Rettsoppgjøret

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra Landsvikoppgjøret)
Gå til: navigasjon, søk

Rettsoppgjøret etter andre verdenskrig var sakene som ble ført mot nordmenn som hadde samarbeidet med tyske okkupasjonsmyndigheter og mot tyske krigsforbrytere. Oppgjøret begynte med arrestasjoner dagen etter den tyske kapitulasjonen, 9. mai 1945. Det kalles også landsvikoppgjøret, ettersom langt de fleste sakene gjaldt nordmenn som var tiltalt for forskjellige former for landssvik. De siste sakene ble avsluttet i 1951.


Antall

I løpet av oppgjøret ble 28 750 personer arrestert. Det høyeste antallet fanger hadde man 1. juli 1945, da omkring 14 400 personer var i varetekt. Disse var fordelt på omkring 200 fangeleire, blant annet Grini. Arrestsjonene ble foretatt blant annet på grunnlag av lister som hjemmefronten og norske eksilmyndigheter hadde satt opp. Et betydelig antall av de det ble reist tiltale mot ble ikke pågrepet, men i stedet innkalt til rettsforhandlinger underveis i oppgjøret.

Det ble behandlet 92 805 saker mot nordmenn og norske bedrifter, og 347 saker mot tyskere. En betydelig andel slapp unna dom på grunn av bevisets stilling. Blant nordmennene kunne dette være en blandet velsignelse, da lokalsamfunnet kjente til forholdene. I forhold til hvordan det var i andre land som hadde blitt okkupert av tyskerne var det lite selvtekt i Norge, men særlig «tyskertøsene» kunne bli utsatt for både psykisk og fysisk vold i lokalsamfunnet.

Utfallet av sakene var som følger:

Nordmenn
  • 37 150 henlagt på grunn av bevisets stilling
  • 5500 påtaleunnlatelser (straffbart forhold kunne bevises, men tiltalen ble frafalt)
  • ca. 20 000 idømt fengselsstraff, herav 75 menn og to kvinner på livstid
  • 30 dømt til døden, hvorav 25 fullbyrdet
  • 1375 frifunnet
Tyskere
  • 261 påtaleunnlatelser
  • 66 idømt fengselsstraff, herav atten på livstid
  • 15 dømt til døden, hvorav tolv fullbyrdet

De resterende ble idømt bøtestraffer.

Gjennomføring av straff

Samtlige av de som ble idømt fengselsstraff slapp ut før endt soningstid. Den siste av nordmennene som slapp ut fra fengsel var Axel Stang, som ble løslatt 25. oktober 1957. Gjennomganger av oppgjøret har vist at de hardeste straffene ble idømt i den første tiden etter krigen, og at de senere ble mildere. Det er uklart om dette bare skyldes en mildere holdning fra retten, eller om det også er et resultat av at mange av de mest graverende sakene ble ført tidlig mens saker med dårlige bevisførsel og mindre alvorlige forhold måtte vente.

Bøter som ikke var betalt ble etterhvert ettergitt, og inndragninger ble omgjort i en del tilfeller. Erstatningskrav ble også delvis ettergitt i noen tilfeller. De fleste fikk også tilbake sine borgerlige rettigheter etter noen år.

Henrettede nordmenn

Rettssaken mot Quisling ble ført i Gamle Logen i Oslo, og her ble han dømt til døden 10. september 1945. Hans anke til Høyesterett ble avslått den 13. oktober samme år, og han ble henrettet på Akershus 24. oktober.
Navn Født Henrettet Merknader
Olav Aspheim 9. mars 1948Akershus festning
Per Fredrik Bergeen 12. juli 1947Kristiansten festning Medlem av Rinnanbanden.
Hermann Eduard Franz Dragaas 10. juli 1948Kristiansten festning
Einar Olav Christiansen Dønnum 22. april 1947Akershus festning
Hans Birger Egeberg 4. oktober 1945Kristiansten festning Medlem av Rinnanbanden.
Harald Grøtte 12. juli 1947Kristiansten festning Medlem av Rinnanbanden.
Alfred Josef Gärtner 8. august 1946Sverresborg festning
Albert Viljam Hagelin 25. mai 1946Akershus festning
Olaus Salberg Peter Hamrun 12. juli 1947Kristiansten festning Medlem av Rinnanbanden.
Harry Arnfinn Hofstad 12. juli 1947Kristiansten festning Medlem av Rinnanbanden.
Reidar Haaland 17. august 1945Akershus festning
Bjarne Konrad Jenshus 12. juli 1947Kristiansten festning Medlem av Rinnanbanden.
Johnny Alf Larsen 29. mai 1947Bremnes fort
Aksel Julius Mære 12. juli 1947Kristiansten festning Medlem av Rinnanbanden.
Hans Jakob Skaar Pedersen 30. mars 1946Sverresborg festning
Eilif Rye Pisani 2. april 1947Kvarven fort
Vidkun Quisling 18. juli 1887 24. oktober 1945Akershus festning
Kristian Johan Randal 12. juli 1947Kristiansten festning Medlem av Rinnanbanden.
Henry Rinnan 1. februar 1947 Leder av Rinnanbanden.
Max Emil Gustav Rock 5. juni 1946Sverresborg festning
Harry Aleksander Rønning 12. juli 1947Kristiansten festning Medlem av Rinnanbanden.
Ragnar Skancke 28. august 1948Akershus festning
Arne Braa Saatvedt 20. oktober 1945Akershus festning
Holger Tou 30. januar 1947Sverresborg festning
Ole Wehus 10. mars 1947Akershus festning

