Forside:Bergen kommune

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk

ØSTLANDET • SØRLANDET • VESTLANDET • MIDT-NORGE • NORD-NORGE
Rogaland • Hordaland • Sogn og Fjordane • Møre og Romsdal
Sunnhordland • Midthordland • Nordhordland • Voss • Hardanger
Samnanger • Fusa • Os • Austevoll • Sund • Fjell • Bergen • Askøy • Øygarden

Om Bergen kommune
1201 Bergen komm.png
Bergen er en by og en kommune i Hordaland og var i 2011 Norges nest største by med ca. 260 392 innbyggere. Bergen regnes ofte som Vestlandets landsdelshovedstad. Byen ligger ved kysten og er omgitt av de syv fjell, som er Sandviksfjellet, Fløyen, Ulriken, Løvstakken, Damsgårdsfjellet, Lyderhorn, og Askøyfjellet. Sistnevnte erstattes i blant med Rundemanen bak eller Blåmanen på Fløyfjellet. I byvåpenet fremstår de syv fjell stilistisk som byens fundament. Gullfjellet (987 moh.) i Arna bydel er det høyeste fjellet i kommunen. Det gamle navnet på Bergen var Bjørgvin, som betyr ‘engen mellom fjellene’.

Bergen (Bjørgvin) ble grunnlagt av Olav Kyrre i 1070, og overtok for Trondheim (Nidaros) som hovedstad for Norgesveldet. I samme år ble det oppretta bispesete på Selje, som i 1163 ble flytta til Bergen. Det har siden hett Bjørgvin bispedømme. Opphavlig lå domkirka i byen på Holmen, men denne ble revet på 1500-tallet, og man tok istedet i bruk ei kirke fra 1150-tallet. Denne er fremdeles byens domkirke.

Kongsgården på Holmen (Bergenhus) var opphavlig i tre, men på midten av 1200-tallet ble disse erstatta av steinhaller, blant annet Håkonshallen, som ble tatt i bruk i 1261. To av våre mektigste konger, Håkon Håkonsson og Magnus Håkonsson Lagabøte, styrte landet fra Bergen. Byen hadde hovedstadsfunksjon fram til 1299, da denne ble flytta til Oslo. Byen forble dog Nordens største by til utpå 1500-tallet: Jón Viðar Sigurðsson regner med at det kan ha vært ca 7 000 innbyggere i Bergen, ca 3 000 i Nidaros, ca 2 000 Oslo og ca 1 500 i Tønsberg rundt år 1300.

Bergen hadde i høymiddelalderen en stor handel med fiskevarer nordfra, og blant annet korn, klede og vin fra utenlandske handelsbyer. Etter hvert som hanseatene etablerte seg i byen (fra omtrent 1350), fortrengte de innfødte handelsmenn på de viktigste utenlandske markedene, de var for eksempel nesten enerådende i Englandsfarta fra rundt 1310. Derimot opprettholdt byens egne sjøfarere Islandsfarta fram til 1413. Senmiddelalderen ble i det hele tatt ei nedgangstid for byen både økonomisk og politisk. Dette skulle ta seg opp igjen i nyere tid.   Les mer ...

 
Smakebiter fra artikler
Niels Tygesen Knag kjøpte Kaupanger hovedgård i 1710. Bygningene som står i dag er av nyere dato, men deler av hans bibliotek er bevart på setegården.
Foto: Francis Bull

Niels Tygesen Knagenhielm (født 11. mai 1661Vågsneset, død 1737 i Bergen), opprinnelig Niels Tygesen Knag, var viselagmann i Stavanger og Bergen, og lagmann i Bergen fra 1695 til 1737.Niels Knag var viselagmann i Stavanger fra 1688 med bestalling datert 17. mars 1688,[1] og i Bergen 1692–1695 før han fikk bestalling som lagmann 2. februar 1695. Han innehadde embetet til han døde i 1737. Han fungerte flere ganger som stiftamtmann i Bergen stiftamt.

