Kjeldearkiv:Familieliv i 1920- og 1930-årene

Familieliv i 1920- og 1930-årene

”Jeg” i denne artikkelen er en dame som har sent inn beretning om sitt liv til Nasjonalforeningen og Universitetets minnesamling i 1981. Hennes fortelling har jeg måttet forkorte meget da hun hadde med mange detaljer. Det er fantastisk at mange har villet skrive ned sine erfaringer for at etterslekten skal vite hvorledes det var å leve for år siden.

Jeg er eldst av 4 søsken og født rett etter 1913 og døpt i Nordstrand kirke. Jeg er altså født på Nordstrand, men det varte ikke lenge før vi flyttet til Ekebergområdet. Vi hadde stort kjøkken, kombinert stue og spisestue samt et ganske stort soveværelse. Det var ikke lagt inn verken vann eller elektrisitet, men telefon hadde vi, en ganske høy, smal bordmodell. Vi måtte gå ca. 25 meter bortover en sti hvor det sto et lite hus med 2 gammeldags utedoer med to dører. Brønnen lå enda litt lenger borte. Mor brukte åk og hentet 2 bøtter av gangen. Det tyngste var nok at det heller ikke var utslagsvask inne, så alt vann måtte bæres ut også. På kjøkkenet, som var oppholdsrommet for det meste, var det høyt under taket og det var blå- og hvitmalt. Vinduet hadde hvite stivete gardiner med broderier og tunger i kanten. Langs alle hyller på veggene var også broderte og stivete små kapper, likeledes på ovnshyllen over en stor og gammeldags vedkomfyr. I taket i alle rom hang parafinlamper med hvit kuppel. På kjøkkenveggen hang også fars barberspeil på en egen slags parafinlampe. Det var også en hylle hvor det bak et nydelig, også brodert forheng, hang håndklær. På veggene hang blankpussede lokk til grytene som var i bruk, kobber- og messinglokk. Lokkene ble pusset med ”Blue Star” og bordknivene med ”Tomtens” skurepulver. Oppå anretningsbordet i stuen sto en slags temaskin i messing. Der sto også 2 messingstaker med silkeflagg, 1905 hadde ikke gått sporløst over mine foreldre. En vegg var pyntet med et temmelig stort brodert teppe som forestilte den norske løve på blå bunn, her kom det atter frem familiens følelser for 1905. Mor og far hadde vært ivrige for unionsoppløsningen, mor hadde 3 brødre på grensevakt, og far hadde også meldt seg.

Blomsterbord med palme

Det var en chaiselongue i ”stueavdelingen” som var dekket av et velurteppe, plysj het det vel den gang. På denne lå det broderte puter, en pute hadde far fått fra en skipper som fór på Asia, det var på lysgul silkebunn og forestilt en ganske stor fugl i de vakreste farger. Nydelig og fremmedartet og denne puten ble omhyggelig lagt til side når noen skulle sitte eller hvile på chaiselongen. Til denne hørte det også til et heklet ”lureteppe”, sydd sammen av små firkanter, heklet av restegarn. Et stort rundt bord i ”stueavdelingen” var dekket av en stor brodert duk i tykksøm. Dessuten hadde vi blomsterbord, ett med palme på og ett i tre etasjer med ”tårer” og bregner.

Hodegjerder med engler

Mor hadde selvfølgelig heklet sengeteppe til alle sengene i soveværelset. Det var et nattbord til hver seng med marmorplate på toppen. Så var det toalettkommode. Her var 3 store skuffer, i den til venstre lå fars brev til mor, ombundet med blå silkebånd. Oppå kommoden, som var dekket med kunstferdige broderier, lå et sølv toalettsett med håndspeil, hårbørste, klesbørste og kam med sølvhåndtak. Dessuten var det et krystallsett bestående av en lang skål til å legge kammer i, en mindre til hårnåler, 2 små krukker med lokk antagelig til salver samt 2 nydelige små karafler med kork til eau de Cologne. Her var også 2 barnesenger med høye hodegjerder der det var malt bilder av en engel med vinger. Sengetøyet var et kapittel for seg. Putevarene var brodert med de mest kunstferdige blomster i tykksøm eller med hardangersøm, alt var vondt å ligge på. Overlakenene som mor og far hadde, var forsynt med de skjønneste motiv i samme mønster som putevarene og med monogrammer i den tykkeste tykke søm. Barnesengene hadde ”himmel” av hvitt bomullsstoff og var kantet med hvite pomponger. Siden vi ikke hadde utslagsvask, måtte altså alt vann bæres ut igjen. Stakkars mor, for et arbeide hun må ha hatt alle de årene vi bodde der. Vi brukte meget lyst tøy og særlig hvite lange ullstrømper, tenk på all den vasken. Det var gjerne hver fredag det var stor badedag. Da ble en diger sinkbalje plassert foran komfyren på kjøkkenet, jeg er sikker på at den tok 5-6 bøtter vann, alt skulle hentes, varmes og siden bæres ut igjen.

