Fimbul nr 28 - 2010

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk

Fimbul er et småskrift fra Evenes bygdeboknemnd.

Forsidebilde:
Reidar Hansen har tegnet forsidebildet med utgangspunkt i Arnulf Linds fortelling om sitt livs skihopp.

-"Så prøvde æg å fortelle han karen at dette var æg ikke vant til og tenkte på å trekke meg."
-"Kommer ikke på tale!"
-"Og var æg påmeldt, så var det bare å hoppe."


Forord

bygdeboknemnda

Så er det gått et år igjen sia forrige "Fimbul-utgivelse. Vi er godt inne i mørketida, og jula lyser ikke langt unna.
I året nummer av Fimbul kan dere lese om gårdene Fjellaksel, Dalhaugen og Elvebakken. Vi går ut fra at dette er ukjent stoff for mange som bor i området. Kanskje får de kjennskap til slekt som de ikke har visst om fra før.
Vi i nemnda synes alt stoff som vi får inn er verdifullt og leseverdig. Herved oppfordres dere lesere til å skrive ned hendelser/historier dere kjenner til før det er for seint. Medlemmene i nemnda har ikke kapasitet til å intervjue alle som gjerne skulle ha fortalt si historie. Kom med utspill!
Så er vi så heldig at vi har fått Reidar Hansen med på laget. Han tegner så livaktig at man ikke har noen problem med å se situasjonene for seg.
Vi kan ikke nevne alt stoffet her i forordet, men vil likevel framheve at vi har tatt med svært mange bilder denne gangen. Kos dere, og kom gjerne med utspill der vi mangler opplysninger om navn eller årstall.

God jul til alle "Fimbul"-lesere.

Hilsen redaksjonen

Vi tar med oss et ordtak etter "pinvåren" 2010:

"Mai er aldri så klein at ho ikkje vise ei grønn grein."
Fått hos Astrid Breivik

Søndagsbetraktning

ved Provst Jak. J. Anderssen, Ofoten

25. februar 1914

Store Gud, i deg all styrke er.
Du vår klippeborg og tilflukt vær!
Hold oss fast, o Herre, ved ditt ord,
så vi alle sikkert på deg tror,
hva enn skjer, og oss til evig gavn
lover deg i Jesu Kristi navn!

For ditt åsyn står vi her, o Gud!
La oss øse ærlig for deg ut,
hva av bønn vi herpå hjerte har.
Med din Ånd og kraft, o Gud, du svar
på vår bønn og led oss på din vei
visse på, at du oss svikter ei.

Gud, hold i din varetekt vårt land!
Styrk i ånd hver kvinne og hver mann
til i troskap i vår Frelsers fjed
her å fremme kjærlighet og fred
og vårt fedreland i by og bygd
tjener, som vi kan, i troens trygd.

13. dag jul

bygdeboknemnda

13. dag jul er 6. januar. Dagen skal minne om mennene fra Østerland som kom til Betlehem. I Bibelen kalles de kun for de "vise". Mange steder ble dagen kalt Gamle juledag og ble feiret som den virkelige juledagen. Man spiste julemat og hadde trearmede lysestaker på bordet (hellige tre kongers lys). Man drakk også en skål for et godt år.

På kvelden måtte folk holde seg i hus - da begynte nemlig Åsgårsreia sitt tilbaketog. Det man drømte denne natta ville skje i virkeligheten.

Trettendedagen var også en viktig merkedag for været. Dersom det var fint og klart vær på trettendedagen, ga det et godt og grøderikt år, sa man. Været denne dagen ville vare i 13 dager. Nå begynte også den kaldeste delen av vinteren.

Dagen ble også av noen kalt Avfaredag. Det var fordi juleturinga nå var over og alle gjester skulle reise hjem. Noen brukte også tyvende juledag til reisedag.

Primstavens tegn for denne dagen er ei klokke, tre kors, tre kroner eller tre menn.

I anledning trettendagen gjengir vi en tekst av Ola Bremnes: Stjerneliv

Laurastua i Skar og skredder Hansens symaskin

På bildet ser vi "Laurastua" der den sto i Skar - før den ble solgt og revet i 1937.
Nikolai Høgli på trappa til huset som tidligere sto i Skar, og da kalt "Laurastua", men som i 1938 ble hans barndomshjem.

av Arne Rasmussen

Etter artikkelen om "Gittastua" i Tangan i Fimbul nr. 27 - 2009, som var skredder Peder Hansens hjem og arbeidssted, fikk nemnda en interessant henvendelse.

Det var Nikolai Høgli som kunne fortelle at han visste hvor skredder Hansens symaskin var. Den sto nemlig i familiens hus på Høgli i Nordmarka - som var hans hjem i en del av barndommen.

Dette familiehuset på Høgli - kunne han fortelle at hadde stått i Skar, og ble da kalt "Laurastua". Den sto som første hus til høyre rett etter å ha rundet svingen inn til Skar. Like ved står der nå en hytte.

Dette vekket min interesse såpass at det ble en besøkstur opp til Nordmarka sammen med Nikolai - som nå bor i Boltås. Vel framme på Høgli viste han meg rundt i sitt barndomshjem som minnet meg om en annen tid. Jeg hadde sett fram til å få se den gamle skreddermaskinen, men sannelig var det annet også av interesse. I kjøkkenet sto det en vedovn av den gode gamle sorten med stekeovn. Da vi kom inn i stua - fikk jeg se en "ULEFOS" etasjeovn som hadde stått i "Laurastua" i Skar. Ingen tvil om at den har varmet noen vintre.

For å få se symaskinen, måtte vi opp lofttrappa som også hadde fulgt med huset fra Skar. Som bildene viser; Peder Hansens skreddermaskin var der - fullt brukbar den dag i dag. Til min overraskelse kunne Høgli fortelle at stueveggene i huset var kledd med panelet som hadde vært i gammen som de tidligere bodde i. Da hadde det jo vært fint der - sa jeg, for panelet er jo riktig fint ennå. Ja sa han; det var både fint og trivelig i gammen.

Det var Nikolais far Nils P. Nordmark som kjøpte skreddermaskinen på auksjon i Tangan - etter Gittas død like før krigen.

"Laurastua" ble i 1937 kjøpt, revet og kjørt til Nordmarka. Det var Randulf Østnes med sin lastebil som kjørte materialene fra Skar, - med hjelp fra Almar Johansen. Det Nikolai husket; var at det fulgte med på lasset fra Skar store sammensydde flak med russisk bjørk-never som hadde vært på taket. Men denne nevra ble ikke benyttet som taktekke da huset ble ført opp igjen på Høgli av Rolf Gloppen fra Evenesmark.

Nikolai var 11 år da han i 1938 flyttet inn i nyhuset sammen med far, mor og tre søsken. Tenkelig at det var stor stas den gang.

Før det bodde familien i en gamme som sto 30-40 meter nord for huset noe som tydelig kan sees i terrenget.

Nå er det familien som i fellesskap eier huset som de kun bruker som fritidsbolig.

Fimbul bilde.JPG Den gamle etasjeovnen som fulgte med "Laurastua" fra Skar.


Fimbul bilde.JPG På dette bildet kan vi se at det er en "ULEFOS".


Fimbul bilde.JPG Her ser vi den gamle trappa som var i huset da det sto i Skar.


Fimbul bilde.JPG På loftet sto den gamle symaskinen til skredder Peder Hansen, som på hans tid sto i "Gittastua" ved Evenestangen.


Fimbul bilde.JPG På dette bildet står Nikolai Høgli med beina på historisk grunn; nemlig der gammen sto - som var hans hjem i en del av barndommen.


Fimbul bilde.JPG "Tangan" der "Gittastua" sto - like ved veien ovenfor fjøsen på bildet. Det som var skredderens hjem og arbeidssted.


Tårstad skole - en del skriv i forbindelse med bygginga av skolen

bygdeboknemnda
(Vi gjengir stoffet i orignialens rettskrivning - tilnærma.. .):

I aaret 1918 den 28.desember avholdtes kombinert møte for Taarstad og Lundenes skolekredse I Taarstads skolehus. Der fattedes saadan enstemmig beslutning:

"Kredsen sender sit andragende til det ærede skolestyre med et bestemt krav om at faa Stunes tilsluttet Taarstad skolekreds, og at der bebygges et nytt og tidsmessig skolehus i midtpunktet mellem Skar og Stunes. Dette midtpunkt blir paa Taarstad.

Disse tre gaarde er av naturen dannet til en skolekreds, og med sin raske utvikling kommet til at faa et større barnetall slik at det kan bli en tidsmessig skole for fremtiden som fullt ut kan staa paa høyde med andre skoler i kommunen. Da vi før har hatt et tidligere andragende inde og faat tilslutning av skolestyret samt at skoledirektøren har anbefalt andragenet, kan vi ikke finde ud av hva grund det ærede herredsstyret ikke Vilde gi det sin tilslutning, da andragenet var berettiget og undertegnet for det meste av alle stemmeberettige inden disse to kredser.

Der bør opprettes en skole i strøket fra Evenes og til og med Lilandskar hvor barnetallet er i rask økning. En egen skole for dette veirharde strøk er absolutt paakrævet, da den nuværende skolevei for disse barn er for lang og for øvrig svært veirhard, saa det vil ofte forekomme stor forsømmelse, helst om vinteren.

At Liland skolehus er bygget paa en uhensiktsmessig plads kan ikke vi straffest for, da det var like stor anledning for Liland at faa tilsluttet Laksaa og Leros dersom de ærede herrer i herredsstyret hadde hatt litt fremtidssyn paa skolens fremgang og satt pris paa en sammendragning av de smaa kredser for at faa det som nu tiden krever, en stor kreds med flerdelt skole. Vi haaper at dette vaart andragende blir indvilget, i motsatt fald maa vi forsøke at faa vaart andragende fremmet ad anden vei, da enhver anden ordning enn denne vil komme til at stagnere skoleutviklingen, og vi kan komme til at lide tap ved en urettfærdig behandling".

P. Pedersen, A. Lind, E. Svendsen, Joakim Paulsen, Birger Pettersen, P. Olsen, A. Olsen Skar, H. A. Johnsen, P. Paulsen, E. Johnsen, Vilhelm Agersborg, J. Johnsen, K. Larsen, Erling Agersborg, Kristen Stunes, A. Olsen, A. Olsen Stunes, F. Agersborg, Johan Jensen, Rasmus Larsen, H. Larsen, J. Johannessen, Ole Martines, Hans Nilsen, Peder Lian, Sandrup Salamonsen, Albert Olsen, Alfred Pettersen, Johan J. Evenes, B. Dahlseng, Anton Pettersen, Andreas Hansen, Arthur Larsen, Halvdan Hansen, B. Pettersen, Mathias Berntsen, Edvard Johansen, Olav Jenssen, Aasmund Olsen.



Tilbakesendes hr A. Lind, idet jeg er av den formening at dette bør gaa direkte til Evenes herredsstyre. Saken ang. dette spørsmaal er hos herredsstyre, og skolestyrets siste beslutning i denne sak er saa vidt meg bekjent ikke behandlet i herredsstyre. De kunde forhøre hos hr ordføreren naar skolen skal behandles. Hvis min anførte formening er uriktig maa saken sendes tilbake hertil.

Evenes skolest. 17. januar 1919
A. B. Aronsen



Hr lærer og skolestyreformand A. B. Aronsens paategning paa dette andragende oversendes det ærede herredsstyre til besvarelse.

ft Ballangen 6. februar 1919
Arth. Lind



Tilbakesendes Arth. Lind med anmodning om at indhente opgave fra kretsens lærere over det antal børn som er i hver klasse. Saavidt vites er skolen paa Taarstad 3 delt og Lundene 2 delt. Fortegnelsen maa indeholde navn og fødselsaar paa alle børn i nuværende klasser.

Evenes formandskap, 9. februar 1919
Ærbødigst
P. L. Ingebrigtsen



Tilbakesendes hr skolestyreformand Aronsen i det det bemerkes at hr ordførerens paategning, som svar paa Deres spørsmaal maa være ensbetydende med at intet tidligere andragende er behandlet i herredsstyre, hvorfor andragende bedes behandlet i skolestyre.

Taarstad 20. februar 1919
Arth. Lind
(komitemedlem)



Taarstad 29. august 1919
Herr lærer J. Føllesdal
Lundene

Paa opfordring fra skolestyreformand Aronsen tillader jeg meg at bede Dem tilsende mig fortegnelse av klasse, navn, datum og aarstal naar født.
Da det vistnok haster med fortegnelsen, tør jeg imøtese samme med det første.

Høyaktelsesfuldt
Arth. Lind


Fortegnelsen følger paa næste side:
1. Aslaug Føllesdal Lundene født 4. februar 1904
2. Otto Dahlseng Stunes " 9. november 1905
3. Rolf Olsen
er vistnok flyttet
Stunes " 14. august 1905
4. Olav Føllesdal Lunden " 20. juni 1906
5. Karl Hansen Lien " 5. oktober 1906
6. Elise Larsen Bergan " 19. september 1907
7. Trygve Olsen Stunes " 11. september 1907
8. Harald Føllesdal Lunden " 27. november 1908
9. Kjellrun Liavik Liavik " 23. juli 1908
10. Astrid Johnsen Evenes " 1. juni 1908
11. Rebekka Solaas Solaas " 21. juli 190?
12. Borghild Dalseng Stunes " 5. september 1908
13. Tordis Paulsen Stunes " 24. august 1908
Lundene skole 31. august 1919
Joh. Føllesdal


Fortegnelse over skolebarn i Taarstad kreds pr 14. september 1919
3dje klasse:
1. Selmer Hanssen Taarstad født 21. januar 1905
2. Hjørdis Svendsen Taarstad " 29. juni 1904
3. Fridrikke Johannesen Taarstad " 11. mars 1905
4. Gunhild Berntsen Skar " 28. september 1905
5. Hilda Olsen Skar " 10. september 1906
6. Olav Larssen Skar " 9. september 1906
7. Trygve Larssen Skar " 3. april 1906
8. Lindal Hanssen Høgaas " 29. august 1905
9. Borghild Olsen Taarstad " 18. april 1906
10. Ingeborg Jenssen Taarstad " 12. oktober 1905
11. Anne Olsen Skar " 25. september 1906
12. Amanda Olsen Taarstad " 29. juni 1906
13. Peder Pettersen Skar " 5. juli 1906
14. Selma Berntsen Skar " 6. juli 1907
15. Elen Jenssen Skar " 4. mars 1907
16. Klara Kristoffersen Taarstad " 23. april 1908

2den klasse:
1. Tord Olsen Taarstad født 29. desember 1907
2. Borghild Hanssen Taarstad " 30. mai 1906
3. Selma Hanssen Taarstad " 30. mai 1906
4. Hjalmar Jenssen Taarstad " 12. november 1906
5. Edmund Larsen Taarstad " 11. oktober 1909
6. Asmund Olsen Taarstad " 15. mai 1908
7. Borghild Svendsen Taarstad " 24. april 1908
8. Sigrid Nilssen Taarstad " 19. september 1909
9. Ragna Bragstad Skar " 3. oktober 1908
10. Kristine Pettersen Skar " 11. oktober 1907
11. Ester Hanssen Taarstad " 30. august 1908
12. Margit Jenssen Taarstad " 4. juli 1908
13. Astrid Hanssen Høgaas " 2. januar 1908

