Kjeldearkiv:"Min hytte er mitt slott"

"Min hytte er mitt slott"

Trangboddhet og høye priser i byen gjorde at folk for over hundre år siden begynte å trekke ut av sentrum. Bebyggelsen krøp rundt århundreskiftet sakte oppover fra Bryn jernbanestasjon og hus ble det også langs trikkelinjen som kom til Oppsal i 1926.

Da Golia Vel var 25 år i 1948, ble det utgitt en jubileumsbok ført i pennen av lektor B. S. Tranøy, formann i vellet fra stiftelsesåret 1923 til 1927. Her fortelles det om hvorledes Golia og Oppsal ble forvandlet til boligstrøk:

Mot slutten av 1800-tallet tar boligbygginga langs jernbanen fart for alvor. Det er i denne tida Bryn, Grorud og litt seinere Høybråten blir stasjonssteder. I byen var det ikke alltid så lett å få tak over hodet, svært mange måtte ta til takke med dårlige kjellerleiligheter eller elendige loftskott, blant annet fordi de ikke hadde råd til noe bedre. Det ble gjerne trangt om plassen og nok av vond lukt. Svært mange av disse folkene kom fra landet, hvor de iallfall hadde nok av frisk luft, om det nok kunne være så som så med huset ofte. Men de hadde da plass, iallfall ute. Og det lengtet de tilbake til, mange av dem.

Pisse på egen jord

Dette er vel en av grunnene til at så mange skaffet seg en plass i skogen eller i en bergskråning og fikk seg opp ei hytte. Der kunne mangle både vei og vann, det kunne være tungvint og kronglet på mange vis, men der trivdes de. I byen var det gjerne leieboere både over og under, i skogshytta var de sin egen herre, og det var de jo om hytta lå på dyrket mark også, sjølsagt. Det er noe vesentlig i det som en politi­mann på Vålerenga sa: Jeg må opp til hytta om lørdagen for å kunne trampe i mitt eget golv. En bymann som hadde kjøpt en bondegard og som jeg besøkte i 1918, uttrykte det slik: Det er så deilig å kunne pisse på sin egen jord

Bøye oss i beundring

Hva der er ofret av omtanke, møye, besvær, slit og atter slit, hva de har måttet unnvære av nytelser, fornøyelser og bekvemmeligheter, har krav på et epos av de store. Enda i dag ser vi stadig hvordan den ene sliteren etter den andre strever for å skape seg sitt eget krypinn. Om kvelden etter en lang arbeidsdag, lørdag og søndag, ser vi ham grave, plante og så, snekre, mure og male. Hans krefter synes å rekke til alt. Jeg vet intet jeg beundrer mer. Og enda går det vel forholdsvis lett i vår tid med baner og biler og alle vår tids hjelpemidler. Men kunne vi følge arbeidet til de første hyttebyggerne her oppe fra de reiste den første nødtørftige hytta til den var blitt til et hus som var bra å bo i, da ville vi bøye oss i beundring. De kan vel nærmest sammenlignes med Isak Sellanrå.

Inspirert av Nansen

Det var omkring hundreårsskiftet 1800-1900 at Søndre Opsal ble utparsellert, og kjøperne var vesentlig arbeidsfolk fra østkanten av Oslo. De hadde da så smått begynt å få sans for idrett og friluftsliv, Nansens eksempel hadde vel virket på dem også. Så var det dette med å få noe som var ens eget, et golv en kunne trampe i uten å spørre om lov. Skogen og vill­marka dro, av landsens avstamning som de var, de fleste. Det var ganske ”morsomme” priser på jord den gangen, sånn en kr. 50.- til kr. 200.- pr. mål. Øverst i Opsalskogen ble det solgt 20 mål skogtomt for kr. 1000.- f. eks. Og så tok de til å bygge, og det måtte de bruke lørdagen og søndagen til. Lørdag ettermiddag kom de oppover. Det var et tog! De bar eller dro alt de orket og vel så det, biler var det ikke ennå, og det var dyrt å leie hest. Det kunne bare de store gutta gjøre. Men skulle det bli hytte, så måtte materialene fram. Så var det å slepe mest mulig med seg på skuldre og rygg helt fra Vålerenga eller Bryn stasjon. Sykkel og trillebår var til god hjelp, syntes disse nybyggerne. En minnes mannen som bygde Fossli hotell, han bar også materialene fram, men det var nå fordi terrenget var slik at det ikke var råd å komme fram med hest.

