Kjeldearkiv:Oppvekst på Sinsen - Masse barn – utfoldelse ute og inne (Erik Skaudal)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Oppvekst på Sinsen - Masse barn – utfoldelse ute og inne

av Erik Skaudal.

1946-kullet er vel fortsatt det største i Norgeshistorien. Spesielt på et sted som Sinsen vrimlet det av barn på min alder. Leilighetene var blitt befolket fra 1939 til 1942 med stort sett unge ektepar som dels hadde barn allerede, og ellers i stor grad ventet med å få barn nr. 1 eller 2 til krigen var over. Min rene gutteklasse på folkeskolen var fylt opp fra et svært begrenset geografisk område. At mødrene i det alt vesentlige var hjemmeværende bidro til et livlig strøk også på dagtid. Det store 46-kullet bidro til høy utnyttelse av sandkassene som var anlagt bak husene, og som derved fungerte som et sted hvor både barn og mødre ble kjent med hverandre. Samtidig var det på dagtid bortimot fullstendig fravær av voksne menn i arbeidsalder, bortsett fra de som drev butikkene, og faren til en klassekamerat som drev som skomaker i nærmiljøet. Det var spennende med den ene muligheten til å besøke en håndverker i funksjon, se på utstyr og teknikker og snuse inn dufter av lær, kremer og væsker.

Dette var lenge før fritidspendlingens og massefritidsaktivitetenes tid. Vi holdt oss stort sett i nærmiljøet. Omgangs- og lekekamerater var vel fra starten barna i samme gård og de nærmeste gårdene, spesielt i tilfelle der mine foreldre kjente eller var omgangsvenner med foreldrene. Fra skolealderen ble det også klassekamerater særlig på Schouterrassen (vi var ikke mindre enn elleve stykker derfra!) og i nærmiljøet for øvrig. Med så mange potensielle lekekamerater var det lett å finne noen å leke og være sammen med, og ”lekegruppene” kunne variere mye. Det var vel noe av grunnen til at det, sånn jeg husker det, ble lite av faste konstellasjoner, og lite innslag av typisk gjengledelse og gjengledere.

Det synes pussig i ettertid at en grense tvers gjennom området som tilsvarte delingen i skolekretsene Sinsen og Rosenhoff førte til et tilsvarende skille i omgang på fritida. Huset mitt lå inntil Båhusveien som dannet grensen, og vi hadde knapt noen omgang med barna på den andre siden av veien eller lengre bort mot Trondheimsveien. Det kan vel henge sammen med den store mengde barn i området. Skolen og klassen representerte i seg selv et omfattende nettverk, og kretsen hadde blitt for stor om man hadde beveget seg utenfor skolekretsen på fritida.


Uteliv og -lek

Sinsenbyen var forbilledlig luftig, grønn og fredelig. I tillegg til den omtalte beliggenheten og avstanden mellom husene var det store friarealer, grøntanlegg, plener og to leke/idrettsplasser. Mellom oppgangene i enkelte gårder var det velstelte busker ned nyper, som både kunne spises og brukes kasting på andre og regelrette nypekriger.

Perlen var Schouparken, parkanlegget til Sinsen hovedgård som for en vesentlig del ble bevart da gården ble revet for å gi plass til Sinsenbyen. Med kupert utforming og århundregamle kastanjetrær var den et eldorado for lek og utfoldelse, ikke minst for barn og småbarnsmødre. Med plass til både fotball, huske og karusell, all slags lek, buskas som skapt til gjemsel og løvhauger å hoppe i om høsten, og tilstrekkelig kupert til å være et sted for sklier om vinteren. Bruken av karusellen hadde for øvrig et faremoment: Vi kjørte alltid rundt ”med klokka”, men det kunne bli store påkjenninger når de mer pøblete av de store gutta tok fatt i karusellen mens vi satt der og kjørte den i full fart ”svimmelveien” mot klokka. Parken huset også en barnehage (eller barnepark) som for øvrig neppe var i samsvar med dagens normer hverken hva gjelder inneareal eller pedagogikk - jeg husker godt en ustyrlig gutt som regelmessig ble bundet for å holdes i ro). De store kastanjetrærne, som antagelig daterte seg tilbake til da gården ble etablert rundt 1840, ga flotte bidrag både estetisk, i form av selve kastanjene som kunne brukes til mange slags formål, og kastanjeblader det kunne bygges hytter av. At parken på slutten av femtitallet ble ofret med sikte på å bygge garasjer for den tiltagende biltettheten ligger tett opptil å betegnes som miljøkriminalitet. Men det ordet eksisterte ikke den gang, og vel heller ikke ordet beboeraksjoner. I ettertid er det nesten uforståelig at det som alle så som en ulykke, ikke førte til noen form for protestaksjoner, kampanjer eller avisdebatt. I den grad ”utviklinga” var et begrep, var det nok for noe ustoppelig. Dessuten ble det aldri ble noen garasjer og raseringen var i så måte forgjeves. Da gravearbeidene ble satt i gang, viste grunnmassene seg ustabile, det gikk ras som førte til at de nærmeste husene at beboere måtte evakueres, og at prosjektet ble langt dyrere enn anslått. Den endelige prisen ble så høy at bygget måtte benyttes på måter som ga større avkastning enn parkering, og enden på visa ble at parken var ofret for et bananmodneri, reservelager for postverket, og andre kontor- og lagerformål som kunne vært ivaretatt hvor som helst..

Det var godt med utfoldelsesmuligheter for sport og lek, også utenom Schouparken. Typisk var at vi tok hele området i bruk, med stor fysisk aktivitet (og sammenholdt med i dag?)For mer systematiske aktiviteter var hovedarenaen ”Jordet” (selvfølgelig uttalt ”Jole’ – med tjukk l), en anlagt grusplass for fotball i den milde årstid, og isbane om vinteren når kommunen sørget for vanning. Inspirert av de nasjonale skøyteheltene lagde vi årntlie skøyteløp med indre- og ytrebaner med vekslingsside og det hele, og noterte bestetider på hhv. 1-, 3- og 10-runder’n. De fleste av oss hadde bare hockeyskøyter, det gikk omtrent like mye i ishockey, og bare enkelte særlig avanserte hadde lengdeløp. De fleste hadde likevel vært gjennom en fase med skruskøyter fra 6-7årsalderen eller noe sånt. Selv så tidlig hadde nok Hjallis gjort inntrykk. Jeg skjønte ikke hvorfor broren min lo av meg når jeg på en av de første turene på skruskøytene stabbet avgårde med henda på ryggen.

Ved siden av ”Jordet” lå det lille klubbhuset og banen til tennis- og ishockeyklubben ”Ila” for de som drev det litt lenger og noe mer organisert.

Det ble spilt mye fotball hele den tørre årstiden.. Vi behøvde ikke være mange for å gå opp og sparke mot ett mål. Morsommere var det når vi kunne danne to lag og spille mot to mål. Høydepunktet var klassekampene. Vi gikk vel ikke mer enn i annen klasse første gang vi hadde klassekamp mot en av de andre gutteklassene på skolen. For fotballen trakk vi etter hvert opp til Muser’ n (Muselunden/Mailunden, friluftsområdet avgrenset av Trondheimsveien, Ringveien og blokkbebyggelsen på Nordre Åsen.), som da før utbyggingen av Ringveien og Sinsenkrysset. Det var stort med klassekamper og egne drakter, fikk mødrene til å sy nummer på ryggen. Fast ritual når man kom fra fotball på Muser’ n var å stoppe hos Ringer’n (en eldre kar som drev en pølsebod nedenfor Sinsenkrysset) og ta en kald cola. En sjelden gang hadde man penger til å supplere med en pølse, ellers var lavkostalternativet lompe med sennep til femten øre.

Også i fotballen ga det sosiale skillet langs Båhusveien seg utslag: det ble etablert én ”gateklubb” på vår side, og én på den andre siden, stort sett for å spille mot hverandre på ”Jordet”. Klubben på min side besto mest av noe eldre gutter, men jeg fikk i en periode likevel være med som keeper. Grunnen var åpenbar, jeg hadde til en bursdag fått en særdeles avansert fotball som var den fineste i strøket, og med så høy status at å kunne spille med den oppveide det noe tvilsomme målmannstalentet. Så var da også karrieren over umiddelbart når klubben etter hvert fikk økonomi til å kjøpe en ball av samme kvalitet…

Håndball spilte vi i gymtimene på skolen, men lite ellers. Tror det hang sammen med at man i håndball er betydelig mer avhengig av skikkelige mål, og at vi på ”jordet” også hadde fastmonterte fotballmål. Kanonball var populært på skolen og ble spilt i en viss grad i fritida også. I noen grad ble det spilt stikkball, men det ble nok begrenset av de fysiske mulighetene, det er plasskrevende. Jenter drev med noen balleker med ballsprett mot bakken og veggen og sånn, men det var til de grader en definert jentegreie slik at vi aldri var med på det og derfor ikke husker så mye detaljer.