Hertil kommer de barn som iaar blev oppflyttet fra 1ste til 2den klasse.
Lundene den 14. september 1919
Joh. Føllesdal

Yderlig er optat i 2den kl:
Klara Nordal født 11. juni 1908. Dette barn er tat av Andreas Olsen Skar som sit eget.
Klassen blir saaledes at forhøyes med hende.
Taarstad 19. november 1919
Arth. Lind


Fortegnelse over skolepliktige barn i Taarstad kreds, første klasse 1919.
1. Jens Jenssen Skar født 18. juni 1909
2. Mens Olsen Taarstad " 8. januar 1909
3. Lars Larssen Skar " 7. september 1910
4. Olav Olsen Skar " 10. juli 1911
5. Haakon Hanssen Osvold " 12. juli 1910
6. Oskar Olsen Vik " 26. oktober 1910
7. Asbjørn Johannesen Taarstad " 28. februar 1910
8. Kolbjørn Johannesen Taarstad " 28. februar 1910
9. Rolf Johannesen Taarstad " 21. mai 1911
10. Bjarne Pettersen Taarstad " 16. oktober 1911
11. Oddmund Lind Taarstad " 21. april 1912
12. Hallgerd Jenssen Taarstad " 21. september 1911
13. Ane Jenssen Skar " 21. september 1911
14. Anny Hanssen Osvoll " 14. september 1911
15. Ebba Olsen Moholt " 22. februar 1911
16. Marta Hanssen Høgaas " 10. juli 1911
17. Anette Pedersen Skar " 7. april 1909
18. Agnes Olsen Skar " 10. november 1908
19. Olaug Jenssen Taarstad " 5. september 1910
20. Arne Jenssen Taarstad " 21. april 1913
21. Jarl Svendsen Taarstad " 24. mai 1913
22. Ingmar Olsen Taarstad " 8. februar 1913
23. Edith Nilssen Taarstad " 11. april 1912
24. Asbjørg Lind Taarstad " 1. august 1913
25. Jorid Johannesen Taarstad " 20. august 1913
26. Elisebet Mathisen Taarstad " 1. oktober 1912
27. Reidar Nilssen Taarstad " 29. april 1913
28. Harald Osbakk Taarstad " 19. mai 1912
29. Alma Olsen Taarstad " 16. april 1913
30. Erling Bendiksen Taarstad " 10. september 1912
Taarstad 7. november 1919
Karen Lind


Fortegnelse over skolepliktige barn i Lundene kreds, første klasse 1919:
1. Erling Johnsen Evenes født 17. mai 1910
2. Andreas Pettersen Tangen " 3. juli 1910
3. Einar Martinussen Stunes " 20. januar 1911
4. Bjarne Paulsen Stunes " 21. november 1910
5. Kristian Olsen Stunes " 10. oktober 1909
6. Egill Larssen Bergan " 21. mai 1909
7. Hjalmar Hanssen Lien " 13. mai 1909
8. Margit Martinussen Stunes " 3. juli 1909
9. Mette Rørvik " 1. desember 1909
10. Asmund Olsen Lien " 2. juni 1908
11. Hilma Olsen Lien " 1. mars 1911
12. Hanna Martinussen Stunes " 2. februar 1912
13. Bjarne Martinussen Stunes " 2. februar 1912
14. Oddmund Johnsen Evenes " 29. september 1912
15. Hjalmar Hanssen Tangen " 15. mars 1912
16. Arthur Hanssen Lien " 15. april 1911
17. Signy Føllesdal Lundene " 20. november 1911
Taarstad 7. november 1919
Karen Lind


Sak 32
Nybygning av skolebygninger

Det henstilles til herredsstyret aa opta som nybygning hurtigst mulig skolehuset i Taarstad krets. Der bør nedsættes en fagkyndig komite, saa bygning av skolehus og familiebekvemmeligheter kan gaa turvis og planmessig, da loven forutsetter at familiebekvemmeligheter ved skolerne skal være færdig i løpet av 10 aar.

Enst. Vedtatt.
Utskrift attesteres
Evenes skolestyre 27. januar 1919
B. Aronsen



Til Evenes formandskap

Deres skrivelse av 6. november 1919 kan besvares saaledes:
Til kjøps eller til leie kan faaest skolehustomt med lekeplads hos Ole Martines eller hos den nuværende eier Karen Pedersen, Taarstad. Tomten kan udlegges ved grenssen med Svend Svendsen ved veiens øvre side. I avgift bliver det kr 30,00 per år, eller ved salg kr 600,00 per mål.

Hos A. Lind, Taarstad kan der faaest et støkke til kjøps ved Taarstad meieri, ved veiens øvre side. Dette støkke er 1½ maal, og egner seg gaat til tomt. Sten til grundmur kan takest paa pladsen samt vand kan der indleggest fra meieriet, med ca 20 meters ledning. Stedet er lunt og oparbeidet.
For dette forlanger han kr 1500,-.

Skar den 22. november 1919
P. Pedersen



Tårstad den 9. september 1921

Til Formanden i Byggekomiteen

Tillater mig herved å give Dem et tilbud på opførelse av muren til skolehuset. Mit forlangende er kr 1000,00 for muren + fri transport av sten og kr 1,25 pr m for flomvandsgrøften. Muligens lit moderation for muren vist nermere avtale.

Ærbødigst
Hans L. Olsen
Tårstad



Anbud

Undertegnede innsender herved anbud paa arbeide for opførelse af grundmur under Taarstad skolehus for en pris beregnet i følgende kubikmeter:

  1. Flaamvandsgrøft og lukket grøft kr 1,75 pr l. m
  2. Graving av fundament kr 2,00 pr m²
  3. Pakning av fundament kr 12,00 pr m³ kr
    Forutsatt at de blir grovpuk i bunden og fin pok øverst iberegnet uttaking av fjeld og transport til pok.
  4. Støping av grundmur kr 28,00 pr m³
    iberegnet uttaking og transport af procentsten og transport af støpesand samt forskalingsarbeide forutsatt at fjeld blir at take hos S. Svendsen i Smihaugen paa andre siden af jerdet, ligesaa støpsand blir at take hos S. Svendsen.

NB! Vis komiteen selv kan skaffe billig transport af sten og sand til muren kan stor reducion i anbudet paaregnes.

Ærbødigst
Halvdan Hansen
Edvard Johansen Vikslett



Bogen skole 40 år

Gammelskolen i Bogen fra 17. mai-feiringa i 1945.

Et tilbakeblikk (skrevet i 1994), av Ingrid Elvemo

En oktoberdag i 1954 hadde man et uvant syn i Evenes. Ikke var det 17. mai, ikke var noen politisk demonstrasjon på gang. Men et langt tog av barn vandret innover landeveien. Målet var den nye Bogen sentralskole som skulle tas i bruk. Den gamle grendeskolen på Strand skulle forlates. Skolegangen skulle heretter skje på Bergviknes. Der lå den, nyskolen, omringet av åker og eng. Gårdstunet på Bergviknes gård var nærmeste nabo.

En milepel var det - noe langt mer enn å forlate et gammelt hus til fordel for noe bedre. Det var et skritt inn i en ny skolestruktur.

I generasjoner hadde man hatt et nettverk av små og knøttsmå skoler rundt om i bygda. De var lett kjennelige der de lå, kvitmalte med grønne vindskier og vinduskledninger. De største, som de på Strand, Liland og Tårstad, hadde to klasserom og lærerrom i 1. etasje. Samme rominndeling i andre etasje, men der var det skråtak, og det lille rommet var et arkrom. De andre skolehusene var mindre med alt bruksareal i 1. etasje.

Der hadde de ligget i generasjoner og hegnet om hver sin ungeflokk - Tårstad, Tangen, Evenesmark, Myrnes, Liland, Lakså, Strand, Lenvikmark, Austervik, Botn og Forra. Ett av de minste var Forra skole som ennå står.

40 år er ikke all verdens tid, men åra etter 1954 har vært en forandringens tid.

La oss ta et besøk i 50-åras Bogen. Vi finner et travelt samfunn. Privatbilismen var ikke kommet, folk hastet til fots i sine mangfoldige ærend. Veien var smal og hullete, lys manglet og renovasjon var hver manns sak.

Men her var tre butikker som sørget for det meste av det en evenesværing måtte trenge. Mat og klær, kopper og kar, og skulle det være bruk for en ljå eller en spade, var det en dagligdags sak.

Husene sto tett. På nersia av veien mellom Gammelbrua og Michaelsen-butikken var det plass for 5 hus, og på hver side av den samme brua bodde en baker. Begge bakte de, og begge drev de kafé.

Ved Lillevannet hadde et par brødre startet et lite verksted som i mange år betydde et stadig økende antall arbeidsplasser.

På toppen av Åsen ruvet Surstoffen og Snekkerifabrikken med sin trafikk. Her kunne man se ned på den nedslitte sveitservillaen som huset de kommunale funksjoner. Ikke bare det. Kraftverket hadde sitt beskjedne husvære samme sted, her fantes en privat leilighet og stedets skomaker hadde hybel på kvisten.

Lokalbåter la til dampskipskaia og fòr igjen. Enda var fjorden den vanlige reiseveien.

En kunne så avgjort ikke berømme tettstedet for vakker bebyggelse. Inne på Slaggen kunne man gjette på et lettere jordskjelv. Flere perioder med gruvedrift og 5 års okkupasjon hadde satt sine spor. Slagghauger ruvet som fjell, tyskerbarakker og etterlatenskaper av alle slag møtte øyet. Likevel - dette var også et sted der et stort antall mennesker hadde arbeid og utkomme, og i ettertid ser vi at vi hadde et samfunn med trivsel og tro på framtida.

Og nå var en viktig investering i framtida gjort. En ny, moderne skole sto der, prisberegnet til 548 000 kroner. Det var et pent skolebygg, moderne og storveies. Her var 5 klasserom, skolekjøkken og sløydsal. Nyvinning var først og fremst sløydsalen og skolekjøkkenet - for ikke å nevne sanitæranlegget. De gamle tomannspultene var borte. Klasserommene var møblert med de såkalte Mikkelsenpultene. Disse var utviklet på trevarefabrikken i Bogen, en type arbeidsbord med stoler som kunne reguleres i høyden. Idéen var god, men da de uslitelige stålrørsmøblene kom, forsvant de smått om senn.

Nå skulle herligheten tas i bruk av 186 elever pluss en framhaldsskoleklasse som hadde vært der fra begynnelsen av skoleåret. Det betydde at i alt 9 klasser skulle plasseres. Selv om man hadde skole bare annenhver dag i folkeskolen, må bygget ha vært sprengt fra første dag.

"Det er jo fortvilet at den nye Bogen skole alt er for liten". Hjertesukket kom fra skoledirektøren i Nordland samme år. I en korrespondanse mellom denne og skoleinspektøren i Evenes lette man etter utveier for å få plass til Forra skole i systemet. Resultatet ble at denne lille skolen innerst i bygda fikk leve sitt eget liv enda noen år.

Nye fag skulle innføres, andre styrkes. Det var ikke plass til det, og tidlig måtte man ty til nødløsninger.

Håndarbeid var et fag i utvikling. I 1952 begynner ting å skje. Håndarbeidslæreren søker om å få kjøpe symaskin, speil, strykebrett og en koffert til å frakte håndarbeidsmateriell mellom kretsene. Det ligger nær å tro at den kofferten ble brukt lenge, for det nye bygget hadde ingen plass for slik virksomhet. Ei tid holdt man til i sokkelen på helsehuset, og der prutet man på leia. Kravet var 20 kroner pr dag, men skolestyret endte opp med 15. Ei tid holdt man også til på det nye samfunnshuset.

Håndarbeid var en sak for jenter den gangen. Det ble lagt stor vekt på det håndverksmessige. Jevne sting skulle det være og korrekte fellinger på tå og hæl. Når det obligatoriske søsterforkleet var sydd og sokkene og vottene var strikket, kom de personlige ønskene. Der ble sydd kjoler, drakter og moderne langbukser. En del av materiellet var gratis, men mang en håndarbeidslærerinne fikk kalde føtter når jentene kom hjemmefra med kostbare stoffer og himmelhøye ambisjoner. Resultatet var ikke alltid gitt.

I 1958 kom en artig søknad fra jentene ved Bogen Framhaldsskole. De søkte om en ukes sløyd etter som guttene skulle få skolekjøkkenopplæring. Det var vel det første skritt mot dagens likestilling. Jentene fikk sin sløyd, og guttene fikk kle på seg forkle og skaut. Ikke alle viste samme entusiasme, men med tid og stunder viste det seg at gutter kunne bake boller så godt som noen.

For øvrig sveipte en pedagogisk vårvind over håndarbeidsfaget utover 60-70 årene. Man snakket ikke lenger om håndarbeid og sløyd, men forming. Nå var målet å lokke fram de kreative evner hos den enkelte. Tradisjonell nyttesøm og strikking var ikke så viktig lenger. Til å utløse de latente, kreative behov kom en vrimmel av nye teknikker og farger. Stofftrykk, linolsnitt, skinnarbeid, keramikk og ryeknytting for å nevne noe. Dette var en gang nye veier, og ikke noe av dette er forlatt, men det synes som om man har fått en blanding av gammelt og nytt. Opplæringa er felles for jenter og gutter.

Gymnastikk var lenge et nedtonet fag. Lenge fantes det ikke lokaler da gymsalen hørte til byggetrinn 2 og ikke ble bygd før i 1966. Da samfunnshuset var ferdig, fikk man bruke salen der, og når elevene kom til skjels år og alder, fikk de et opphold på Kleiva Landbruksskole med intensiv svømmeopplæring. Dette ble det slutt på da svømmehallen på Liland var ferdig.

Så gikk årene - i lys og skygge. Den gang bygget ble tatt i bruk, var flyttelasset beskjedent. Noen bibelske plansjer som fremdeles eksisterer, noen bokkasser, kart og matematiske modeller. Det manglet så mye, og det krevdes mangt for å drive planmessig undervisning og for å skape trivsel. Men smått om senn kom utstyr på plass.

Det første musikkinstrumentet, et orgel, ble skaffet til veie ved innsamling. En festkveld med bevertning og underholdning ble arrangert. Loddbøkene må ha vandret flittig, for det kom inn et anselig beløp. Skolestyret la til resten, og om litt sto orgelet der.

I 1956 er styreren, Joakim Sletthaug, på banen. Han søker om å få kjøpe en skrivemaskin. Den gang ingen selvfølge, saken ble utsatt. Men skrivemaskin kom det, og i 1958 er Sletthaug der igjen. Denne gangen galdt det anskaffelse av en divan. Pinnestolene på lærerrommet var grei nok, men om en elev skulle få et illebefinnende eller bli skadet, var der ingen andre steder å legge vedkommende enn på gulvet.

Skolestyrevedtaket var selsomt! Sløydlæreren fikk i oppdrag å lage en demonstrasjonsmodell for formålet. Resultatet vites ikke.

Det vi vet er at utviklingen gikk sin gang, 0g lysbildeframvisere, filmapparat og kopimaskin gjorde sin entre. Remediene i stadig utvikling. De første tilkjempete apparatene står nå stuet vekk og er museumsgjenstander.

