Einar Skjæraasen

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Einar Skjæraasen
Foto: Rigmor Dahl Delphin (1965).

Einar Skjæraasen (født 23. juli 1900 i Trysil, død 18. mars 1966 i Oslo) var hjemstavnsdikter fra Trysil. Med sine vare skildringer av livet, kjærligheten og naturen - mange av dem skrevet på Trysilmål - ble han en svært populær lyriker. Ikke minst oppnådde han, i likhet med sambygdingen Halldis Moren Vesaas, å nå inn i stuene og hjertene til mange nordmenn gjennom diktopplesninger på radio.

Slekt og bakgrunn

Han var sønn av Martin Engebretsen Skjæraasen (f. 1872) og Ida Marie Engebretsdatter Østmo (f. 1875), og ble født som den første av åtte søsken på småbruket Mellom-Skjæråsen. Oldefaren Peder Jensen Nordli var husmann under Galåsen, og kjøpte i 1846 deler av Nymosetervollen, hvor bruket Skjæråsen ble rydda. Hans datter Marte Pedersdatter ble gift med Engebret Gjermundsen Nesbakken, og Mellom-Skjæråsen ble utskilt til dem i 1881. Bakgrunnen i husmanns- og småbrukerslekt er noe som går igjen i Einar Skjæraasens diktning. Som han sier i «Ved kvilsten'»: «Jeg er gla for at jeg er tå folk / som bar tungt / og trødde veg»[1].

Mora gikk bort i 1922. Han nådde hjem da han fikk budskapet om at det sto om livet, men kom allikevel for sent. Mora kjente ham ikke igjen, og utånda kort etter at han kom hjem. Mens faren var på skogsarbeid i ukesvis var det mor som hadde vært hjemme med ungene, og det var tungt å oppleve at han ikke fikk kontakt. I et av hans såreste dikt, «Vemodsvise», viser han noe av sorgen: «Så var det att så morsord / frå voggesull og bønn. / Så er det att et hjarte / som aldri krevde lønn. / Så er det att ei svie / for mangt en itte rakk. / Så er det att små skuldmenn / som glømte å si takk.»[2]. Hun etterlot seg små unger, som måtte ta vare på hverandre. I åra som fulgte opplevde Einar Skjæraasen tre ganger til å miste sine nærmeste. Eldstesøster Paula døde 21 år gammel i 1923, den yngre søstra Inga Marie døde 17 år gammel i 1925 og yngstejenta Gudlaug Elfrid døde 13 år gammel i 1930. Det var tuberkulose som tok alle de tre søstrene. Diktet «Avskjed», som var med i den første samlinga Einar Skjæraasen ga ut, handler om Elfrids død: «Jeg har atter løftet hodet / reist meg fra min tunge tvil / mens de trette øyne synker / i et vekt, forklaret smil. / Og så er jeg her alene / vi er ikke lenger to...»[3].

Utdanning og karriere

På skolen i Trysil, hvor ungene gikk på skole annenhver uke da Einar Skjæraasen var i barneskolealder, møtte han først en norsklærer som ikke likte dikterisk svermeri. Unge Einar elska å skrive stil, men brukte han fantasien fikk han kommentaren «Du skal ikke lyve!» med store røde bokstaver i margen. Men da de fikk ny lærer endra alt seg; han skaffe nye lærebøker, oppmuntra til å skrive og ikke minst, han tok med sjetteklassingen inn i skolens boksamling og lot ham få med seg Synnøve Solbakken[4]. Dette første møtet med voksenlitteraturen åpna dører for ham. Som elleveåring fikk han sitt første dikt trykt i et søndagsskoleblad, og han fortsatte å skrive.

