Kjeldearkiv:Kongeveien

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Kongeveien

Ekebergveien var KONGEVEIEN. Den var Christianias eneste vei mot Østfold og sydover til Sverige og Danmark. Det handler altså ikke om Kongsveien, men Kongeveien som på 1600-tallet avløste oldtidsveien. Under overskriften: "Ekebergveien var en typisk skogsveg, den målte 13288 alen fra byen til Ljabru gård" er det en lokalhistoriker som i 1943 skriver i Nordstrands Blad om veiens historie, under pseudonymet "figlio":

Ekebergveien

Den gamle Ekebergbakken var bratt. En var ikke så nøye på det i gamle dager når en la an en veg. Vegen var til for ryttere og fotfolk. Kjøredoninger kom til seinere, og da ble det gjerne til at veien fikk gå der den hadde gått, om det var aldri så humpet og bratt. Men etterhvert som det ble mer og mer reisetrafikk i landet, ble det selvsagt også litt mer skikk på vegene. Bøndene fikk beskjed på å holde dem i orden. De knurret og saboterte, men det gikk da på et vis, selv om det ofte ble temmelig smale far som ble overlatt til de farende. Bøndene gad ikke lage dem bredere, det greide seg for dem. Ofte ble det temmelig bratte kneiker også, mange steder var det bunnløs søle store deler av året. Ekebergvegen, den eneste kjørevegen i Nordstrand, eneste landsvegsforbindelse mellem hovedstaden og de sørlige distrikter og utlandet, var nok ikke særlig bedre enn veger flest i den gamle tiden. Hvilken tid det er snakk om kan for så vidt være vanskelig å bestemme. Når Ekebergvegen er ”anlagt” kan det sikker være delte meninger om. Vegene oppsto før på den måten at en sti som hadde dannet seg etter folk som måtte fram, ble tatt i bruk av flere og flere. Så ble røttene litt mer avslitt og rabbene litt mer nakne av de mange føtter og hover som slo mot stien. Når en derfor skal gå over til å kalle det veg kan være høyst tvilsomt, men vi kan i alle fall gå ut fra at flere hundre år er gått siden Ekebergvegen kunne forsvares å kalles en veg. Om den gamle kneiken nedover åsen til byen var bratt, så var det flatt og fint når en endelig kom opp. En reiste forbi den gamle gården Eikaberg og fulgte den samme vegen som vi følger no om vi skal ta denne veg heim fra byen.

Kongsveien

Siden Kongsvegen kom i 1890-årene er det ganske få som benytter første del av Ekebergvegen. Selv om den er ombygd er den bratt enda, og så var den inntil for få år siden bare grusstrødd i motsetning til den steinlagte Kongsvegen. Litt kjedelig var det også å traske over denne støvete vegstrekningen over Ekebergsletta. Den er ganske dryg i lengden, sola hadde godt tak her sommerdagene. Men den gang ingen veg gikk langs sjøen og det var skog og svaberg der Kongsvegen går, da hadde en ikke noe valg, og da var en sikkert glad til når en kunne komme opp på den flate sletta. Akkurat hvordan det så ut der et sekel eller flere tilbake er vanskelig å forestille seg no, men meget tyder på at det har vært både skog og myr her oppe ved siden av dyrket land. At vegen gikk over en myr har sikkert mange ganger betydd at den var svært vanskelig å passere. Fra forrige århundre fortelles det at Aasen var overgrodd med skog og kjerr. Det lå noen små stuer der på Ekebergsletta. De lå alle på bygslet grunn. Det eldste huset eller hytta som no ligger på Aasen er ”Smedstua” som i hvert fall var gammel allerede i slutten av det forrige århundre. Her på Smedstua var det plass til mange selv om stua var liten. Det var mange av de faste farende folk, så som driftekarer og arbeidere som hadde fast stasjon på Smedstua hver gang de var i byen. Det kunde ofte være ganske livlig der borte med turing og spell og ståk med gjenter fra byen. Smedstua ligger no rolig tilbaketrukket og tjener som privatbolig. (Jeg minner om at dette er skrevet i år 1943) Vel over åsen kom de reisende til et felt hvor det var flere hus og plasser på begge sider. Det var for det første den gamle svarte stua som i dag kalles Kolabonn. Den har navnet etter kullbrenningen som en gang foregikk her i stor stil. I slutten av forrige århundre ble denne stua kjøpt av Anders Kullebund som eide Smedstua og drev ”Hotellet” der, som det også ble kalt. Slekten hans bor fremdeles i den gamle avfeldige stua. Den er opprinnelig en plass under gården Jomfrubråten.