Knag ble adlet i 1721 under navnet Knagenhielm «som rete innfødde norske adelige». Han fikk rang som justisråd i 1733.

I 1701 fikk han permisjon til å reise til Danmark mot å sørge for at embetet ble forsvarlig betjent.

Knag ble 14 år gammel sendt til søsteren i Kristiania og hennes mann, sorenskriver Søren Bartum i Gausdal. Han ble så dyktig at han i 1680, bare 19 år gammel, kunne bestyre sorenskriverembetet i Gausdal i en overgangsperiode før Bartums etterfølger tiltrådte embetet. I 1685 ble sorenskriver i Finnmark, og i 1688 ble han også fogd i Finnmark. I 1693 ble han stiftsskriver i Finnmark og samme år pålagt å være fullmektig for amtmann Hans Lillienskiold. Lillienskiold fikk 11. november 1693 tillatelse til å bo i Bergen mot å holde fullmektig i Finnmark og besøke sitt amt hvert tredje år. Knag fungerte i alle embetene samtidig inntil han ble lagmann i Bergen.   Les mer …

Havnefyret på Skoltegrunnsmoloen
Foto: Fra tidlig 1900-tall, ukjent fotograf. Arkivet etter Bergen havnekontor, oppbevart ved Bergen Byarkiv

Havnefyret eller Molofyret var et fyr ved innseilingen til Bergen havn, Vågen, plassert på Skoltegrunnsmoloen i 1867, og lagt ned på 1920-tallet. Havnefyret var et kommunalt fyr drevet av Bergen Havnevesen. Etter forslag fra Havnekommisjonen i Bergen ga Marinedepartementet tillatelse til å bygge et lite fyr på Nordnes i 1839. En fyrvokter ble ansatt og fyret tentes første gang 15. september 1839. Skip som kom fra nord og sør ble veiledet inn Vågen. Fyret lyste med et fast rødt lys i en halvsirkel på en mil i perioden 15. september til 31. mars. I tillegg til fyret på Nordnes var det også et fyrskip, en fyrlykt på et oppankret fartøy, ved moloen på Skoltegrunnen.

Både fyret på Nordnes og fyrskipet ble erstattet av Havnefyret i desember 1867. I perioden 1863-1868 ble det bygget en ny molo på 100 × 7 meter på skoltegrunnen. Fyret var et ni meter høyt støpjernstårn plassert ytterst på moloens østside. For å gjøre fyret mer synlig ble det i 1899 malt et hvitt belte rundt bygningen. Havnefyret lyste med et rødt lys i perioden 1. august til 15. mai.   Les mer …

Ledelsen i Sjømilitære Beredskap, fotografert høsten 1945. Første rekke fra venstre: Morten Kierulf, Erik Mossin, Haakon Kierulf, Harald Wergeland. Bakre rekke fra venstre: Reidar Tank-Nielsen, Gustav Bing Dreyer, Knut Mauer, Johan Lang og Erik Mathiesen.
Foto: Ukjent

Sjømilitære Beredskapstjeneste (SB) var en etterretnings- og beredskapsorganisasjon for de norske og allierte styrkene og motstandsbevegelsen i Norge under andre verdenskrig. Organisasjonen rapporterte til den norske marineattasjeen i Stockholm, og var formelt underlagt Sjøforsvarets overkommando (SOK) i London. SB ble organisert høsten 1943, og var i funksjon til krigens slutt. Den var i hovedsak bemannet av sivilister, men med en kjernegruppe som var vernepliktige sjøoffiserer. Initiativtaker og første sjef var forretningsmannen og vernepliktig marinekaptein Haakon Kierulf. Organisasjonen ble innenlands ledet fra Oslo, og involverte på det meste ca. 200 personer. Virkeområdet strakte seg langs kysten fra Halden til Trondheim.

  Les mer …

Bryggen var sentrum for nordlandshandelen fram til 1800-tallet.