Det var heller ikke langt til Torshovdalen, hvor enkelte av oss gikk på Skeids skiskole, og som ellers var et eldorado for aking – på ratt- eller fiskekjelker eller for skliing. Det var populært med kolonnekjøring med rattkjelker – og særlig for min del, jeg hadde som den eneste kjelke med tute, og fikk derfor som regel privilegiet å kjøre først. Akebrett kunne man sikre seg gratis på KPS-fabrikken på Hasle, hvor de blant annet produserte komfyrer og gjerne ga bort stekebrett med feil. De var usedvanlig, nesten faretruende, velegnet for formålet, man fikk en vanvittig fart særlig når de bratte skråningene mot Torshovbebyggelsen var isete. Sklier hadde vi også i de bratte skråningene fra baksiden av en av blokkene på Schouterrassen ned mot Båhusveien. Det kunne bli en avsindig fart ned og ut i veien – enten på akebrett eller store papplater hvor det gjerne kunne sitte fire-fem om gangen- og det må ha vært en risikosport selv om biltrafikken var liten. I de samme skråningene lå i alle år også en hoppbakke som tillot svev på 12-15 meter. Det er påfallende hvordan hoppbakkene fra den gangen, enten med permanente stillaser eller improvisert for vinteren, som var å finne nesten overalt i friluftsområder som var egnet for det, er forsvunnet. Kanskje ett av mange utslag av at organisert sport, lek og friluftsaktiviteter har tatt over for den spontane og improviserte, på ”Jordet” nevnt ovenfor er det nå blitt tennisbaner.

Det var masse lek og utfoldelse i ulike former rundt husene, på stikkveier, plener, plasser og i selve gatene. Det var et godt tilbud på sandkasser for den aldersgruppen. Biltrafikken må ha vært svært liten og ikke ansett som noen fare. Om vinteren akte vi på rattkjelke ned Båhusveien, og om sommeren i overstadig fart på trehjulssykler, uten at selv de mer overbeskyttende mødrene grep inn.

Ellers hadde vi et vidt spekter av alle de vanlige formene for lek. Jeg husker særlig uteleken som i det alt overveiende relativt kjønnssegregert allerede fra tidlige år. Når jeg tenker gjennom de forskjellige lekene og aktivitetene i det følgende, er det likevel påfallende forskjeller. Enkelte var rene jente- eller gutteaktiviteter. Andre kunne utfoldes av begge kjønn, men av og til slik at vi kunne leke dem sammen, av og til hver for oss.

I det nærmeste nærmiljøet (særlig når det bare omfattet barn fra gården) kunne vi også leke mye på tvers av alderssegmentene (dvs. med noe yngre og/eller eldre barn). Avhengig av lekens/spillets karakter kunne det også være tilfelle når vi gikk utover de nærmeste sirkler, særlig med aktiviteter som ga rom for massedeltakelse.

”Sisten” og ”gjemsel” var vel både de mest tradisjonelle og mest vanlige, og forekom i flere varianter. Førstnevnte blant annet i form av ”doktorsisten”, hvor den som ”fikk” sisten måtte holde seg på stedet han eller hun fikk den, og ”sist nær’n”. Den ble kanskje mest brukt i en noe alvorligere sammenheng, når en eller flere i gjengen hadde fått et uønsket ansvar for en veske eller annen gjenstand. Det var klar kutyme for at dette ansvaret kunne overdras andre, i prinsippet sakesløse, ved at tingen ble kastet på dem med utropet ”sist nær’n!” En skummel variant av gjemsel særlig i høstmørke kvelder var mørkegjemsel, hvor den som ”sto” var utstyrt med lommelykt i jakten på dem han skulle finne, og ”lysemenn», organisert i to lag, og altså også med lommelykter.

Det var også et stort spekter av andre fellesleker: høl i hatten, en variant av Kongen over gata, cowboy og indianer, tjuv og pol’ti, frels, hauk og due, og kappe land. Alle disse er vel ganske kjente og tradisjonelle, med et mulig unntak for ”frels”, en variant av tjuv og politi (eller ”tjuv og purk”).. Her ble det delt inn i to lag, tjuvene spredte seg langt ut over i nærmiljøet mens purkene telte til hundre før de kunne ta opp jakten. Når et offer ble funnet, gjaldt det å gripe vedkommende, og få slått angjeldende tre ganger på ryggen mens man sa ”en, to, tre, tatt!”. Fangen måtte da følge pent med til fengslet, som vanligvis var i sandkassa bak huset til nabogården, og som institusjon lite rømningssikker. Men det var høy disiplin og rømning var utenkelig bortsett fra det tilfellet hvor man ble frelst, dvs. at en annen på tjuvlaget kom løpende og slo den ulykkelige fangen på skulderen og ropte ”frels”! Vedkommende var da fri og kunne forlate fengslet, fortrinnsvis uten umiddelbart å bli tatt igjen av vaktene. Så fortsatte det til alle tjuvene var bak det imaginære gitteret, hvorpå de to partiene byttet roller.

De var knyttet til et vidt spekter av ”ellinger”: ”Elle melle, deg fortelle” og ”Ellinga, mellinga, vat’landsgutten” var de klassiske, ellers var det særlig tre andre: ”En gul knapp..”, ”En gummi gummi mann..” og ”En rød bil…”. Den siste var både spesiell og kunne skape betydelige kontroverser. Den ellingen stanset ved (etter frasen ”hvilken by kjørte den først til”) skulle nevne en by han/hun hadde vært i, og den ellingen så stanset ved i annen runde (etter ”har du noen gang vært i …, si det straks uten å betenke deg noget (!) om”. Begge de utpekte kunne være ganske kreative i påstander om hvilke eksotiske byer de hadde vært i, og det kunne resultere i høylytt krangel når det ble fremsatt ofte berettiget tvil om sannhetsgehalten.

Innslaget av ordet ”noget” er ganske interessant, det tyder på at det er en gammel regle hvor et arkaisk ord har overlevd, det lå fjernt fra sinsendialekten og ble definitivt ikke brukt i andre sammenhenger. (Både i forbindelse med leker og ellinger har det vært veldig interessant å lese Åse Enerstvedts bok ”Kongen over gata” om oslobarns lek rundt 1970. Her har hun varianten (til ”en rød bil..”) med ”uten å betenke deg noe større om på stedet”.

Det var nærmest en folkesport (for større barn og ungdommer) å kaste på stikka, selv om økonomien satte begrensninger for hvor mye vi hadde råd til å tape. Det ble brukt femører, vel dels for å begrense innsatsen, men kanskje mest fordi datidens femører var de største myntene og dem som var desidert best egnet for denne sporten.) Vi levde da også i konstant fare for ”potteran”, dvs. at én eller flere av de store, tøffe gutta kom, ropte ”potteran” og forsynte seg av de femørene som lå der. Av en eller annen grunn var det en viss aksept for dette – eller kanskje heller resignasjon. Vi hadde ikke så mange sanksjoner å sette inn, og normene tillot definitivt ikke sladring til foreldre, heller ikke på skumle større gutter som også kunne stjæle leker. Det var også spennende å se på når de store gutta selv kastet, de var mer uhemmede med store potter. Det var to premieringsvarianter. Enten fikk vinneren alt, eller man ristet kron og mynt, slik at vinneren riste først, toeren dernest også videre. Det var også to ”målvarianter”: den vanligste var å kaste mot en strek, alternativet var å kaste mot en vegg. Poenget var selvfølgelig å komme nærmest streken respektive veggen. Mot strek hadde man også varianten ”bakka”, det innebar at bare femører som lå bak streken talte. Deltakerne kastet etter tur, og det var også tre varianter for hvor mange femører man kunne kaste i hver runde. ”Uten lapp” betød at alle bare kastet en hver. ”Ett lapp”, ”to lapp” etc. ga dem som lå bak sjansen til å kaste det inntil det angitte antall ekstra for å slå lederen. ”Så mange lapp han vil” var den mest dramatiske og den som ga de store pottene – her kunne man holde på i det uendelige med nye forsøk (i praksis til man var blakk eller syntes det ble for dyrt).

Å kaste på stikka var kanskje den mest utpregede guttegreia, jeg tror ikke det forekom at jenter var med (fikk være med?) eller drev med det på egen hånd. Annerledes var det med et alternativ for å kaste – og i tillegg konkurrere med å skyve gjenstander vi fikk kjøpt. Først var det henholdsvis hønseringer og senere dueringer, opprinnelige bruksting som på den måten fikk en helt ny funksjon - de kunne knyttes sammen og kastes mot en strek eller en vegg. I store bunter kunne de også ”skyves”, det startet med at hver deltager kastet ned sin bunt, og så skjøv man etter tur. Den som traff en annen bunt med sin, vant den han hadde truffet. Jeg vet ikke hvorfor hønse- og dueringene etter hvert forsvant, men de ble etter hvert både til spill- og pynteformål avløst av små plastbokstaver i form av C’er og S’er som også kunne hektes sammen. Her kunne også de store gutta komme på banen, det var virkelig schwung over det når femti bokstaver hekta sammen til en klump til skyving med hele klumpen som innsats, Det var vanlig, særlig for dem som hadde teknikken i orden og vant mye, å henge lange kjeder av bokstavene på rommet hjemme.