Syketransporten veltet

I ca. 1920 flyttet vi til Bryn og der fikk vi elektrisk lys og elektrisk komfyr, Sarpsborg-komfyr med varmeskap. Vi fikk også bad med water, det var en stor overgang. Vi var ellers det eneste huset i ”vår vei” som hadde innlagt vann da. Ved veien nedenfor huset var en stor vannpost hvor alle andre som bodde her måtte hente vann med åk, noen hadde lange veier å gå. Ved denne vannposten ble det også skyllet all vask året rundt, det så fryktelig kalt ut vinterstid. Av all denne skyllingen ble det etter hvert mer og mer is utover veien, men det var jo ikke så mange biler da. Melken ble kjørt rundt i slede, husker jeg, og det var naturligvis stor moro å få henge på sleden. Også til transport av syke til sykehus ble det brukt hest og innelukket vogn med mørke gardiner for vinduene. Jeg husker så levende en dag jeg kom fra skolen da en syketransport hadde veltet utfor veien. Vognen lå nedenfor skråningen og kusken satt på en trapp og så svært nedfor ut.

Kompe og villagris

Under første verdenskrig var det dårlig med mat. Jeg husker med stor gru en rett som vi hadde nokså ofte, den ble laget av poteter. Mor og far hadde en parsell der de blant annet dyrket poteter. Det ble mange, mange kilo og de lånte en kjerre til å trekke varene hjem på. Retten jeg tenker på er ”kompe”, den er laget av raspete, rå poteter med skallet på og med en form for fettklump i midten, det hele kokt i lettsaltet vann. Jeg vet helt sikkert at det allerbeste jeg noen gang har smakt, var i 1917 da mor engang ved en alvorlig abort fikk legeresept på ½ kilo meierismør. Dette smøret var plassert i en hvit porselensbolle med lokk til. Hele livet gjennom har jeg hatt den gode smaken i munnen når jeg har sett denne bollen. Ellers hadde vi gris til jul, iallfall del i en villagris. Nesten alle i området hadde gris i skjulet, og til jul - o redsel og gru - kom den bestilte slakteren og gjorde rent bord. Det var naturligvis strengt forbudt å se på dette blodige drama, noe som naturligvis fristet oss unger over evne. Jeg kan godt huske hvordan de ulydige av oss fulgte slakteren omtrent som i sin tid barna fulgte etter ”Der Rattenfänger aus Hameln”. Det sitter i hukommelsen at grisen ble slept skrikende og meget uvillig ut og at slakteren dunket den ettertrykkelig i skallen med baksiden av øksen. Så til jul hadde vi iallfall ribbe og medisterkaker. Fra 1920 og utover kjøpte vi alltid en gris, en hel gris, og det var i Basarhallene i Kirkeristen. Grisen ble brakt hjem og far parterte den. Mor hadde nok et svare strev med all opplagingen, alt ble jo gjort manuelt. Det ble laget blodklubb, lungemos, leverpostei, det ble stekt masse koteletter og malt medisterdeig. Det meste ble hermetisert på glass. Til jul ble det laget sylte , både av hode og buklist.

Gruet til sild og ølebrød

Vi hadde alltid verdens peneste juletre – hvordan far nå fikk tak i det. Det ble pyntet av ham lille julaften. Han laget en tykk melgrøt av mel og vann og gned alle grenene inn med det og deretter ble det strødd salt på. Så kom masse lys og flagg.Til søndags frokost under 1. verdenskrig fikk vi barna egg, enten et halvt kokt hver, ellers ble egget stekt og så delt i to. Far hadde bestemt at vi annenhver lørdag skulle spise spekesild, og som ”annenrett” kefirmelk med flatbrød oppi - eller enda verre - ølebrød. Jeg gruet hver eneste lørdag til å gå hjem fra skolen. Utenom disse ukoselige dagene, hadde vi alltid god mat, og nok mat hjemme. Hver søndag var det stek i ovnen, antagelig fordi det lønnet seg, for med 4 barn gikk det med meget mat. Når vi hadde stek, ble den alltid satt hel på bordet, far skar den opp der. 2 skiver til hver og 1 skive andre gang. Noe fråtseri skulle mor og far ikke ha noe av. Søndagsmiddagene ville far lage, han burde vært kokk. Han komponerte og stelte i stand og koste seg verre hele søndag formiddag på kjøkkenet. Men oppvasken - den tok han ikke. Jeg kan ikke huske at han vasket opp noen gang eller stelte et av barna sine, han var nok litt etter den gamle skolen. Nr. 3 hos oss var gutt, til tross for pikenes protester, slapp han å gå på kjøkkenset.