Nordlandshandel er betegnelsen på den handel som utviklet seg fra 11-1200-tallet, med tørrfisk, tran og rogn fra de nordligste fylkene, og korn, mel, tøyer, tauverk, krydder, alkohol og andre varer fra byer i Nord-Europa, og med Bergen som sentralt omlastnings- og omsetningssted, med privilegier fra begynnelsen av 1300-tallet. Fra midten av 1300-tallet ble den tyske Hansaen den dominerende part i disse handelsforbindelsene, med utgangspunkt i Bryggen - eller Kontoret - i Bergen. Denne posisjonen holdt de frem til 1754 da Det tyske Kontor ble avløst av Det norske Kontor. Utover 1800-tallet ble sentrum for nordlandshandelen forflyttet fra Bryggen til bodene i Sandviken og Skuteviken.

Seks ganger i året kom det skip til Bryggen: I april kom de første skipene fra Tyskland med varer til vårstevnen, vårstevnen var i mai/juni når jektene kom nordfra med småfisk og tran og returnerte med forbuksvarer. Så kom sommerskipene fra Tyskland og tok med seg fisken og tranen og brakte nye forbruksvarer. Til Høststevnen i august/september kom så nordlandsjektene tilbake, denne gangen med den store lofotfisken. Så kom det tyske høstskip i oktober og noen få vinterskip i desember og tok med seg denne fisken og brakte korn, mel, tøyer og tauverk, med mer.   Les mer …

Sangere til det 10. landssangerstevnet passserer Tyskerbryggen i Bergen med sangerfanen av 1863 i spiss.
Norges Landssangerforbunds 10. landssangerfest ble arrangert i Bergen 23.-25. mai 1926. Man hadde håpet på – og fikk påmeldt – nær 2500 mannssangere fra det ganske land. Om dette også ble slutten på de stridigheter som hadde rådet grunnen i de to bergenske korforbund som den gang organiserte mannssangerne i vestlandshovedstaden, forteller ikke historien noe om. Men at sangertreffet ble en sangerfest, var nok ikke bare de deltagende kor enige om: Så å si hele Bergen sluttet helhjertet opp omkring arrangementets mange konserter i Sangerhallen og i kirkene, og de kom dem også stormende i møte da syngende menn steg i land på Skoltegrundskaien.   Les mer …

Audunsgården var Bergens postkontor fra 1647 til 1702, og sannsynligvis også Weldings vinkjeller. (Fotografiet er i Postmuseets eie, årstall ukjent, men før bybrannen 1916.)
Arianche Welding (fødselsår ukjent, død muligens 22. februar 1706) var postmester og vinhandler i Bergen. Hun var, ifølge Olaf Jæger, Norges første kvinnelige postmester.Arianche Weldings opphav er ukjent, men fornavnet hennes (et diminutiv av mannsnavnet Arian) tyder på nordtysk eller (muligens) nederlandsk opphav. Faren hennes ser ut til å ha hett Jacob, da hun i 1675 var registrert som "Sl. Helmiche Weldings Arianche Jacobsen". Hun overtok sin mann Helmiche Weldings verv som postmester da han døde i 1660, og beholdt det fram til 1668, da det som ser ut til å være hennes svigersønn overtok. Hun overtok også sjenkestua etter mannen, og ser ut til å ha vært i konflikt med politiet på grunn av ulovlig vin- og ølhandel. Når hun ble innkalt for retten, svarte hun at "hun var med posten occuperet og kunde af den grund ikke indfinde sig".   Les mer …
 
Se også


 
Eksterne ressurser
Forside:Bergen kommune/Eksterne ressurser
 
Kategorier for Bergen kommune
ingen underkategorier
Fana
ingen underkategorier
ingen underkategorier
ingen underkategorier
Haus
ingen underkategorier
ingen underkategorier
 
Andre artikler
  1. Norske kongebrev, bd. IV, sak 1688:80.