En stor greie i vårløsningen var å lage demning – eller som det definitivt het i den lokale dialekten: DEVVNING. Det foregikk på den tiden av våren når smeltet snø begynte å renne stadig kraftigere i rennesteinen i de bratteste av de lokale gatene, særlig øverste del av Båhusveien. Ved hjelp av snø, og eventuelt forsterket med sand, ble til dels store vannmengder samlet opp, og det kunne bli rene vårflommen når de ble sluppet løs. Veldig populært blant oss – men betydelig mindre blant parkvakter, bileiere og folk på fortauene som også ble oversvømmet. Eller rettere i den tidens entydige terminologi: overforsvømmet. Å skape overforsvømmelse var jo nettopp hovedformålet med å lage devvning.

Å hoppe paradis var selvfølgelig en favoritt hos jentene, men faktisk også akseptert i guttemiljøene - i den grad at både min og andre gutteklasser på skolen hadde sine egne opptegnet i skolegården. (Det var vanlig at hver klasse hadde en eller flere paradisvarianter tegnet opp med kritt, de var i så fall utstyrt med påtegningen ”opptatt av klasse xx”, og det var bred tradisjon for at dette ble respektert.) De vanlige var standardparadiset, nieren og flyveren. Alle variantene kunne bare hoppes, eller man kunne bruke variant med lenke som skulle skyves fra rute til rute med benet. Lå lenken nær en strek var det lov å bruke ”lette tricks”, å stå på ett ben, gi lenken et skyv med den ene foten, samtidig som man skiftet tyngde til dette benet. På skolen foregikk det bare klassevis, hjemme i gata mener jeg å huske at paradis var en av de få virkelig kjønnsblandede lekene.

Sangleker, ”ballsprettleker” med stor ball og hopping med tau var derimot i overveiende grad en jentegreie. En sjelden gang kunne vi også være med på slike greier, men da med klar markering av at det var mest for fleip.

Når det i dag snakkes om at barn og unge sitter for mye stille, og mye mer enn før, er det åpenbare grunner knyttet til forskjeller i tilbud og ytre rammer. Blant annet med TV/PCer/ internett og sosiale medier er det et helt annet og fristende tilbud til stillesittende sysler, mindre utfoldelsesarealer for spontan utfoldelse i nærområdet med nedbygde friområder og langt større og farligere trafikk. Enten det bare var fordi det var gøy, eller også uttrykk for reelt behov, var veldig mye av fritidsaktivitetene knyttet til bevegelse, løping og mosjon. Ett uttrykk for det var kappløpet ”Haslerunden”, en definert runde som altså strakk seg godt inn i nabobydelen og må ha vært innpå tre kilometer. Et annet var søndagsturene, det var relativt fast søndagsrutine at den nærmeste gjengen gikk turer oppover og inn i Lillomarka – enten over Lofthus til Grefsenkollen og Trollvannet, eller over Stig til Linnerudkollen. Enkelte ganger kunne vi dekke alle de tre stedene på én dag.

Og ikke minst korte og lange sykkelturer. Sykler fikk de fleste av oss tidlig, dvs. når vi viste at vi behersket dem. De ga også mulighet for turer og å komme relativt langt hjemmefra. Det utviklet seg en del faste mål. Ett var Fornebo, som da fortsatt besto av den lille hangarlignende bygningen, for å se på fly komme og gå. Flytettheten var ikke stor, det kunne lett bli en times venting eller mer før et fly gikk opp eller kom ned. Utover Drammensveien var det så få biler at selv fryktsomme mødre ikke la særlig kjepper i hjulene for utfluktene. Det var ingen rundkjøringer og omkjøringer som skapte omveier. Ved Lysaker, som fremdeles var en liten idyll med trehus, var det bare å krysse veien og ta fatt på den siste biten. Sykkelen var også nesten uunnværlig for å komme ut og bade, vannet i indre fjord var fortsatt så møkkete og urenset at det var uaktuelt både på Bygdøy, på Hovedøya og de andre fjordøyene, og i indre fjordbasseng for øvrig. Alternativene var særlig Ingierstrand, Steinbruddammen ved Grorud og Frognerbadet. Særlig de to første medførte lange, men overkommelige sykkelturer.

Om det ikke var noe merkehysteri med sykler heller, var det selvfølgelig stas å ha litt lekre utgaver. De aller fleste hadde DBS eller Diamant, jeg kan ikke huske at noen hadde utenlandske merker. Det var også litt gøy med helt ukjente merker. En kamerat ble tilbudt sykkel av venner av foreldrene som hadde hatt den stående i kjelleren i årevis. Når han dukket opp med den, var det en lett alderdommelig affære, muligens fra 30-tallet, med navnet Roald – et merke ingen hadde hørt om før eller siden. Ikke akkurat den letteste eller mest oppdaterte, men Roald ble en skikkelig kultgreie.

Syklene våre var for én person, ingen hadde tandem, men vi oppdaget at det gikk an å lage både tandem, tredem, og opp til femdem ved å skru av forhjulene og koble syklene sammen. Dette ble en kortvarig mote, det gikk ut over både syklene og dem som satt på ved noen brutale velt. Brutalt velt ble det også når tre av gutta eksperimenterte med å kjøre tre på en sykkel i vill fart ned det bratte partiet i Båhusveien ned fra Lørenveien. I den smale passasjen under jernbanebroen var det slutt på farten og moroa, og jeg tror at i hvert fall to av dem fikk et lite sykehusopphold.

Det var også andre varianter av risikosport, eller farlige lekaktiviteter – mest for de spesielt tøffe eller smågærne. En variant var å hekte biler om vinteren når det var nok is og snø i gatene, dvs. huke seg ned og gripe tak i bakre støtfanger på oppstartende biler, og skli med. En av kameratene likte å vise seg og sjokkere og skremme andre ved å skritte over rekkverket i oppgangen, hvor et lite feiltrinn hadde medført fall på 7-8 meter rett ned i betonggulvet i kjelleren.

Jeg har lest om bydelskampene i mellomkrigstida, hvor store guttegjenger fra bydelene braka sammen uten særlige restriksjoner for hva man hadde med av slagvåpen, og det kunne gå riktig hardt for seg og være direkte farlig. Jeg husker noe som trolig var de siste rester av den tradisjonen, med kamper mellom Sinsen- og Torshovgjengen i Torshovdalen, det må ha vært omtrent midt på femtitallet. Vi som var for små til å være med, men likte å se på, prøvde å holde oss litt på avstand når vi fulgte stridighetene, men en gang ble noen av oss tatt av en gjeng fra Torshov og holdt fanget i flere timer før vi ble sluppet løs. Ganske skummel opplevelse…

Organiserte snøballkriger var populært om vinteren, og stort sett betydelig mer uskyldig. De ga også støtet til kreativ byggevirksomhet i form av borger med høyt brystvern som krigene ble utkjempet fra. Uenighet mellom to kunne utløse slåsskamp, ofte spontant, men også i en slags duellvariant hvor man på forhånd ble enige om grunnreglene. En rituell gjenganger i så måte var at ”jentetricks e’kke lov”. Jeg tviler på om ”jentetricks” hadde en klar definisjon, men det dreide seg vel om klyping, kloring og lignende nedrige elementer i det man mente var typisk når jenter braket sammen.

At det ikke var lenge siden annen verdenskrig kunne bli manifestert i lek eller på annen måte. En av kameratene mine foreslo en dag (vi kan ha vært rundt 6-7år) at vi skulle leke krig, og dette ble innledet med at han (Tyskland) i den ene sandkassa, ringte meg (Norge) i den andre, og sa: ”Hallo Norge, skal vi ta en liten krig?” Jeg mener å huske at jeg protesterte på prosedyren, og at det ble så stor uenighet at det paradoksalt nok ikke ble noen krig. Jeg hadde vel ikke all verdens innsikt i verdenskrigens årsaker og utbrudd, men må ha hatt en sterk følelse av at de kanskje ikke var slik det foregikk. Den samme kameraten satt inne med flere forestillinger om krig. Vi satt ofte og skrev bilnummer i Trondheimsveien, og han innprentet da at det var best å la være å notere nummer på militære kjøretøy, i så fall kunne vi risikere at tyskerne ville komme og ta oss neste gang det ble krig.