Cognac, terpentin og kamferdråper

Far fikk spanskesyken under 1. verdenskrig og vår koselige og snille huslege så til ham. Dette var jo under forbudstiden og far hadde fått legen til å skrive ut resept på en flaske Cognac. Min bror var plaget av bronkitt, og det duftet alltid terpentin av ham. Et universalmiddel var ullklut på brystet, fuktet med terpentin. Det minste mistanke om begynnende forkjølelse, måtte vi om aftenen ta en av de strømpene vi hadde gått med om dagen, legge foten inn mot halsen og så ble den viklet rundt halsen og festet med sikkerhetsnål. Var vi likevel blitt forkjølet, var kamferdråper tingen. Enten 10 dråper i vann på vår barneskje eller samme antall dråper på sukkerbit. Vi grøsset. En gang hadde jeg verkefinger, den ble kurert med grøtomslag. Ellers hørte vi jo om andre som ikke fikk bukt med forskjellige sykdommer, da snakket de om å oppsøke en klok kone som var ”klok” og kunne mer enn mange andre. Alle vi 4 barna ble født hjemme. De første 3 med hjelp av en god gammeldags jordmor. Hun hadde midtskill og en liten knute i nakken. Hun brukte lang sort kåpe og jordmorveske som ”hun hadde med seg barna i”, trodde vi.Når mor og far skulle i teateret eller på konsert, var de riktig staslige når de dro. De pyntet seg som til fest ved slike anledninger – som alle andre også gjorde – de lærte oss å gjøre forskjell på hverdag og fest.

Sang og musikk

Hvem som hadde ansvaret for barna og oppdragelsen? Ja, det var vel både mor og far, det. Men vi var jo mest sammen med mor som alltid var hjemmeværende. Hun leste for oss og sang alltid for oss, og så mange sanger som hun kunne! Jeg fikk tidlig Margrethe Munthes sangbok og der sang vi alle sangene. Barn er jo som apekatter og lærer fort. Så hadde vi grammofon, en ”His Master’s Voice” , en firkantet kasse i lys eik med mange utskjæringer og med en stor tut til. Vi hadde masse deilige plater, bl.a. var det en med Kaja Eide Norena som sang ”Kløvereng” og ”Alle de duggvåte” osv. Dessuten hadde vi en plate med Enrico Caruso. Alle tanter og onkler både spilt og sang, det var rene husorkesteret. Alle hadde startet med piano, men noen gikk siden over på fiolin, banjo, mandolin og trompet. Særlig min yngste tante var fenomenal på piano, hun var rene fyrverkeriet og som et helt orkester alene. Far spilte fiolin og var virkelig ganske god, han også. Hver ettermiddag etter at vi hadde spist, satte mor seg i gyngestolen og lukket øynene og så måtte vi spille for henne.

Ris på stumpen

Det hendte jo at vi gjorde noe galt. Mor slo aldri, det hadde kanskje nesten vært bedre om hun av og til hadde smelt til oss når vi ble grepet så å si ”in flagranti”. Mor overlot til far når det var noe galt vi hadde gjort. Stakkar, han kom hjem intetanende og skulle omstille seg til å gi ungen(e) ris. Ja, for ris fikk vi. Som regel var det meg som fikk, jeg var jo eldst og antagelig mest oppfinnsom, dessuten er jo eldstemann oftest prøveklut for foreldrenes mer og mindre vellykkede oppdragelsesmetoder. Risingen foregikk med flat hånd på bar stump, jeg lå over en såkalt ”kaminkrakk”. Etter avstraffelsen tørket alltid far sine egne tårer og erklærte hver gang at ” dette gjorde nok ham mer vondt enn det gjorde meg” - noe jeg syntes var like mye tull hver gang.

Kino med håndsveiv

Til våre fornøyelser hørte en kinoforestilling kanskje en gang i måneden på Østensjø skole. Det kostet 50 øre , tror jeg. Der ble fremvisningsapparatet betjent for hånden. Det gikk veldig fint og fort til å begynne med, men den som sveivet ble jo trett i hånden etter hvert så der måtte skiftes på med å sveive. Rett som det var røk filmen og så måtte lyset på og filmen lappes. Det hørte med, så ingen gjorde noe oppstyr av det. Som musikk trakterte en av skolen mer musikalske elever et piano, jeg synes å huske at det gikk mest i ”Tyrkisk marsj” av Mozart. Den ble spilt enten filmen var sørgelig og kalte litt på tårene eller det var et friskt ritt over prærien.

Kilder

• Pedersen, Gunnar: B.5: Aktuell historie V : Nordstrand og Østensjø - før og nå. 2012. 114 s. Utg. Dreyer. ISBN 978-82-8265-051-9. S. 58: Familieliv i 1920- og 1930-årene.

Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Den ble opprinnelig publisert som NB 398 den 13.11.2006. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen. Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.