Øystein Erlendsson

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra Erkebiskop Eystein)
Hopp til: navigasjon, søk
St. Øystein på et glassmaleri i St. Olav domkirke i Oslo. Han bærer erkebiskopens verdighetstegn: Pallium, mitra og bispestav, og han holder en modell av Nidarosdomen for å identifisere ham som kirkebyggeren.
Foto: Chris Nyborg (2013)

Øystein Erlendsson (død 26. januar 1188 i Nidaros) var erkebiskop av Nidaros fra 1158/1159 til sin død. Han ble regna som helgen i middelalderen, og flere katolske kirker fra nyere tid er viet til ham. Som erkebiskop ble han en av de viktigste kirkeledere Norge har hatt. Hans periode på erkesetet var under borgerkrigstida, og han gjorde et stort arbeid for å styrke kirken gjennom en allianse med Erling Skakke og Magnus Erlingsson. Han huskes også for konflikten med Sverre Sigurdsson, som førte til at han måtte leve i eksil i tre år. Øystein begynte bygginga av Nidarosdomen.

Hans far var Erlend Himalde, mens moras navn ikke er kjent. Farfaren var Joan på Rossvoll. Det er usikkert hvor denne gården lå, men mest sannsynlig var det i Verdal i Nord-Trøndelag. Alternativt kan den ha ligget i Børsa i Sør-Trøndelag. Kildene identifiserer ham som dattersønns sønnesønn (tippoldebarn) av Torberg Arnesson og sønnesønns sønn (oldebarn) av Ulv Uspaksson. Hans fødselsår er ikke kjent, men ut fra når han begynner å opptre i kildene er det grunn til å anta at han ble født noe før 1120.

Navnet skrives på norrønt Eysteinn Erlendsson. Man finner også de latiniserte formene Augustinus in Norwagia og Augustinus Nidrosiensis.

Liv

Vi vet ikke noe sikkert om hans studier, men det er all grunn til å tro at han hadde studert i utlandet, og da sannsynligvis i England eller Frankrike. Han ble utnevnt til kapellan og fehirde hos Inge Krokrygg, og han skal ha vært sogneprest i Konghelle. Det var kong Inge som utpekte ham som etterfølger til Jon Birgersson av Nidaros. Øystein reiste til paven for å motta palliet, som er erkebiskopens verdighetstegn og beviset på at han var utnevnt av paven. Han oppholdt seg under reisa en tid i klosteret St. Victor i Paris. Dette var et viktig senter for den greogorianske reformbevegelsen, som gikk inn for at kirken skulle ta mer aktivt del i samfunnsutviklinga. En omfattende kirkelig lovgivning, som også påvirket verdslige lover, var et sentralt virkemiddel. Som en del av reformen ble slike lover ordnet for å skape et enhetlig system, og dette ser man at skjedde også i Norge. Jon Birgersson døde i 1157, og det ser ut til at Øystein formelt ble utnevnt i 1158 eller 1159. Reisa til Roma må ha tatt lang tid, og først i 1160 eller 1161 ser det ut til at han tar opp sitt embete. Dette fortelles av en innskrift i Nidarosdomen, som sier at han innviet Johanneskapellet den 26. november 1161, i sitt første år som erkebiskop.

Etter Håkon Herdebreis fall i 1162 allierte Øystein seg med Erling Skakke og Magnus Erlingsson. I 1163 eller 1164 kronet han Magnus, med den pavelige legat Stefanus som vitne, i det som var norges første kongekroning. Som motytelse ble det gitt en kroningsed og et privilegiebrev[1] som bekrefta flere kirkelige rettigheter, og i tronfølgeloven er blant annet krav om ektefødsel tatt med[2]. Øystein fikk også gjennomslag for en kristenrett kalt Gullfjær, som bare er kjent gjennom andre kilder. Han reviderte Frostatingsloven, og sto også antagelig bak en revisjon av Canones Nidrosienses, den norske kirkeretten. I dette arbeidet må han ha henvendt seg direkte til paven, for svarbrev rundt dette fra pave Alexander III er bevart[3]. Øystein fikk på et tidspunkt tittelen «det apostoliske setes legat» (pavelig legat), noe ingen annen norsk erkebiskop fikk før på 1400-tallet. Et av hans hovedmål var å føye den norske kirke inn i universalkirken, og å sikre en kirke som var fast knytta til pavestolen og samtidig fri og uavhengig overfor kongen. I privilegiebrevet Magnus, eller egentlig hans far Erling i og med at Magnus var et umyndig barn, måtte gi før kroningen ble det slått fast at kongen hadde mottatt kronen og makta fra Gud gjennom erkebiskopen. Han forplikta seg til å styre som Olav den helliges vasall, og kronen skulle etter hans død ofres til domkirken. Av kirkelige rettigheter som ble innrømma kan nevnes retten til frie bispevalg, handelprivilegier for erkesetet og strenge straffer for overgrep mot pilegrimmer og voldsbruk i eller nær domkirken. Erkesetet fikk også rett til å kreve inn bøter etter sølvverdi, hvilket betydde en fordobling av bøteinntektene i forhold til reell pengeverdi.

Da Sverre Sigurdsson gjorde opprør i 1170-åra ble Øystein stående på Magnus' side. Etter nederlaget i slaget på Ilevollene i 1180 måtte Magnus flykte, og Øystein valgte også eksil. I tre år oppholdt seg i England, blant annet i klosteret Bury St. Edmunds[4] og ved bispesetet i Lincoln. Oppholdet der ga mange nye impulser som han tok med tilbake til Norge. Under oppholdet i England lyste han Sverre i bann.