Slanger i paradiset

Lekinga ute medførte naturlig nok en del støy, og bruk av forbudte områder. Samtidig som det altså var flust med grøntarealer, tilsa tidens filosofi at de skulle nytes visuelt, og ikke brukes fysisk. Jeg tror lek var definitivt forbudt på alle plener, og på de aller nærmeste var også så vel stillferdig sitting som enhver annen form for betråkking å anse som fiendtlige handlinger. Og alt dette medførte sammenstøt med slangene i paradisene, som enten hadde formelle funksjoner med og autoritet til å gripe inn, eller som hadde gitt seg selv et mandat og et livsinnhold i samme retning.

Særlig gjaldt dette vaktmestrene. Hver blokk hadde heltidsansatt vaktmester med et vidtfavnende ansvar for tekniske og bygningsmessige funksjoner - og for å vokte tabuområder mot lekende barn. Det gjaldt i første rekke plenene mellom husene, og ikke minst de spennende kjellergangene og kjellerrommene med kvaliteter som lekeområder som aldri vaktmestrene viste sans for. Spesielt fryktet var fyren i nabogården, i dagligtale bare ”Brumle”, som var stor og truende, og vår lokale som var liten, men kompenserte dette med et usedvanlig hissig nordlandsk gemytt. De styggeste rykter gikk om konsekvensene særlig for dem som havnet i Brumles klør. Brumles funksjon i så måte ble også personellmessig styrket av at han hadde en selvoppnevnt og ulønnet assistent i form av sønnen som antagelig var litt tilbakestående, men ivaretok sine plikter samvittighetsfullt, og ikke minst var betydelig raskere til bens enn far. Vi var imidlertid alltid kjappe nok til å komme oss unna når vi så og ikke minst hørte både ham og faren på lang avstand. Sønnen hadde nok drømmer om en annen tilværelse med et annet innhold. Han var å se på slottsplassen når det var vaktskifte, litt skjult bak trærne så han med store øyne på gardistene som i paradeuniform marsjerte og utførte vakteksersisen. Når de begynte å marsjere, kunne han ikke helt holde seg, men marsjerte diskret og forsiktig i takt på behørig avstand. Men den gløden han ikke fikk anledning til å forsvare konge og fedreland med, tok han ut i forsvaret av plenene og kjellergangene, og i utrettelig kamp mot upassende barnlig utfoldelse.

Den neste kategori slanger var Parkvesenets oppsynsmann. Det er nesten utrolig hva kommunen hadde råd til i en tid da økonomien må ha vært langt dårligere enn i dag. Parkvesenet må ha hatt et stort nett av uniformerte tilsynsfolk som streifet rundt i de ulike bydelenes friområder både på dag- og kveldstid, og holdt dem frie for unger og annet rask i form av papir og diverse søppel. Særlig gjaldt det det store parkområdet mellom skolene. Tilsynsmannen som herjet i Sinsenbyen det meste av femtiårene var spesielt fryktet. Av utseende kjente vi ham bare flyktig og på avstand, ettersom respekten var så stor at vi unngikk å komme nær ham selv når vi ikke hadde gjort noe galt. Navnet visste vi heller ikke, men han gikk bare under ”Piggen”, etter den kjeppen med en spiker i enden han alltid gikk rundt med. Formålet med denne var åpenbart å lette oppsamling av papir fra fortauer og plener, men det gikk ville historier om hvordan han ville bruke den mot fotballspillere og andre gressbetråere hvis han fikk sjansen..

Kategori tre av overvåkere, og en med en objektivt mer fornuftig misjon, var oppsynsmenn fra NSB utstyrt med dresin. Gjøvikbanen (som på den tiden og i mange år senere også var traséen for Bergensbanen gikk midt gjennom Sinsenbyen og helt inntil sportsplassen (”Jordet”, omtalt annet sted). Der kunne både fotballer, tennisballer og ishockeypucker havne – de måtte hentes, og det kunne nok være spennende og tøft å lage høl i eller hoppe over gjerdet og bevege seg på skinneområdet. Oppsynets virksomhet ga også grunnlag for et lyrisk nidvers: ”Tralla på skinna er så sinna, for gutta går på linna!”.

Kategori fire kan med en tidsriktig betegnelse kalles SINTE MENNER. Og bare menner. Jeg kan ikke huske tilsvarende sinte damer. De fantes nok, de kunne også kjefte når de så grunn til det, men ingen til de grader at det har festet seg i sinnet. Enten har de hatt en høyere toleranseterskel, en mykere form, eller hatt utblåsingene sine hjemme eller i andre lukkede fora. Det er de sinte mennene man husker. De som hadde nulltoleranse mot enhver form for barnlige lyder, de som fikk spader ved å se plenene i bruk til nytte- og hyggeformål, og de som syntes å være prinsipielt mot barn og særlig at de beveget seg eller åpnet munnen. Ett eksempel var et tidlig tilfelle av innvandring fra Øst-Europa, en polakk med kone i oppgangen. Jeg vet ikke noe om hans bakgrunn og årsakene til at han kom til Norge, men han var i alle fall særdeles ømfintlig overfor støy, rot og uorden, og andre utslag av barns aktiviteter. Før polakkenes inntreden raste vi ned trappene fra femte, etter hans innflytting måtte vi nærmest liste oss ned hvis ikke han skulle komme ut og kjefte. I nabogården bodde en plageånd som hadde utsikt mot de store plenarealene mot Båhusveien. Han må ha sett det som et livskall å begrense all barnlig og ungdommelig utfoldelse, og tilbragte antagelig mesteparten av dagen foran vinduet og ringte politiet umiddelbart ved tegn til lek. Om jeg husker rett, dukket politiet som regel opp i en bil også – det var nok lenge før man hørte om ressursmangel, nedskjæringer og hardhendte prioriteringer. Eller var samfunnet såpass mye fredeligere og mer lovlydig at de faktisk hadde slikt å gjøre?

En siste og farligere kategori ”slanger i paradiset” kan sammenfattes i ”større gutter/pøbler”, som naturligvis fantes i mer eller mindre dramatiske utgaver. I kraft av større styrke og alder hadde de betydelig makt, fra å mobbe de mindre til å ta leker og penger fra de yngre, til å jule dem opp, enkle tjuverier og aktiviteter på grensen til småkriminalitet. Jeg tror jeg for min del slapp lett unna. Jeg husker en lett traumatisk episode hvor en større gutt rett og slett forsynte seg av lekegeværet mitt i Schouparken. Mer traumatisk var det da en kamerat og jeg tente et uskyldig lite bål i sandkassa bak huset vårt, og en av de større guttene i gården kom og sa at det var strengt forbudt, at han hadde ringt politiet, og at de ville komme og hente oss klokka fem. Jeg gikk gråtende hjem og lå hjemme og hylskrek resten av dagen uten å ville fortelle hvorfor. Men det gikk vel opp for meg utpå kvelden at det bare var bløff. Og bløfferen? Han ble senere en mangeårig, respektert leder i Norsk Lærerlag, noe som kan tyde på at han etter hvert viste større pedagogisk opptreden overfor de yngre.

Det kunne gå hardt for seg i kretsen av de røffere, større guttene. En kultepisode inntraff under en ungdomsfest i toppetasjen i nabogården. Jeg vet ikke hva som utløste fiendtlighetene, men det endte med at en av de impliserte skulle ”ta” flere av de andre med kniv. En av de forfulgte presterte da å ta veien ut av kjøkkenvinduet og bli hengende ut fra vinduskarmen 10 meter over bakken for å unngå å bli sett av desperadoen. Politiet kom før noen fikk alvorlige skader, men jeg husker de kom ut fra oppgangen slepende på flere impliserte med blodet friskt rennende.

De store pøblene ble sett på med en viss skrekkblandet ærefrykt. Særlig en eller to som det ble hvisket hadde tilknytning til Blackie-gjengen, som var den store, fryktede inkarnasjonen av småkriminelle ungdomsgjenger på den tiden.

Gudfryktige foreldre var ingen garanti for å få disiplinerte barn. Minneverdig var det da en i parallellklassen, sønn av hhv. en svært kjent person i norsk kristenliv og en relativt fremtredende lokal KrF-politiker, en søndag tjuvlånte foreldrenes bil og ragget rundt i byen. Både han og vi som fikk være med var da fjorten år. Men det gikk bra – ikke ble han tatt, og han kjørte svært sikkert og stabilt og kom ikke ut for noen episoder heller.

Omgangskretsen var ellers relativt lovlydig og skikkelig. Litt stjæling kunne nok forekomme fra butikker for å være litt tøffe., det forekom nok også for de ”tøffestes” vedkommende en del stjæling i mindre målestokk fra butikkene. Epleslang var relativt uskyldig som markering og posisjonering. Her lå forholdene godt til rette med så gode jaktarealer i overkommelig nærhet, særlig Sinsen Hageby, men også de noe fjernere villastrøkene på Grefsen og oppover mot Lofthus. Det foregikk gjerne organisert med gjenger på fem-seks hvor de modigste hoppa over gjerdet for å plukke, mens de noe mer fryktsomme sikret seg rollene som vakter og varslere på utsiden. De hadde en viktig oppgave i å holde øye med bevegelser i og rundt huset, og hvis/når eieren ble oppmerksom på at noe foregikk og kom ut, var varselropet ”Gubben” eller ”Gubben kommer” støtet til lynraskt tilbaketog og flukt over gjerdet. Det tryggeste var selvfølgelig å avdekke om det var noen hjemme. En gang av mange hvor vi deltok i merkesalg (med 10 % av salget som belønning) for veldedige formål, oppdaget vi at det også var en glimrende kamuflasje for epleslang når vi la rundene til villastrøkene i omegnen – hvis ingen i huset åpnet, var det farefritt å forsyne seg fra hagen..

