Krigshistorie Hemnes i Nordland/10: -Dette er en spade

Tvungen arbeidstjeneste

Den tvungne Arbeidstjenesten (AT) hadde leir i Bleikvasslia fra 1941 til 44. Da ble A-tjenesten i Bleikvasslia, og mange av dem som tjenestegjorde i Hattfjelldalen, flytta til Korgen. AT-rekruttene fortsatte da arbeidet på Riksveg 50 over Vesterfjellet, etter at krigsfangene var blitt sendt til anlegg lenger nord. AT-ungdommer hogg initialer og årstall inn ovenfor vegen i Vargberget, et minne som er synlig fra E6 den dag i dag.

Tysk mønster

Arbeidstjenesten ble oppretta av nazimyndighetene allerede i 1940 etter et tysk forbilde. Den tyske arbeidstjenesten var obligatorisk for menn og kvinner, organisert etter militært mønster. Der som her ekserserte man med spader i stedet for geværer. Til å begynne med var den norske AT frivillig. Derfor var det praktisk talt bare nazistisk ungdom som lot seg innrullere. I 1941 ble Arbeidstjenesten gjort obligatorisk for all vernepliktig ungdom, noe som vakte sterk motstand. Blant annet fryktet man at spadene skulle bli erstattet med geværer, og at de innrullerte skulle bli satt inn i krigstjeneste for Tyskland. Ei rekke sabotasjeaksjoner satte imidlertid stopp for videre innkalling til AT. En vellykka sabotasjeaksjon 18. mai 1944 tilintetgjorde det sentrale AT-arkivet i Oslo.

3. Nordland sveit

AT-leiren i Bleikvasslia, "Tredje Nordland Sveit", ble oppretta i 1941. Den lå der hvor Karihaug leirsted er i dag, men alle de gamle tyskerbrakkene er nå borte. Om lag 150 ungdommer i vernepliktig alder tjenestegjorde her i sommermånedene i årene 1941-44. Om vinteren lå leiren folketom.

Den siste vinteren var Arbeidstjenesten i bygda avvikla, og leiren i Bleikvasslia tysk forlegning med en østerriksk vaktstyrke.

Tre måneder

Carl Knudsen (født 1921) fra Narvik ble innkalt til Bleikvasslia for å gjøre arbeidstjeneste i 1942. Knudsen ble seinere yrkesfotograf. Han hadde et 135 mm-kamera med seg, og tok mange bilder fra leiren og i bygda for øvrig. Carl Knudsen har mange minner fra leiren:

- Vi var der i tre måneder. Vi bodde i brakker, og vi var også med og bygde brakker. Vi lå åtte stykker på hvert rom.

Daglig var vi på garden Bleikvassli, hos Ragna og Malla Bleikvassli, som var veldig koselige folk. Der fikk gutta gjerne ett eller annet, tettemelk eller rømmekolle eller ei brødskive. Det var veldig populært, og vi måtte innom der når vi skulle ringe heim, for de hadde telefonen.

Gjestfritt folk

Alt folk vi traff var veldig gjestfrie og hyggelige, ikke minst kjøpmann Kongsli. Jeg var ofte hos poståpneren, og hjalp ham med å sortere post. AT-leiren gjorde at postmannen fikk mye å gjøre. Til leiren hørte en lastebil som ble fyrt med knott. Den kjørte hver dag ned til Korgen for å hente varer, og av og til kjørte den til Bjerka og til Finneidfjord. Det var populært å være med på disse turene.

Vi hadde to uniformer, en arbeidsuniform og en paradeuniform. Vi ekserserte med spader som var "våpenet" vårt. Parade-spadene var ikke de samme som vi brukte til å arbeide med. Vakta i leiren gikk alltid med spade.

- Dette er en spade

Ordrene når vi ekserserte var for eksempel "på aksel spade", "ved foten spade" og "presenter spade" - omtrent tilsvarende de ordrene som brukes i militæret.

Søndag var det flaggheising, og vi skulle presentere spade og synge "Ja vi elsker". Da vi kom til "...også vi når det blir krevet" var det vanlig kotyme at de som var nazister, det vil si befalet, retta ut handa i Hitler-hilsen mot flagget.

