Gunnar Knudsen

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Foto: Fra boka Ljos over Telemark av Stranna, Olav, utgitt av Erik St. Nilssen (1937)

Gunnar Knudsen, egentlig Aanon Gunerius Knudsen (født 19. september 1848 i Moland, død 1. desember 1928 i Gjerpen) var en norsk politiker (V), skipsreder, ingeniør og industribygger. Knudsen satt på Stortinget i de fleste periodene i tiden 1892 til 1921. Han satt i flere regjeringer og var selv statsminister i årene 1908 til 1910 og 1913 til 1920, altså under første verdenskrig. Han var kjent som en patriarkalsk bedriftsleder som var en sterk, selvbevisst og myndig personlighet og leder. Han var omstridt, men prøvde å virkeliggjøre den britiske sosialliberalismens idéer om individet som et selvstendig, men også sosialt avhengig vesen, slik at staten må ha en regulerende funksjon i samfunnslivet og legge til rette for sosialt forsvarlig og ansvarlig individuell utfoldelse. Knudsen var en markert statsmann som satte dype spor etter seg i norsk politikk og samfunnsliv.

Bakgrunn

Borgestad var Knudsen base fra 1881, her med hans buede påbygging der det opprinnelig bare var en skrå takflate.
Foto: Gjerpen bygdebok bind 1 (1921)

Knudsen var sønn av skipsbygger og skipsreder Christen Knudsen (1813–1888) og Guro (Gurine) Aadnesdatter (1808–1900). Fra 1855 drev faren sin virksomhet fra eiendommen Frednes ved Porsgrunn. Gunnar Knudsen tok datidens studentereksamen fra latinskolen Skiens lærde skole i 1866 og tok den såkalte anneneksamen ved universitetet året etter, men i stedet for å studeres juss som den opprinnelige planen var, så reiste han i stdet til Göteborg og tok ingeniørutdanning ved Chalmers tekniska högskola i byen. Han hadde deretter i 1869/1870 praksisår som skipsingeniør ved Akers mekaniske verksted i hovedstaden og det følgende året i Sunderland og i Skottland.

I 1872 overdro faren skipsbyggeriet og de fleste båtene til sine to sønner, Gunnar og Jørgen Christian (1843-1922), som drev dette videre i kompaniskap.

1880 giftet Knudsen seg med Anna Sofie Cappelen, og da svigerfaren døde året etter, overtok ekteparet svigerfarens eiendom Borgestad i Gjerpen på over 1200 mål, som han drev opp til et mønsterbruk, og hvor han ved siden av et stort gårdsbruk opparbeidet en rekke industrianlegg samtidig som han drev sitt rederi frem til å bli et av landets betydeligste.

Knudsen var religiøst engasjert og så sitt politiske virke i lys av den kristne kallstanken. Han sørget for at Borgestad kirke (ark.: Henrik Nissen) med Emanuel Vigelands glassmalerier ble bygget i 1907, etter ønske fra sin dødssyke, 16 årlige datter Gudrun. Hun ble som den første gravlagt på kirkegården, og ved sin død i 1928 ble også Gunnar Knudsen begravet der.

Lokalt var han også i 1913 blant initiativstakerne til Frogner Småbruksskole på den gamle Frogner herregård i Gjerpen, og denne kom igang i 1923.

Reder og industrileder

Knudsen var med på å starte Porsgrunds Porselænsfabrik i 1885, fabrikkbygningen ferdigstilt året etter, ark: Waldemar Hansteen.
Foto: Mahlum (2007)

På sin egen eiendom Borgestad startet han både et tresliperi og chamottefabrikk (brent ildfast leire). Han deltok også i annen industrireisning, blant annet var han i 1874 en av grunnleggerne av Laugstol Brug i Skien, hvor han også i 1885 bygget et elektrisitetsverk som utnyttet det rundt fem meter høye fallet mellom Hjellevannet og ned til Bryggevannet/havnebassenget i Skien. Dette kraftverket skulle primært sørge for bedre og mindre brannfarlig lys i bedriften, men ble som det første i Skandinavia som leverte kraftverket på Laugstol Bruk og strøm også til private husholdninger.

Han var også senere en pioner når det gjaldt kraftutbygging og industriell utnyttelse av fossekraften. I 1885 deltok han også i dannelsen av Porsgrunds Porselænsfabrik.

I 1889 ble kompaniskapet med broren oppløst og verdiene fordelt mellom dem. Gunnar Knudsen drev fra nå av sitt eget rederi, fra 1904 under firmanavnet Aktieselskabet Borgestad. Under Knudsens lederskap ble rederiet bygd opp til å bli et av landets største og mest moderne. Som det første rederi i landet gikk det 1912 inn i moderne tankfart.