Vår skole er vel sånn noenlunde vanlig utstyrt, men en kan undres: Hva vil avløse dagens nyvinninger - datautstyr, videokassetter. Hvordan vil skolen se ut om nye 40 år?

I 1960, 7. juni, gjorde skolestyret et historisk vedtak. Den 9-årige enhetsskolen skal innføres i Evenes. Det var et løft for bygda som for landet ellers, og diskusjonens bølger gikk høyt. Var det realistisk å tro at man kunne holde all norsk ungdom på skole langt inn i voksen alder. Nå spør man hvor man ellers skulle gjøre av dem. Hva man måtte mene, den 9-årige skolen falt naturlig inn i bygdelivet ganske snart.

I 1966 fikk Bogen skole sin egen gymsal og i 1967 ble grunnskolen i Evenes erklært ferdig utbygd.

Skoleverket tærte på kommunebudsjettet, og kunne man spare på et punkt, så gjorde man det. Av og til ble det dyrt, det skulle vise seg særlig når det gjaldt Bogenskolen.

For det første så var den vesle brønnen oppe i lia slett ikke dimensjonert for en skole med moderne sanitæranlegg. Av og til ble det prekært og trussel om skolestopp hang i lufta. I 1960 så man seg nødt til å sette opp et utedass som en slags sikkerhet. Da skulle man under alle forhold holde skolen i gang ved å få tilkjørt vann til renhold. Heldigvis ble Indre Evenes Vassverk en realitet og problemet var ute.

Skoleplassen var en akilles hæl. Med typisk nord-norsk smålåtenhet så man seg tilfreds med at man hadde fått opp et skolehus. Det sto omgitt av steindunger, og slik ble det stående vel og lenge selv om planen for uteanlegget forelå. Ufarlig var det heller ikke. Litt fyllmasse ble tilkjørt nå og da, men det gikk i et begredelig tempo. Det gikk ikke verre enn at en elev skadet seg og måtte ha hjemmeundervisning. I sak 44/96 finner vi følgende sinte vedtak: "Skolestyret fraskriver seg et hvert ansvar om ikke lekeplassen innen neste år er i samsvar med tegningene".

Den tredje svakheten var innvendig og utvendig murpuss. Her hadde man et produkt som tidlig viste seg dårlig. Utvendig ble skolen malt om og om igjen, og det samme skjedde hver gang. Malinga flasset av og bygningen så etter kort tid ut som et forslummet uthus. Det nærmet seg stygt 40 år før man valgte en varig løsning og panelte over elendigheta. Innvendig er man ikke kommet så langt. Hver gang en vegg får et sår, viser det seg at man kan fjerne pussen med teskje. Ellers må det være riktig å tilføye at huset har vært forskånet fra hærverk. Det tjener elevene til ære.

Elevtallet vekslet. Etter en bølgedal på på 60-tallet, fikk man igjen stigende elevtall. Konjunkturene var lovende og man diskuterte utbygging. De mest optimistiske mente at man burde slå til og bygge egen ungdomsskole, andre mente man burde bygge ut det bestående. En utvidelse av anlegget var under planlegging da kommunestyret i sak 18/77 fattet et kraftfullt vedtak: 1) "Det vedtatte romprogram for Bogen skole utvides til også å omfatte svømmebasseng og klinikk for folketannrøkta". 2) "Skolestyret får fullmakt til å be arkitekten omarbeide tegningene".

Dette så lovende ut. Dessverre havnet prosjektet langt nede på de aktuelle prioriteringslistene. Tiden arbeidet negativt for skolen og det hele munnet ut i ingen ting.

Her kom en mikroutvidelse i form av en Moelvenkube. Den ble klistret på bygget utvendig. I noen år var dette skolens materialrom.

Lenge skjedde ingen ting før en hardt tiltrengt utvidelse i 1993. Nå var det arbeidsmiljøloven og bestemmelser om lærerens bundne arbeidstid på skolen utenom undervisningstida som var avgjørende. Det skjedde ikke uten motstand å drive utbygging mens elevtallet var på et lavmål.

Tilbygget kom, motstand til tross. Ved 40-årsjubileet framstår skolen som en tidsmessig skole med gode arbeidsforhold for lærer så vel som elev. Elevene har fått musikkrom og bibliotek, og vaktmesteren har omsider fått sitt eget kontor. Det er enda et ønskemål om litt oppmaling av klasseromsdelen. Vi får håpe det skjer innen rimelig tid.

Den gang skolen var ny, var lærermangelen stor. En stor prosent av personalet var studenter som kom for et år av gangen. De fleste gjorde en god jobb utigjennom årene, men ble etter hvert avløst av folk med sin lærerutdannelse bak seg.

Og de første elevene som ble fotografert på skoletrappa, er nå modne mennesker, noen av dem besteforeldre.

I 40 år har små menneskebarn sanket sine minner her og satt sine spor. De har kommet som småunger og forlatt som tenåringer. En evig strøm.

Men år med vekst som synes så vel på barn, har satt sitt preg på dem bak kateteret. Briller er skiftet ut mot sterkere, hår er grånet og kanskje forsvunnet. Håp eller skuffelser, glede eller aggresjon - alle har opplevd litt av det. Og små anekdoter lever, om den sinte læreren eller den late, flittige, ærlige eller munnrappe eleven.

Et antall lærere har hatt sitt virke her og på en eller annen måte har de satt sine spor - alle.

Vi må stanse litt ved minnet om han som vel hadde den lengste arbeidsøkta ved skolen, Joakim Sletthaug. Med sin lærerpersonlighet dypt forankret i den gamle landsfolkeskolen, ble det nok en hard overgang til alle de nye reformene som kom - i en endeløs rekke. I en årrekke var han lærer og bestyrer, senere rektor på skolen. Med sitt lune vesen og sin sans for å sette liv til undervisningen, hadde hans elever et trygt og vennlig forhold til han. Mange vil huske hans dramatisering av historie så vel som bibelkunnskap, og hans mangfoldige knep for å få den norske grammatikken til å bli begripelig. Den 8. oktober 1977 var det fest på skolen. Da fikk Sletthaug tildelt Kongens fortjenestemedalje i sølv. En lang og trofast arbeidsdag var over.

Etter noen tid ble Eilif Småbakk tilsatt som rektor. Skolen fikk nå en leder som hadde startet sitt virke i den nye skolestrukturen. En sterk mann i sine beste år. - Det syntes så meningsløst da han ble revet bort, brått og brutalt. Etter all menneskelig beregning skulle han ha et langt virke foran seg.

Det har også hendt at tragedien har rammet på den andre siden - at skolen har mistet elever - også det trist og hjerteskjærende.

Hver gang har det vært en taus og lammende sorg. Men tiden har gått sin ubønnhørlige gang, og nye elever har hvert år kommet, i takt med årstidene, - for første gang, med alle sine forventninger, en augustdag. Etter noen år har de forlatt, en dag i juni, - noen år eldre - litt lastet med lærdom. - Kanskje.

Bogen skole er ved jubileet under ledelse av rektor Kolbjørn Pettersen. Han tiltrådte 27. februar 1993.

Den øvrige lærerstab består av:
Rita Fjeldavli
Karstein Johnsen
Elin Kristensen
Britt Jorun Larsen
Bodil Myrvang
Ottar Nordbakk
Birger Gulljord
Ingrid Elvemo
Oddvar Lind underviser 3 timer/uke i valgfag
Vaktmester Odd Heimly

Disse streiftog gjennom 40 år er skrevet etter gjennomsyn av skolestyreprotokoller og også på grunnlag av personlige erindringer.

Mitt livs skihopp

Reidar Hansen har tegnet bildet med utgangspunkt i Arnulf Linds fortelling om sitt livs skihopp.
På bildet ser vi fem flotte skiløpere, kledt som "moten" var sist på 20-tallet, først på 30-tallet. Legg spesielt merke til at Even og Arnulf har fått seg "speiderbelter", noe som var svært populært på den tida.
Barna er fra venstre: Even Svendsen, Arnulf Lind, Solveig Jensen, Ingrid Pettersen (gift Nilssen) og Arvid Pettersen, bror til Ingrid.
Bildet er utlånt av Eva Svendsen.

av Arnulf Lind, Ramsund, 25. juni 2008

Redaksjonen anmerker at vi fikk inn denne artikkelen den 13. januar 2010.

Når man er kommet opp i åran (87), har man gjerne hang til å minnes episoder fra oppveksten i 1930-åran som skjedde på gården Nøysomheten på Tårstad.

Spesielt minnes æg et hopprenn på Liland som æg var med på, trolig i 1937. Som gutvarga flest i den tida, dreiv vi med skihopping i selvpreparerte bakka hvor skråninga var sånn høvelig. Ofte blei det landing på rompa på flatmark til stor fornøyelse for bivånere, men du verden kor artig vi hadde det! Vi kopierte selvsagt stilen til datidens helter, nemlig Birger Ruud og Reidar Andersen. Vi syntes vi var god når vi tøyde lengden til 20 meter, målt fra spretthoppet til nedslag.

Skiene vi hadde var ofte heimlaga og bruktes til alle formål, og bindingan var en kombinasjon av tauverk og reimer. Skoen var det så som så med, og i blant måtte luggan klare seg når skoen meldte pass. I bakken følte vi selvfølgelig at vi var verdensmestre og kunne slå hvem det skulle være.

Men så kom året 1937. I Narvik-avisene blei det annonsert stort skihopprenn på Liland med skriftlig påmelding. Klart dette var noe for meg med årelang erfaring fra spretthopping i Tårstadbakkan. Påmelding blei sendt, og forberedelsene begynte. Lurte på om skiene mine ville holde, for ikke å snakke om bindingan. Men så begynte ryktene å gå på bygda om at en av bygdas hoppkometer skulle ut og representere, men mangla hoppski. Redninga kom fra Roald Svendsen som hadde et par hoppski liggende på låven. Æg kunne gjerne få låne dem.

Etter å ha fjerna høystøv, så æg at de var noe slitt, rund i kantan og fri for spenn, men de hadde tross alt bindinga med reimer! Hoppski hadde æg aldri prøvd, og nå var det heller ikke tid til å få prøvd skiene.

Så opprant dagen. En søndag i april med fint vær og bare veia. Mor mi syntes nok synd på meg, for æg fikk to egg til frokost, noe som kom godt med på 14 kilometer-marsjen til Liland. Med hoppskiene på skuldra starta marsjen i ti-tida. Med på turen var yngre kamerater som heiagjeng, blant annet Even Svendsen, Eilif Jenssen og Randulf, bror min. De var sikkert spent på hvordan dette skulle fyke av.

Ved ankomst Liland var vi innom kaféen, veit ikke hvorfor, for ingen av oss hadde penger.

Så rusla vi opp til hoppbakken som lå i høyden bak Ravn-fjøset. Møtet med bakken blei et sjokk. Den var gigantisk og bratt! Æg begynte allerede å få ondt i magen. Bakkerekord hørte æg, var ca 40 meter. Uhørt! Verre blei det da æg kom opp til hoppet. Det var minst 6-7 m høyt, og i tillegg holdt en kar på med å legge på mer snø for å det høyere. Æg antyda forsiktig at det var høyt nok, men han hadde fått beskjed fra de voksne hopperne om at det var for lavt. At motet sank noen hakk, er å si det forsiktig. Så prøvde æg å fortelle han karen at dette var æg ikke vant til og tenkte på å trekke meg. Kommer ikke på tale! Vi var bare seks deltakere, og var æg påmeldt, så var det bare å hoppe. Vi skulle hoppe seks omganger slik at tilskuerne fikk noe igjen for pengene.

Heiagjengen min så meget betenkt ut og lurte på hvordan dette skulle fyke av.

Vel, æg rusla opp i ovarennet som æg syntes var uhorvelig bratt. Der oppe sto de andre fem og voksa skiene sine for å få dem glattest mulig. Skiføret var skarpt, så æg skjønte ikke vitsen. Mine ski syntes æg var glatt nok selv om de var trekvit under.

Var æg sjokka ved hoppet, var dette atskillig verre. Det eneste æg så over hoppkanten, var fjøstaket hans Ravn, og æg tenkte at nerimella der skal æg.

Magen var en ting, men nå begynte æg å bli veik i knean.

Rennet begynte. Æg hadde startnummer fire. Da signalet kom, fikk æg tak i ei bjørkegrein for å holde meg i løypa. Et startsignal blei gjentatt. Æg var i tvil, men omsider slapp æg greina og nerover bar det i ei forrykanes fart. Knean blei veikar og veikar jo nærmar æg kom hoppet, og da æg for utfor hoppkanten, nærmest satt æg på skien, landa på kulen og for kast i kast nedover til sletta. Stor jubel blant tilskuerne mens heiagjengen min holdt seg for øyan.

Men da, da var ilddåpen gjort, og æg følte meg helt ovenpå. Gikk opp og fullførte mine seks hopp hvorav fire stående med bra stil. Rimeligvis blei æg sist på lista. Vant giorde lærer Varmedal fra Breistrand med ca 40 meter.

På turen hjemover var giengen godt fornøyd. Æg hadde tross alt overlevd og var bra kry sjøl.

Gårdsnummer 10 Fjellaksel i Evenes

av Aslaug Olsen

Gården Fjellaksel ble skyldsatt i september 1829.

Rydningsplass forhen umatrikuleret. Nytt Matrikkelnummer 10, Løpenummer 21. Ny skyld 4 ort 16 skilling. Statens eiendom, forhen ikke skyldsatt av årsak at den i likhet med andre ei har været dertil Qvalifiseret. Det samiske navnet på Fjellaksel er Varrevuolle. Fritt oversatt blir det "under fjellet". Gården ble alltid benevnt med dette navnet blant samisktalende i bygda. Navnet Fjellaksel kommer av navnet Oalgi som fjellhøyden rett ovenfor gården heter på samisk, oversatt til norsk blir det skuldra eller aksel.

Sitat fra samiske stedsnavn av Martin Myrnes.

I matrikkelen i 1819 og 1827 er Mikkel Larssen, født 10 mai 1770, oppsitter på Fjellaksel. Han er sønn av Lars Nilssen født 1732 død 1787 av slekten Øreløs og Karen Mikkelsdatter Nija født 1726 i Rautasvuoma død 1822 i Fjellkroken.

Karen Mikkelsdatter har en bror som heter Rasmus Mikkelsen Nija født 1720 i Rautasvuoma, Jukkasjärvi, gift med Karen Olsdatter 1733-1812. Denne familien kommer først til Vassdalen. Der får de datteren Maren i 1770 og datteren Berit i 1775. Men familien kommer til Evenesfjell. I 1796 blir datteren Berit konfirmert i Evenes kirke 21 år gammel og den 29. juli 1799 gifter begge døtrene seg i Evenes kirke.

I manntall over søefinner og skovlapper i Salten Fogderi for så vidt de til skatts erleggelse er ansatte i året 1801 betaler Rasmus Mikkelsen 24 skilling i Evenes mark og fjell.

I kommisjonsprotokoll for jordavgift i følge Forordning 1 oktober 1802 i Salten Fogderi er Rasmus Mikkelsen oppført i rubrikken for Brugernes navne i Evenes Field.