Når vi hadde verktøylære i klasserommet, kunne befalingsmannen for eksempel si: "Dette er en spade. Det jeg holder i er skaftet. Oppe på skaftet er det plass for et håndtak. Nede på skaftet ligger selve spaden, skjæret". Da han var ferdig med dette, måtte vi alle fram etter tur og si "Dette er en spade,..." osv. En spissbur sa da i stedet: "Dette er et spett, det jeg holder i er skaftet!" Mange av oss lærte for første gang å bruke redskap som sag, øks og stubbebrytere. Vi gjorde blant annet nybrottsarbeid for bønder. Vi gikk med trebunn-sko. Ofte lot vi med vilje øksa kløyve skoene.

Vi laga også en idrettsplass, og hadde blant annet konkurranser mot AT-leiren i Hattfjelldalen. Jeg kan ikke huske at vi noen gang hadde teoriundervisning, eller at det ble gjort forsøk på å gjøre nazister av oss.

Musikk og sang

Vi hadde fleire dyktige musikere, folk som spilte fiolin, gitar og trekkspill, så vi var sjølforsynte med musikk. Vi hadde også et sangkor som øvde på skolen i Bleikvasslia, heilt til det ble forbudt å gå så langt fra leiren som til skolen. Det hendte vi hadde hyggekvelder, hvor vi inviterte folket i Bleikvasslia på besøk i leiren. Da laga vi scene inne i spisesalen. Vi laga sceneteppe av noen ulltepper som vi hengte over en streng. Vi hadde litt av hvert på programmet, spydigheter om befalet og om gutta. Etter forestillinga brukte vi å ha kaffe og litt ekstra.

Maten var stort sett god. Pålegg fikk vi ofte sendt heimefra. Til søndagsmiddag var det kjøtt, men til hverdags spekesild og mye salt uer og torsk.

Ikke engang grisen

Men en gang fikk vi servert sardiner i olje, nedlagt i svartblikk-bokser. Vi fant ut at dette var uspiselig, hvoretter vi fikk beskjed om at det var sunt og godt. Da var det noen som tok noen bokser med, og heiv innholdet i grisetrauet på Bleikvassli-gården. Men da grisen var ferdig med å ete, lå alle sardinene fint ved sida av trauet. Da kunne vi si: "Se, det er ikke en gang grisemat". I leiren var det en ti-seters do. Den ble særlig flittig brukt når vi skulle veies, for å få mest mulig ut av kroppen. Det var nemlig om å gjøre å være lettest mulig. Da fant de ut at vi spiste for lite, og det ble mer mat på oss. En kar fant ut at hvis vi bøyde oss litt framover når vi stod på vekta, gikk vi med en gang ned to kilo.

Sveitføreren og befalet var stort sett hyggelige karer. Ikke alle av dem var nazister. Noen nekta for eksempel å løfte handa til Hitler-hilsen. Noen av befalet forstod humor, mens andre ble forbanna.

Parade for minister Riisnæs

Minister Riisnæs kom til Mo i Rana og skulle holde tale. Jeg trur det var på Folkets Hus, og vi skulle ha parade for ham. Vi paraderte gjennom Mo og sang.

Einar Ytterstad, som seinere ble ordfører i Lødingen, var med. Han var en god jøssing. Da vi kom fram til torget og skulle presentere spade for minister Riisnæs, sa Einar Ytterstad: "Tom Brown's Baby!" - og vi stemte i med den sangen. Riisnæs' hand seig mer og mer ned. I vinduene stod folk og smilte og vinka til oss.

Vi skulle få god servering og overnatting på Meyergården, men til straff for sangen vår måtte vi overnatte i stallen til L. A. Meyer. Det var så mye rotter og katter der at vi la oss ute på en tribune som stod der, rygg mot rygg. Minister Riisnæs takket oss etterpå i sin hilsningstale, for vår lydhørhet. Vi ble nemlig tvunget inn for å høre på ham, noe som ikke interesserte oss. Vi begynte derfor å hoste og snorke, og noen skrapa med stoler.

Før vi skulle heim igjen. Ei dame i ei kolonialforretning sendte med oss mange bokser tørrmelk, for hun syntes det hadde vært så festlig når vi sang "Tom Brown's Baby". Vi fikk også annet småtteri hos kjøpmenn på Mo.

Sild og potet mot Quisling

Bare en gang ble det gjort noe galt.

I spisesalen hang et stort bilde av Vidkun Quisling. En dag vi hadde spekesild til middag, for ei stor sild gjennom lufta, og mot bildet. Like etter traff en blaut potet øyet til Quisling. Da hoppa befalet opp og tok affære. Ett befal gikk rundt ved bordene og spurte "Var det noen her som kastet, var det noen her som kastet?"