Sydover

Bare noen steinkast lenger sør ligger Holtet gård, og ved siden av den Bernhus, hvor det i gamle dager ble drevet skole. Både Holtet og Bernhus var i sin tid plasser under Mylskerud, det gamle navnet på Nordsæter. Seinere ble de utskilt, det var omkring 1800, men gårdsnavnet Mylskerud kjenner vi allerede fra 1400. Når de vegfarende så kjørte sydover, ned den bratte bakken og ned på det andre platå der Kongsvegen no støter til, var det bare skog og atter skog de kjørte igjennom helt til de kom til Mylskerud eller Nordsæter. Denne skogen her ved Kastellet, og kanskje enda mer den ved Sletta og ovenfor den nuværende Sjømannsskolen, var et yndet tilholdsted for løse eksistenser til langt inn i våre dager. Det hendte rett som det var at folk som kom langs landevegen ble overfalt og plukket. Det hendte det som verre var og, men en kunde ikke annet gjøre ved det enn fortrinnsvis å reise i ”konvoi”. Begav en seg alene ut på ferden, hadde en bare et par sterke never å stole på og det kunde bli lite nok mot alle de never en kanskje kunde få mot seg, for det fortelles at det har holdt til hele bander av farlige folk her oppe i skogene langs Ekebergvegen og utenfor byen. De tyranniserte hele distriktet i den tiden de holdt på. Den smale humpete vegen var lukket av skog på begge sider helt til en kom til gården. Den lå som den no ligger, til venstre for sørreisende, og rett over på den andre siden lå husmannsplassen Kastellet. Den ble riktignok utskilt fra gården før 1800. Så går det ikke lange stykket før vi er på husmannsplassen Bråten. Men før vi kommer så langt kommer vi forbi to små rare hytter, bygd av leir i fakkverk. Det er Itno og Halvtønna. Bråten på den andre siden av vegen litt lenger borte, var en plass under Gressæter. Bråten bærer enno preget av husmannsplass. Den har et lavt lite våningshus og en forholdsvis stor uthusbygning.

"den kjøbenhavnske vei"

Så var igjen vegen klar til det nuværende Sæter. Her hadde en gården Tyslevsæter oppe på høyden til venstre. Den hørte opprinnelig til Tungebråten litt lenger sør, men ble utskilt derfra i slutten av 1700 årene. Vegen var like smal fortsatt bortover, men no kom den inn på kjørevegen til Munkerud gård fra sjøen og opp. Men mens Munkerudvegen snart tok av der Tallbergvegen går no, gikk den gamle landsens vegen videre. Den kom til Tungebråten, også en av de gamle gårdene kjent fra det 14 århundre. Lensmannsæter er utskilt fra Tungebråten. Her på Lensmannsæter har det gjennom årene ferdedes litt av hvert av byens og landets sosietè. Gården har navn etter lensmann Knoph i Aker. Og rett før vegen stuper ned til Hauketo går den igjen forbi to plasser. Den ene plassen under Munkerud ble brent for noen år siden. Den var lite tjenlig til menneskebolig lenger. Den andre, opprinnelig under Ljabru, ligger der fremdeles og er gjort om til et nett lite beboelseshus. Etter en stupbratt kleiv kommer så den farlige vegen fram til Ljabru i bunnen av gryta. Da har vi fulgt ”den kjøbenhavnske vei fra Vaterlands bro til Liabro, lengde 13 286 alen”.



Kilder

  • Pedersen, Gunnar: B.4: Aktuell historie IV : Nordstrand og Østensjø - før og nå. 2011. 163 s. Utg. Dreyers Forlag. ISBN 978-82-8265-025-0. S. 26: Kongeveien.


Lavendel.JPG Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Den ble opprinnelig publisert som NB 197 den 16.03.2003. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen.

Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.