentrum for den viktigste bransjen i industrialiseringens første fase, tekstilindustrien. I nødsårene etter Napoleonskrigene, mellom 1815 og 1917, ble lønningene i den engelske tekstilindustrien halvert og fattigutgiftene omtrent fordoblet. For å motvirke de negative virkningene tok den engelske industrimannen Robert Owen initiativet til å opprette såkalte kooperative landsbyer. Etter planen skulle en kooperativ landsby ha fra et par hundre til et par tusen innbyggere, som i fellesskap eide grunnen og produksjonsmidlene. Innbyggerne skulle i vesentlig grad drive med matproduksjon, men også med håndverk og industri. Robert Owens visjon var å forene verdier og livsmønstre fra det før-industrielle samfunn med moderne teknologi. Owen forsøkte også å sette sine kooperative prinsipper i praktisk system, men hans små samvirkesamfunn gikk snart i oppløsning. En rekke lignende tiltak, på forskjellige områder, ble også forsøkt realisert, både i Nord-England og andre steder. De fleste ble kortvarige. Det var også gjort forøk på å opprette kooperative butikker, men uten videre suksess.

Det var først i den lille byen Rochdale utenfor Manchester, at det lyktes å opprette en butikk som fikk langvarig og omfattende betydning. Bak foretaket sto veverne i byen. En av de viktigste årsakene til at man lyktes i Rochdale, var at virksomheten baserte seg på klare og tydelige prinsipper. Opprinnelig var det 14 prinsipper. De såkalte «Rochdale-prinsippene» er seinere blitt revidert og omformet, men i hovedsak har de for all ettertid utgjort retningslinjene for samvirketiltak i hele den vestlige verden. Særlig fire av disse prinsippene utgjør fortsatt grunnlaget for dagens forbrukersamvirke:

  • Medlemskap skal være åpent og frivillig. Dette innebærer som regel at alle som driver med den aktuelle virksomheten kan bli medlemmer. Vanligvis er det husstander som er medlemmer av forbrukersamvirkelag.
  • Det skal være demokratisk kontroll med virksomheten, noe som betyr at hvert medlem har én stemme på årsmøte eller valgmøte.
  • Begrenset rente på andelskapitalen. Dette betyr at hvis det blir delt ut midler etter innskutt kapital, så blir dette gjort med en fast rentesats.
  • Fordeling av overskuddet i forhold til aktiv deltakelse. Dette blir vanligvis ordnet på den måten at det utdeles en bonus i forhold til hvor mye man har kjøpt i samvirkelaget.

Norske forbrukere organiserer seg: Perioden ca. 1850 til 1906

De norske samvirkeorganisasjonene har felles bakgrunn i den såkalte Rochdale-modellen, som ble kjent i Norge i løpet av 1850-åra. Marcus Thrane var talsmann for samvirketiltak, og gjennom thranittenes arbeiderforeninger ble det stiftet samkjøpslag blant annet i Horten og Larvik. Disse foreningene var basert på at medlemmene kjøpte varer sammen, slik at de fikk dem billigere enn om de kjøpte dem hver for seg og deretter fordelte dem mellom seg. Etter at thranitterbevegelsen var slått ned i første halvdel av 1850-åra, synes imidlertid disse lokale samvirketiltakene å ha gått i oppløsning. En annen viktig linje i agitasjonen for Rochdale-modellen og den engelske samvirkebevegelsen utgikk fra arbeidersamfunnene og kretsen omkring Eilert Sundt, som blant annet stiftet bekjentskap med tiltaket da han besøkte den første verdensutstillingen i London i 1851. Sundt var med å stifte Christiania Arbeidersamfund i 1864. Sammen med læreren og folkeopplysningsmannen Ole Vig fra Stjørdal i Nord-Trøndelag tok Sundt opp samvirketanken på bred basis. En av Sundts nære medarbeidere var Oskar Andersen Dietz, som vinteren 1866 tok initiativet til å danne en samvirkeforening i Fredrikshald i Smaalenenes amt. Fra Halden spredte tiltaket seg til andre steder i nærheten. Østfold synes å ha vært et av fylkene der samvirkebevegelsen først fikk gjennomslag. Samme år – altså i 1866 – skjedde det også tilsvarende etableringer av lokale samvirkeforeninger i Stavanger, Bergen og Drammen. Gjennom 1870-åra økte bevegelsen i styrke, og det ser ut til å ha vært omkring 290 foreninger på slutten av 1870-tallet. Særlig var tettheten stor på Østlandet. Deretter skjedde en kontraksjon. Mange foreninger ble lagt ned. Nedgangen kulminerte i løpet av 1880-tallet. Fra 1890-årene startet en ny oppgangsperiode, som også la grunnlaget for en nasjonal sammenslutning. I tråd med denne utviklingen har forfatterne av verket Organisert kjøpekraft. Forbrukersamvirkets historie i Norge (Pax Forlag 2006) inndelt forbrukersamvirkets tidlige historie i tre faser eller bølger:

  • Første bølge omkring 1850 – en innlednings- eller forløperfase, der ideologien propaganderes og de første foreningsdannelsene skjer
  • Andre bølge omkring 1870 – en konstituerende bølge, der det skjer brede foreningsdannelser over et stort og spredt geografisk område
  • Tredje bølge fra begynnelsen av 1890-åra – det definitive nasjonale gjennombruddet, som kulminerer med etableringen av NKL i 1906

Årsaker og bakgrunn – pengeøkonomi, liberalisering og folkelig foreningsdannelse

Forbrukersamvirket er blitt kalt et ektefødt barn av de dyptgående samfunnsendringene i Norge i annen halvdel av 1800-tallet. Den brede overgangen til pengeøkonomi dannet en viktig forutsetning for bevegelsen. En annen forutsetning var den politiske liberalismen, som fikk to viktige konsekvenser for framveksten av samvirketanken og samvirkebevegelsen. For det første virket liberalismen som en drivkraft når det gjaldt å avvikle tradisjonelle reguleringer og begrensninger på politisk og økonomisk virksomhet. Den skapte optimisme. Den fungerte individualiserende og frigjørende, og den understreket det personlige ansvar og betydningen av selvhjelp. For det andre la liberaliseringen av økonomien grunnlaget for større økonomiske forskjeller mellom samfunnsklassene. Samvirkebevegelsen utgjorde ett ledd i den bredere bølgen av foreningsdannelser som var et resultat av den økende liberaliseringen og demokratiseringen av samfunnet. Bevegelsen tok opp i seg selvhjelpstanken og tanken om å frigjøre vanlige mennesker fra nedarvede reguleringer og gi dem innpass i pengeøkonomien.

Regionale og lokale mønstre – organisatoriske ankerfester

Det tidligste norske forbrukersamvirket var et sammensatt fenomen, både geografisk, sosialt og politisk-ideologisk. Et fellestrekk for de tidligste foreningsdannelsene i 1850-åra var at de oppsto i byene og at initiativet ofte kom ovenfra. Foreningsdannelsene fra 1860-åra og framover var derimot i vesentlig grad knyttet til norske bygdesamfunn, og de synes i betydelig større grad å ha vokst fram nedenfra og på lokalt initiativ. Thranitterbevegelsen har ofte blitt forstått som utgangspunktet for forbrukersamvirket i Norge. Nyere forskning som ble gjennomført av Even Lange og hans medarbeidere i 2006, synes å peke på at andre plattformer var vel så viktige. Fra thranitterbevegelsen utgikk riktignok de første impulsene til kooperativ virksomhet, men som andre selvhjelpsbevegelser var den primært orientert mot samvirke på produsentsiden av økonomien. Bevegelsen fikk særlig gjennomslag på Sørlandet, Østlandet og i Trøndelag, men det var tilsynelatende bare noen få steder – som i byene Horten og Larvik i Vestfold – at det dannet seg en form for forbrukerorienterte foreninger. Disse fikk imidlertid ingen langvarig betydning. Den aktivistiske og opposisjonelle holdningen til det etablerte samfunnet som bevegelsen demonstrerte, virket dessuten til å reise sterke motkrefter. Og det framstår ifølge Lange og hans medarbeidere som om det snarere var blant disse motkreftene at de første varige foreningsdannelsene skjedde. Motkreftene hadde to organisatoriske ankerfester. Det ene var de filantropisk orienterte arbeiderforeningene, som vokste fram i 1850- og 60-åra, og som etter hvert ble politisk knyttet til partiet Venstre. Slike foreninger oppsto i byer som Moss, Bergen og Kristiania. Det andre tyngdepunktet for motkreftene var Søren Jaabæks bondevenner, som allierte seg med arbeiderforeningene i denne saken, og dessuten trakk med seg viktige støttespillere som skogeieren og industrimannen Helge Væringsaasen og statistikeren Jacob Neumann Moen.

