Isdrift

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Isskjæring på Nesøytjernet i Asker.
Foto: Anders Beer Wilse (1912)
Annonse for isskap. Isen ble lagt øverst, slik at den kalde lufta kunne synke.
Iskjæring, ukjent sted

Isdrift var fra første halvdel av 1800-tallet og helt inn i etterkrigstida en viktig næring og en betydelig eksportvare fra Norge. Iseksporten skapte tusenvis av arbeidsplasser i Kyst-Norge, spesielt i bygdene langs Oslofjorden. Storhetstiden var mellom 1850 og 1914, men de siste skipslastene med norsk naturis ble eksportert så sent som på 1960. Eksport av naturis er dokumentert på store deler av kysten fra Halden til Farsund, og enkelte steder i Bergen tolldistrikt.

Det ble mange steder anlagt isdammer, der man skar ut isblokker til kjøling av matvarer. Dette førte til at det ble lettere å oppbevare lettbedervelige varer som melk og fisk, både hos produsenter og i folks hjem.

Eksport av is

Bilde fra London Canal Museum; isbrønn i eldre bygning for lagring av importert is, hovedsakelig fra Norge. Isen ble brakt til bygningen med kanalbåter. Informasjonsskiltet på bildet viser til venstre en graf med størrelsen på den norske iseksporten fram til 1910.
Foto: Stig Rune Pedersen

Ved å pakke isen i halm eller sagflis og plassere den i godt isolerte bygninger, kalt ishus, var det mulig å ta vare på vinterens is gjennom hele sommeren, og man kunne frakte den på skip til utlandet.

I 1822 skal den første lasten med norsk naturis ha blitt fraktet til London. Nedkjøling ved hjelp av naturis var lenge den eneste tilgjengelige kjølemetoden. Og allerede 400 år før vår tidsregning lagret perserne isstykker i spesielle kjølerom i ørkenen. Den holdt seg lenge på grunn av godt isolerte lagerrom. Dermed kunne hoffet benytte is på varme sommerdager. I deler av Norge var naturis en viktig økonomisk ressurs. Den ble brukt innen produksjon, transport, omsetning og konsum av lett bedervelige varer. Men bare innen de lokalsamfunnene som var involvert i produksjon og eksport av naturis, er dette godt kjent.

Betydelige mengder is ble eksportert til utlandet, blant annet til Storbritannia, Nederland, Vest-Sverige, Danmark, Tyskland, Belgia, Frankrike og flere middelhavsland, som Spania, sporadisk også til Nord- og Sør-Amerika og Asia. I år med milde vintre, som gjorde at den tyske egenproduksjonen ble lav, var Tyskland det største markedet for norsk naturis nest etter England. På slutten av 1890-årene hadde flere tusen mennesker i Øst-Norge store deler av inntekten fra isindustrien. Isen ble for det meste skåret fra innsjøer og tjern - og litt fra kunstige dammer. Blokkene ble med modifiserte tømmersager skåret for hånd til terninger på 60 x 60 x 60 cm. Arbeidet var tungt, men godt betalt. Og isproduksjonen, transporten og distribusjonen i mottakerlandet ga arbeid til mange. Lasterom stuet med store isblokker førte til at de ikke smeltet så raskt som man skulle tro. Isanleggene var svære. Det var isrenner, isbinger, ishus og lasteramper. Mange steder ble iseksport viktigere enn trelasteksport. Helt frem til 1914 gikk 75 % av iseksporten med seilskip.

Dette ble en stor næring, og Norge var verdens største eksportør av is på slutten av 1800-tallet. I toppåret 1898 ble det eksportert omkring 500 000 tonn is. Både regelmessighet og det største omfanget var eksporten fra kyststrekningen mellom Risør og Larvik, med byene Kragerø og Brevik som tyngdepunkter, samt fra området rundt Indre Oslofjord (særlig Follo) og Drammensfjorden (Hurum og Røyken). Den største eksporthavnen var Kristiania, mens andre særlig viktige ishavner var Drøbak, Kragerø, Larvik, Brevik, Porsgrunn og Drammen. Nesodden var den enkeltkommunen med den største leveransen av is, med omkring 1000 mann i arbeid om vinteren. I 1900 eksporterte Nesodden 95 000 tonn is, noe som utgjorde rundt 20 prosent av den samlede norske iseksporten det året. Med isdriften hadde fattigfolk større mulighet til å livnære seg og spe på familiens inntekt enn de hadde andre steder på Østlandet. På Nesodden er det identifisert over 25 dammer som det ble skåret is fra under iseksportens storhetstid. Også innenfor det området som utgjør dagens Kragerø kommune var det et lignende antall sysselsatt med isdriften.

I tillegg til at isdrifta ga inntekter og arbeidsmuligheter på land, ble den også lukrativ for skipsfarten. Det meste av isen ble transport på norsk kjøl. Verdien av iseksporten nådde opp mot en tredjedel av inntektene fra trelasthandelen, som var vår viktigste eksportindustri.

Etter hvert ble det vanligere å ha isskap, der man satte inn ei isblokk for å holde matvarer kalde. Først var det bedrifter som gikk til anskaffelse av slike, men særlig i byene ble det også vanlig i private hjem. I en del byer kunne man abonnere på is, slik at man fikk en ukentlig leveranse av ei blokk som passa rett inn i isskapet. På landsbygda ble det en del steder anlagt felles kjølerom.

Det ble først i 1950 lagt inn et eget punkt i isdrift i Statistisk sentralbyrås tall. Det var i siste liten, for nettopp på det tidspunktet begynte det å gå nedover som følge av teknologiske framskritt. Kjøleskap og frysebokser begynte å bli tilgjengelige for stadig flere, og dermed var det ikke lenger behov for is i så store mengder. Oslo IsmagasinÅrvoll drev som et av de siste siste naturisfirma. Helt fram til 1967/68 skar firmaet ut store isblokker som ble levert firmaer og privathusholdninger.

Isdammer

Rester av demning for isdam i Bamble kommune

Den første isskjæringa skjedde gjerne i naturlige vann, men man begynte raskt å anlegge egne isdammer for å kunne kontrollere vannivået og dermed sikre en stabil produksjon. De fleste isdammer ble anlagt nær kysten. I tilknytning til dammene var det ishus og lange renner der man sendte isblokker ned til lageret. De enorme isanleggene, med renner, binger eller ishus og store lasteramper, var godt synlige i landskapet.

Etter at isdriften tok slutt har mange av dammene begynt å gro igjen, og de har dermed fått preg av å være naturlige tjern. Ofte kan man finne avslørende spor i terrenget i form av anlegg for å regulere vannstanden.

Virksomheten kan også leve videre gjennom lokal navnesetting, eksempelvis gjennom veien Isrenna i Hurum kommune, som har sitt navneopphav i den produksjonen av isblokker som var i nærliggende dammer, der det ble det skåret is og blokkene ble sendt ned til fjorden i en renne.

Litteratur