Kjeldearkiv:Evelyn Gunter

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Evelyn Gunter

Eldrerådet i bydel Ekeberg/Bekkelaget engasjerte seg i å få skrevet ned en del av det eldre mennesker i området kunne huske fra ”gamle dager”. Vi så på dette som en viktig del av vår kulturarv. Denne ”Aktuell Historie” er fra et intervju for ca. 10 år siden som ble foretatt i denne sammenheng. Intervjuer er Inger Ballangrud og intervjuobjekt er Evelyn Gunter i Ekebergveien 127 på Holtet.


Da vil jeg spørre først. Hvor er du født?
Jeg er født på Tøyen i 1916.
Hva kan du huske fra din tidligste barndom?

Jordgulv

Ja, jeg kan huske at vi skulle flytte til Bekkelaget i mai måned da jeg var ca 4 1/2 år, kan huske at vi gikk bak hest og vogn med flyttelasset oppover mot Sjømannsskolen. Alt vi da hadde av møbler, var et gammelt møblement av plysj, og jeg ser for meg de grønne duskene vaie frem og tilbake. Da vi kom til Ekebergveien 127, som jeg ennå bor i, kom vi til et gammelt, gammelt hus sikkert fra 1700-tallet. Det første vi så da vi åpnet døren, var et rom med jordgulv. Det hadde sikkert vært en stall der før. Det var en hjulmaker som holdt til her, altså en som laget hjul til kjerrer og den slags. Det var 2 rom til som vi måtte prøve å huse oss i til vi fikk gjort i stand det første rommet hvor vi skulle ha kjøkken. Hver dag måtte far begynne å snekre når han kom fra jobben for å få dette rommet noenlunde beboelig. Dette var i mai måned, og det var så vakkert midt i blomstringen i en svære hagen, så det var som å komme til paradiset. Vi var ikke så avhengige av å holde oss inne da. Far og mor slet og gjorde det bedre og bedre, og vi fikk det til slutt så fint. Vi ungene fikk jo den svære hagen å være i så vi synes vi fikk det himmelsk.

Salg av bær

Mine foreldre hadde kjøpt dette stedet, og det ga de kr 20.000,- for, kan jeg huske. Det var nesten 5 mål hage til det gamle huset. Mor måtte reise til en onkel i Fredrikstad for hun manglet kr 3.000,- for å få betalt det, det måtte hun låne. Så var det å få så mye utbytte av hagen som mulig. Det var frukthage med alt mulig rart, men det vi høstet skulle selges for å få inn litt penger. Vi måtte jobbe hardt både foreldrene mine og min bror, som er 3 år eldre enn meg, og jeg. Vi lukte, plukket bær og hver søndag gikk vi rundt med en kjerre der vi hadde jordbær som vi gikk og solgte rundt i husene her. Friske jordbær til søndag middag. Pengene vi tjente skulle mor ha. Ellers i uken plukket vi mer bær som også skulle selges. Vi pakket alt i store pappesker med kurver. Da fikk min bror og jeg ta trikken ned til Gamlebyen som het Oslo den gangen. Der var det en trikkesløyfe og når vi kom dit, så kunne vi gå på bytrikken der. Det kostet mindre, det kostet bare 10 øre og da kunne vi reise helt ned til Youngstorget hvor vi måtte selge bæra. Hjemover skulle vi gå for da hadde vi ikke noe å bære på. Hvert øre måtte spares. Hvor gammel kunne du være da? Ca 8 år. men broren min var 3 år eldre. Så var det hjem å luke og holde på hele dagen.

Fiskepudding for 65 øre

Så måtte jeg gå ærend. Husker jeg løp ned til der hvor Gran er nå (i Marienlundveien), der var det en som het Sundvold som hadde butikken i første etasje og der kostet fiskepuddingen som vi hadde til middag 65 øre. Det rakk til oss fire. En mark kjøttdeig, ca 250 gram, det var middagsmat til oss 4. Så gode kjøttkaker har jeg aldri fått siden. Hva hadde dere å leke med da? Nei, vi måtte jobbe, luke og arbeide. Det var ingen å leke med her utenom at vi var med og kjørte plogen om vinteren. Det var herlig å få sitte på sneplogen som ble dratt av 2 hester. Så var det koksen om vinteren, da var det disse vedkjørerene som kjørte rundt. Da fikk vi sitte på sleden, det var en opplevelse. Det var jo ikke mange hus rundt her.