Det er nærliggende å anta at Rasmus Mikkelsen en kort tid var bruker av jord på Fjellaksel som er nabogården til Fjellkroken der hans søster bodde. Han må ha flytta fra Fjellaksel omkring år 1800-1801 til Grovfjorden, for i 1803 dør han på Bakkejord i Grovfjord.

Mikkel Larssen født 18. mai 1770 gifter seg 10. februar 1799 med Inger Eriksdatter født 8. september 1769 død 1816, datter av Erik Pedersen (kjempen på Kjempetoften) i Osmarka. De får sitt første barn Karen Kristina født 21. mai 1800 i Osmark. Deres andre barn Inger blir født 7. juni 1802 på Fjellaksel. Det ser ut som Mikkel Larssen har flytta inn på Fjellaksel etter at onkelen Rasmus Mikkelsen forlater plassen.

Mikkel og Inger får 6 døtre inntil 1810 hvorav 4 dør ugift og i ung alder. I Innrulleringslisten for bofaste lapper i 1814 er Mikkel Larsen 48 år. Sølvskatten i 1816 betaler han med 2 spesiedaler og skoeskatten samme år med 24 skilling. I 1816 dør også hans kone Inger Eriksdatter.

I skattemanntall 1831 har han 7 stort fæ og 16 smått fæ. Folketelling 1835 er han oppført med kone sønn og 3 døtre. Sønnen må være en pleiesønn. Han sår bygg, lar 1 hest, 4 kyr, 18 får, 5 geiter og 6 reinsdyr.

Forklaring forut for salg av statseiendom har disse opplysninger om Fjellaksel:
Skov til fornøden brendsel. Jordens beskaffenhet, tørr og muldaktig. Årlig utsæd: ¾ tønner bygg, 2½ tønne poteter. Avling av høy 45 lass. Besetning: 1 hest, 7 storfe, 20 småfe.

Gårdens Huse: 2 gammer, 2 høelader, 1 bod. Alle i brukbar stand. Brukes midlertidig av Mikkel Larssen. I 1845 bor det 13 personer på Fjellaksel. Der er 2 hester, 5 kyr, 6 sauer, 4 geiter.

I følge opplysning fra Statsarkivet får Mikkel Larssen kongeskjøte på Fjellaksel i 1843.

Fra Den Kongelige Norske Regjerings Finants, Handels og Told Departement opplyses det Matrikkelnummer 10 af skyld 4 ort 16 skilling i Ofotens Thinglag Saltens Fogderi Nordlands amt er overdragen Mikkel Larssen for 50 spesiedaler. Jordavgift ikke påheftet eiendommen.

I matrikkelkassabok for Ofoten 1845-53 står det om matrikkelnummer 127 Dalshaugen at den tidligere hadde vært en plass under Fjellakselen, var blitt skyldsatt 2. juni 1845. Som eier sto staten, men den ble solgt 25. juni 1851. Bruker på dette tidspunkt var Ole Pedersens enke. (Enka er Mikkel Larssens elste datter Inger født 1802).

Mikkel Larssen inngår Sitt andre ekteskap 2. november 1821 med enke Ane Johnsdatter, AstafJord. Hun er født ca 1789 i Sverige. Hun var først gift med Mikkel Amundsen, Elveneshaugen, Gratangen, som dør i 1818. Når Ane kommer til Fjellaksel har hun med seg en sønn John Mikkelsen født 1818 på Elveneshaugen. Han vokser opp på Fjellaksel, og ca 1850 bosetter han seg på nabogården Dalhaug.

Mikkel og Ane får 4 døtre:
Inger Berit født 1821 død 1901, gift 1865 med Ole Knutsen født 1813 i Spansdalen sønn av Knut Rasmussen Nutti og Kirsten Olsdatter Käskäinen. Inger og Ole er barnløse og de tar til seg en pleiedatter, Ellen Nilsdatter født 28. desember 1851 i Botnmark, død 14. november 1940 på Fjellaksel.

Marit født 1823 gift med Ole Hanssen født 1822 død 1867, sønn av Hans Knutsen og Maren Nilsdatter Boltås. De får 8 barn hvorav 7 dør i ung alder.

Elen født 1826 på Fjellaksel død 1878 på Elveslett i Kjeldebotnmark. Gift med Nils Larsen Partapuoli født 1816 død 1882, sønn av Lars Olsen Partapuoli og Åsel Olsdatter Duondor, Husjord.

Lucia Åsel født 1829 på Fjellaksel død 1902 Kjeldebotnmark. Gift med Johan Henrik Olofsen født 28. mars 1824 i Kengis, Pajala død 1902 i Kjeldebotnmark. Foreldrene er Olof Hanssen og hustru Helene.

Mikkel Larssen dør 12. mai 1861 91 år gammel.
Skyldelingsforretning 25. juni tinglest 28. september 1875 således:
Mikkel Larssens enkes bruk løpenummer 21a 3 ort 3 skilling
Anders Nikolai Nilssens bruk løpenummer 21b 1 ort 13 skilling

Anders Nilssen har slektsnavnet Svonni født 1846 i Rautasvuoma, Jukkasjärvi. Hans foreldre Nils Eriksen Svonni og Ragnhild Johnsdatter Inga med 7 barn forlater Jukkasjärvi 15. april 1861.

Anders gifter seg i 1871 med Elen Johnsdatter født 1847, datter av John Mikkelsen og Ragnhild Larsdatter Partapuoli på Dalhaugen og får kjøpe ovenfornevnte løpenummer 21b 1 ort 13 skilling på Fjellaksel.

I folketelling 1875 har han 1 føll, 3 kyr, 2 kalver, 3 geiter og sår bygg og poteter. Anders Nilssen Svonni dør i 1877.

Skjøte datert 7. juni tinglest 12. oktober 1875 fra Anne Johnsdatter. (Mikkel Larsens enke) og arvinger Åsel Mikkelsdatter gift med Johan Olsen, Kjeldebotnmark og Margrete Mikkelsdatter (enka etter Ole Hanssen) til Ole Knutsen, (gift med Mikkel Larssens datter Inger Berit) for 30 spesiedaler. Ole Knutsen og Inger Berit har i folketelling 1875 1 hest, 1 føll, 3 kyr, 3 kalver, 20 sauer, 8 geiter. Sår bygg og poteter. Deres pleiedatter Ellen Sofie Nilsdatter født 28. desember 1851 i Botnmark, død 14. november 1940 på Fjellaksel. Hennes mor Karen Eriksdatter Vandblom er født i Øvre Kaliks og kommer til Norge via Hackas i Gällivare. I følge kirkeboka er Ellen Sofies far oppgitt å være Nils Nilssen.

Ellen Sofie gifter seg ca 1879 med John Andreas Pedersen født 27. april 1857 på Myrnes, død 28. november 1895 på Fjellaksel. Han er sønn av Peder Anderssen og Eva Kaisa Olofsdatter på Gallogieddi. Når Eva Kaisa blir konfirmert i Evenes kirke i 1845 er det anmerket i kirkeboka at hun er født 1. juli 1821. Foreldrene er Olof Hanssen og hustru Helene. Eva dør i Skavli 21. februar 1890. Hun er for øvrig søster til Johan Henrik Olufsen gift med Mikkel Larsens datter Lucia Åsel. De gifter seg i 1853 og får to barn på Fjellaksel. Ole Mikal født 1854 død 1861 og Anne Oline født 1858 død 1892 i Ballangsmark. De flytter til Kjeldebotnmark og Lucia dør der i mars 1860.

Johan Henrik Olofsen gifter seg andre gang med Karen Olsdatter, datter av Ole Persen og Inger Mikkelsdatter på Dalhaug.

Ellen Sofie og John Pedersen overtar eiendommen etter sine pleieforeldre.

Skjøte fra Ole Knutsen til John Pedersen på denne eiendom for kjøpesum 350 kroner datert 16. tinglest 17. mai 1887.

Når det gjelder Anders Nilssen Svonni på løpenummer 21b av 1 ort 13 skilling, gift 1871 med Elen Johnsdatter født 1847 på Dalhaug så får de 3 barn. Åsel Jonette født 1873, Anne Marie født 1875 og Ole Johan født 1877 død 1878. Anders Nilssen Svonni dør i 1877.

Den 29. desember 1886 blir det utstedt hjemmelsbrev på skifte etter Anders Nilssen Svonni til stervboenken Elen Johnsdatter for kroner 80. Elen Johnsdatter gifter seg opp igien i 1886 med Ole Johnsen fra Planterhaug.

Elen Johnsdatters datter Åsel Jonette født 1873 gifter seg i 1897 med Esaias Anderssen Sarri født 1861 i Jukkasjärvi død 4. august 1898 på Fjellaksel av tuberkulose.

Folketelling 1900 for Fjellaksel viser at i huset hos Elen Johnsdatter og Ole Johnsen bor også Elens datter Åsel Jonette som er enke, og Elens datter Anne og Åsel Jonettes datter Elen Anna Esaiasdatter født 14. oktober 1898.

Åsel Jonette gifter seg opp igjen i 1908 med Ole Eriksen, Planterhaug. Hun blir kalt Unge Åsel. Hennes svigermor Åsel Johnsdatter gift med Erik Amundsen, Planterhaug er også hennes mors søster og blir kalt Gammel Åsel.

Den 30. desember 1920 blir det utstedt skjøte på eiendommen Fjellaksel fra Elen Sofie Nilsdatter og arvinger etter Elen Johnsdatter til Elen Sofie Nilsdatters sønner Peder Olai Johnsen Fjellaksel født 28. oktober 1887, død 29. juni 1944 og Ole Johan Johnsen Fjellaksel født 27. september 1889 død 1948.

Ole Fjellaksel er gift med Anne Johanna Nilsdatter født 1892 på Gallogieddi død 1968, datter av Nils Johannessen født 1857 og Maren Amundsdatter født 1863 i Boltåsen.

Peder Fjellaksel gift I med Susanna Mikkelsdatter fra Skavlia født 1882 død 1921 datter av Mikkel Anderssen og Serine Torkilsdatter. Gift II med Eline Rosenhaug født 1903 død 1966, datter av Henrik Johnsen og Anna Larsdatter Husjord.

Gårdsnummer 11 Dalhaugen i Evenes

Benjamin Severinsen og hustru Karen Hansdatter.
Utlånt av Per Dalhaug.
Dette er huset som Karen og Benjaminflytta inn i da de kom til Dalhaug.
Utlånt av Per Dalhaug.
Dette huset og fjøset bygde Johan og Julie Dalhaug.
Utlånt av Per Dalhaug.

av Aslaug Olsen

I matrikkelkassabok for Ofoten 1845-1853 står det om matrikkelnummer 127 Dalshaugen at den tidligere hadde vært en plass under Fjellakselen, men var blitt skyldsatt 2. juni 1845. Som eier sto staten, men det er anført at den ble solgt ifølge høyeste resolusjon av 25. juni 1851. Bruker på dette tidspunkt var Ole Pedersens enke.

I kongeskjøteprotokollen finner vi følgende: Eiendommen Dalshaugen nytt matrikkelnummer 127, Kjøberens navn Lensmand Gjedeboe Ofotens thinglag, Salten Fogderi, Nordlands amt af skyld 8 skilling. Kjøbesum 15 spesiedaler. Kjøberens datum, 23. juli 1851. I anmerkningsrubrikken står det: Til den fratrædende Leilændingsenke skal kjøberen overensstemmende med conditionene udrede et føderåd.

Det ble altså utstedt kongeskjøte på Dalhaugen 23. juli 1851 til lensmann Gjedeboe på Liland, som på det tidspunkt var Lorents Hilmar Gjedeboe. Han var lensmann i Ofoten i årene 1845-1860 da han måtte slutte på grunn av sykdom - sinnsyk - var ugift. Sitat fra Fimbul nr 9 - 1985.

Fra en lensmannsprotokoll; år 1850 den 3. september ble på thingstedet Liland i Ofoten i følge rekvisisjon av Salten Fogderi en auksjonsforretning holdt til bortsalg av den Staten tilhørende i Ofoten thingsted beliggende gård Dalshaug nytt matrikkelnummer 11. Lensmann Gjedeboe ble høystbydende med 15 spesiedaler. Der utbetales på engang ved skjødets mottagelse.

L. Hilmar Gjedeboe A. Gjedeboe


Den fratredende leilendingsenken som kjøperen skulle utrede et føderåd til var Inger Mikkelsdatter født 1802 på Fjellaksel, Mikkel Larsens datter. Hun døde på Dalhaugen den 6. september 1850. Så Gjedeboe slapp lett fra det føderådet.

Inger blir gift den 20. november 1826 med Ole Pedersen født 1795, sønn av Peder Madsen og Inger Paulsdatter. Han er enkemann når han gifter seg med Inger. Han var først gift i 1818 med Elen Henriksdatter født 1796 i Bogfjell som Snubba den gang ble kalt. De bosatte seg på den delen av løpenummer 79 som er de nåværende bruksnummer 18 og 19 Østli. I februar 1825 ble gammen deres tatt av et snøras og kona Inger Henriksdatter og datteren Inger Perolina omkom. Ole Pedersen og datteren Elen Johanna overlevde ulykka. Elen Johanna ble senere gift med Anders Knutsen, Boltås.

Etter raset flytter Ole Pedersen og naboen Ole Larssen (far til Nils Olsen i Fjellkroken) til Nordmark i Evenesmark.

Vi må anta at Inger og Ole bosetter seg på Dalhaugen like etter at de gifter seg. Ole er ikke helt snau når han kommer til Dalhaugen. Skifte etter hans første kone Elen Henriksdatter sluttet 9 april 1827 viser:

Summa inntekt 75 spesiedaler 1 ort 16 skilling
Summa utgift 43 spesiedaler 1 ort 23 skilling
Utgift til skifteforretningen 19 spesiedaler 1 ort 11 skilling
Til Ole Pedersen for begravelsesutgifter 12 spesiedaler
Igjen til arv og deling 2 spesidaler 12 skilling


I boet var der 12 okserener, 19 simler, 2 kyr, 2 sauer, og 2 geiter som selvfølgelig følger med til Dalhaug.

I folketelling 1835 er de brukere av jord. De sår en ½ tønne bygg, har 1 hest, 2 kyr, 6 får, 3 geiter, og 6 reinsdyr. 3. februar 1837 dør Ole Pedersen. Da sitter Inger igjen med 4 små barn fra ½ til 9 år.

I 1840 får Inger en sønn, Ole Mikal, med enkemann Nils Anderssen, Svartvannshaug.

Yngste datteren Karen Johanna født 1836 blir gift med Johan Henrik Olofsen født i Kengis, Pajala, bosatt på Bakkan i Kjeldebotnmark. Man har ingen opplysning om Inger Mikkelsdatters videre levekår og skjebne inntil hun dør som kårenke på Dalhaugen 6. september 1850.

Etter Inger er det John Mikkelsen født 1818 på Elveneshaug i Gratangen og Ragnhild Boletta Larsdatter Partapuoli født 1818 på Husjord, Skånland, datter av Lars Olsen Partapuoli 1781-1826 og Åsel Olsdatter Dundor på Husjord 1783-1868 som flytter inn på Dalhaugen.

John Mikkelsen kommer jo med sin mor til Fjellaksel i 1821 når hun gifter seg med Mikkel Larssen, og vokser opp der. Det er mulig at de er på Dalhaug før 1850. Datteren Anne Lavina er født 1849 på Dalhaugen. De 3 eldste barna er født ved Osvatnet. Litt usikkert.

