Visste du at alle artikler i denne wikien er under kontinuerlig utvikling?
Er det noe du ønsker å skrive om eller omskrive? Registrer deg som bruker og bli med på laget!
Har du mindre korrigeringer eller supplerende opplysninger? Ta kontakt med oss på Norsk lokalhistorisk institutt!

Den Norske Turistforening

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Harstad turlags hytte i Grønnkollen.
Foto: Gunnar Reppen (2009)

Den Norske Turistforening (DNT) er en paraplyorganisasjon for lokale turistforeninger som arbeider for å fremme og legge til rette for fot- og skiturisme i Norge. Den ble grunnlagt i 1868, og har pr. 2009 55 lokallag og mer enn 215 000 medlemmer. DNT driver en rekke turisthytter som står til disposisjon for medlemmene.

Grunnleggelsen

Jøldalshytta, eid av Trondhjems Turistforening, fotografert i 2009.
Foto: Arnfinn Kjelland
Turistforeningen ble grunnlagt 21. januar 1868, med konsul Thomas Johannessen Heftye som hovedinitiativtaker og første formann. De andre medlemmene av den første direksjonen var oberst Fredrik Næser, professor Halvor Rasch, kaptein Hans H. Krag, og assessor W. Erichsen. De ønsket med foreningen å legge til rette for at flest mulig skulle få mulighet til å oppleve norsk natur.

På det tidspunkt hvor DNT ble grunnlagt var turisme fortsatt forbeholdt den bemidlede del av befolkningen, overklassen og den øvre middelklassen. Andre hadde ikke mulighet til å reise på ferie, både fordi det var dyrt og fordi det var tidkrevende. Etter mønster av alpeforeninger i andre land organiserte Heftye og hans krets seg for å få flere til å se at det var mulig å bruke naturen uten at det trengte å koste mye.

Allerede i grunnleggelsesåret 1868 kjøpte DNT sin første hytte, Krokan ved Rjukanfossen. De startet også opp med merking av løyper i Nordmarka, og begynte planleggingen av hytter og merka løyper på høyfjellet. I 1870 var Tyinhytta ved Tvindehaugen ferdig, og samme år ble Memurubu kjøpt av DNT. I 1872 var Gjendebu ferdig. Siden fulgte stadig nye hytter, slik at det i løpet av de første femti årene kom på plass seksten nye hytter i Jotunheimen og på Hardangervidda.

Med et voksende jernbanenett økte muligheten for at flere kunne komme seg opp i fjellet. Ikke minst var åpningen av Bergensbanen i 1909 viktig, fordi denne knyttet sammen Jotunheimen og Hardangervidda. Flere hytter ble anlagt slik at de utnyttet mulighetene jernbanen ga. Det ble nå mulig å gå i fjellet selv i en kort ferie, fordi man ikke trengte å bruke flere dager på å komme seg fram til startpunktet.

Etter Fridtjof Nansens og andre polarforskeres berømte skiferder på slutten av 1800-tallet ble skiløping mer utbredt. I 1907 ble Glitterheim for første gang holdt åpen i påsken, og andre hytter fulgte etter. Med dette begynte skiturisme i fjellet å bli populært, og påskeferien slik mange nordmenn nå kjenner den tok form.

DNTs patentførerordning

Bak, eller helst foran, de tidlige fotturistene sto ofte lokalkjente fjellførere. Dette var gjerne bønder som mot betaling tok på seg å lede mer eller mindre erfarne turister gjennom vill natur med eller uten hest. I de første årbøkene til Turistforeningen finner vi mye informasjon om strekninger som kunne kreve guiding, om hvor en kunne få tak i fjellførere og hva de kostet. Ofte ga artikkelforfatterne også konkrete anbefalinger om navngitte førere og frarådet bruk av andre.

Fram til 1870 var fjellføring en lite organisert tjeneste, men fra dette året innførte Den norske Turistforening faste takster for førere på flere fjelloverganger i Jotunheimen. På Gjendebu var oppsynsmannen forpliktet til å "holde” folk som kunne stå parat til å lede turister mot fastsatt betaling. Den første av disse skal i følge Turistforeningens 50-årsberetning ha vært Hans Halvorsen Flaate ved Espedalsvann.

I årene som fulgte fikk DNT avtaler med flere hotelleiere og andre turistverter om å skaffe førere ”til rimelige takster”. Flere av turbeskrivelsene i de tidlige årbøkene tyder likevel på at det ikke alltid var lett å få leid seg en fører. I årboken for 1882 skriver for eksempel Hans Th. Knudtzon, i kjølvannet av en alpekongress i Salzburg, at det i Norge beror "rent på tilfældet" om en får tak i en fører og at man sjelden har noen garanti for om han er dyktig.[1] I en artikkel i årboken for 1885 gir Carl Hall flere førere og hele fjellområder det glatte lag, men roser samtidig andre, deriblant flere av de senere patentførerne.

