Kjeldearkiv:Skitt-kasting ved Østensjø-vannet

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Skitt-kasting ved Østensjø-vannet

To viktige profesjoner for over hundre år siden, var iskjørerne og dotømmerne. Med hest og vogn utførte de sin samfunnsnyttige oppgave. Men da disse to yrkesgruppene braket sammen, kunne det gå vilt for seg!

Boka "En forstad vokser fram" ble gitt ut til Bryns Vels 40-årsjubileum i 1951. Her fortelles det om en episode hvor dotømmerne og iskjørernes kamper gikk ut over tredje person...


Så sent som i 1910-15 var trafikken ganske stor fra de tre ishusene som lå rett nedenfor der Østensjø skole nå ligger. Det fulgte mye bråk og fyll med iskjørerne. De kjørte for bryggeriene, og ølet var lett å få tak i, brennevin også. Temmelig ofte gjorde iskjørerne holdt utenfor et hus i Østensjøveien. Der ble akevitten solgt med bare fem øres overpris. Men mannen som eide huset, ble ikke sett på som ”gauk” av den grunn. Både lensmann og prest kjente til trafikken. Kanskje var de selv kunder i et knipetak?

Iskjørere mot dotømmere

Når så iskjørerne etter et par turer var blitt passe påseilt, ble det krangel og spetakkel, både dem imellom og med pudrettkjørerne (det var de som tømte og kjørte bort innholdet av doene). Omtrent der Brynseng stoppested ligger i dag, råket iskjørergjengen sammen med pudrettkjørergjengen som tømte sitt illeluktende fraktegods i et dalsøkk ned mot Nygårdsdammene. Her lå den gang de østre bydelers tømmeplass for både søppel og privetbinger opp til 1870-80-årene. Man kan lett tenke seg lukten fra denne åpne tømmeplassen en glohet sommerdag. Det var også lukten som oftest var årsak til krangel mellom iskjørerne og pudrettkjørerne. Møttes tre-fire karer fra hver sin kant, fikk unger og kjerringer en gratis sirkusforestilling. Det begynte oftest med et hånlig tilrop fra en halvfull iskjører. Yrkesstolt som pudrettkjøreren var, lot han det ikke være ubesvart. Derfor tok han like godt av lasset og slengte til iskjøreren, et håndgripelig bevis for den gjensidige forakt. Iskjøreren kunne vanskelig gjøre det samme, isblokkene veide jo opptil 80 – 100 kilo. Det endte derfor med slagsmål på tørre never.

Skittkasting

Et slikt slagsmål var en gang nær ved å få storpolitiske følger. Det falt seg nemlig slik at en flott ekvipasje med forspann og to kusker på bukken passerte valplassen under kampens hete. En myndig herre – etter vår hjemmelsmann må det ha vært Thomas Heftye i egen person – steg ut av ekvipasjen og forlangte ro og orden. Ro ble det for et øyeblikk, til karene fikk summet seg. Men da brøt det løs for alvor. Som på et signal sluttet slåsskjempene innbyrdes fred. Den neste som fikk sin bekomst, var den myndige herren selv. Det var en iskjører som ga signalet til hva slags våpen det skulle brukes, og da var han ikke mer yrkesstolt enn at han hentet det fra pudrettkjørerens lass. Overdynget av den uappetittlige substans søkte herren sin tilflukt i ekvipasjen. Men resultatet ble bare til det verre. Nå fikk også de andre passasjerene sitt. Snart var den flotte vognen med passasjerer, kusker og forspann helt tilsmurt. En rasende svensk nasalstemme og en like rasende dansk ølbass var det siste kjerringer og unger hørte da kuskene ved forente anstrengelser endelig hadde fått herskapene vekk fra valplassen. Det sies at ekvipasjens eier hadde svare strev for å holde affæren innenfor en ramme som ikke førte til diplomatiske forviklinger.

Is til ølkjøling

I Søndre Aker Historielags årbok fra 1982 skriver Reidar Brevik om øl og isproduksjon på Østensjøvannet, her er et lite utdrag: Rundt midten av 1800-tallet opplevde bryggerinæringen en kraftig fremgang. På få år utviklet ølbryggingen seg fra et håndverksmessig foretagende til en viktig industrigren. I 1816 fikk bøndene adgang til å fremstille sitt eget brennevin på linje med byborgerne, med den følge at produksjon og forbruk steg voldsomt.

Sju Oslo-bryggerier i 1857

Myndighetene oppmuntret til produksjon av øl som motvekt til spriten, som etterlot seg død og elendighet. På selveste 17. mai 1845 troppet stortingsrepresentantene opp på et av de største bryggeriene for å følge opp intensjonene i loven – drikke øl og ikke brennevin. Alt i 1857 var det 353 bryggerier i Norge, derav sju i hovedstaden. En av forutsetningene for et godt bayerøl var at ettergjæringen og modningen foregikk ved en temperatur ned mot nullpunktet. Den eneste måten å greie dette på, var å stue sammen ølfatene i underjordiske lagerhaller og kjøle dem ned med is. For å dekke behovet for regelmessige tilførsler, gjorde bryggeriene avtaler med eierne av dammer og småvann om levering av is. I 1860-årene begynte bryggeriene å kjøpe is fra Østensjøvannet. Vinteren 1866 klaget eieren av Søndre Skøyen gård over at 100 hester passerte over jordene hver dag med is til byen.




Kilder

  • Pedersen, Gunnar: Aktuell historie II : Nordstrand og Østensjø før og nå. 2009. 152 s. Utg. Frie Fuglers forlag. ISBN 978-82-995415-4-1. S. 44: Skitt-kasting ved Østensjø-vannet


Lavendel.JPG Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Den ble opprinnelig publisert som NB 217 den 16.07.2003. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen.

Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.