Det kunne være gnisninger mellom barn og foreldre, men jeg kan aldri huske at noen rømte hjemmefra. Det nærmeste var kanskje da to av klassekameratene (vi var vel 13-14 år da) fant på å snike seg inn i en åpen varebil hvor de holdt på å levere varer til en butikk, og legge seg godt skjult bak. Det ble vel ikke helt som de hadde tenkt seg når bilens neste stopp først var i Moss, og de ble oppdaget og overlevert politiet som fikk loset dem hjem uten noen alvorlige sanksjoner. Eventyret kunne nok gitt dem en viss status, hadde det ikke vært for at Aftenposten fikk tak i historien og presenterte den i en liten notis med headingen ”To små rømlinger”. Denne betegnelsen tok nok mye av glansen rundt eskapaden og ble hengende ved dem i lengre tid.

Inneliv og annen fritid

Før skolealder var vi ofte på besøk hos hverandre på dagtid, de fleste mødrene (som selvfølgelig med få unntak var hjemmeværende) var positive til det. Her var det likevel forskjeller som vel også fulgte forskjeller i holdningene til barna og deres plass i familien. Hos noen var det fritt fram for egne og andres barn overalt i leiligheten, hos andre gjaldt først og fremst ryddighetskravet - det skulle være færrest mulig spor etter barna, og det begrenset også besøk av andre barn og hvordan de fikk utfolde seg. Ulike hjem og mødre hadde ulike tilbud hos fortrinn. Det var flott å bli med Jan hjem rundt tiden for formiddagsmat, for moren hans var den eneste som serverte brød med sukker som pålegg. Hos Ola hadde de et svært liberalt forhold til innredningen, og det var ingen restriksjoner på hopping i møblene. I hvert fall inntil Ola selv landet galt en gang og brakk beinet. Jeg tror det ble slutt på den sporten etter det.

Også på andre måter var det forskjell på strenge og ”geme” foreldre. En synlig dimensjon var hvor lenge vi fikk lov å være ute om kvelden, det var litt pinlig å være den som alltid ble ropt inn først. For noen foreldre var det greit at ungene gikk på kino på ukedager i konkurranse med leksene, hos andre var det bannlyst. I enkelte hjem hadde foreldrene åpenbart delt syn, for én av kameratene mine gjaldt det alltid å få tillatelse av den relativt milde moren, og så komme avgårde før far kom hjem og helt forutsigbart satt foten ned. Tilsvarende var det med utflukter på sykkel og helgeturer i det beskjedne omfang det hadde.

Disiplin, avstraffelser og kravene til barna om å bidra til husholdningens nødvendige funksjoner var nok også varierende. Jeg hørte om barn under harde regimer som kunne få korporlig avstraffelse i mildere eller mer alvorlig grad, men er glad for å ha vokst opp i et hjem hvor det overhodet ikke forekom. Forpliktelsene til å bidra med praktiske gjøremål var også moderate, i og for seg logisk med en hjemmeværende mor. Det kunne bli noen ærend, særlig når det trengtes suppleringskjøp mens mor var opptatt med middagen, og å gå med beskjeder særlig så lenge vi ikke hadde telefon. Det minst populære var å gå ut med søppel, det var ingen søppelsjakt og vi måtte rundt bygget (eller gjennom kjelleren) for å komme til søppelrommet på baksiden av huset. Fra starten var det naturlig nok storebror som hadde disse oppgavene. Med stor pedagogisk teft klarte han likevel å ”lære” meg å gå med søpla på et tidlig stadium, og til og med å få meg stolt over å ha nådd et nytt nivå i min utvikling. Jeg skjønte etter hvert at denne opplæringen ikke bare var skjedd i filantropisk øyemed, men jeg mener å huske at vi kom til en rimelig grei overenskomst om fordeling av søppelansvaret og andre forpliktelser.

Leker og spill var viktige fra tidlig barndom. Jeg husker faktisk ikke særlig mye om leker jeg hadde som helt liten. Av en eller annen grunn mest ting som var eller ble helt eller delvis defekte – en trekkoppbil jeg fikk til jul som holdt et par dager, og en lekebåt av fergetype som hadde klar slagside helt fra starten. Den ble likevel en favoritt på grunn av sine opplagte egenskaper for å leke skipsforlis i badekaret.

Fra 7-8årsalderen og oppover gikk det mer i spill – veldig mye og mange forskjellige. En stor favoritt var et relativt enkelt fotballspill, utformet som en fotballbane hvor hver av spillerne hadde tre rekker med spillere i form av ”pinner” ned fra stanger som kunne styres med et ratt. En kamerat (Jan) og jeg spilte til stadighet og vi ”var” hvert vårt engelske favorittlag, som vi ut fra hva vi hørte i radio het hhv. Volverhamton og Vestbromvik. (Tror det gjenspeilet at det var Wolverhampton og West Bromwich som toppet engelsk liga på den tiden.) På enkelte kafeer var det mer avanserte ishockeyspill som kostet 25 øre for en runde. Etter hvert fikk vi kurong (en slags biljardvariant hvor man slo på runde trebrikker med hull i midten istedenfor kuler). Hos Jan anskaffet de bordtennisutstyr som også var populært. Ellers gikk det veldig mye i kortspill som bondebridge, sprøyte og det egenkonstruerte ”all korten på handa”, og spill med egne kort som ulike typer firkort og især gnav (eller ”hypp” som vel var noenlunde det samme). Videre i mange forskjellige brettspill som dels var gamle, tradisjonelle, som ludo, halma, monopol og kinasjakk – det siste var litt spesielt ved at det også var et voksenspill og som barn og voksne spilte sammen i selskaper og på ferier. Stigespillet var veldig morsomt, brettet (hvor man beveget seg fra start til mål ved terningkast) var utformet som et hus hvor det var brann, og på spesielle ruter kunne man bykse opp eller falle flere rader ned. Et mer avansert spill hvor kløkten telte mer, var detektivspillet ”Key”, tror det i store trekk var det samme som senere het ”Scotland Yard”. Brettet symboliserte grunnplanet med forskjellige rom og korridorer i et engelsk herskapshus hvor eieren var funnet myrdet, og poenget var å avdekke morder, mordvåpen og mordsted. Mer globalt var ”den forsvunne diamanten”, brettet var hele verdenskartet, og man beveget seg med fly mellom hovedsteder for å finne ut hvor angjeldende diamant var gjemt.

Det var likevel sjakk som ble den store besettelsen etter at jeg lærte det i tiårsalderen. Jeg spilte med far som lærte meg det, med kamerater, og etter hvert også i konkurranser. De to siste årene var jeg med i oslomesterskapet for folkeskoler, det første året falt jeg til min store sorg så vidt utenfor de topp 16 som fikk dra til Gøteborg for å spille bykamp, det neste året kom jeg derimot akkurat på åttende og siste premieplass (vel den eneste – og nokså beskjedne – pokal jeg har vunnet i mitt liv). Ekstra stas var det at resultatet var omtalt og premievinnerne avbildet i Morgenposten under headingen ”Unge sjakkmestre”.

Vi stilte også lag i skolemesterskapet. Det ble litt dramatikk før første spillerunde da en av spillerne ble syk, og jeg i all hast måtte lære kamerat Jan grunnreglene. Etter å ha kunnet sjakk i to dager oppnådde han oppsiktsvekkende 50 % score på de tre spillene, 1 ½ poeng av tre! I første parti fikk han en motstander som lot seg lure av ”idiotmatten” i fire trekk, i annet parti ble han fullstendig nedspilt av en motstander som i overmot var uforsiktig nok til å sette ham patt slik at det ble remis (uavgjort).

Seks av oss startet også vår egen sjakklubb, som fikk det fornemme navn Sinsen Schackselskap, klart inspirert av det ærverdige Oslo Schackselskap som (også da) var Norges beste klubb. Vi spilte og hadde klubbturneringer hos hverandre med klare krav til mødrene om å stille opp med cola og mat. En av de andre og jeg tok også spranget og ble medlemmer av selveste Oslo Schackselskap, hvor vi spilte mye på kveldene i lokalene i Bogstadveien. En periode var vi der mye på lørdag ettermiddag og kveld, hvor vi spilte mot gutter på samme nivå, men også kunne se på datidens stjerner – og ikke minst fortidens, og en morsom og ganske sær forsamling av fyrer som nærmest var fast inventar.. Begge generasjoner hadde sine spesielle personligheter med spesielt sjakklynne, særtrekk og humor, ikke minst en gammel norgesmester fra tyvetallet som nærmest var fast inventar.