Det var de borgerlige arbeiderforeningene og bondevennene som ga bevegelsen kraft og gjennomslag i annen halvdel av 1800-tallet. Mange av de tidlige byforeningene gikk under, noen steder fordi de satset for ensidig på en sårbar arbeiderbefolkning, andre steder fordi de prøvde å konkurrere med private aktører med lave priser og høyt utbytte. Bygdeforeningene var mer stabile. De representerte i sterkere grad kontinuiteten fram til dannelsen av NKL. Bygdeforeningene hadde også en klarere ideologisk profil, basert på kamp mot byenes og kjøpmennenes privilegier og for handelsfrihet på landet. Endringer i handelsloven i perioden mellom 1866 og 1874 førte til opphevelse av de siste bestemmelsene som begrenset handelen med dagligvarer utenfor byene. Fram til midten av 1890-åra slet likevel forbrukersamvirket med ustabilitet, tilbakeslag og nedleggelser.

Stiftelsen av NKL

NKLs første kongress i 1906, med 45 delegater fra 30 medlemslag.
Foto: Ukjent (1906)

Etter midten av 1890-åra synes forbrukersamvirket i større grad å ha stabilisert seg organisatorisk, noe som la grunnlaget for en nasjonalt overgripende foreningsdannelse. Tre forutsetninger var viktige i denne sammenheng. For det ene at industrialiseringen hadde skapt et større, billigere og mer spesialisert produktspekter. For det andre at den sterke urbaniseringstakten på slutten av 1800-tallet hadde lagt grunnlaget for betydelig flere og mer homogene forbrukere. Den nye typen forbrukere hadde dessuten gjennom flere tiår bygd seg kunnskap og fortrolighet med samvirketanken. Et tredje viktig utviklingstrekk var at hovedstaden Kristiania (Oslo) også var blitt en fungerende «hovedby», et sentrum for næringslivet i Norge, og et «hovedkvarter», det vil si et sentrum for organisasjoner og institusjoner, som historikeren Jan Eivind Myhre har betegnet det. En god sentral forankring var en betingelse for at forbrukersamvirket kunne utvikle en fellesforening. NKL ble stiftet den 27. juni 1906 med representasjon fra 28 ulike kooperative foreninger. Advokat Ole Dehli ble NKLs første formann. Dehli hadde vært en viktig pådriver i den forutgående prosessen.