Krystallapparat hos Kullebunn

Tvers over veien ved Kullebunn var det jo jorder, der hvor Bekkelagshallen står nå. I det gamle huset bodde 2 gamle ungkarer, Kullebunn, og her var det første gang jeg hørte radio med øretelefoner og sånt krystallapparat. Foreldrene mine var ofte over der på lørdager for å høre på dette. Det gikk på veksling, da vet du, for vi kunne jo ikke høre mer enn 2 av gangen. Men så begynte de å spille kort, og da kunne jeg sitte og høre på krystallapparatet. Det var en opplevelse. Borte på jordet der sto det en gammel låve med en hest som het Borken. Huset disse to guttene bodde i måtte være flere hundre år gammelt. I låven tråkket vi høy etter slåtten.

En kry pike

Drev dere noen form for idrett, kan du huske det? Nei, det var ikke tid til det. Men det var en fin skøytebane på Sportsplassen, og der var jeg og så Sonja Henie - da var hun ikke gammel. Det var isskulpturer der og de var så nydelige. På vinteren var det grammofonmusikk og den som var så heldig å ha et par skøyter var lykkelig. Jeg hadde bare skruskøyter og ville så gjerne ha danseskøyter, men det var det ikke råd til. Så fikk jeg tak i et par danseskøyter, men det var ikke støvler på dem og det kostet jo en formue. Så husker jeg at jeg var med moren min ned i en brukthandel nede i Storgaten og fikk tak i et par støvler og fikk skrudd danseskøytene på disse støvlene. Du kan tro jeg var stolt. Jeg gikk Holtet rundt med skøytene på skulderen for at alle skulle se at jeg hadde danseskøyter. Jeg tok flyveren på en dam utenfor her, dammen var kanskje 10 m lang og der holdt jeg på frem og tilbake. Gleden var stor, men vi var lykkelige selv om vi ikke hadde så mye.

Familien holdt sammen

Vi holdt sammen den gangen, vi reiste sammen, mor og far og vi barna, for senere hadde far fått bil da - i begynnelsen av 30-årene - og da hadde vi med oss mat og dro utover til vannene for å kose oss. Det var utflukter. Det var aldri sånn at vi gikk hver for oss. Vi gikk sammen. Det er ikke sånn mer nå. Så hadde vi noe familie som bodde i byen og de kom hit opp på søndagene med barna. Det var ”på landet” her den gangen, så det var alltid folk her som synes det var deilig å komme bort fra byen. Men hadde dere sånt som elektrisitet og innlagt vann? Nei, ikke til å begynne med. Jeg kan huske at vi hadde parafinlamper, og det måtte bli temmelig mørkt før de skulle tennes. Telefon fikk vi vel i 1928. og da var det ikke mange som hadde det heller. Men du nevnte noe for meg som jeg synes var interessant at du var med og så på at Bekkelaget kirke ble bygget? Ja, da vi kom hit, begynte de med grunnmuren til Bekkelaget kirke. Der oppe var vi tidligere bare og plukket blåbær og hvitveis og slikt. Jeg husker at vi lekte på disse grunnmurene. Men foreldrene våre var jo så redde og sinte da vi kom hjem for de visste jo at vi hadde vært der oppe. Det var strengt forbudt. Men så ble jo den kirken ferdig omsider, og da var det altså disse ”toppene” på Bekkelaget, kan nevne Engelstad, Torkildsen og Åsgård er jeg ikke sikker på, men Prambygger Pedersen som bodde på toppen av Kirkebakken her, de var opphavet til Bekkelaget kirke den gangen. Det var de som hadde de første plassene i kirken. Det var faste plasser for dem som hadde stiftet eller gått i bresjen for kirken. Den ble ferdig, ja det er vel 75 års jubileum nå. Gamle, gamle kirketjeneren Gjessnes ser jeg for meg når jeg vil. Vi måtte stå ute når det var bryllup, enda vi så gjerne ville se bruden, vet du. Det var en opplevelse. Alle som var i nærheten ventet og ventet på at bruden skulle komme ut. Alt det andre var ikke så viktig, men bruden ville vi se.