Det var populært med samlemerker i mange former. Én type var de som fulgte med ukeblader over en periode, med sikte på at man skulle bytte med andre for å få enten full serie, eller flest mulig av den samme. «Hjemmet» var vel det mest aktive, blant annet med biler og filmstjerner. Hele serien var på noe sånt som 36 små kort, og to tilfeldige lå hver uke i bladet. VG hadde en periode bilder av skøyteløpere, når man hadde klippet ut alle fra avisen, kunne man sende inn settet og i retur få et sett med skikkelige glansede bilder. Det største støntet var likevel et PR-fremstøt fra konsernet Hoover. En morgen lå at et ark med bilde av ca. 40 ulike Hooverprodukter, som kunne klippes opp i like mange kort med ett produkt på hver, utenfor samtlige leiligheter i strøket (og kanskje i hele eller mesteparten av byen). Poenget ble da naturlig å samle flest mulig av ett kort. Det ble en skikkelig farsott, også fordi det ble lansert en konkurranse med premie til vinneren. I starten gjaldt det å få tak i flest mulig ark, ved å ringe på hos folk og spørre om å få arket hvis de ikke var interessert selv, eller, som de mest skruppelløse gjorde, gå rundt i oppgangene og forsyne seg der de enda ikke var hentet inn. Jeg er usikker på hvor mange tusen vinneren klarte å få tak i, men husker godt at det preget dagliglivet i lang tid. En mer begrenset greie var forskjellige ark med puslespill som fulgte med i pakkene med iskrem som ble kjørt ut fra Diplom-is til forretningene. Når isbilen kom, var det å møte opp for å være til stede når butikkinnehaveren åpnet pakken, dels for puslespillet, dels for å få tørris som også var et spennende produkt. Senere kom det et mer direkte kommersielt og lett pedagogisk samleprodukt: Hjul, seil og vinger. Det var basert på en innlimingsbok som kronologisk tok for seg utviklingen av redskap og kjøretøy med avsatt plass til kort med bilder av de forskjellige produkter. Kortene kjøpte man ”blindt” i pakker med fem, dvs. at det var tilfeldig hvilke kort som lå i. Det medførte systematisk bytting av dubletter for å få dem man manglet, behov for svært mange kjøp – og representerte en svært tidlig versjon av kommersielt press mot barn og unge.

En annen kampanje som slo an blant de yngre var Storebrandreklame med enkle rebuser på baksiden på fyrstikkesker. Det var ulike og nummererte rebuser, som også ga et grunnlag for å samle. Nå var ikke fyrstikkesker noe barn brukte – eller skulle bruke, så det gjaldt å få tomme esker av voksne. Mer effektivt var det som nabogutten og jeg gjorde - å gå lange turer i strøket og samle kastede fyrstikkesker i rennesteinene. Det ble imidlertid fort satt en stopper for den varianten når våre foreldre fant ut hvor fangsten kom fra.

Også på samleområdet var kjønnssegregeringen sterk. For jentene var glansbilder det store – men det var da også definitivt en jentegreie, og utenkelig at gutter i det hele tatt skulle nærme seg den aktiviteten. .

Det er tett med indikasjoner på hvor mye kortere forbruker- og ikke minst reklamesamfunnet var kommet på femtitallet. Jeg kan i farten bare huske et fåtall større markedsføringsgimmicker av betydning, men de var på den annen side litt av noen fulltreffere. Den ene var en liten lydbåndbit som ble lagt inn i tubene med Vademecum tannkrem, når man gned nedover med neglen, kunne man høre formaningen ”bruk Vademecum”. Det ble et enormt press på mødre for å kjøpe, og Vademecum tannkrem må ha fått en boom den aldri fikk før eller senere. Det er vel også ganske lenge siden den forsvant fra markedet. De andre var særlig knyttet til de mer kommersielle av samlemerkene jeg har vært inne på.

Organiserte fritidsaktiviteter

var det relativt lite av - og betydelig mindre enn i dag. Et etter tiden bemerkelsesverdig tiltak var et fritidssysseltilbud som ble lansert da jeg var en åtte-ni år. Opplegget må ha vært ganske progressivt etter datidens målestokk, med like aktiviteter for jenter og gutter. Jeg ble med starten og noe av det første vi begynte med som fellesaktivitet var noe med strikking og søm. Dette syntes jeg faktisk var morsomt, inntil jeg fortalte kameratene om hva vi holdt på med – og fikk klar beskjed om at dette var en jentegreie og ikke noe gutter skulle holde på med og attpåtil trives med. Det ble fort en slutt på den aktiviteten for mitt vedkommende…..

Mange av gutta var med i speider’n. Jeg var sent ute, ble omsider overtalt av de andre til å bli med, men rakk bare ett møte før gjengen ble uvenner med lederen etter kalamiteter på en landsleir og trakk seg, og da var det jo kjørt for min del også.

Derimot gikk jeg, og mange av gutta, i ”Gutter’n” i mange år. Det var forkortelsen for noe som het noe sånt som ”Sinsen kirkes gutteforening”, drevet av og i Sinsen kirke. Formålet var vel å få unge gutter til å vie seg til sunne beskjeftigelser og holde dem unna fristelser, og smugle på dem en anelse religiøs oppbyggende virksomhet samtidig. Dette foregikk hver tirsdag kveld et par timer med populære spill, konkurranser, bordtennis, filmer – og en liten bønnestund. Et høydepunkt var en sensommerleir ved Lyseren i Østfold sammen med en rekke andre tilsvarende foreninger. Vi lå i brakker hvor det ble trangt om saligheten, de tøffeste av gutta skulle bo i telt, men ga slukøret opp å få reist teltet og etablert seg da det begynte å regne. Resultatet var at vi måtte dele seng to og to. Ellers var det en artig leir med morsomme aktiviteter, krepsefanging og bading uten altfor mye påtrengte religiøse og oppbyggende innslag. En viss disiplin ble forsøkt hevdet, blant annet med en indretjeneste nærmest etter militært opplegg hvor vi måtte gjøre det strøkent i brakka før det kom inspeksjon. Den eneste forskjellen fra hva jeg senere opplevde på rekruttskolen var vel at sanksjonene for dårlig indretjeneste var lav poengscore og ikke permnekt. Om kvelden var det leirbål med oppbyggelige sanger: ”Bli med kamerat i vår glade flokk”, ”Bålet det kaster sitt fla-akkende skjær”, og slagordet ” K hurra., F hurra, U hurra. M hurra, K F U M, hurra hurra hurra !

I overgangen til 60-tallet og på grensen til tidsrammen for dette dokumentet kom snackbaren til Oslo som et stort nytt fritidsfenomen. Først fikk Carl Berners plass, og så Sinsen, egne snackbar, ikke så veldig lenge etter at byens første snackbar var blitt åpnet i Skippergata. Nå ble det mulig å få både grillpølser og soft-ice, og ikke minst høre ferske poplåter på jukeboksen i nærmiljøet for 50 øre pr. låt.. Lokalet på Sinsen, i Trondheimsveien, kan ikke ha vært på mer enn ca. 6x 1 ½ meter, husker den likevel som det store samlingsstedet før det kom en egen ungdomsklubb et par år senere. Den er uløselig knyttet til minnet om ”Everybody’s somebody’s fool” med Connie Francis som var en kjempeslager rundt 1960 en gang og som var den store også på jukeboksen. Det var ikke uvanlig at folk la t på tre kroner og trykket seks ganger på den låta.

Tidlig på 60-tallet ble det opprettet kommunal fritidsklubb (men da var jeg vel godt inn i realskolealder og utenfor tidsperspektivet for dette skrivet). Relativt få var med i idrettsklubber, ishockey- (og tennis)klubben Ila, som hadde bane ved skolen, hadde imidlertid en del oppslutning og gjorde det bra på gutte- og juniornivå.

Folkeskolen hadde musikkorps, på den tiden var det fortsatt identisk med guttemusikk, jeg kan ikke huske at det i det hele tatt var noe tema å åpne for jenter. Mens jeg gikk der, ble det også startet strykeorkester. Med tanke på senere musikkinteresse er det i ettertid litt pussig at jeg aldri overveide å bli med på noe av dette. Min store drøm og mitt store ønske var å spille piano, det ble det ikke noe av ettersom foreldrene mine fastslo at de ikke hadde plass til piano i leiligheten. De kom etter hvert på bedre tanker, men da hadde jeg nådd den astronomiske alder av femten år og mente at det var for sent…

Jeg gikk på danseskole i to perioder. Første gang var i seksårsalderen, på Svaes i Handelsbygningen på Drammensveien (som jeg fremdeles har vanskeligheter med å betegne Henrik Ibsens gate), med legendariske ”gamle fru Svae” fremdeles som leder og underviser. Jeg husker ikke mange detaljer, men det var skikkelig stil, klassiske danser som vals, foxtrot og quickstep, dannelse og ball i Speilsalen. Deretter Undset Aakervik (13-14års alderen) med mer moderne rytmer og bevegelser, og swing til de mest populære Lux-låtene.