En kar reiste seg opp og sa: "Det var ikke æ som kasta". Så tok han ett skritt fram mot befaler og tilføyde: "Og ikke var det du som kasta", hvilket det ble litt jubel over. Så gikk han tilbake på plass og fortsatte litt hovent: "Vi har lært her oppe at det skal være kameratskap. Jeg veit hvem som kasta, men hvis jeg sier det, ødelegger jeg kameratskapet. Derfor får du aldri vite hos noen av oss hvem som kasta".

Etterpå vi en slags betinget dom, trussel om å sone i Kabelvåg hvis vi gjorde sammen "forbrytelsen" en gang til, minnes Carl Knudsen.

Minnes leiren

Reidar Bleikvassli bodde den gang og bor fremdeles på garden Bleikvasslia, midt i bygda, noen hundre meter fra AT-leiren på andre sida av elva.

- AT-karene kom hit nesten hver morgen og hadde oppstilling bak eldhuset vårt. De marsjerte mye, og dreiv eksersis, minnes Reidar Bleikvassli.

- Vi hadde telefonstasjon, så de var mye her og ringte heim. Vi stakk til dem både litt mat og en kaffeskvett. Det gikk på Kornelius og Rica. De hadde ei kokke som de kalte Mahuni. Det var navnet på ei kaffeerstatning. Det å komme hit, tror jeg de satte pris på. Det ble litt forandring fra brakkelivet, forteller Ingeborg og Reidar Bleikvassli.

Nyttig arbeid

- De gjorde mye nyttig arbeid. Folk kunne få dem til å legge opp nyland. De grøfta, og gjorde veg- og skogsarbeid. Blant annet var de i Korgfjellet og arbeidet på vegen. De laga idrettsplass, og for å komme dit måtte de bygge ei bru over Stormyraven. De hadde et stort bad med badstue nede ved elva. Vatn fikk de fra elva, og de hadde en båtmotor som dreiv pumpa.

Ingeborg og Reidar Bleikvassli husker også at de holdt hyggekvelder i leiren, der bygdefolket ble invitert. En gang imiterte de Malla Bleikvassli når hun satt og snakka i telefonen.

AT bygde veg

I 1944 ble du jugoslaviske krigsfangene i Knutlia og Korgen sendt nordover til Salten. Men arbeidet med å få ferdig Riksveg 50 over Vesterfjellet fortsatte med rekruttene i Arbeidstjenesten som arbeidskraft. Det ble anlagt en AT-leir i Gjeskhågen, der hvor Korgen Skytterlag i dag har banen sin. I denne leiren samla man rekruttene som sokna til AT-leiren i Bleikvasslia, sammen med AT-ungdom fra leiren i Hattfjelldalen. På sørsida av Vesterfjellet var det også en AT-leir i 1944.

Tolvmannsbrakker

- Vi ble først sendt til AT-leiren i Hattfjelldalen. Noen av oss ble sendt til Korgen i første halvdel av juli 1944, til leiren i Gjeskhågen. Vi var til sammen fleire hundre. Det var satt opp små brakker, hvor vi bodde tolv mann i hver, forteller Petter Solvang (født 1923) fra Drevvatn.

- Det regna mye den sommeren, så det var gjørme og dya heile tida.

Arbeidet på vegen gikk i to skift, fra seks om morgenen til to, og et skift fra to til klokka ti.

Jeg husker første dagen. Redskapene lå i en stor dynge og venta på oss, og vi bar hver ting derifra og oppover fjellet. Vi var fire mann på å bære hver lavett, og fire mann på hver vaggekasse. Jeg bar en 45 kilos ambolt nesten opp på toppen. Smi-kullet ble kløvet opp med hest.

Sivile baser

Arbeidslagene våre var på fra seks til 20 AT-gutter. Det var to sivile baser for hvert arbeidslag. Arbeidslederne var drevne anleggsfolk. Jeg hadde Johan Villmones som bas.

Ved enden av matsalen var det slått opp et stort pappstykke hvor alle akkordene var tegna inn. Den delen som var gjort, ble tegna rød. Det gikk et rykte om at når vi var ferdige med hver vår akkord, skulle vi bli dimittert. Vi arbeidde hardt for å bli ferdig. Men jeg husker den dagen det første laget hadde gjort unna akkorden sin - og bare ble sendt direkte over på en ny akkord... Det var litt av et slag i ansiktet.