Mor hadde serveringsjobb på Ekebergrestauranten

Så kan jeg huske at Ekebergrestauranten ble bygget. Det var i noen og tyve. For å hjelpe til, tok moren min seg en serveringsjobb der nede. Da ble jeg alene hjemme og husker at jeg synes det var fryktelig. Husker en gang da hun og far satt og talte pengene hun hadde fått i driks - det var ikke noen lønn, de fikk bare driksen, og det var noen og åtti kroner på en helg, og det var jo fantastisk. Jeg tror far tjente 18 kroner i uken den gangen. Hver lørdag måtte jeg gjøre rent, det var tregulv som vi måtte ligge på knærne å skure. Der skulle det rene filleryer og gjerne litt granbar foran trappa. Hver eneste lørdag skulle det være blåst.

Kremmeren på besøk med glansbilder

Ja. du nevnte noe om han som kom med koffert/eske eller hva det var. Ja, kremmeren, ja. Stadig kom det kremmere. De kom med en utslitt pappkoffert, Jeg ser den for meg når jeg vil. Så var vi da så nysgjerrige, vi ungene om hva han hadde oppi der. Det var på jakt etter, det var glansbilder, men det hadde han ikke hver gang, men han skaffet oss det senere. Ellers var det bendler. bendelbånd og strikk og knapper, trådsneller og litt av hvert som mor trengte. Men når kremmeren hadde fått solgt litt - vi måtte jo kjøpe litt bestandig, selv om det ikke var for så mange ørene - så synes jo mor da at han skulle ha kaffe. Det var ikke en kremmer som kom uten at han skulle ha kaffe, vet du. Kaffe og brød. Det var liksom toppen det, for vi likte så godt å se hva han hadde i den kofferten. Jeg kan huske at jeg en gang sa: Kan ikke du få fatt i noen glansbilder for det er ikke å få? Jo, og jammen kunne han ikke det og da laget jeg en puttebok, en sånn der vi puttet glansbildene oppe i og byttet og sto i. Det var kjempemoro. Vi var ikke så mange piker rundt her, men vi puttet ihvertfall stadig vekk.

På søndagene måtte man verken sy eller strikke

Ja, så om søndagene var det søndagsskolen. Det var ikke noe som het at vi ikke skulle gå dit. Det var en naturlig ting, for på søndagene skulle vi verken sy eller strikke. Den skulle helligholdes. Da gikk jeg hos frøken Gregersen. Den gangen var kirken ny.

Christiania ble til Oslo

Da vi kom fra byen og til Bekkelaget, da bodde vi i Aker. Det var Kristiania det het da vi kom fra byen. Den ble jo omdøpt i 1923. Nyttårsaften, det kan jeg huske. Da var det mange som var lei seg, for de synes at Christiania var meget penere enn Oslo. Oslo ble Gamlebyen det, der hvor bytrikken begynte å gå, og vi bodde i Aker.

Stivpynta

Må ikke glemme juletrefesten i Bekkelaget kirke som vi var med på. Da satt jeg stivpynta i to timer på en stol for jeg var så fin. Måtte ikke krølle kjolen som jeg husker var lyserød silkekjole og med sånne lakksko, og hjemmestrikkede strømper - tenk på det! Hjemmestrikka strømper som klødde som bare det. Men vi fikk jo poser, da vet, og det var stas til tusen.

Smellfin til konfirmasjon

Så kom vi i konfirmasjonsalderen. Da måtte vi gå i Nordstrand menighetshus og lese for presten. Jeg husker det var bare en prest som hadde både Nordstrand og Bekkelaget i førstningen. Da gikk vi fra Holtet alle sammen. Det var vinteren og jeg husker at det var bitende kaldt, men vi skulle gå frem og tilbake. Det var ikke bare å kjøre trikken, for den kostet jo penger, 10 øre tror jeg, for å komme ut der. Der måtte vi sitte som tente lys altså, for det var virkelig høytidelig med konfirmasjonsundervisningen. Jeg husker jeg ble konfirmert i mai måned, det må ha vært i 1931, da snedde det. Jeg var så fin. Først skulle du ha en kjole til overhøring og så skulle du ha en til konfirmasjon. Jeg husker jeg fikk en kjole som var så fin. Den var hvit og lang. Kronprins Olav og kronprinsesse Märtha hadde giftet seg i 1929, og da var det mote med kjoler som var Märtha-inspirert. Da var jeg smellfin. Fint selskap hadde vi. Da var det sånn her at naboer hjalp hverandre. Vi hadde en nabo som bodde ved siden av her. Hun kom og kokte på min konfirmasjon, og når de hadde konfirmasjon var moren min der og kokte der. For da skulle det være ordentlig middag - ikke noe småtteri, det skulle være flott servering. Jeg fikk så mye rart - alt som jeg hadde ønsket meg. Det var en stor dag, det. Jeg husker at jeg var utenfor døren der og da vasset jeg i sne.