Denne skolen holdt til i Det engelske kvarteret på Drammensveien, som senere skandaløst nok ble revet for å gi plass til Indekshuset. Det er vel også grunnen til at jeg husker kvarteret godt, ellers har jeg forbausende lite minner om bygninger og bygningsmiljøer som er blitt borte.

Egenproduksjon av kultur etc. var det lite av. De var mer kreative i nabolaget på den andre siden av Båhusveien hvor de satte opp små teaterstykker i kjelleren og tok 50 øre eller noe sånn for å overvære forestillingene. Noen prøvde seg i det små. En dag sto det oppslag i gata om foredrag i kjelleren i nabogården: ”Kåre forteller om verdensromet”. Kåre var en anerkjent, liten rønner, mer kjent for sin evne til å skaffe seg ”RØDE”, dvs. røde fyrstikker og tenne bål bak huset enn spesialkompetanse i astronomi. Tilliten til at hans innsikt berettiget inngangspengene på 25 øre var derfor begrenset, så jeg gikk kanskje glipp av en tidlig innføring i temaet. Derimot hadde vi en klassekamerat som kunne jodle, og som av og til lot seg overtale til å ta med utvalgte inn i oppgangene (som hadde en fortreffelig akustikk) og gi smakebiter på repertoaret.

Et fast innslag i nærmiljøet var Frelsesarmeen som gikk rundt, spilte og sang oppbyggelige viser med vekslende musikalsk kvalitet, og samlet inn penger til gode formål. En gang skulle vi fleipe med dem og leverte det vi hadde av ett- og toører, men ble møtt med et vennlig smil og kommentaren ”Smått, men godt”. Det gjorde nok et slags inntrykk. Vi gjorde ikke noe sånt en gang til.

Jeg mener også å huske innslag av bakgårdsmusikere, som må ha vært de siste rester av en kultur på hell. Det var kanskje de samme som delvis livnærte seg ved å selge ting til skraphandlere, og gikk på dørene og samlet inn. Jeg husker tydelig det faste spørsmålet når vi åpnet: ”Har’i filler og flasker?” For flere kunne skraphandlerne være en kilde til inntekter. Bruttern og kameratene hans finansierte en god del av en Europaturné etter gymnaset ved å samle aviser fra søppelrommene i gårdene.

Kinobygget på Sinsen.
Foto: Harstads forlag (1937).

Kinoene hadde vel sitt høydepunkt i femtiårene og var et viktig innslag i fritidskulturen. Vi hadde et stort privilegium i nærkinoen Sinsen, dessuten var Ringen og Soria Moria så nære at vi kunne gå dit alene. Det mest populære, på grensen til et ritual, var femmer’n hver lørdag på Sinsen – så populært at vi sto opptil flere timer i kø for å komme inn. Spesielt når det var treffere som Tarzan, Roy Rogers, Hopalong Cassidy, Zorro, Disney tegnefilmkavalkader og kaptein Marvel. Kunne bli kamp om plassene i køen, jeg tror det var til en Roy Rogersfilm det en gang ble uro, knuffing og nærmest opptøyer, vinduer i butikker ved køen ble knust, og det ble politiutrykking for å få gemyttene under kontroll. Når vi ble store nok, fikk vi også dra alene til byen for å gå på Filmavisen som gikk hele dagen, og hvor man kunne sitte så lenge man ville for inngangspengene. Særlig, i en før-TVtid, var det spennende med bilder fra store sportsbegivenheter. På den tiden var kinoene delt inn i to kategorier, première- og reprisekinoer. Alle filmer gikk først en stund på en eller flere premierekinoer før de gikk over til reprisekinoene. Alle våre nærkinoer var i siste kategori, men jeg kan ikke huske at det gjorde noe særlig å vente til de kom dit.

I en tid uten plagsom reklame på all verdens TV-kanaler var det spennende med reklamebildene og reklamefilmene på kino. Det ga også grunnlag for små konkurranser som en viktig ingrediens i kinobesøket.. Som å få ”løperen”, det avsluttende bilde med logoen til byrået Sverdrup-Dahl som hadde monopol på dette i mange år. (Selve ”løperen” mener jeg var en romersk eller gresk gud, gudenes sendebud eller noe sånt. ) Var vi tre stykker, ”fikk” vi de forskjellige reklamebildene etter tur. Den som fikk løperen, hadde vunnet. Etter hvert gikk det over til konkurranse om å få flest damer. Ettersom løperen da vanligvis telte for ikke mindre enn ti damer, var det likevel det som til syvende og sist var avgjørende.

Reklamefilmene var gjennomgående svært seriøse i formen, som om de lengst mulig skulle kopiere opplysningsfilmene. Ikke noe livsstilsreklamer som i våre dager, og med klare kjønnsroller. Det var mye ukyndige, gjerne lett vimsete husmødre som ble fortalt sannheter av mannlige autoriteter. Når det gjaldt for eksempel brune- og hvitevarer ga det ekstra autoritet hvis herren ble presentert som fagmann, og særlig hvis han kunne fremstå med hvit frakk på en eller annen form for laboratorium. Fagmennene dominerte også i reklame for bank og forsikring. I reklame for hjemlige produkter kunne det oftere opptre mer kjente skuespillere, gjerne komikere som demonstrerte hvor håpløst det var uten nyvinninger som Bokroa.

I de yngste årene var vi selvfølgelig mye med foreldrene på kino. For enkelte seriefilmer ble det nærmest faste ritualer. Den danske ”Far til fire”- serien, med lille Per som den store stjernen, var vel kanskje den mest populære serien på femtitallet. Fast. Mer spesielt var det at jeg sammen med faren min i tur og orden antagelig så samtlige ”Don Camillo”-filmer, som nok hadde en atskillig mer voksen målgruppe.

I starten var filmene kategorisert som voksen (16-årsgrense) eller barnefilmer (7 år). Det var et fremskritt når det kom en ny kategori, U-filmer (ungdomsfilmer med 12 års aldersgrense) med mer action og dramatikk.

Ellers så vi med forventning frem til å kunne gå på voksen kino (16 år). Nå kunne enkelte kinovakter være litt lemfeldigere enn andre, og vi forsøkte oss før vi egentlig var gamle nok. Noen så litt voksnere ut enn andre. Det var selvfølgelig prestisje i å komme inn tidlig, enkelte med beundringsverdig tidlig skjeggvekst kom rimelig greit inn fra fjortenårsalderen. For oss andre gjaldt det å oppsøke de kinoene som erfaringsmessig hadde litt sløve vakter, og passe på å gå inn der de vaktene sto. Kinopaleet, som dessverre ble nedlagt (og enda verre: revet, for å gi flere parkeringsplasser utenfor Philipsbygget), var kjent som den letteste. Ellers hadde også både Sentrum og Eldorado enkelte vakter som fremsto som særdeles nærsynte og var svært omtrentlige i å anslå alder. På nærkinoen Sinsen, hvor vi følte at vi hadde kjent vaktene siden vi var små (og antagelig vice-versa), var sjekkingen av alder lenge relativt lemfeldig. Det ble imidlertid åpenbart registrert og påtalt av høyere makter på et tidspunkt, plutselig en dag var vaktenes kontroll påfallende skjerpet, og kinoen uaktuell som prematur skueplass for voksenfilmer.

En mye benyttet strategi var å forfalske aldersbevis, som til dels var avsindig enkelt. Postens legitimasjonskort ble veldig populært, det var bare å møte opp på posten med bilde og dåpsattesten til en noe eldre kamerat og få kortet med overdreven alder uten ytterligere spørsmål.

En mulighet lå også i de private kinoene, hvor aldersgrenser knapt var noe tema – i alle fall var det sjelden problem å komme inn på voksenfilmer etter fylte 12 år uansett hvor barnslig man så ut. Vi hadde to slike innen overkommelig avstand: Grefsen kino, i dagligtale bare kjent som ”Svetter’n”, som antagelig avspeilet at det verken var air condition eller andre særlige former for lufting, og Lørenhallen, i dagligtale ”Laura”, et gammelt forsamlingshus der MegaCoop nå ligger på Økern. Felles for de to kinoene var at de var laget for helt andre formål, og blant annet de fullstendig flate gulvene bidro ytterligere til at de ikke akkurat var spesielt egnet for film. Men det ble selvfølgelig kompensert av den lemfeldige praktiseringen av aldersgrensen, og at skrekkfilmer i stor grad preget repertoaret.