Einar Skjæraasen dro tidlig hjemmefra, og tok middelskoleeksamen på Rena. Faren solgte bruket i 1918, og flytta til Nordby i Innbygda. Valget om å ta utdanning heller enn å ta over småbruket var nok riktig. Han kunne senere i livet kjenne at han hadde svikta, men hadde nok ikke den praktiske sans som krevdes. Sønnen forteller at han godt kunne sitte i mørket hvis sikringen gikk, og si: «Nei, nå ble det mørkt, kjerring!»[5] Etter middelskolen fulgte Handelsgymnaset i Kristiania. I 1921 begynte han å jobbe i bank. Fram til 1926 jobba han i Andresens Bank, og så flytta han til Tynset der han jobba i Tønset Sparebank.

Einar Skjæraasen ble 26. juni 1926 gift i Vestre Aker kirke med Ingrid Olason (f. 1903) fra Lier, som var datter av handelsmann Herman Olason (f. 1870) og Ragna Pedersen (f. 1870). De fikk to barn, som nevnes i flere av hans dikt som «Vesla» og «Påsan». Einar og Ingrid traff hverandre gjennom Bondeungdomslaget, hvor hun spilte piano ved tilstelninger. Han bodde da de traff hverandre på Bekkelaget, og hun bodde på Tåsen. Det ble langt å gå for en forelska ung mann, så han flytta litt nærmere, til Schweigaards gate. Og så fikk han tak i en hybel på Tåsen hageby, og lykken var gjort. Lønna i Oslobanken var ikke nok for et par å leve av, men jobben han fikk i Tynset var bra nok lønna.

Årene på Tynset var gode, med et godt vennemiljø. Han ble redaktør i bygdelagsavisa Dal og døl, og skrev blant annet anmeldelser av diktsamlinger og engasjerte seg i spørsmålet om diktergasje. Tryslingen Sven Moren trer fram som et av hans store forbilder, og han skrev også en svært positiv anmeldelse av diktene til hans datter Halldis Moren Vesaas. Han forsøkte seg med et novelleforlag, og skrev til kjente forfattere som Sigrud Undset og Olav Duun. Selv om de svarte positivt, var det ingen av dem som hadde mulighet til å bidra, så forsøket falt i fisk.

I 1933 bare det tilbake til Oslo, etter at Tønset Sparebank hadde gått konkurs. Skjæraasen jobba så i Oslo Sparebank til 1954. De siste årene var han fullmektig. Han fikk så jobb i Tono, og fra 1955 var han kontorsjef der.

Diktning

Einar Skjæraasen sammen med to dikterkolleger, Jan-Magnus Bruheim og Tor Jonsson i 1950
Foto: Ukjent.
Minnesmerke over Einar Skjæraasen ved Trysil kirke.
Foto: Trond Nygård (2014).

I 1936 kom hans debutsamling, Reflekser, ut. Det gikk ikke så bra, anmeldere reagerte med å slakte den. Han var nok ikke så fornøyd selv heller, for han trakk i liten grad fram disse diktene etter at han hadde slått gjennom. I 1938 kom Skritt forbi min dør, og her har han funnet mye av den formen han skulle bli kjent for. Varmen og nærheten i diktene ble bedre mottatt av kritikerne enn den forrige samlinga.

I 1941 kom Den underlige våren. Naturlig nok er krigen et tema som skinner gjennom, men det er igjen varmen og nærheten som står tydeligst fram. Et av diktene i samlinga, «Lykke», er blant diktene svært mange forbinder med Skjæraasen.

Så stiger sevjene kom ut i 1945, og her finner man de første diktene på Trysilmål. Mens han tidligere hadde skrevet bare på riksmål, begynte han mot slutten av krigen å skrive på sin barndoms dialekt. I Danse mi vise, gråte min sang fra 1949 tok hans skrittet fullt ut, og skrev alt på Trysilmål. Hjembygda trår også mye klarere fram som hans store inrpirasjonskilde enn den hadde gjort det tidligere. Han hadde frykta at leserne ikke ville forstå dialekta, men i stedet trykket mange ham til sine bryst. Og enda flere tilhengere fikk han i 1954 med samlinga Du ska itte trø i graset. Titteldiktene er et av hans aller mest kjente. I denne samlinga er kjærlighetsdiktene mer framtredende enn tidligere. Han har også et budskap, ikke minst om alt arbeid og slit vanlig folk har vært gjennom, men blir ikke forkynnende. Han var påvirka av Nansenskolen og Albert Schweitzer, men trykker ikke idealene derfra ned over hodet på leseren - i stedet bruker han dem til å forstå og beskrive sine egne opplevelser.