Organisasjonsmann

Knudsen fotografert rundt 1890, rundt 42 år gammel.
Foto: Waldemar Dahlløf/Oslo Museum

Knudsen var en allsidig organisasjonsleder, bl.a. var han en tid president i Rederforbundet og formann for Norsk Landmandsforbund (1905 - 1906).

Da Johan Sverdrups Venstre-regjering i 1885 nedsatte en arbeiderkommisjon for å legge grunnlaget for den første arbeidervernlovgivning i Norge ble Knudsen også med i denne, hvor han tok initiativ til flere viktige forslag. Han hadde fra ungdommen av vært opptatt av de sosiale problemene i det nye industrisamfunnet, et engasjement som ble styrket gjennom hans egen tilknytning til moderne arbeidsliv. Det var, fortalte han selv, de sosiale spørsmål som hadde brakt ham inn i det politiske liv.

Politisk virke

Knudsen kom opprinnelig fra et høyremiljø, men utviklet seg snart til radikal venstremann. I 1886 ble Knudsen ordfører i Gjerpen kommune og ble i 1891 valgt til Stortinget og representerte Bratsbergs amt 1892–1894, 1895–1897 og 1900–1903. I periodene 1906–1909 og 1913–1918 var han representant for Gjerpen krets og 1919–1924 for Telemark. Han var stortingspresident 1906–1908, samt i kortere perioder i 1913 og 1920–1921.

På Stortinget ble Knudsen umiddelbart en sentral sosialpolitisk pioner. I 1894 ble Stortingets sosialkomite opprettet på Knudsens initiativ, og han ble komiteens første leder. Han engasjerte seg også i konsulatsaken, hvor han mente at noen av hans partifeller gikk for raskt fram. Han stemte i 1895 for nye forhandlinger med Sverige, men uttalte også i en stortingsdebatt samme år: «Jeg hater unionen med et oppriktig hat.» Av prinsipp var han antimilitarist, men Sveriges militære overmakt gjorde også ham til en tilhenger av norsk opprustning.

Første statsrådsperiode 1901-1903

Johannes Steens regjering, Knudsen stående bak, nr to fra venstre
Foto: Hulda Szacinski (1902)

Hans første statsrådspost var i perioden 1901-1903, i venstreregjeringen ledet av Johannes Steen i Kristiania og Otto Blehr i Stockholm. Denne ble utnevnt i statråd 17. februar 1898, etter at Francis Hagerups første regjering søkte avskjed 12. februar som følge av at stortingsvalget høsten 1897 hadde gitt regjeringspartiene Høyre og Moderate Venstre bare 35 mandater i det nye Stortinget (av totalt 114), en tilbakegang på 20 mandater.

Knudsen ble utnevnt til statsråd 24. desember 1901 og gjorde først tjeneste i statsrådsavdelingen i Stockholm, fra 30. mars 1903 var han landbruksminister og deretter også revisjonsminister, samt fra 9. juni finansminister. I mellomtiden hadde Blehr dannet en ny regjering 21. april 1902, med Ole Anton Qvam som norsk statsminister i Stockholm, uten at dette medførte endringer for Knudsen. Denne regjeringen gikk av 22. oktober 1903 etter å ha tapt stortingsvalget samme høst etter at Høyre, Moderate Venstre og Samlingspartiet fikk 62 av Stortingets 117 plasser.

Andre statsrådsperiode 1905

Medlemmene av Christian Michelsens koalisjonsregjering av 11. mars 1905. Knudsen sittende som nr to fra høyre.
Foto: Severin Worm-Petersen (1905)

Utdypende artikkel: Christian Michelsens regjering

Da Michelsen i mars 1905 dannet sin samlingsregjering bestående av Venstre, Høyre, Moderate Venstre og Samlingspartiet, var Knudsen den første han henvendte seg til. Michelsen ønsket ham som statsminister i Stockholm, men Knudsen ville heller ha vervet som finansminister. Knudsen hørte imidlertid i 1905 til de ledende talsmenn for innføring av republikk, og dette førte til hans avgang i oktober 1905. Knudsen mente at en måtte ha en folkeavstemning om statsformen før det kunne gis tilbud til prins Carl av Danmark, mens hans regjeringskolleger insisterte på motsatt rekkefølge.

