Festning

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra «Festningsanlegg»)
Hopp til navigering Hopp til søk
Fredriksten festning i Halden.
Foto: Ulf Larsen

Festning eller borg er militære konstruksjoner og bygninger beregnet til forsvar i krig. Mennesker har bygget defensive konstruksjoner i mange tusen år og i ulike komplekse utgaver. Det gir en forsvarer mulighetene til å utnytte sine ressurser, vanligvis mannskaper og våpen, bedre. Festningen sørger for å utnytte terrenget og omgivelsene på en bedre måte. Begrepet kommer fra latin, fortis, «sterk» og facere, «å lage».

Festningsverk deles vanligvis inn i to grupper, nemlig permanente festningsverk og feltbefestninger. Permanente festningsverk blir vanligvis bygget i fredstid med de ressurser en stat har; og er som regel kraftige bygningsverk i sten eller betong. Feltbefestninger er midlertidige stillinger som bygges av styrker under krig og med forgjengelige materialer, som tømmer. Det er og en mellomkategori som kan kalles semipermanente festningsverk. Slike blir bygget hvis en under en krig ønsker å beskytte et område så godt en kan, og har tid og ressurser til det.

Middelalderfestninger ble vanligvis utdatert da kanonene kom i det 14. århundre. Festningsverk i stål og betong fikk en renessanse i det 19. århundre, men utviklingen i moderne krigføring siden den første verdenskrig har i hovedsak gjort festninger overflødige. Kun dype underjordiske bunkere kan fremdeles gi noe beskyttelse i moderne krigføring. Mange historiske festningsverk har i moderne tid blitt store turistattraksjoner, som for eksempel Oscarsborg festning.

Historie

De eldste norske festningene er bygdeborgene, som dukker opp i jernalderen og særlig i folkevandringstida. De kan ha hatt flere funksjoner, men bærer preg av å være egna til å forsvare ei gruppe mot angrep.

I middealderen ble det oppført flere større festninger, og også mindre festningsverk som Valdisholm i Glomma. I Norge ble det ikke vanlig med bymurer. Middelalderens Oslo hadde bare en palisade, mens Akershus festning lå et stykke utafor byen. Først på 1600-tallet fikk vi en festningsby med voller og murer, nemlig Gamlebyen i Fredrikstad/Fredrikstad festning.

Mens middelalderborgene skulle beskytte mot forholdsvis lett skyts - norsk terreng innbyr ikke i særlig stor grad til å bruke beleiringsmaskiner - ble det fra 1600-tallet nødvendig med nye forsvarsverker for å beskytte mot artilleri. Murene fra middelalderen kunne bli forsterka, men vel så viktig var det å legge jordvoller foran dem, slik at det ikke gikk an å skyte direkte inn i muren. På 1600- og 1700-tallet var flere av disse festningene i kamp, og særlig kjent er kampene ved Fredriksten festning under store nordiske krig.

På 1800-tallet begynte de store festningene å bli utdatert. Artilleriet ble stadig kraftigere, og endringer i strategi førte til at beleiringer ikke lenger var så aktuelt. En av de viktigste funksjonene ble da å være fengsler; slaveriene ble lagt til festninger.

Rundt 1900 ble det oppført en rekke nye grensefestninger, og eldre festningsverk ved svenskegrensa ble modernisert. Man opererte da med et linjeforsvar, der en rekke mindre festninger skulle samarbeide for å stoppe eller sinke fienden. Uavhengighet fra Sverige ble sikra uten krig, og de fleste av grensefestningene ble raskt nedlagt ettersom de lå i den demilitariserte sonen som ble oppretta.

Under andre verdenskrig var de fleste av de gjenværende grensefestningene til dels utdatert, og til dels feilplassert i og med at fienden ikke kom fra Sverige. Noen var i kamp, som Oscarsborg festning og Hegra festning, men de fleste måtte bare oppgis. Okkupasjonsmakten begynte så å oppføre nye festningsverk, moderne bunkere og kanonstillinger langs kysten. Festung Norwegen ble et enormt nettverk som skulle beskytte det okkuperte Norge mot en alliert invasjon. En del av de tyske anleggene ble tatt over av Forsvaret etter krigen. Enkelte av festningene ble brukt som rettersteder etter rettsoppgjøret.

I dag er forsvaret av Norge basert på mobil slagkraft, mens festningene har blitt kulturminner. Enkelte har fortsatt en festningskommandant, som i praksis er mer en museumsdirektør enn en militær leder.

Teknisk oppbygging

Festninger er ofte plassert på dominerende punkter i terrenget. Terrenget og de naturlige hindringene er utbedret med steinmurer, palisader eller jordvoller som danner den ytre grensen for hovedfestningen. Disse skal gjøre det vanskeligere for fienden å angripe. Terrenget utenfor den ytterste muren eller vollgraven kalles glasi. Dette ble som regel planert slik at forsvarerne uhindret kunne beskyte fienden.

Grunnplanen til de fleste festninger opp til og inkludert middelalderen var oftest enkle. De besto av en enkel geometrisk form. To hovedsystemer fantes, bastionsystemet og tenaljesystemet.

Bastionsystemet

En rund bastion
Kaponier i vollgraven rundt fortet Norske Løve
Foto: Forvarets verneplan

I bastionsystemet er festningen et kvadrat, en femkant eller en åttekant. Uregelmessige femkanter stikker ut fra hovedomrisset. Disse heter bastioner, og er plassert der det er hensiktsmessig, ofte i brytningspunktene. Mellom bastionene går forbindelsesmurer kalt kurtiner. Fra bastioner kunne kanoner bestryke (skyte) langsetter kurtinene.

Kurtinmurene kunne enten være rette eller cremaillert, altså gå i sikk-sakk. Noen ganger sprang lavere forsvarsverker, kalt kaponier, ut fra muren mot vollgraven (eskarpen).

Tenaljesystemet

I tenaljesystemet er omrisset stjerneformet. Spissene som vender utover kalles tenaljer.

Snitt gjennom festningsverket

Det nederlandske system har ingen murer, men to graver, hvorav den ene er en vanngrav. I midten av denne finnes en fordypning kalt kynetten:

Snitt festning nederlandsk system.svg


Det italienske system:

Snitt festning italiensk system.svg
Nøkkel til tegningene over
AB Vollgaten HI Ytre vollskråning
BC Vollgatens indre skråning IK Eskarpemur
CD Vollgangen KL Vollgravbunnen
EF Bankett for kanoner LM Kontreeskarpemur
FG Brystvernet MN Dekket vei
GH Brystvernskrone OP Glasi

Se også

Litteratur