De blir å regne som leilendinger under lensmann Gjedeboe. John og Ragnhild får 9 barn. Ragnhild dør 17. mai 1869 på Dalhaugen. Den 12. juli 1870 gifter John Mikkelsen seg opp igjen med Ragnhild Andersdatter. født 1836 død 1915, datter av Anders Henriksen 1809-1875 av slekten Matti og Margrete Olsdatter av slekten Duondor på Nord Kvitfors. John og Ragnhild Andersdatter får 5 barn.

Hjemmelsbrev til stervboenkemann John Mikkelsen, Dalhaug på denne gård og Elvebakken, utlagt ved skifte den 25. mars 1871 etter kone Ragnhild Boletta Larsdatter for takst 16 spesiedaler 70 skilling. Datert og thinglest 15. april 1871.

Det blir visstnok vanskelig for John Mikkelsen å klare sine forpliktelser og han må forlate Dalhaugen. Han kjøper en jordeiendom på Husjord og flytter dit.

Skjøte fra John Mikkelsen til hans sønn Ole Johan Johnsen på denne gård og Elvebakken løpenummer 244 for 50 spesiedaler. Datert 27., thinglest 28. september 1875.

Ole Johnsen er født 1854. Han gifter seg i 1879 med Karen Henriksdatter 1852-1882, og i 1884 med Anne Susanna Henriksdatter født 1858. Begge er døtre av Henrik Anderssen, "Dundor-Heika" på Husjord.

Ole Johnsen blir ikke bruker på Dalhaug så lenge. Den 19., og thinglest 28. oktober 1882 skjøter han eiendommen til maler Ole Hanssen for kjøpesum 600 kroner.

Ole Johnsen kjøper en eiendom i Reinåsen, Skånland, bruksnummer 32 Grønnlia og flytter dit.

Etter at Ole Johnsen flytter blir det slutt på den samiske bosettinga på Dalhaug.

Kjøpekontrakt mellom Ole Hanssen Dalhaug og Benjamin Severinsen datert 15. mai thinglest 2. juli 1888.

Gårdsnummer 11 bruksnummer 1 Dalehaugen af skyld 1 Mark 12 øre i Evenes.

Skjøte fra Ole Hanssen til hans svigerbroder Benjamin Severinsen på denne eiendom og løpenummer 244 for samlet kjøpesum 540 kroner.

Benjamin Severinsen født 6. februar 1851 kommer fra Kiste i Rødøy kommune og hans kone Karen Hansdatter født 14. november 1859 og hennes bror Ole Hanssen kommer fra Lesja.

Benjamin dør i 1922 og Karen dør 23. mars 1946 på Dalhaug.

Om den videre drift på Dalhaug les Fimbul nr 24 - 2006 "All kultur er dyrking - først og fremst av jord" en artikkel hentet fra tidsskriftet "Ny jord" nr 3-1952, om Benjamin Severinsens sønn Johan Dalhaug og hustru Julie.

Per Dalhaug forteller:
Johan og Julie bygde huset og fjøset på Dalhaug. Tømmerboligen som visstnok ble innflytta i 1910 ble revet i Skjomen og fraktet med båt til Evenes. Huset brant som kjent for noen år siden og fjøset er revet. I mange år kjørte melkebilen til denne snuplassen, og melkespann fra gårdene lenger nord ble kjørt hit.

Per Dalhaug forteller videre: Det huset som Karen og Benjamin Severinsen flytta inn i når de kom til Dalhaug, vet man ikke når tid det er bygd, men det er vel trulig at det sto der da Ole Hanssen kjøpte gården i 1882. Mine foreldre bodde der de første årene de var gift, og jeg er født der. Huset ble revet i 1946 av Karl Dalhaug og satt opp på Husjord.

Fimbul bilde.JPG Bildet er tatt på Julie Dalhaugs 80 års dag l. april 1965.
Foran fra venstre: Marie født 7. oktober 1923, gift Brækkan i Bodø. Julie født 1. april 1885 død 26. januar 1975. Olufine født 29. september 1912 død 24. juli 1984. Ole født 9. april 1919.
Bakfra venstre: Johanne født 11. februar 1917 gift Nordstrøm på Liland. Bjarne født 13. mars 1911 død. 1. april 1991. Lilla født 13. september 1921 gift Tverfjell i Harstad. Sofie født 4. august 1908 gift Henriksen i Bodø.
Utlånt av Per Dalhaug.


Elvebakken gårdsnummer 11, løpenummer 244 i Evenes

Gården Nordås, Per Dalhaugs gård. Huset bygd i 1946. Fjøs i 1951. Første fjøs var en gamme + høyløe.
Utlånt av Per Dalhaug.
Nærbilde av våningshuset på gården Nordås. Antakelig er bildet tatt en påske.
Utlånt av Per Dalhaug.

av Aslaug Olsen

I en lensmannsprotokoll fra 1850 er det oppført følgende: Elvebakken, Aar 1850 3. september (samme dag som auksjonen på Dalhaug) blev gården Elvebakken staten tilhørende på auksjon budt til bortsalg. Lensmann Gjedeboe ble høyst bydende med 10 spesiedaler som av kjøperen betales straks ved skjødets mottagelse.

Fra Den Kongelige Norske Regjerings Finants og Told Departement opplyses følgende: Gården Elvebakken av ny skyld 8 skilling, nytt Matrikkelnummer 126 i Ofotens Thinglag, sistnevnte Fogderi og Amt overdragen Lensmand Gjedeboe for 10 spesiedaler.

Kjøperen har derfor vedtaget at udrede til den fratredende Leilending, Paul Anderssen et føderåd der for 5 aar er anslået en værdi av 25 spesidaler. (Ingen dato og årstall anmerket.)

Her mangler man dokumentasjon, men det ser ut som gården Elvebakken i likhet med Dalhaugen har vært en plass under Fjellaksel og utskilt derfra muligens samtidig med Dalhaug. Elvebakken har matrikkelnummer 126 og løpenummer 244 og Dalhaug har matrikkelnummer 127 og løpenummer 245.

Ettersom Elvebakken har et lavere matrikkelnummer og løpenummer enn Dalhaugen er det nærliggende å anta at dette har skjedd nogenlunde samtidig. I alle fall ikke etter 2. juni 1845.

Bosettinga på Elvebakken kan vi regne med fra ca 1770. John Mikkelsen født 1742 død 1820 sønn av Mikkel Johnsen Øreløs og Anna Amundsdatter, og hustru Elen Nilsdatter født 1729 i Jukkasjärvi, datter av Nils Johnsen Øreløs og Inger Paulsdatter.

John Mikkelsen får sitt første barn Elen født 1773 i Evenesmark, andre barn John i 1775 og tredje barn Henrik i 1779. Henrik gifter seg først med Ragnhild Pedersdatter født 1774 i Nordmark, Evenes, død 1826. De bosetter seg på Planterhaugen, Skånland.

Når Henrik gifter seg andre gang 25. oktober 1829 med Inger Henriksdatter fra Sandmark gir han denne opplysning til presten i Trondenes: Han er født på Elvebakken i Ofotens prestegjeld, og hans far er John Mikkelsen, Lenvik i Ofoten.

Etter at Elen Nilsdatter dør i 1809 forlater John Mikkelsen Elvebakken og kommer til Bogfjell (Snubba) hvor hans eldste datter Elen bor, gift med Henrik Olsen Matti. John gifter seg opp igjen den 31. januar 1815 med Mari Olsdatter, og han dør i 1820. I 1821 betaler hans svigersønn Henrik Olsen Matti en restskatt etter ham. John Mikkelsen hadde tilnavnet Gæba og sønn Henrik var Gæba-Heika.

Neste oppsitter på Elvebakken blir Paul Anderssen Pocca født 1770 i Rautasvuoma, Jukkasjärvi og hustru Kaisa Johnsdatter Pingi født 1778 i Rautasvuoma. De forlater Jukkasjärvi i 1813 og tar først opphold i Osmarka. De har med seg 5 barn og datteren Maren blir født i Osmark i 1817 og datteren Anna født 1811 i Rautasvuoma dør i I Osmarka i 1818.

I folketelling 1835 er Paul Anderssen Pocca på Elvebakken som bruker av jord. Datteren Kristina og Maren er med i tellinga men ikke kona så hun må være død før 1835. Han har 2 kyr, 8 får og 3 geiter.

Datteren Kristina født 1806 i Rautasvuoma konfirmert i Evenes kirke i 1834, gifter seg i 1836 med John Pedersen Partapuoil født 1808 i Sandmark død i Håfjell i Ballangen 1885. Han er sønn av Peder Olsen Partapuoli og Anna Henriksdatter Kemilainen på Finnhaugen. De blir boende på Elvebakken bare 10-11 år for Kristina dør 1847 og John Pedersen Partapuoli tar barna med seg til Ballangsmark og gifter seg i 1850 med med Karen Andersdatter født 1819 og bosetter seg i Håfjell. Karen er datter av Anders Pedersen av slekten Inga og Maren Mikkelsdatter Marti i Vassdalen.

Som vi har sett foran så er det lensmann Gjedeboe som får kongeskjøte på Elvebakken i likhet med Dalhaugen ca 1850. Da John Mikkelsen bosetter seg på Dalhaugen ca 1850 blir han også bruker av Elvebakken, ettersom Paul Anderssen Pocca er føderådsmann hos Gjedeboe. Men Paul Anderssen hadde neppe mye glede av det føderådet for da han dør 26. april 1862 har han status som legdslem. Den 15. april 1871 får John Mikkelsen hjemmelsbrev på Dalhaugen og Elvebakken som utlagt ved skifte 25. mars 1871 etter kone Ragnhild Boletta Larsdatter for takst verdi 16 spesiedaler 70 skilling. Dalhaugen og Elvebakken skjøtes videre til Ole Johan Johnsen 28 september 1875. Den 28. oktober 1882 er maler Ole Hanssen eier av begge eiendommene og det er ute med den samiske bosettinga på Elvebakken.

Gårdsnummer 11, bruksnummer 2 Elvebakken, eier Bjørnar Dalhaug, kalles Pålplassen. Kanskje er det Paul Anderssen Pocca som har fått navnet sitt knytta til plassen. Muligens var det der han bodde.

Gården Elvebakken ligger ned imot elva, nedenfor Fjellaksel. Nåværende eiere:
Bruksnummer 2 Elvebakken, Bjørnar Dalhaug. Bruksnummer 4 Nordås, Per Dalhaug.

Fimbul bilde.JPG Gårdsnummer 11 Dalhaugen i Evenes. Bildet er tatt fra Stuneshaugen. Fremst i bildet ser vi litt av Kvitforselva. Gården nærmest er Bjørnar Dalhaugs gård bruksnummer 2 Elvebakken. Gården til høyre er Per Dalhaugs gård bruksnummer 4 Nordås. I skogen mot venstre ser vi Njargagieddi, (bruksnummer 3 Nyland, Fjellkroken). Oppe i bakken mitt på bildet, Gallogieddi. Gårdene til venstre er Myrnes og Kvitfors. Fjelltoppen i venstre bildekant er Resmålstind og rett nedenfor fosser Duolba, Kvitforselva.
Foto: Arvid Boltås.


Noen bilder fra Lakså

av Karl Bakkebø

Fimbul bilde.JPG 17. mai på Lakså ca 1927.


Fimbul bilde.JPG Fra venstre: Johannes Korsmo, Leiros, ukjent, Ingulf Leiros, Leiros, Jarl Fjellheim, Dragvik, Jens Berg, Dragvik, Rolf Amundsen, Dragvik.
Bildet tatt under krigen.
(Utlånt av Karl Bakkebø)


Klassebilde av 6. og 7. klasse ved Lakså skole ca 1929:
Fimbul bilde.JPG
  1. Herlaug Hansen
  2. Bergljot Hansen
  3. Petra (Leiros) Nystad
  4. Ingebjørg (Leiros) Dragvik
  5. Lilly Småbakk
  6. Magdalene (Seljeli) Strøm
  7. Esther (Bakkebø) Bartholsen
  8. Esther (Jentoft) Sundbakk
  9. Åsmund Strand
  10. Norgren Nystad
  11. Jentoft Korsmo
  12. Sverre Skogøy
  13. Harry Johansen
  14. Lærer Peder Leiros
  15. Karl Strand
  16. Anton Kirkhaug
  17. Johannes Pettersen
  18. Arvid Yttervik
  19. Eivind Strand
  20. Ebenhard (Ebbe) Leiros
Fimbul bilde.JPG


Fimbul bilde.JPG Konrad Sverdrup (Sverre) Bakkebø, født 11. februar 1889 på Lakså i Evenes. Han døde 24. juli 1964 og er gravlagt på Evenes Kirkegård.
Dette bildet er av han som soldat på Elvegårdsmoen i 1911.


Fimbul bilde.JPG Tre elegante damer fra Lakså/Dragvik.
Fra venstre: Esther Bartholsen (Bakkebø), Magdalene Strøm (Seljeli), Esther Sundbakk (Jentoft)
Tatt en gang på 30-tallet.
(Utlånt av Karl Bakkebø)


Fimbul bilde.JPG Snekkerkurs på Lakså ca 1931.
To av personene er Johan Småbakk og Gerhard Bartholsen.
De andre er ukjente.


På saueleiting i Kvantobotnen og Langbergan sist i januar 1960

1: Lilletinden, 2: Langbergan, 3: Høgbergan, 4: Templet i Kvantobotnen

av Karl Bakkebø

En voksen sau og et lam som tilhørte Hildur Gabrielsen var vanskelig å få heim. Hun prøvde mange ganger utover høsten og førjulsvinteren, men fikk dem ikke ned av fjellet. Det blei vinter, og hun hadde ikke gitt opp håpet om å finne disse ville sauene sine. Hun kontakta meg om hjelp, og vi starta tidlig en morgen. Det var sist i januar med fint skiføre. Vi såg sauene som gikk vest for Tempelet i Kvantobotnen, men da de fikk øye på oss, sprang de opp til Høgbergan og videre opp til Langbergan. Vi fulgte på, kjørte etter dem ned til enden av Langbergan, og der fanga jeg lammet, men sauen den stakk opp på toppen av Langbergan. Lammet fikk vi ned til Kvantobotnen da vi fulgte elveleiet ned dit. Men det var vanskelig å kjøre på ski, for der var svullis og snøskavler. Men vi kom oss da ned. Lammet plasserte vi under den såkalte Sølvsteinen. Det var så mange skavler rundt der at vi regna med at det låg trygt der til det blei henta. Dagen etter gikk det noen fra Lakså og henta lammet. De brukte skikjelke, men de sleit tungt før de fikk det heim.

Tre dager seinere gikk Ragnvald Vold, Gerhard Bartholsen og jeg til fjells. Gerhard hadde en fin pulk som vi tok med oss. Oppe på Langbergan fann vi sporene etter sauen. Den hadde gått vestover like ovafor Svartvannet. Der gikk den i skråninga. Da den fikk se oss, sprang den nedover til Høgbergan og videre til Kvantobotnen. Vi måtte da kjøre tilbake til der vi gikk opp for å møte denne ekstremt ville sauen. Været var veldig bra denne januardagen, stille med sol.