I 1183 vendte Øystein tilbake til Norge. Samme år seiret Sverre i slaget ved Bergen. Erkebiskopen hadde ikke annet å gjøre enn å forlike seg med Sverre, for så å reise tilbake til Nidaros. I 1184 felte Sverre Magnus i slaget ved Fimreite. De siste fem årene av Øysteins tid på erkesetet er preget av en lav profil. Sverre hevdet i Sverres saga at bannlysningen ble hevet, men senere kilder viser at det ikke var sant. En historie om at erkebiskopen skal ha bedt om Sverres tilgivelse kort tid før han døde er også muligens propaganda.

Ettermæle

St. Eystein kirke i Kristiansund er viet til erkebiskopen.
Foto: Olve Utne (2008)

Øystein døde den 26. januar 1188. Han ble begravet i Nidarosdomens kapittelhus.

Theodoricus monachus forfatta et latinsk skrift som de gamle norske kongene, som ble tilegna erkebiskopen. Man regner Øystein som den som skapte et intellektuelt miljø i Nidaros, og dermed la grunnlaget for at slike verker ble forfatta. Det er også sannsynlig at han engasjerte seg i utforminga av Passio et Miracula Beati Olaui, den eldste Olavslegenden, og antagelig skrev han selv ned noen av legendene som ble tatt mer i verket.

Han huskes også som byggherre. Han regnes som Nidarosdomens grunnlegger; før hans tid var Kristkirken en langt mindre og enklere kirke. Tverrskipet og oktogonen ble reist i hans tid. Det ser ut til at han var sentral i å innføre den gotiske stilen i byggearbeidet, inspirert av oppholdet i England. Han fikk også reist kapittelhuset og steinhallen i Erkebispegården. I tillegg til domkirken sto han også bak opprettelsene av Kastelle kloster i Konghelle og Elgeseter kloster i Trondheim, begge augustinerklostre som var nært knyttet til bispesetene.

I 1229 ble Øystein helligkåret av et enstemmig provinsialkonsil i Nidaros. Noe senere, antagelig først i 1241, ble det gjort framstøt for å få en pavelig helligkåring av ham. Pave Gregor IX døde sommeren 1241, så han fikk ikke tatt noen avgjørelse. En kommisjon bestående av abbeden på Tautra, prioren på Nidarholm og dominikanernes prior i Nidaros ble oppnevnt for å granske saken. En ny kommisjon ble oppnent i 1246, uten at det ser ut den første noen gang kom med en innstilling. Heller ikke den andre kommisjonen klarte å komme fra til noe, for abbeden av Tautra døde, og de to andre medlemmene var ikke egna ifølge den neste kommisjonen, oppnevnt i 1251. Den besto av biskop Arne av Bjørgvin og de dominikanske priorene i Oslo og Nidaros. De gjorde kom fram til et resultat, men hadde ikke fulgt pavens retningslinjer. Dermed ble nok en kommisjon oppnevnt i 1255, bestående av biskop Torgils av Stavanger, abbeden på Nidarholm og prioren av Elgeseter. Det overrasker vel nå ingen at heller ikke denne kommisjonen kom til noe resultat. Den femte og siste kommisjonen ble oppnevnt av pave Klemens IV i 1268, og besto av biskop Peter av Bjørgvin og abbedene på Tautra og Nidarholm. Heller ikke fra denne kommisjonen kjenner vi noen endelig rapport. Øystein ble dermed aldri kanonisert av paven.

I Nidarosdomen hadde han en kult. Han var skrinlagt, i et vakkert sølvskrin. Det er også tegn til at det var et alter i domkirken som var viet til ham. Kulten bekreftes blant annet av Matthew Paris, en engelsk munk som besøkte Nidaros i 1248 for å reformere Nidarholm kloster. Han forteller om Augustinus in Norwagia, hvis hellighet var bekreftet av mange mirakler. Hans minnedag, dødsdagen 26. januar, ble ikke formelt skrevet inn i liturgien i Nidaros.

Ved reformasjonen ble helgenskrinet smelta ned, og ga tolv kilo sølv.

Da den katolske kirke ble gjenoppretta i Norge i 1840-åra ble feiringa av minnedagen tatt opp igjen. Det ble retta henvendelser til Vatikanet om dette. Selv om han ikke er formelt helligkåra av paven, gjelder en regel om at det er en gammel, lokal kult. 10. februar 2001 godkjente Konggregasjonen for gudstjenesten og sakramentsordningen av dagen kunne feires som valgfri minnedag i Trondheim katolske stift, og 30. september 2002 godkjente Liturgikongregasjonen at minnedagen ble opphøyet til fest i Trondheim stift, mens den ble valgfri minnedag i Oslo katolske bispedømme og Tromsø katolske stift.

To katolske kirker er viet til St. Øystein: St. Eystein kirke i Kristiansund og St. Eysteins kirke i Bodø. I tillegg finner man St. Eysteins dagsenter i Levanger, og St. Eysteins skole i Bodø. En støttegruppe for prestekall som ble oppretta på initiativ fra Sigrid Undset het også St. Eystein. Det kan nevnes at EysteinskirkenHjerkinn, som tilhører Den norske kirke, er oppkalt etter kong Øystein Magnusson, ikke etter erkebiskopen.

Referanser

  1. RN 1 nr. 89
  2. RN 1 nr. 111
  3. DN XVII nr. 5; RN 1 nr. 128; RN 1 nr. 129; RN 1 nr. 130RN 1 nr. 157
  4. Jf. DN XIX nr. 61 med fotnote

Kilder