1900-tallet: Medlemsvekst og produksjon

Ti år etter stiftelsen hadde NKL allerede 35 000 medlemmer. Mangelen på forsyninger under første verdenskrig, i kombinasjon med økende priser, bidro til sterk medlemsvekst. Etter 20 års virksomhet – i 1926 – passerte medlemstallet 100 000. Den sterke medlemsveksten gjorde også at kooperasjonen i økende grad ble møtt med motstand fra private aktører, både på produksjons- og distribusjonssiden. Mange produsenter og grossister nektet leveranser til Forbrukersamvirket. Dermed ble det viktig å produsere egne varer. Allerede i 1911 overtok samvirket margarinfabrikken Norge i Bergen. Seinere etablerte NKL margarinfabrikker også i Oslo og Bodø. Kooperasjonen startet også fabrikasjon av andre nærings- og nytelsesmidler som tobakk og kaffe. Seinere ble produktspekteret utvidet med næringsmidler, (mel og sjokolade) forbruksvarer (såpe og sko) og hvitevarer (vaskemaskiner). NKL opprettet også en skole, Samvirkeskolen i Bærum, der medlemmer og ansatte ble skolert.

NKL etter annen verdenskrig

I Kirkegata 4 i Oslo har Coop NKL hatt sitt hovedkontor siden 1911.
Foto: Chris Nyborg (2013)

Tiden etter annen verdenskrig har vært preget av at Kooperasjonen i stadig sterkere grad er blitt en akseptert og integrert del av handelsnæringen. I 1951 ble Handelsloven endret slik at samvirkelagene også fikk lov til å opprette filialer og selge varer til ikke-medlemmer. NKL var svært endringsorientert og rask til å tilpasse nye modeller for detaljhandelen i norsk sammenheng. Allerede i 1947 åpnet den første selvbetjeningsbutikken, et konsept som samvirkelagene kom til å pådrivere for i norsk sammenheng. I 1967 ble det såkalte S-merket lansert som et felles merke for alle grener av NKLs virksomhet. Året etter ble varehuskjeden Domus åpnet. Obs! Stormarked ble etablert i 1975.

Forbrukeridealer – tradisjon og fornyelse

Parallelt med at NKL ble en mer pågående og tydelig kommersiell aktør, søkte organisasjonen å ta vare på sin ideologiske arv. I 1980 lanserte NKL merkeløse og dermed spesielt rimelige varer – såkalte blåhvite varer – som et forsøk på å motvirke prisdrivende merkevarefiksering og et marked med mange i realiteten nokså like produkter. NKL var også forholdsvis tidlig ute med å sette fokus på miljøaspekter ved varehandelen og på fenomenet «rettferdig handel».

Utviklingen fra 1980 til 2009

Perioden fra 1980 til 2000 var preget av store omstillinger og hyppige utskiftinger i ledelsen. Kooperasjonen ble også stadig mer uniform med resten av varehandelen. Som nevnt, ble all kooperativ virksomhet i 2000 samlet under navnet Coop, som i 2009 organiserer omkring 1300 butikker over hele landet og har en markedsandel på rundt regnet 25 prosent. Coop NKL BA er samvirkelagenes fellesorganisasjon og eies av samvirkelagene. Coop NKL skal være en strategisk og forretningsmessig pådriver og arbeide for at samvirkelagene får best mulig markedsbetingelser. Selskapet driver også sparing, finans og eiendomsforvaltning.

Litteratur og kilder

Margarinfabrikken Norge, Stavangergata 42 i Oslo, oppført for NKL, åpnet 1929.
Foto: Stig Rune Pedersen (2013)
  • Riksarkivet, Pa 1394 Coop NKL BA, Innledning til arkivkatalog, referert med tillatelse fra Vidar Øverland, Riksarkivets privatarkivseksjon
  • Knutsen, Kristian T.: Fra krambod til stormarked. Forbrukerkooperasjonen i Østfold gjennom 120 år 1866-1986, Østfold samvirkelag Sarpsborg 1987.
  • Lange, Even (red.), Espen Ekberg, Eivind Merok, Iselin Theien og Jon Vatnaland: Organisert Kjøpekraft. Forbrukersamvirkets historie i Norge, Pax forlag Oslo 2006.
  • Pa 1394 Coop NKL BA, Riksarkivet.
  • Roalkvam, Gunnar: Vårt eget eventyr. Forbrukersamvirket i Rogaland, Lokalhistorisk stiftelse Stavanger 2000.

Eksterne lenker