Vi fulgte da sporene vestover til Høgbergan, og lenger nede fanga vi sauen da den gikk seg fast i en snøskavl. Så var det å få den surra fast på pulken og dra den heim. Dette var ei noe spesiell sauleiting som endte godt til slutt.

Turen til Siriåsen og Liksletten 19. juni 2007

Kart
Vi parkerer på Nordkapp. Det regner.
Fra venstre: Aslaug, Kjersti og Anders.
Siriåsvatnet i venstre bildekant.
På hyttetrappa.
Fra venstre: Aslaug, Kjellaug og Kjersti.
Her tas et overblikk over en del skriftlige kilder som vi har med oss om stedet.
Kjersti, Aslaug, Odd, og Kjellaug nyter Kjerstis medbrakte rosinboller.
Vi er kommet fram til tuftene. Sissel orienterer og forteller. Her står hun oppi tufta.

av Aslaug Olsen

I Fimbul nr 14-2004 er det avskrift av en kassett der Ole Lakså i et intervju med Martin Myrnes forteller om Siriåsen og Liksletten og de 3 gravene der. Dette vakte min interesse for å finne disse gravene og gammetufta i Siriåsen. Da ble det aktuelt å finne noen som er kjent der oppe og kunne vise hvor disse plassene er.

Etter en ringerunde til en del personer i Lakså-Leiros fikk jeg tips om å kontakte Sissel Haldorsen. Og Sissel viste hvor disse plassene er og lovte å bli med for å vise vei. Hun har også hytte i Siriåsen og tilbød at vi kunne raste der.

Den 19. juni 2007 er vi 7 stykker som drar opp til Siriåsen. Tone Elvebakk, Kjersti Myrnes Balto, Anders Anderssen, Kjellaug Kulbotten, Odd Sørensen, Sissel Haldorsen og Aslaug Olsen. Vi kjører med 2 biler opp til Laksåvatnet og parkerer på Nordkapp, (bilde nr 1). Det regner så vi utruster oss med regnkappe og sydvest.

Vi går langs Siriåsvatnet til vi ser Grønnlivatnet og kommer på en traktorvei. Underveis passerer vi moltemyrer i full blomst.

Vi følger traktorveien fram til hytta hennes Sissel, (bilde nr 2). I Sissels trivelige hytte smaker det godt med mat og kaffe, (bilde nr 3). Sissel koker kaffe og har med en boks kaker som hun trakterer med.

Etter kafferasten gikk vi med Sissel som veiviser et kort stykke, ca 5-600 meter, til gammetuftene i Siriåsen, (bilde nr 4).

Det er en stor tuft med en skillevegg, en todelt tuft. Dette er muligens en boliggamme med avdeling for husdyr i andre delen av gammen. (bilde nr 5) og (bilde nr 6). Senere på sommeren var Anders Anderssen og arkeolog Arne Håkon Tomassen i Siriåsen og registrerte gammetuftene.

Arkeologens beskrivelse av tufta: 1 gammetuft med ytre mål N-S 11,2 meter innvendige mål N-S 8 meter. Ytre mål V-Ø 8,8 meter, innvendig mål bredde V-Ø 7,3 meter. Gammetuften er todelt, 1 hoveddel i nord med indre mål N-S 3,90 meter, og V-Ø indre mål 5,70 meter. Det er høyst sannsynlig inngang i hoveddelens VSV hjørne, inngangen måler N-S 80 centimeter, dybde V-Ø cirka 1,60 meter. Stikk med jordbor i denne delen påviste et inntil 2 centimeter tykt kompakt trekullag under dagens markoverflate. I tuftens sørlige del er et mindre rom, muligens et tilbygg. Denne delen måler N-S indre mål 2,70 meter og V-Ø indre mål 2,20 meter. (bilde nr 7).

Der var en mindre tuft lenger nede i bakken. Stikk med jordbor påviste intet trekull i tuften. Cirka 10 meter vest for gammetuften er det en tydelig kaldkilde.

Fra gammetuftene gikk vi videre oppover bakken der Sissel viste veien til Liksletten. Sissel husker at hun har sett disse gravene men det er ikke så enkelt å påvise for de var nok sunket så mye at de var ikke så lett å finne. Vi gikk litt rundt å leita. Til slutt fant Sissel stedet som hun mener å huske fra den gang hun var der oppe sammens med sin mor som hadde vist henne de 3 gravene.

Arkeologen var også på Liksletten og registrerte gravplassen. Ut fra bilder som arkeologen tok viser det seg at de 3 gravene har en litt annen plassering enn det Sissel påviste.

Arkeologens merknad: Gravrøysene ved Liksletten er svært sårbare kulturminner - derfor begrenset offentlighet. Ole Lakså sier at Siri skulle hun hete som er begravet på Liksletten, men hvem de andre 2 gravene er vet han ikke. Han sier videre: "Da jeg var ung gutt omkring 1922 og var på jakt med min far, da viste han meg Liksletten. Der var 3 små hauger og han sa at det var ham fortalt at det var graver."

Ole Lakså sier også at han hadde hørt at sånne som ikke greide å følge med når de flytta blei satt igjen med litt mat i gammen og at det ble Siris skjebne. Se Fimbul nr 14-1994.

I Fimbul nr 14-1994 forteller Hjalmar Osmark i et intervju med Martin Myrnes: "Oppfor Kjempetoften er det ei gamtomt som heter Sirigamman. Det er fortalt at det var ei samekone som bodde der som hette Siri, hun var reineier. Hun flytta siden oppover på sørsida av Grønnlivatnet oppover til Siriåsen der det også er en plass som heter Liksletten. Det er fortalt for meg, hvorvidt man skal stole på det vet jeg ikke, men hun skulle ha avkom etter seg i Sannemarka".

Hjalmar Osmarks utsagn om at Siri skulle ha avkom i Sannemarka forteller meg hvem hun er. Siri er født 1825 i Osmarka, datter av Anders Larssen og Anna Eriksdatter. Deres boplass var i Sirigamman i Osmark. De hadde 9 barn hvorav Siri er nr 6. Det er ikke Siri men hennes yngste søster Kirsten som har avkom i Sannemark. Hun blir gift med John Johnsen som er den første oppsitter i BlåfJellet, Sannemark. Siri blir konfirmert i 1847. Da er hun i Botnmark hos sin søster som er gift med Peder Nilssen. Og hennes søster Karen får et barn i Botnmark i 1850. I folketelling 1835 er Anders Larssen i Fjellkroken på sin far Lars Nilssens boplass.

I mai 1842 får Anders Larssens brorsønn Nils Olsen bygsel på Fjellkroken. Da må vel Anders Larssen vike. Neste stoppested blir vel Siriåsen?

Jeg tror de to andre gravene på Liksletten er Siris far og hennes elste søster Karen. Jeg har ikke funnet deres begravelse anmerket i kirkeboka.

Ettersom Siri og Karen er i Botnmark henholdsvis 1847 og 1850 da må deres opphold i Siriåsen være etter 1850.

I intervju med Martin Myrnes sier Hjalmar Osmark: "Det bodde titall og atter titall av samer i Osmarka og rundt kretsen her. Jeg går utfra at det blei strid mellom dem og innflytterne. De aller første vi hører om som kom hit og begynte som gårdbrukere så blei det en ganske hard strid mellom samene og, om vi skal kalle dem bumenn som da tok boplasser. Samene blei jo ubetinget fortrengt og dermed oppstod en kolossal konflikt der det også foregikk håndgripeligheter mellom samene og nordboerne. Dette ifølge beretning av nordboernes etterkommere. Og derav kom det selvfølgelig at samene unna for unna blei fortrengt."

Omkring 1830 kom det 3 familier og bosatte seg i Osmarka. Thore Sivertsen fra Stjørdalen, Ole Magnus fra Lødingen prestegjeld og Peder Mikkelsen født på Røros ca 1794. Den 25. mars 1836 får Lars Olsen Bing fra Orkdalen kongeskjøte på Osmarka. I 1835 er Anders Larssen allerede i Fjellkroken. Spørsmålet er, ble han med sin datter Siri og muligens flere av familien fortrengt av bufolket og måtte av den grunn forlate Sirigamman og ender til slutt i Siriåsen.

Dette er en vurdering om Siriåsen og Liksletten ut i fra utdrag av kirkebøker for Ofoten og folketelling 1835. Grunnbok for Fjellkroken og muntlige beretninger av Hjalmar Osmark og Ole Lakså på kasett og muntlig beretning av Harald Osmark.

Fimbul bilde.JPG Odd og Kjellaug står på kanten av den todelte tufta.
Tone og Kjersti på tur over skilleveggen til den andre delen av tufta.


Fimbul bilde.JPG Her ser man tydelig at det er en todelt tuft.
Kjellaug og Aslaug står på kanten av den andre delen av tufta.


Fimbul bilde.JPG Den todelte tufta i Siriåsen.
Anders Anderssen står på kanten av den andre delen av tufta.
Foto: Sametinget ved Arne Håkon Tomassen.


Fimbul bilde.JPG Siriåsen.
Foto: Sametinget ved Arne Håkon Tomassen.


T-ford traktor i Evenes

T-ford traktoren der den stod på Andørja.
Rolf Meland, traktorens og historiens redningsmann.
12. november 1989 hadde Rolf Meland for første gang start på motoren etter overhalingen.
10. mai 1990 tok Meland den første prøveturen.

av Arne Rasmussen

Fra Per Dalhaug i Bodø, har nemnda fått tilsendt et utklipp fra "Vi menn" nr 10 - 1992. Det var bilde av en bil omgjort til traktor; som den gang var innsendt til bladet av Tor Halmø fra Ånstad. Han fortalte Følgende: "Ved A/S Gjøvik Støperi og Mekaniske Verksted, ble det i 1927 kjøpt inn en T-Ford fra Detroit, en av de aller siste som ble produsert etter at det var laget 15 millioner av denne typen gjennom 19 år. T-Forden som kom til Gjøvik fikk en annen og mer uvanlig skjebne enn sine brødre siden verkstedet gjorde et eksperiment. De laget den om til traktor ved å kutte den på midten og lage bakhjul med jernskovler for bedre trekkraft i jordbruket".

Hvordan traktoren deretter i 1937 kom til Nord-Norge, hadde ikke Halmø klart for seg - som den gang var bare guttungen. Men om det visste Per Dalhaug bedre; for det var nemlig hans bestefar Johan Dalhaug i Evenesmark som opprinnelig kjøpte den slik at T-Ford-traktoren havnet i Evenes og Nord-Norge; noe han gjorde leserne oppmerksom på i "Vi Menn" nr 21 - 1992.

Dalhaug solgte senere traktoren (som havnet på Andørja) - for så å kjøpe seg en større og mer moderne traktor. Det var Tor Halmø's folkeskolelærer Harald Steinarson som kjøpte T-Ford-traktoren fra Evenes.

Etter mange år fikk den unge traktormekanikeren Rolf Meland fra Andørja vite om traktoren ved en tilfeldighet da han på slutten av 1980-tallet var på ei båtmesse i Gratangen. Det var Hans Mikalsen i Foldvik som da fortalte om traktoren han hadde stående. T-Ford-traktoren hadde da i årevis stått forlatt og glemt - inngrodd i kratt og skog i Gratangen. Det måtte faktisk motorsag til for å få den løs derfra.

Melands interesse for spesielt gamle traktorer, samt eierens manglende interesse for dette rustete gamle ubrukelige vraket, førte til at traktoren skiftet eier for en rimelig pris. At traktoren tidligere hadde tilhørt en nabo i hans hjembygd var da ukjent for Meland.

Nemnda tok så kontakt med Per Dalhaug i håp om å få flere opplysninger fra tiden i Evenes. Det eneste han hadde å tilføye var; at hans bestefar hadde T-ford- traktoren i to år, til han i 1939 solgte den og kjøpte ny traktor en "Case".

Deretter ble det en prat med Johan Dalhaugs yngste sønn - 91 år gamle Ole Dalhaug, som hadde mange minner fra de to årene traktoren var i Evenes.

Tro bare ikke at den sto parkert - utenom bruk på egen gård på Dalhaugen. Nei, fra vår til høst var den stort sett i full drift rundt omkring på gårder i Evenes og Skånland. Det gikk på pløying og tresking av korn.

De som dro ut på disse oppdragene var Johan Dalhaugs to sønner; den da 18-19 år unge Ole, Bjarne (far til Per) og Johans bror Magnus Fossmo.

Noen av de stedene Ole nevnte var: Liland hos Hjalmar Hovde, Gloppen og Lensmannen. Osmark (Ole Osmark), Storlia, Boltåsen, Trøssemark, Kvitforsen, Parten, (Henrik Parten), Evenes prestegård, Skavik (jordmora) på Evenes og hos Erling Johnsen på Evenes. De pløyde hele det store jordet på nordenden hos Johnsen. I sannhet ei utfordring med den traktoren. Det var ikke som i dag, nei; en mann måtte gå bak og holde plogen - konsentrert med strake armer, for når den traff stein hendte det at plogen spratt rett opp - og da kunne en lett få seg en trøkk.

Plogen festet de til traktoren med en trepinne i stedet for en jernboldt. Dette for ikke å ødelegge noe når plogen traff stein, for da var det bråstopp.

I tillegg til å frakte treskemaskinen etter traktoren, ble den også brukt til å drive den. Eneste måten å få det til var å jekke opp traktoren, og ta reima fra treskemaskinen om et bakhjul. Det fungerte bra, men av og til røk reima - og reparering måtte til - noe som var onkelen Magnus sin jobb - som han fikk god trening på etter hvert. En gang - som resultat av oppjekkingen - slik at traktoren ikke sto plant nok til at oljen rakk til å smøre slik den skulle, fikk de skade på motoren.

De sendte den da til Viktor Horn i Bogen for reparasjon.

For å flytte traktoren fra sted til sted, var de nødt til å kjøre etter veien, men det kunne de ikke med de skovlene, derfor hadde de beskyttelse av jern som de skrudde på hjulene over skovlene. De var i to deler.

Salget og kjøp av ny traktor gikk gjennom en agent fra et vesterålsfirma. Ole trodde at kjøpet av T-ford-traktoren var hos det samme firmaet.

For å få vite mer, og ikke minst; se denne traktoren som nå står på Andørja, var det bare en ting å gjøre - nemlig å ta turen dit. Som tenkt - så gjort. Der ble jeg tatt vel imot av traktorens eier og "redningsmann" Rolf Meland.

Han var en hyggelig kar med stor interesse for gamle traktorer og redskaper, og viste meg både traktor og bilder tatt fra oppussingen. Bildene tydeliggjorde hvilket stort arbeide dette hadde vært.

Meland som da var verksmester på Trama a/s i Harstad, tok traktoren med seg dit. Der startet et møysommelig restaureringsarbeid på fritida, som sammen med andre varte i ca et år. Han fikk blant annet hjelp fra Karl Breivik som på sitt verksted i Ramsund dreide nye eikerter til forhjulene - av eik. Radiatoren sendte han til et annet verksted for overhaling.

Den 12. november 1989 hadde Meland for første gang start på motoren etter overhalingen, og første prøveturen tok han den 10. mai 1990.

Men nå må jeg pusse den opp på nytt, sa Meland om T-Ford-traktoren som sto parkert ute på gårdsplassen da jeg var der.