Henrettede tyskere

Listen inneholder også andre utenlandske statsborgere i tysk tjeneste.

Navn Født Henrettet Merknader
Richard Wilhelm Hermann Bruns 20. september 1947Akershus festning
Siegfried Wolfgang Fehmer 16. mars 1948Akershus festning Sjef for Gestapo i Oslo.
Gerhard Friedrich Ernst Flesch 28. februar 1948Kristiansten festning
Nils Peter Bernhard Hjelmberg 8. august 1946Sverresborg festning
Willi August Kesting 8. august 1946Sverresborg festning
Karl-Hans Hermann Klinge 28. mars 1946Akershus festning
Emil Hugo Friedrich Koeber 22. mars 1947Kristiansten festning
Julius Hans Christian Nielson 10. juli 1948Kristiansten festning
Ludwig Runzheimer 6. juli 1946Sverresborg festning
Rudolf Theodor Adolf Schubert 20. september 1947Akershus festning
August Stuckmann 28. mars 1947Akershus festning
Otto Wilhelm Albert Suhr 10. januar 1948Akershus festning

Rettsgrunnlaget

Det oppsto under prosessen strid om visse prinsipielle sider ved rettsgrunnlaget. Et kjernepunkt var den norske kapitulasjonen av 10. juni 1940. Dersom den var å anse som en total kapitulasjon hadde tyskerne etter Landkrigsreglementet rett til å forlange medvirkning på visse måter fra befolkningen, uavhengig av om angrepet hadde vært rettsstridig – Tyskland hadde ikke erklært krig før invasjonen. Dersom det på den annen side var en «almindelig våpenstilstand» var Norge og Tyskland fortsatt i krig, og det å samarbeide med okkupasjonsmakten var dermed å regne som landssvik og straffelovens § 86, «landsvikparagrafen», kunne anvendes. Sistnevnte fortolkning ble lagt til grunn under oppgjøret, noe som ble møtt med kritikk fra enkelte.

I tillegg til straffelovens § 86 kom det i løpet av krigen flere provisoriske anordninger. Som følge av Elverumsfullmakten hadde slike regjeringsanordninger lovs kraft. Den viktigste er Landssvikanordningen av 15. desember 1944, som erstattet Landssvikanordningen av 22. januar 1942. Det ble der bestemt at alle som meldte seg inn i Nasjonal Samling etter 9. april 1940 eller som tidligere hadde meldt seg inn og ble stående som medlemmer etter dette kunne straffes. Det ble presisert at de som ble dømt for medlemskap skulle bli «fradømt allmenn tillit». Det vil si at de mistet stemmerett, mistet rett til å ha offentlige stillinger, mistet rett til å ha lederstillinger eller tillitsverv i næringslivet, tapte yrkesmessige rettigheter som godkjenning til å drive som lege, tannlege, advokat osv., og tapte økonomiske rettigheter som retten til å ha privat eiendom. Det som ble kritisert ved anordningen var at den hadde tilbakevirkende kraft, noe Grunnloven og allmenne rettsprinsipper ikke tillater. Fra regjeringens side ble dette besvart med at anordningen ikke gjorde noe annet forbudt enn det som allerede var dekket av straffelovens § 86, den bare presiserte at NS-medlemskap var en form for landssvik.

Landsvikanordningen innførte også «solidarisk erstatningsansvar» for alle som hadde vært medlem av NS. Dette var en økonomisk straff som kom på toppen av bøter og inndragninger.

Litteratur