Mange av diktene er skrevet i visestil, med enkel rytme og enderim. En finner noen dikt som er mer modernistiske, men jevnt over er det viseformen som er hans format. Dette gjorde det enkelt å tonesette mange av diktene, og det skal nå finnes flere melodier til hans dikt enn antallet dikt han skrev. I 1966 kom Erik Bye synger Einar Skjæraasen ut, med flere av Skjæraasens mest kjente dikt.

Selv om det er temaer som lykke, kjærlighet og vakker natur som mange først og fremst forbinder med Skjæraasen, har han også dikt med dystrere temaer. Døden går igjen, men sjelden som noe brutalt - hos Skjæraasen er døden en stille søvn, vemodig, men uunngåelig: «- Det er så mye borte / men mye er og att. / Godt etter arbeidsdagen / å få e rolig natt.»[6] Et unntak fra dette er «Ungdom» fra Den underlige våren (1941), hvor krigens gru trenger seg inn. Under en ungdomsfest der de drikker, danser og er glade tar en ung mann på seg en hjelm noen har funnet på slagmarka ved Verdun, og kjenner hullet i hjelmen der et prosjektil har trengt seg gjennom presse mot sin panne. Festen stopper: «De kom til meg og spurte: / - Er du syk, / du drikker ikke, / og du danser ikke. / Jeg pekte inn i flengen: / Han var ung som en av oss! / Da var det som de senktes / et mørke ned i festen. / For alle var vi unge, / og det var vondt å være til.» [7]

I Og alle mine viser fra 1956 samla han det han sjøl tenkte på som viser mer enn dikt. Sju undringens mil fra 1963 er et utvalg han sjøl gjorde fra sine tidligere samlinger. Den inneholder alle de mest kjente diktene, og er et godt bilde på hva dikteren sjøl mente var kjernen i hans diktning. Den siste samlinga, Sang i september, kom i 1965. Etter hans død i 1966 ga Aschehoug forlag ut Bumerke, som består av utvalget fra Sju undringens mil samt noen nye dikt. I forordet fortelles det at Sjæraasen hadde tenkt å gi ut ei ny samling høsten 1966, men han rakk altså ikke å fullføre denne. I Bumerke tok forlaget med de diktene de hadde grunn til å tro at han mente seg ferdig med. Den siste boka som ble gitt ut var Ord av Einar Skjæraasen fra 1967.

Ettermæle

Einar Skjæraasen ble en av Norges mest folkekjære diktere. I parken ved Trysil kirke er det reist et minnesmerke, der dikteren framstilt i bronse sitter i dype tanker foran en stein hvor et av diktene hans, «Fylle med sang» fra Du ska itte trø i graset (1954) er inngravert.

Sønnen Magne Skjæraasen ga i 1972 ut biografen En elsker i verden: min far Einar Skjæraasen. Boka er skrevet til datteren Ingrid, som ikke rakk å bli kjent med sin farfar.

Einar Skjæraasens vei i Oslo og Einar Skjæraasens veg på Elverum er oppkalt etter ham.

Bibliografi

Referanser

  1. ↑ Utdrag fra «Ved kvilsten'» i Så stiger sevjene, 1945.
  2. ↑ Utdrag fra «Vemodsvise», etterlatt dikt i Bumerke, 1966.
  3. ↑ Utdrag fra «Avskjed» i Reflekser, 1936.
  4. ↑ Magne Skjæraasen, 1972 s. 13.
  5. ↑ Magne Skjæraasen, 1972 s. 31.
  6. ↑ Utdrag fra «Vemodsvise», etterlatt dikt i Bumerke, 1966.
  7. ↑ Utdrag fra «Ungdom» i Den underlige våren, 1941.

Kjelder

Eksterne lenker

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Einar_Skjæraasen&oldid=2021267»