5 kroner dagen i fruktbutikk

Det var dårlige tider i 1930-årene. Det var ikke arbeid å få for noen. Du ville jo likevel gjerne tjene penger. Jeg husker at jeg fløy i byen, så etter i avisen etter arbeid. Visergutt, volontør het de som gikk rundt med regninger, og jeg husker at jeg kom opp i trappen til et kontor i byen så var det stor kø. Masse ungdom som sto der i kø for å få den jobben. Etter at vi hadde stått der et par timer, så ble døren lukket opp og noen sa at jobbene var besatt. Men så var det ved juletider at jeg fikk meg en jobb i en fruktbutikk i Akersgaten. Der skulle jeg få 5 kroner dagen for å stå, og det var mye penger det. Men vi sto hele dagen, og langt på kveld. På julaften fikk vi en pose med ekstra frukt, og da var lykken gjort.

Barnepleierske

Senere fikk jeg så lyst til å stelle med barn. Reiste til Stockholm, det var i 1935, og gikk på en skole som het Selskabet Barnavård. Det var en internatskole hvor jeg lærte barnepleie. Jeg fikk jo truet meg til dette, for det kostet jo penger. Det kostet kr 125,- pr måned. Det var den samme skolen som kronprinsesse Märtha og hennes søsken hadde gått på og hvor kronprinsesse Ingeborg var øverste beskytter. Den var drevet av Røde Kors og var fryktelig streng. Da jeg kom tilbake, var det om å gjøre å få seg en jobb. Jeg fikk det hos en skibsreder Christensen på Høvik, som barnepleierske. Der fikk jeg fem kroner dagen, og det var lykken altså. De hadde hushjelp fra før og 2 små som jeg skulle ta meg av. Hva gjorde du etter dette da? Ja etterpå så kom jeg på et Bestum Barnehjem i Skogveien 14 på Bestum. Det var kommunalt og der var jeg et års tid som barnepleierske. Men det var ikke mye jeg tjente. Men tilbake til Bekkelaget skole. Jeg ble jo kjent med mange der. Bl.a. Terje Stigen. Så gikk jeg i klasse med Per Schjønberg, Per, Pål og Espen. Huset deres brant, det var her oppe i Dovreveien og de flyttet herfra for huset ble solgt til noen andre. Så fortalte du om ... Ja. Tordis Maurstad kom også her med lille Toralf i vogn og skulle ha jordbær.

Fruktbutikk ved Fix

Så var jeg blitt 16 år, 25 kroner måneden og pålegg til 30 kroner etter 2 år. Det var der Fix skoforretning var. Der ble det åpnet en fruktbutikk på den ene siden. Det var fruktbutikk, i midten barberforretning og også var det skoreparasjon på den andre siden. Da måtte jeg komme kl. 08.00, fikk gå hjem 2 timer midt på dagen, og kom ned igjen for å være der til kl 21 om vinteren og 22 om sommeren. På min egen kost, for jeg måtte jo hjem å spise. Når jeg møtte om morgenen om vinteren, måtte jeg fyre i ovnen for det var så kalt at det var is på vinduene. Gulvet måtte vaskes når isen hadde smeltet litt. Jeg kan huske at jeg synes det var ille å stå der til klokken 10 på kvelden når jeg så venninnene mine gikk ned på Bekkelaget for å bade. Men jeg var der i 2 år. Så skulle KFUM ha en leir ute på Filtvet. Da ville jeg så gjerne være med, men det var plagsomt å få fri. Jeg fikk pålegg til 30 kroner, men moren min sa at nå får det være nok, du kan ikke holde stå inne alle sommerne til kl 10 om kveldene.

Intervjuet var en del lengre, men jeg tror jeg har fått med det som har størst lokalhistorisk interesse.



Kilder

  • Pedersen, Gunnar: B.4: Aktuell historie IV : Nordstrand og Østensjø - før og nå. 2011. 163 s. Utg. Dreyers Forlag. ISBN 978-82-8265-025-0. S. 129: Evelyn Gunter.


Lavendel.JPG Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Den ble opprinnelig publisert som NB 474 den 15.03.2009. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen.

Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.