Hytta blir til hus

Tidlig søndag morgen kunne en så høre øksehogga fra skog­tomtene. De hogg, kvistet og teljet tømmer til lafting eller bindingsverk. De saget og hamret. Hytte skal bli! Navn som Kampheim og Hygga forteller om både slit og hygge. Så lenge de hadde hus i byen, var hytta mest til søndags­bruk. Lørdagen måtte de oppover. Da fikk landhandleren på Opsal nok å gjøre. Det hendte han ikke var ferdig før i totida om natta. Det varte ikke så lenge før de tok til å bo der for godt. Ofte måtte det greie seg med at hytta ble påbygd, så det kunne bli folksomt nok inne. For de hadde gjerne mange barn, fra 6 til 13, sies det. De måtte tidlig begynne å hjelpe til. Og da barna bare gikk på skole tre dager i uka, kunne de ta jobb de tre andre dagene. Det var mest luking om sommeren og iskjøring om vinteren. Det ble tatt mye is på Østensjøvannet den gangen, og sesongen varte fra januar til ut i mars. En del ble kjørt til byen, men det var tre store isopplag ved Østensjøveien også. Isen ble heist opp med talje trukket av hestekjerrat, og her var det småguttene hadde jobb med å kjøre hestene.

Vin og julekake til jul

Det kunne knipe med byggelån, og så ble det også smått med penger til mat. Derfor hendte det ikke så sjelden at landhandleren måtte ta pant i hytta for matgjelden. Men til jul måtte han likevel passe godt på å følge tradisjonen med å spandere julekake og vin for å holde på kundene. Sentrum for folk der omkring var Opsal gard. Der fikk de melk og fløte direkte fra produsenten. Der var også skysstasjon. Hadde en bruk for doktor eller jordmor, måtte en til Opsal og få hestekyss til Oslo. Det fantes ikke noen nærmere. Ved konfirmasjoner var alt som kunne nyttes til kjøre­doninger tatt i bruk. Det fikk ikke hjelpe åssen doninga så ut bare konfirmanten hadde kjørt til kjerka. Og kjerka, det var Ulven kirke. Før en tok på hjemveien, ble det gjerne en hjertestyrker bak kirkeveggen, og så ble det kappkjøring hjemover. Så det hendte nok hestene var merkelig svette etter denne staskjøringa når de ble levert tilbake.

Folk kjente hverandre

De fleste arbeidet i byen og reiste således med toget fra Bryn hver dag. Men den gang var de likevel ikke flere enn at de kjente hverandre alle sammen. Og stasjonsbetjeningen kjente dem. Når togene kom, møtte stasjonsmester Madsen opp, og så kunne han rope: Karlsen, det er kommet ei pakke til deg. Og så fikk Karlsen med seg pakka med en gang og slapp å gå og hente den. Kontortida var ikke Madsen så nøye på. Og så ble det følge den halvtimes vei vi hadde å gå. Praten gikk mens bena gikk så vi visste ikke av før vi var fremme. Nå stimer vi av gårde uten å se verken til høyre eller venstre og synes det er for ille om vi har 10 minutter til trikk eller buss. Menneskene har nok endret seg de også. Så langt boken om velet fra 1948.

Kilder

• Pedersen, Gunnar: B.3: Aktuell historie III : Nordstrand og Østensjø - før og nå. 2009. 150 s. Utg. Frie fuglers forlag. ISBN 978-82-995415-5-8. S. 101: "Min hytte er mitt slott".

Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Den ble opprinnelig publisert som NB 414 den 15.05.2007. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen. Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.