Sport

Interessen for fotball ble vakt tidlig. Godt hjulpet av en kamerat som sammen med sine to brødre var aktive i Skeid, og også lærte (eller indoktrinerte) meg å bli Skeidpatriot. Ettersom Skeid hadde forankring på Torshov rett på den andre siden av Trondheimsveien, var i Norgestoppen, og det ikke var noen egen klubb å snakke om på Sinsen, var det også den eneste naturlige tilknytningen. Husker mange kamper på Bislet og Ullevål sammen med våre også interesserte fedre, og hvor vi gikk frem og tilbake (i det hele tatt var det stort sett en selvfølgelighet å gå frem og tilbake til begivenheter selv om det var ganske langt.) Etter hvert begynte vi også å gå på egenhånd. Vi kunne komme inn to på en billett, men også gjøre det enda billigere ved ”å gå inn sammen med en gubbe”. Det var en viss hevd for at fedre (at mødre på den tiden gikk på fotballkamper forekom vel knapt) kunne ha med seg et barn gratis inn på samme billett. Så gjaldt det å finne vennlige utseende menner og pent spørre om å få gå inn sammen med dem. Som regel var de både positive og sporty, og sverget på at vi var deres ektefødte barn når en mistenksom vakt i telleapparatet uttrykte tvil i så måte. Særlig landskamper på et fullsatt Ullevål kunne bli et direkte overskuddsforetakende; vi hadde med store sekker som vi gikk rundt med på tribunen etter kampslutt og pelte etterlatte tomflasker som vi hevet panten for. Hvis det var gratis program, kunne man ta med en bunke, etablere seg som programutgivere, gå mellom tribunene og ende opp på hovedtribunen.

Skøyteløp var likevel ”konge”. Med den enorme populariteten var naturlig nok også tilbudet av stevner atskillig bredere. Nyttårsløpene på Bislet ble et fast innslag, hvor jeg kanskje særlig husker Maiers gjennombrudd samt en rekke diffuse B-løpere. Til EM og VM måtte man helst overnatte utenfor de tobakksbutikkene som hadde salgsrett på billetter – og køene man sto og lå i ble et kultfenomen som nærmest tilsvarer stemningen når det kommer en ny Harry Potterfilm i dag. Det var greit å ha forbindelser, en venninne av min mor var søster av den daværende skøytepresidenten. Jeg husker særlig VM på Bislett 1956, hvor vi hadde billetter til benker foran hovedtribunen og kom så nør heltene som det var mulig. Selv om det ble russisk mester (Gontsjarenko) og en etter datiden fantastisk banerekord på 1500 meter (Sjilkov 2.11.7), ble det på mange måter Torstein Seierstens stevne, med fjerdeplass og banerekord på 10 000 m. (16.43.3). Stemningen var på kokepunktet allerede da han slo til med en sensasjonell tid for en langdistanseløper: 44.4! Det var i sannhet og i dobbelt forstand andre tider…

Spidvej (speedway) på Dælenga hadde høy status i en periode, med Aage Hansen som den store helten (de mer feterte ”Stompa” og ”Basse” Hveem drev mer med langbane som ble kjørt sjeldnere og ikke hadde samme interesse). Særlig lukten av svidd gummi og grus satte en spiss på det hele.

Ishockey var populært, også fordi vi jo spilte det selv. Ammfi’n (Jordal Amfi), den sentrale arena både for klubb- og landskamper, lå innen rimelig gangavstand. Et høydepunkt var VM i 1958, hvor vi også kunne komme inn gratis som klasse på enkelte av kampene.

Byturer

Om vi var lite utenfor nærmiljøet, var byturer selvfølgelig populært. Først med mor, med trikk til byen og så butikker og oftest en kafé. Steen & Strøm, med eneste rulletrapp i byen, var obligatorisk. Kafebesøket besto oftest i kaffe for mor, cola for meg og kake på Floris (annen etasje mot Egertorget). Senere, vel mot slutten av folkeskolen, fikk vi lov å ta turer med kamerater, hvor faste innslag var is på Studenten på Karl Johan, etter hvert den første snackbaren i byen, og naturligvis Filmavisen. For min del ble et annet mål et antikvariat for bøker i Storgata, i en gammel lav bygning som nå er revet og erstattet av NAF-gården, hvor jeg kunne selge brukte bøker og kjøpe nye.

Det sentrale kommunikasjonsmiddelet var trikken. Fra snuplassen som da lå på nedsiden av Sinsenkrysset, gikk det ikke mindre enn tre linjer i Trondheimsveien til byen. (Briskeby, Skøyen og Ullevål Hageby) i tillegg til to busslinjer (30 og 31). Av en eller annen grunn tok vi alltid trikk og ikke buss til byen, og nesten alltid trikk tilbake også.

Det må ha vært i trikkens glanstid. Det var ikke nødvendig å sjekke rutetabellen, siden trikken kom og gikk hele tiden. Rutetabeller som sådan eksisterte vel for øvrig ikke, rutetidene fremgikk som påtegninger på en inntegnet rund klokkeskive på toppen av stangen på holdeplassen. De nye (”Høka”-)vognene, hvor både føreren og konduktøren satt på faste plasser, og passasjerene på seter i kjøreretningen, begynte å komme tidlig på 50-tallet og var nok et objektivt fremskritt. Det var likevel mest populært med gamle trikker. Her satt man på parallelle benker mot hverandre, på tvers av kjøreretningen, og fremfor alt kunne man stå ute på tilhengeren. Det var også en plassering som ga god mulighet til å snike, som var en statusgivende sport i seg selv i tillegg til en måte å strekke lommepengene på. Den ambulerende konduktøren kom aldri ut på tilhengeren. Det var en luke i den låste døra inn til kupeen, med en luke betaling skjedde gjennom. Hvis det var mye folk på tilhengeren, eller konduktøren hadde spesiell mistanke om unnalurere, kunne han slamre med luka som varsel og advarsel. Men det kunne være fullt på tilhengeren, lett å stikke seg bort, og konduktøren gikk sjelden til det skritt å låse opp døra for å sjekke.

Noe annet morsomt med de gamle trikkene var de mange skiltene som må ha vært fra før 1917- rettskrivningen. Det var både opplysende skilt av typen ”20 Siddepladse”, og ”Vognen standser kun ved Holdepladse”, samt oppfordringer av typen ”Luk Døren” og ikke minst ”Røgning og Spytning forbudt”. Det er vel lenge siden disse trikkene har vært i ordinær drift, men de dukker fortsatt fra tid til annen opp i bybildet, som utleietrikker eller i forbindelse med arrangementer og jubileer.

Vi kunne fra tid til annen se at også Einar Gerhardsen av og til tok trikken fra Tøyen til Regjeringsbygget når han ikke gikk, der han sto på en tilhenger med hendene foldet og så landsfaderlig ut som ingen annen har klart siden. Det må ha vært lenge før det kom egne regjeringsbiler med sjåfør, og i en tid da selv tanken på sikkerhetsvakter og andre sikkerhetstiltak for landets statsminister var svært fjern.

Billettene var firkantede, og jeg tror de første prisene jeg husker var 10 øre for barn og 25 øre for voksne. Det var selvfølgelig konduktører på alle vogner, lenge før rasjonaliseringens og enmannsbetjeningens tid. Det var veldig populært å be konduktøren om å få gjenparten til utbrukte billetthefter, på dem kunne man lage ”tegnefilmer” ved å tegne sekvenser av for eksempel to boksere med små endringer fra tegning til tegning, og så kjøre dem veldig fort ved bruk av tommelen.

Både på buss, trikk og bane (ordet T-bane var ikke oppfunnet ennå) ble man møtt av en plakat med det manende slagordet: ”På trikk og buss du huske må, at unge ben kan lettest stå”. Om det var det pedagogiske slagordet som gjorde utslaget kan være tvilsomt, men det var nok en større selvfølge enn det er nå at vi skulle reise oss for eldre og andre verdig trengende..

Bil var det veldig få som hadde frem til restriksjonene ble opphevet høsten 1960. I min nære omgangskrets i tidlig skolealder tror jeg bare det var faren til nabobarna som hadde bil, en klassisk gammel DKW. De var vel til gjengjeld mine nærmeste venner, så det ble en del bilturer, hvor det stadig var konkurranse om å få sitte ved siden av sjåføren og slå pila ut og inn (det var godt før blinklysets tid). . Det må likevel ha vært en viss trafikk i Trondheimsveien, i hvert fall tilstrekkelig til å gi grunnlag for en givende hobby i form av å sitte i timevis og skrive bilnummer.

Biler satte imidlertid ikke på noen måtte noe preg på gatebildet, og begrenset heller ikke utfoldelsen. I nærmiljøet kunne det nok komme en bil nå og da, men de var knapt til hinder for eller forstyrret leken i gatene. Jeg kan ikke huske mødreformaninger (som ellers desidert ikke var mangelvare når det gjaldt dagliglivets farer) om å passe seg for bilene, ei heller restriksjoner mot å krysse særlig Trondheimsveien, og det tyder også på at de må ha vært overflødige.