Han søkte avskjed 31. oktober 1905 da han ble nektet å legge fram sitt syn for Stortinget og partifellene Sofus Arctander og Jørgen Løvland stilte kabinettspørsmål på utfallet av folkeavstemningen.

Da han hadde gått av som statsråd, ble han leder av Norsk Landmandsforbund.

Første regjering 1908-1910

Utdypende artikkel: Gunnar Knudsens første regjering

Knudsens første regjering ble utnevnt i statsråd 18. mars 1908 samtidig med at Jørgen Løvlands regjering ble innvilget avskjed. Regjeringsskiftet fant sted 19. mars. Regjeringen var en mindretallsregjering utgått fra Venstre med støtte fra De forenede norske Arbeidersamfund, og Knudsen var både statsminister og finansminister.

Dette var en mindretallsregjering som var avhengig av støtte i Stortinget fra sak til sak. Knudsen la opp til en radikal politikk, og for det meste var det Arbeiderpartiets gruppe som sikret at regjeringen overlevde. I 1909 ble det innført offentlig sykeforsikring, og samme år vedtok Stortinget «konsesjonslover» for vannkraftutbygging, bergverk og skogeiendommer. Konsesjonsplikten ble for fossekraftens vedkommende gjort gjeldende både for norske aksjeselskaper og for utenlandske interesser.

I 1909 gikk Carl Berner av som Venstres formann og ble etterfulgt av Knudsen, som beholdt formannsvervet helt til 1927.

Stortingsvalget i 1909 ble avsluttet 20. november og ble en seier for Høyre og det nye Frisinnede Venstre som samlet fikk 64 av 123 plasser i Stortinget. Som følge av valgutfallet søkte Knudsens regjering avskjed 27. januar 1910, og dette ble innvilget i statsråd 1. februar. Regjeringsskiftet fant sted 2. februar, da Wollert Konows regjering med Frisinnede Venstre og Høyre tiltrådte.

Andre regjering 1913-1920

Utdypende artikkel: Gunnar Knudsens andre regjering

Ved stortingsvalget som ble avholdt i perioden 20. oktober til 11. november 1912 gikk Venstre fram med nesten 10 % og fikk rent flertall alene i det nye Stortinget, med 76 av 123 plasser. Jens Bratlies regjering søkte avskjed og Knudsens andre regjering ble utnevnt 31. januar 1913. Dette ble innledningen til Knudsens store maktperiode.

I tillegg til å være statsminister, var Knudsen også fram til 1918 sjef for landbruks- og revisjonsdepartementet. Knudsen lanserte et omfattende reformprogram, men rakk bare å gjennomføre en liten del av dette før første verdenskrig overtok den politiske oppmerksomheten. Først i 1919 kunne endelig en av hans hjertesaker, åttertimersdagen bli gjennomføres. Et annet sosialtpolitisk tiltak denne regjeringen fikk igjennom den første barnevernslovgivningen, kalt De castbergske barnelover fra 1915, som særlig var viktigste blant annet fordi ga en rettslig likestilling mellom barn født i og utafor ekteskap.

Selv om Knudsen selv var engelskvennlig, sluttet han opp om utenriksminister Nils Claus Ihlens nøytralitetspolitikk. Den norske nøytraliteten var presset på grunn av trippelententens krav om at Norge måtte stoppe eksporten av fisk og mineraler til Tyskland. Ihlen førte en politikk der dette ble trenert, noe han senere fikk kritikk for. I praksis var Norge en «nøytral alliert».

Ved stortingsvalget 11. oktober til 1. november 1915 gikk Venstre noe tilbake, men behold sitt rene flertall på Stortinget da de mistet bare to mandater.

Ved stortingsvalget 21. oktober til 11. november 1918 mistet imidlertid Venstre sitt rene flertall på Stortinget, men hadde fortsatt den største partigruppen og fortsatte i regjering. Knudsen ønsket et parlamentarisk samarbeid til venstre, og uttalte at en måtte «vogte sig for at gaa til høire». Samtidig advarte han mot den kommunistinspirerte venstresiden i Arbeiderpartiet.

Knudsen ønsket en stram finanspolitikk, men krigen hadde brakt de offenlige finansene i uorden med kostbare subsidie- og reguleringer. I sin siste tid som statsminister insisterte han på streng sparsomhet. Det var strid om en mindre bevilgning, den såkalte «veimillionen», som førte til hans avgang 21. juni 1920. Høyre og Frisinnede Venstre dannet en mindretallregjering under ledelse av Otto Bahr Halvorsen, som overlevde et år, før Venstre igjen dannet ny regjering under den 74 år gamle Otto Blehr.

Kilder