Det var jo 20 år siden sist den jobben ble gjort - i tillegg til at han brukte den de første 10 årene.

Han fikk da snart erfare at det ikke var noe bensingjerrig "kjøretøy" han hadde skaffet seg; traktoren brukte mye bensin.

Den jernbeskyttelsen som ble skrudd på hjulene utenpå skovlene, hadde han ikke sett noe til. Så da er det vel ingen som i dag vet hvor de har tatt veien?

Ei heller hadde han peiling på fargen da den kom til øya, dette til tross for at det var et par stykker som mente å huske det. Det var bare det at de ble ikke enige om fargen - selv etter harde diskusjoner. (Etter igjen å ha kontaktet Ole Dalhaug - var det ingen tvil; traktoren var grå.)

Dette kunne Rolf Meland fortelle om T-Ford-traktoren som snart skal inn under nytt tak i en bygning som han var i ferd med å føre opp.

Forra båtbyggeri - noen bilder fra dagliglivet

Lederen i bygdeboknemnda fikk brev og gamle fotografier fra ei dame i Svolvær, Norveig Jentoft Larsen. Hun kunne fortelle at far hennes, Per Th. Larsen, og Emil Næss hadde jobba på båtbyggeriet på 50-tallet. De var ansatt på Svolvær Radioforretning og installerte og reparerte ekkolodd, asdic-anlegg, radar og den slags, men de blei også innleid av andre firmaer for å utføre spesielle oppdrag. Det var i den forbindelse de var i Forra. Det var jo ikke noe hotell i Forra, så de to karene bodde privat. Dermed blei de kjent med folk, noe bildene viser. Noen av bildene forteller om en viktig begivenhet med fornøyde karer rundt et kakebord. Et helt samfunn feirer ei sjøsetting en gang på 50-tallet.

Fimbul bilde.JPG Dette bygget er borte nå. Det innholdt mekanisk verksted nede og spantloft oppe. Dette var det første verkstedet i Nord-Norge som begynte med laminerte spant.


Fimbul bilde.JPG Det sto "Forra Slip og Båtbyggeri" på veggen, men det vises ikke på bildet. Vi ser litt av den gamle kaia med aspestokker hogd på Skogøya. Kaia var bygd oppå ei tysk pram, slept fra Bogen. Selve slipen er midt på bildet.


Fimbul bilde.JPG "Torbjørn Verner" og "Skarholmen". Dette er båter som bygges opp før hallen kom. Etter krigen fikk slipen ikke lov å bygge nytt, men de reparerte og bygde opp gamle båter. Vinsjehuset i forgrunnen.


Fimbul bilde.JPG Fest hos Rasmussen. De har kanskje sjøsatt båtene. På den bakerste kaka: "Forra Slip", kaka til høyre: "MK Skarholmen" (ca 60 fot), kaka til venstre: "Torbjørn Verner" (ca 40 fot).
Karene rundt bordet fra høyre: Mangor Rasmussen, Gunvald Gundersen, Karl Kristiansen, Oskar Rasmussen, Hjalmar Nymo.


Fimbul bilde.JPG Fra venstre: ukjent, Oskar Rasmussen, Karl Kristiansen, Mangor Rasmussen, Nils Rasmussen, ukjent, Hans Richard Mortensen, Hjalmar Mikalsen.


Fimbul bilde.JPG Fra venstre: Karl Antonsen, Jack Hermann?, Kåre Kristiansen, Oskar Rasmussen, Karl Kristiansen, Odd Molund, Gunvald Gundersen, Hans Richard Mortensen, 3 ukjente, Harder Pedersen.


Fimbul bilde.JPG Helt til høyre: Emil Næss, elektriker fra Svolvær.


Fimbul bilde.JPG Bilde 8: Lokalbåten "Fykan" ved kaia i Forra. Det var en stor begivenhet hver gang båten kom, og masse folk komfor å se. "Fykan" kom fra Russland og hadde vært Tsarens båt. Etter at den kom til Norge, blei det satt inn en 100 hester Wichman motor. Båten var eid av Ofotens Dampskipsselskap. Da det blei slutt på trafikken på Ofotfjorden, blei "Fykan" solgt til Aage Samuelsen. Han døpte den for "Maran ata".


Fimbul bilde.JPG 17. mai - feiring i Forra ved skolen.


Fimbul bilde.JPG Barnebilde. Fra venstre: Hanna Mathisen, Irene Rasmussen (datter til Mangor), Unni Molund.


Fimbul bilde.JPG Dette musikk-korpset var et korps i Evenes før 1960.


En hjertelig takk til Oddvar Berg (Liland) og Arne Pedersen (Forra) som visste navna på alle personene på bildene. Oddvar Berg fortalte historia om "Fykan". Dersom noen av leserne har noe å tilføye om for eksempel korpset, vil vi være interessert i å motta stoff. Hvem er personene på bildet? Hvem var dirigent?

Vi blar i gamle album

bygdeboknemnda

Fimbul bilde.JPG Fonnisen på Lilletinden i 1936. De som skuer utover isen er:
Fra venstre:
ukjent, Elly Nystad, Borghild Bergholt, Randulf Nystad og Arne Bergholt.


Fimbul bilde.JPG Litt show i forbindelse med en fotballkamp i Bogen (på 50-tallet).
Fra venstre:
Einar Hansen, Asmund Tverfjell, Fred Bergvik.
Bildet er utlånt av Asmund Tverfjell.


Fimbul bilde.JPG I 1989 var fonnisen på Lilletinden borte.
Fotograf Randulf Nystad.


Vi gjengir to bilder fra framhaldsskolen på 1950-tallet, ett fra Bogen og ett fra Liland.

Fimbul bilde.JPG Fra Bogen:
1. rekke fra venstre:
Turid Johansen, Olaug Antonsen, Milly Andreassen, Mildrid Elvheim, Aud Hansen, Marit Johnsen, Steivor Fossli.
2. rekke fra venstre:
Tore Erik Hansen, Frank Småbakk, Steinar Pedersen, Reidar Kristoffersen, Svein Sørensen, Bjørn Bergvik, Otto Langseth, Werner Karlsen
3. rekke fra venstre:
Arne Michaelsen, Are Arntzen, Per Blix, lærer Aslak Markusson, Arne Fjellbu, lærerinne frøken Framvik, Agnar Holtås


Fimbul bilde.JPG Fra Liland:
1. rekke fra venstre:
Tor Arne Tobiassen, Liv Korsmo, Kirsten Winnem, Rigmor Øye, Gunnar Melbøe, Jan Clausen, Svein Bartholsen, Ole Artur Andreassen.
2. rekke fra venstre:
Anbjørg Andreassen, Else Antonsen, Odd Mortensen, lærer Arne Hansen, Solvår Voll, Laila Osmark, Terje Ravn, Herleif Ellingjord


Dette bildet er fra søndagsskolen i Bogen i 1947. Aud Langseth har hjulpet oss med navna.
Fimbul bilde.JPG
  1. Anny Johansen (søndagsskolelærer)
  2. Karin Sørensen (Dybsland)
  3. Aud Langseth (Pedersen)
  4.  ?
  5.  ?
  6. Eirik Bergvik
  7. Åse Arntzen (Michaelsen)
  8. Greta født Bergvik
  9. Lill Greta født Johnsen
  10. Gunn født Bergvik
  11. Synnøve Nygård født Pedersen
  12. Jorid Kopanes født Martinussen
  13. Randi født Bergvik
  14. Astrid Paulsen født Hågensen
  15. Judith Nohr født Pedersen
  16. Ellinor født Sundbakk
  17. Elly Sørdahl født Johansen
  18. Gerda født Kristoffersen
  19. Ellen Olsen født Bergvik
  20. Mildrid født Elvheim
  21. Jorunn Sivertsen født Jakobsen
  22. Alfred (Fred) Bergvik
  23. Svein Sørensen
  24. Steinar Pedersen
Fimbul bilde.JPG


Fimbul bilde.JPG Et oversiktsbilde av Forra slip og båtbyggeri.


Fimbul bilde.JPG Dette er et bilde av Vollen, Liland fra 1940. Husa til venstre tilhører Odd Sørensen, nærmest til høyre Dina Pettersen og bakerst til høyre Lorents Susæg.


Fimbul bilde.JPG Dette bildet er av guttekorpset på Liland i 1937-38.
Guttene kom fra Dragvik, Lakså og Liland, og dirigentens navn var Arnold Skytte Ødegård.
Fra venstre:
Ødegård (dirigent), Randulf Nystad (bass), Sigmund Tobiassen, Arne Bergholt (kornett), ukjent, Gudolf Susæg (skarptromme), Arne Sørensen (stortromme), Arne Sundbakk (althorn), Paul Bjørkmo (basun), Sverre Bakkebø, Kristian Hansen (klarinett), Jarl Fjellheim (basstuba), Jarle Ravn (trombone), Atle Ravn (pikolofløyte)


Fimbul bilde.JPG I slåtten på en gård nedafor Solås-gården på 30-40 tallet. Johannes, Hans, Arne, Erling, alle Fredly.
Julia Olsen, Mary og Arnt Fredly.
Bildet er utlånt av Asmund Tverfjell.


Gamle brudepar

bygdeboknemnda

Vi gjengir 5 bilder av brudepar. Det er interessant å se hvordan moten har skifta i løpet av tida mellom 1888 og 1936.

Fimbul bilde.JPG Jens Jensen, Bergvik og Marie Hansen (født 1866). Hun dro til Amerika i 1884 som barnepike til Hans Johan Andreassen og ble gift der i 1888.


Fimbul bilde.JPG Lovise og Kristian Andreassen, Botn, gifta seg i 1902-03.


Fimbul bilde.JPG Brudeparet er Petrikke og Oluf Olsen som gifta seg en gang mellom 1920 og 1925.


Fimbul bilde.JPG Brudeparet er Ågot Kristiansen, Botn og Sverre Nilsen, Røst, som gifta seg i 1928.


Fimbul bilde.JPG Brudens navn er Solveig Osmark født Johansen som gifta seg i 1936.


Et minne fra våren 1940

av Hildur Jakobsen (Nymo)

Datoen var 13. april. Min tante Hilda hadde fødselsdag denne dagen. Det var hennes 30 års dag. Dagen før var hun og tante Nikoline kommet fra Narvik. De hadde greid å komme seg ut med båt. Tante Nikolines tre barn, Jan Henry, Eivind og Åse, var også med. Det var blitt krig i Norge. Tante Hilda var hushjelp hos oberst Sundlo i Narvik. Tante Hilda fortalte at om morgenen 9. april da hun skulle lage frokosten, var huset hos Sundlo fullt av tyskere, så hun sprang ut i bare inneklær og tøfler, og oppover gaten til tante Nikoline.

Tidlig på morgenen den 13. april var det stor aktivitet hjemme hos oss. Pappa (Hjalmar Nymo) skulle være med to av sine søskenbarn fra Lenvik (Agnar og Joakim) til Lillebotten. Deres ærende var å hente Hanna som var søster til Agnar og Joakim. Hun bodde i Veggen og de skulle komme derfra med hest og slede. Hanna var gravid og skulle hjem til Lenvik for der var det jordmor. Det var ennå mye snø denne våren og denne dagen var det også snø og sludd.

Så plutselig ut på formiddagen ble det et svare liv. Det drønnet og smalt over alt på fjorden. Vi så ildtunger på ildtunger ute i havet. Alle som en var vi redde. Fra nede i "gården" kom folk strømmende oppover. Mor Julie og far Hans, tante Nikoline, tante Ragnhild og deres barn, 5 barn til sammen. Fra Peder Ingebrigtsen's og fra de andre husene kom i alle fall kvinner og barn. Alle tok vi oss opp til "Skåla" til onkel Peder og tante Berntine. Mor var litt sykelig og hadde vondt for å gå, så vi barna måtte tråkke vei til henne. Det ble i alle fall fullt hus på "Skåla". Som nevnt fylte tante Hilda 30 år denne dagen. Hun hadde allerede fått en bløtkakebunn i ovnen, så hun måtte vente med å gå oppover til denne var stekt. Da vi kom ned igjen ut på ettermiddagen lå bløtkakebunnen på gulvet sammen med en del andre ting som hadde stått på kjøkkenbenken. Bestefar Johan og far Hans hadde blitt igjen på Nymo. De hadde hele tiden stått nedenfor fjøset og sett på sjøslaget, og vært bekymret for de som var dratt med båt til Lillebotten, og spent på hvordan det hadde gått med dem. Tilslutt gikk både bestefar og far inn i vedsjåen. Da kom det en splint susende gjennom luften og gikk ned i bakken der bestefar nettopp hadde stått.

Like etter at vi var kommet hjem, kom også pappa. På grunn av sjøslaget kunne de ikke ro til Lenvik som planlagt, men måtte søke land omtrent der blindesenteret ligger i dag. Han gikk så til Østervik og fikk hentet hest og slede og dro så tilbake og hentet Hanna og de andre og fikk kjørt henne til Lenvik. 4-5 dager senere fødte hun en datter. Hun heter i dag Anne Morkemo og har hytte i Veggen.

Under okkupasjonen

Avisutklipp

bygdeboknemnda

Norge var okkupert av nazi-Tyskland i åra 1940-45. Under okkupasjonen prøvde nordmennene å demonstrere mot krigsherrene på mange forskjellige måter. Dette var også en måte å demonstrere samhold mellom nordmenn på, holde moralen oppe. Etter hvert som tyskerne oppfatta de forskjellige måtene nordmennene viste samhold med hverandre på, forbød nazistene disse.

ADVARSEL RØDE TOPPLUER
Bruken av røde toppluer har tiltatt så sterkt i den senere tid at det fra nu av betraktes som demonstrasjon.
Bruken av disse luer forbys derfor fra og med torsdag 26. februar 1942.
Fra denne dag vil toppluer bli fratatt enhver som opptrer med sådanne og straffansvar gjort gjeldende mot vedkommende - for barn under 14 år mot foreldre eller foresatte.

Trondheim politikammer, 23. februar 1942

En annen måte å demonstrere mot nazistene på, var å skifte plass på toget eller bussen, eller stå. Da tyskerne skjønte at dette var demonstrasjon mot regimet deres, blei det forbudt.

Det er FORBUDT
å stå i vognen så lenge det finnes sitteplasser.
De som ikke etterkommer påbudet, blir fra i dag bortvist fra vognen og straffet.

ADVARSEL
Passasjerer som demonstrerer mot tyske militære eller medlemmer av N.S. ved å skifte plass, - blir utvist på første stoppested.

Oslo, 4. mai 1944. Politipresidenten i Oslo

Fotsporene

(ukjent forfatter)

En natt hadde en mann en drøm.
Han drømte at han spaserte langs stranden sammen med Herren. Over himmelen kom bilder av livet hans til syne. For hvert bilde han så, oppdaget han at det var to fotspor i sanden, de ene var hans egne, og de andre var Herrens. Da det siste bildet fôr forbi over himmelen, så han tilbake på fotsporene i sanden. Han la merke til at mange ganger i livets løp var det bare ett fotspor. Da oppdaget han at det var de gangene livet hans hadde vært vanskeligst og mest smertefullt. Dette forstod han ikke, så spurte han Herren: "Herre, du sa en gang at da jeg bestemte meg for å følge deg, ville du alltid gå med meg og aldri forlate meg. Men nå ser jeg at da min nød var størst og livet vanskeligst å leve, da var det bare ett fotspor. Jeg forstår ikke hvorfor du forlot meg da jeg trengte deg mest?"
Da svarte Herren: "Mitt kjære dyrebare barn! Jeg elsker deg og ville aldri forlate deg. De gangene i livet ditt da prøvelsene og lidelsene dine var størst - og du bare kan se ett spor i sanden, var de gangene jeg bar deg i armene mine."