Et halvt brød

Når vi skulle på arbeid, fikk vi utdelt et halvt brød og tredve gram margarin, rasjon for ett døgn. Middagsmaten var av vekslende kvalitet. Det kunne for eksempel hende at det skulle være kjøttsuppe. Det var bare salt vatn med potet og kål. Kjøtt var det lite av. Det var som en av oss sa: "Nei se, jeg har fått kjøttstykket!"

Morraskiftet fikk en ekstra rasjon til kvelds. Til å begynne med fikk vi ei halv sild hver. Så stor sild har jeg aldri sett, 30 centimeter lang. Så mager var den, at vi trudde ikke den hadde sett mat på det siste året. Og salt var den, som å ta grovsalt i munnen, så ingen klarte å ete den. Etterhvert fikk vi ei heil sild til manns -. Til drikke fikk vi et halvliters AT-krus med en slags usukra te som det smakte einebær av. Jeg kalte det bare for "einbærlåg", av det slaget ho mor pleide å gjøre rein kjøreler med.

Det ble for lite mat, for det var hardt arbeid.

Basene våre gikk på vanlige akkord-betingelser. De måtte få arbeidet til å gå unna, hvis de sjøl skulle få til salt i maten. Ungdommene som kom langvegs fra, fra Vesterålen, Ofoten og Lofoten hadde det ikke bra. Men jeg skal ikke klage. Annenhver uke ble det langhelg, og da pleide jeg å reise heim. Dessuten hadde jeg mye kjenninger i Korgen som jeg besøkte ofte. Der fikk jeg mat.

Opp klokka 5

Vi måtte opp i femtida, uten lys. Før vi fikk mat var det to mann som måtte vaske brakkegolvet, i mørkret. Så mye bannskap har jeg ikke hørt siden.

Vi gikk ikke etter vegen når vi gikk på arbeid. Vi gikk rett oppover fra AT-leiren. På føttene hadde vi trebunninger til arbeids-fottøy.

Permisjonsskoene våre var av lær. En av guttene meldte permskoene sine stjålet. Da hadde vi vært 20 dager i tjenesten, og skulle få lønning. Lønna var 40 øre dagen, så vi skulle ha åtte kroner utbetalt. Men nazisten som stod for utbetalinga tok ordet og sa at vi burde stille oss solidariske med ham som hadde mista permskoene sine, slik at vi hjalp ham med å betale skoene. Derfor hadde de trukket oss 50 prosent, og vi fikk utbetalt fire kroner.

Mange rømte

Jeg fikk tilbud om mat og klær og hjelp til å rømme til Sverige, men jeg syntes ikke jeg hadde noen ting å rømme for. Jeg syntes det var noe tull å rømme til Sverige av eventyrlyst. Det var galt nok for dem som rømte fordi det var fare for liv og helse. Men de som rømte uten grunn, gjorde bare forholdene verre i Norge.

Etterhvert begynte AT-folk å rømme til Sverige. Ei tid var vi bare åtte på vår brakke, fordi fire hadde rømt. I det lengste prøvde vi å holde hemmelig at de var rømt, for å sikre oss matrasjonene til de som hadde dratt.

Noen ganger satte norske og tyske myndigheter i verk store leiteaksjoner når AT-ungdom hadde rømt, men ingen ble tatt. På den tida søkte jeg permisjon for å reise heim og ta opp potet. Jeg fikk ikke noe svar, og gikk til den nazistiske sveitføreren og spurte etter hvordan det gikk med søknaden.

Han var sint: "Her søker de permisjoner, og kommer aldri tilbake, og vi må plage gamle lensmenn til å dra ut og lete etter dem. Vi skulle ha fått tak i alle disse som har rømt, og stilt dem opp på bergene her og skutt dem, i de andres påsyn. Da skulle det ha blitt slutt på rømmingen!" sa han. Jeg fikk permisjonen min, men husket hva sveitføreren hadde sagt. For etter freden var kommet gikk han nemlig med kvitt Heimevernsbind. Da var han blitt nordmann.

Dimittert

Vi ble sendt fra Korgen til Hattfjelldalen 29. eller 30. oktober, og 4. november 1944 ble vi dimittert. Da hadde vi vært i tjeneste i fire måneder. AT-tida var seks måneder. Det var meninga vi skulle inn året etter for å avtjene resten - men jeg skylder staten de to månedene, sier Petter Solvang.

I det AT-leiren ble oppløst i Korgen, overtok folk fra den tyske Organisation Todt arbeidet på vegen.