Turistene hadde altså behov for "kvalitetssikrede" og tilgjengelige førere på utsatte strekninger. På turistforeningens generalforsamling i 1889 la direksjonsmedlem og senere formann J. Andersen-Aars fram et konkret forslag til en fastere organisering av førervesenet etter forbilde av Sveits. Året etter ble forslaget vedtatt av direksjonen sammen med en instruks, der førernes ansvar og plikter var listet opp. Første året var det 18 stykker som passerte nåløyet og fikk utstedt Turistforeningens patentførerbevis. Dette gjaldt for ett år av gangen.

I Sveits kurset man fjellførere, og de måtte bestå en eksamen for å få utstedt patenter. Tanken om kurs og eksamener ble imidlertid forkastet i Norge, fordi en ikke regnet med å finne kompetente instruktører. I stedet søkte Turistforeningen råd hos lensmenn og andre lokale for å undersøke potensielle føreres egnethet. Dessuten kom foreningens sekretær med innspill etter sine årlige inspeksjonsreiser i fjellheimen. Om patentførerne fikk fornyet tillit ved årets utløp avhang blant annet av skussmålene som turistene la inn i loggbøkene deres.

Fjellførerne ble av Turistforeningen utstyrt med kart, kompass og - for forsering av breer - isøks og tau. Å bære turistens sekk "indtil en vekt av 12 kg" var blant deres pliktene. Det var også vedlikehold av varder, klopper, broer og veier underveis, så fremt det ikke førte til "uforholdsmæssig tidsspilde".[2] Føreren var ellers ansvarlig for de reisendes sikkerhet, med mindre de trosset hans advarsler og var dumdristige. Reisebeskrivelser i årbøkene tyder på at turistene dessuten forventet at førerne skulle lede dem til utsiktspunkter, sørge for båttransport og trekke dem i tau om oppstigningene ble for tøffe.

I mange år holdt patentførerordningen seg uendret, og en ny instruks som ble vedtatt i 1911 bygde i stor grad på den gamle. I 1912 var antallet patentførere oppe i 34, etter å ha steget jevnt siden ordningen kom i stand. Deretter sank tallet, og i årboken for 1925 kan vi lese om klager til direksjonen på førerforholdene ved enkelte hytter. Her kommer det fram at førerne ble mindre brukt enn tidligere, og ved de mindre besøkte hyttene ble det dyrt for bestyrerne å skulle "holde en voksen mann til disposisjon til de få turister som ønsker veiviser eller bærer". Det ser også ut til å ha blitt stadig vanskeligere å finne pålitelige og dyktige avløsere når førere som hadde hatt jobben i en årrekke, ble for gamle eller falt fra.

Utdanning av tindeførere

De første årene etter DNTs grunnleggelse hadde turister flest nok med allminnelige fotturer, men fra slutten av 1880-årene økte interessen gradvis for brevandring og tindebestigninger. Enkelte turister krysset breer og besteg topper på egen hånd, men de fleste brukte førere. Fram til århundreskiftet var tindeførerne gjerne utenlandske, men enkelte norske førere gikk i skole hos disse og kvalifiserte seg dermed for tindeføring. Turistforeningens årbøker hadde hvert år oversikter over hvilke turister som hadde nådd hvilke tinder, og førerne ble også nevnt.

I 1913 holdt DNT for første gang kurs for patentførere, med særlig fokus på breer og tinder, kart og kompassbruk og førstehjelp. Fem førere deltok på det ukelange kurset som foregikk i Horungstindene, og de som underviste var Nils Backer Grøndahl, direksjonsmedlem og formann i Norsk tindeklubb, DNTs sekretær og kasserer H. Horn og patentfører Ole Berge ved Turtagrø. Vi kan ane en viss kulturforskjell mellom byfolk og fjellfolk i årboken for 1913, der Jens Printz i sin omtale av kurset advarer mot å gå for fort fram: "...hvis vi skulde plugge al den lærdom ind i en norsk fører, vilde man kanske faa sande deg gamle ord: Hans store visdom gjør ham rasende."[3]

Miljøinnsats

DNT engasjerte seg allerede i 1904 for å få opprettet nasjonalparker, og jobbet aktivt med dette i mange år. Først i 1962 kom landets første nasjonalpark, Rondane. DNT engasjerte seg også for verning av vassdrag, og bidro sterkt til at Verneplan for vassdrag kom i 1973. Organisasjonen har også jobbet i forhold til motorferdsel i utmark, artsforvaltning og forurensing.

Medlemsforeninger

DNT Drammen og Omegns butikk.
Foto: Anne Gallefos Wollertsen
I slutten av 1980-åra ble DNT omorganisert fra en sentralorganisasjon med lokallag til en paraplyorganisasjon med lokale medlemsforeninger. Foreningen som inngår i DNT er:

Østlandet

Sørlandet

Vestlandet

Midt-Norge

Nord-Norge

Litteratur

Fotnoter

  1. DNTs årbok 1882, s. 155
  2. DNTs årbok 1911
  3. DNTs årbok 1913, s. 160

Eksterne lenker