Barndomsminner

Agnes Hansen (født 1904) i Lengenesgrenda i Skjomen leverte denne artikkelen til museet i Narvik, også har museet gitt den videre til bygdeboknemnda.

Det Agnes Hansen forteller om, kunne like gjerne ha hendt i Evenes, for situasjonen for folk på landsbygda i Nord Norge var vel temmelig lik i åra rundt 1. verdenskrig.

Jordmor og fødsel
Jordmora, fru Mosling, bodde på Elvegården. Det var mila å ro og hente ho, og vêret var jo så forskjellig, så ho kom no sjelden fram i tide. Da var det å springe på gårdan etter hjelp. Ei nabokjerring, Johanna Andreassen, (gift Flygel), var sikker hjelp. Det kom jo 4-11 ungar på kvar gård, men med hennes hjelp gjekk det svært greitt. Ungan blei både vettuge og velskapte.

Død og gravferd
Folk døde i den tida som no. Det kunne mang ein gong være vanskeleg vinters tid når mannfolka var på Lofot-fiske, for eksempel, å få dei døde i grava i rett tid. Da kunne dei stå i kista i naustet mange veker.

Det var ein gong eit eldre par i Ytterhallarvika som hadde vore framsynte nok og fått arbeidd to likkister. Dei stod i naustet demmes i mange år, for ektefolka vart 96 og 98 år gamle. Når noen i grenda døde, syddes det liksvøp heime på gården, og så vart ei av desse kistene lånt til ein fikk arbeidd likkiste som dei da vart lagt over i. Enten stod båra i sommarfjøset eller i naustet.

Så vart det stelt til begravelse. Det vart bakt brød og lefse, kokt gomme, og kanskje hadde dei ei kjøttrull liggande som vart kokt. Naboan kom stikkande med eitkvart og. Huset vart vaska og stelt, og så gjekk ein rundt på alle gårdan og bad i begravelse. Var det far som var gått bort, var det eldste sonen eller ein bror av avdøde som gjekk. Kvinnfolk var ikkje brukt til sånt. Så vart det strødd einebærkvista utfor dei husa der båra skulle bæres forbi for å komme til næraste støa.

Alt folket i grenda kom, men ungan fekk ikkje bli med, for det skulle være stille.

Båra stod utfor husdøra, og etter at alle som skulle være med i gravferda hadde vore inne og fått flidnad, som vi sa da (mat/drikke), tok dei lokket av så dei som ville sjå avdøde for siste gong, kunne gjøre det. Det var ingen prest med, og heller ingen kransa. Enkelte kunne binde ein krans av tyttebærlyng og feste på lokket. Kista var svartmalt.

Grava måtte dei sjøl sørge for å grave, så enten rodde det noen naboa kvelden før eller tidlig på morran og grov. Så snart lokket var lagt på, kom sangaran fram, helst tre, men det kunne også være berre to. Dei var liksom faste sangara, og dei var flinke. Oftest var den første salma "Bedre kan jeg ikke fare". Så bærtes kista til båten, og heile folkehopen følgde. Det blei brukt ein fireroms båt til sangaran, kista og dei aller næraste og etter kom alle dei andre robåtan. Nedfor alle hus innover vart det sunge ei salme. Etter at kista var senka på kjerkegården, grov mannfolka igjen grava, og så var heile følget i Moslinggården og fekk flidnad (mat og kaffe). Maten var medbrakt heimefra.

Så var det i båtan og ro heim, og der var det risengrynsgrøt til alle. Noen av konene var heime og kokte. Dagen etter gjekk dei på gårdan med matpakke til dei som ikkje hadde vore med i begravelsen. Det kunne være alderdom eller sjukdom som hadde hindra dei. Og da fekk ungan være med å gå.

Sommaren etter var det jordfestelses-søndag etter gudstjenesta. Da blei alle som var nedsett siste året jordfesta. Når eg tenker tilbake på ei gravferd, slår det meg at det var noe fint over det, om det var enkelt, for alt var så stille. Dei prata stille og heller lite, og som før nemnt var det berre voksne folk med.

Om å bli enke eller enkemann
Å miste ein forsørgar eller ei hustru i den tid var ein alvorlig ting på fleire måtar. Det var jo store ungeflokkar, og fleire av barna var kanskje små, så å bli uten mann eller kone, far eller mor, var alvorlig for sjølve eksistensen. Blei ein mann aleine, måtte han sjå seg om og bli gift på ny av praktiske grunnar. Det var ikkje berre det daglege med hus og fjøs han måtte ha hjelp til, det måtte jo spinnes og veves alt som dei trengte av klede.

Like ille var det for ei kone å bli aleine med ein stor ungeflokk. Det var inga trygd å få da, verken barne- eller enketrygd. Fattigvesenet gjekk dei ikkje til enda om det ofte kunne være grunn til det. Det var ei skam i folks bevisstheit å få hjelp derifra.

Skolen
Da eg begynte på skolen hausten 1911, var det 12 vekers skole for året, 5 timar om dag i småskolen og 6 i storskolen. Det var berre to klasser. Vi gjekk 4 veker haustskole, 4 veker vinterskole og 4 veker vårskole. Oppflyttinga skjedde etter tre, fire eller fem år - etter som skolemeisteren såg elevan moden for oppflytting.

Det hang to kart på veggen i skolestua, eit Norges-kart og eit verdenskart. Så var det veggtavla, og ovafor karta hang det fem runde bilete i fargar, ca 30-40 cm store. Det var eit av kvar av dei fem rasane i verda: den kvite, gule, raude, brune og svarte. Dette kan eg aldri glømme, for det kom liksom med i lærdommen at vettet var etter fargen. Vi hadde ikkje reknebøker og kladdebøker, men tavle og griffel. Rekneoppgavene stod på veggtavla, og når oppgavene var løyst, spytta vi på tavla (vår) og tørka av med handa.

Dei tre første åra var det religionsundervisning med katekismus (Luthers) og litt bibelhistorie, og så las vi i gamle lesebøker. Rekning var sammenlegging, fratrekking, ganging og deling, som det heitte da.

Dei to første åra eg gjekk på skolen, hadde vi ein utlært skolemeister, men han leste da privat til ein teologisk eksamen, så han fikk lite tid til oss, og streng, ja, nesten bisk var han. Eg var så dødsens redd han at eg lærte ingen ting, men pappa lærte meg å rekne heime. (Denne læraren var visst eit flogvit til mann. Han tok sin eksamen i teologi og blei prest).

Tredje året eg gjekk på skolen var det ein agronom som var skolemeister. Han hadde godt lag med ungan. Fjerde året kom eg i storskolen. Da hadde vi fått ein skolemeister med lærarutdanning. Vi fikk tegne- og skrivebøker og lærte oss det dei da kalla skjønnskrift, men ellers var det ikkje så svære ting vi lærte. Skolemeisteren las mykje til oss, mest eventyr og anna lett lektyre, og berre eit par av dei som var god å lese fikk gå opp på kateteret og lese.

Skrivetimane kunne ofte bli to timar i slengen, for da var det stille, og skolemeisteren satt og las.

Men friminuttan var lange og artige, for da var han med og slo ball. Når det gjaldt lærdom, blei det eit heller dårlig år.

Fra 1915 blei det 18 vekers skole, og vi fikk Julius Enevoldsen (1891—1959) til skolemeister. Da blei det skole med stor S: Reknebøker, kladdebøker, Norges-, kjerke- og verdenshistorie, og norskundervisning med diktat, gjenfortelling og stiloppgaver. Han dreiv oss, men med mild hand, for vi låg så langt tilbake. Da var det tre vekers skole, tre vekers opphald og tre vekers skole.

Julius var skolemeister på Vidrek og, så når vi hadde opphald, hadde vi masse oppgaver å gjøre klar til neste skoleperiode: rekning, leselekse og stil. Ei ny verd åpna seg for oss, særlig Norges nye historie. Dikt av Ivar Aasen, Aasmund Olavsson Vinje og fleire blei mykje lest, og vi lærte mykje kjerke- og verdenshistorie. Vi song mykje og. Så eg kan seie at det vesle eg har hatt av skolegang, var dei fire åra hos Julius.

Konfirmasjon
1 1919 blei eg konfirmert. Vi hadde tre vekers konfirmasjonsskole, og det var gamle prost Anderssen (1850-1921) fra Evenes som stod for det. På den tid var her berre to prestar i Ofoten, sognepresten på Evenes og ein kapellan i Narvik.
Prost Jak. J. Anderssen kom til Evenes som ung (1879), og var her i Ofoten heile sitt voksne liv. Han var stortingsmann (1900-1903) og skal ha gjort ein stor innsats på tinget for å få staten til å bygge Ofotbanen. Religiøst sett var han ingen pietist. Det seiest at om han kom på preikestolen ein søndag, og han såg at det truga med regn, forlet han og sette i gang med å kjøre tørrhøy. På Evenes var det stort gårdsbruk til prestegården. Dersom det blei snakka om det, sa han at det står i Bibelen at "om din okse fell i brønnen på ein kviledag, skal du dra han opp". Han var spiritist og. Vi hadde ingen lekser på konfirmasjonsskolen, han berre fortalte og fortalte, og det var mykje om spiritisme og det han hadde opplevd av det.

Vi fikk ingen spørsmål på kjerkegolvet konfirmasjonssøndagen. Gamleprosten berre småprata mens han gjekk att og fram mellom rekkene og fortalte for heile kjerkelyden at vi var så kjekke og pene ungdommar. Det var det. Vi fikk ingen tusenlappar i gave heller da! Tre kort og så Bibel og salmebok hos mamma og pappa.

(Red.anmerkn.: Fra andre kilder veit vi at leseferdigheten hos mange konfirmanter på prost Anderssens tid kunne være så som så. Prost Anderssen var en mann som ikke ville "stille noen ut", men behandle alle likt. Derfor valgte han å fortelle sjøl.)

Ungdomsår
Og så får eg vel seie at ungdomsåran begynte. Det var fattigslige kår og mykje arbeid for dei unge heime på gårdan den tida. Det var heller ikkje så lite av pietisme. Det var så mykje som var synd, både i måten å leve og kle seg på. Det var den læstadianske læra som hang igjen sjøl om det akkurat da var heller få av dei i vår bygd.

Men så begynte noen - og sia fleire - av dei unge å fare på folkehøgskole, og dei kom heim med folkeviseleik, turdans osv, og så blei det stifta ungdomslag tilslutta Noregs Ungdomslag. Dette blei jo ikkje sett på som berre bra av dei eldre, men dei lempa seg da dei forstod at dette ikkje ødela moralen.

Vi unge -og vi var mange- fikk ei artig tid med møte i ungdomslaget anna kvar helg. Der var det ordskifte og opplesing fra eige blad, "Skårungen". Bladet hadde mange fine innlegg. Karen og Harry på Sletteng hadde gått folkehøgskolen, og dei var flinke både å skrive, lese opp og delta i ordskifte. Og så var det mykje folkeviseleik og turdans. Magnus Haugen spela fele attåt.

Kvar sommar var det stemne med tale av høgskolelærarar, og ikkje å forglømme Berg-Rollnes. Eg trur vi hadde eit rikt ungdomsliv. Drikk og den slags fantes ikkje. Noen kom seg no ut på meir skole, men det var tronge tider, så det blei med banklån og kausjonistar.

Dei fleste gårdbrukaran satt med gjeld oppover øran alt, dei hadde våga seg for langt utpå for å fli litt på hus og fjøs og skaffe driftsreiskap etter at første verdenskrig slutta i 1918. Det blei visst noen bra år like etter, men så kom krakket for bonden da krona blei skriven opp. Det blei reagert på tinget av bønder som satt der, men svaret var: "Det blir berre ein og annan gård som kjem til å skifte eiar".

Magre år
Dei fleste, aller fleste, sleit og sleit og sparte for å berge gårdan sine, både unge og gamle. Det var lite om arbeid å få. Ein og annan kom seg inn på LKAB, og så var det jo litt arbeid på sommaren med reparasjon på linja på Ofotbanen og litt vegarbeid, men det blei jo forbeholdt dei som ingen ting anna hadde.

Så var det Lofot-fiske. Men kiloprisen var nede i 5-6 øre, så lotten for vinteren var kanskje 30-40 kroner, og noen kom blakk heim. Det var magre år, ja.

Arbeidet på gårdan
På kvar gård var det hest, 4-6 kyr, noen geiter og 10-12 sauer.

Alle dyrka potet og bygg. Kornet var maten. Det blei malt på bygdemøller og brukt til grøt og klappakaker, og dei kakene var etanes mat med smør, gomme eller geitost på, men grov var dei, jo.

Litt etter litt tok folk til å dyrke kål og andre grønnsaker. Noe av dette blei selt på torget i Narvik og noe rundt til kjente. Ein sekk potet gjekk for 5 kroner, men etter kvart steig prisen til 8-10 kroner for ein 100-kilos sekk, fritt levert til forbrukaren.

Kjøtt til huset blei salta og hengt til tørk. Det var heller store husholdningar da, så det skulle noe mat til.

Vêrvarsel og merkedagar
Litt om vêrvarslinga i gamle dagar. Dei hadde jo ikkje anna enn merkedagan, og desse varsla gjekk fra slekt til slekt. Dei kjem bort no. Folk får vite vêret i radioen og på TV.

Mor mi hadde eit varsel ho hadde hørt av foreldra sine:" Torre tøyr gir frosen korn og råtten høy". Torre var februar, men eg har sia lest at torre var januar. Men altså: mildvêr og regn i februar (januar) gav ein svært dårleg sommar.

"Når gauken gjel i svart skog, blir det snø i grønn skog".

Dei fleste merkedagan er no bortglømte, men vêret på sommarmåldagen (14. april) var sikkert tegn på korleis vêret ville bli utover våren. Da måtte det ikkje finnest frostnetter. Var tre netter etter kvarandre frostfrie, fikk vi ein fin vår.

Like eins var det med Korsmess 3. mai.

I juli var Marit Vassause (20.), Jakob Våthatt (25.) og sjusovardagen (27.7.) viktige merkedagar. Blei det regn da, så blei det sju veker med regn framover, men blei det fint vêr desse dagan, fikk vi ein svært fin ettersommar.

Til Mikkelsmess (29. september) skulle alt være i hus, og blei det frost i mikkelsmesstida, fikk vi ein kald forvinter.

Retting til "Fimbul" nr 27

Bildeteksten på side 38 i "Fimbul" nr 27 er feil. Bildet er også feil plassert. Det burde vært plassert på side 35. Den rette teksten skal være: "Olaus Johnsen, Storelv født 1859".

Medlemmene i nemnda

Kjell Asbjørn Pedersen
Martin Hansen
Arne Rasmussen
Aslaug Olsen
Kjellaug Kulbotten