Bli med på dugnaden med å koordinatfeste artikler og bilder på Lokalhistoriewiki!

Leksikon:Riksrådet

Fra lokalhistoriewiki.no
Gå til: navigasjon, søk
Se også riksrådet i lokalhistoriewiki.nos hoveddel.

Riksrådet var fra midten av 1400-tallet og til 1660 det viktigste politiske organet i Norge og i Danmark-Norge, og ble sågar anerkjent som suverenitetsbærende riksrepresentasjon under tronledighet. Norge hadde eget riksråd til 1537, mens det danske riksrådet representerte begge rikene den følgende tiden.

Alle de nordiske riksråd vokste på 1300-tallet fram av høymiddelalderens kongsråd. Forskjellen på kongsrådene og riksrådet besto i riksrådets mer selvstendige forhold til kongemakten, samt deres krav på å representere hele riket og rikets interesser. Som riksrepresentasjon hadde imidlertid riksrådet en meget smal sosial basis idet medlemskap i riksrådet var å betrakte som et politisk privilegium for en eksklusiv gruppe innen adelen, den såkalte riksrådsadelen. I Sverige ble det på 1400-tallet vanlig at riksrådet også konsulterte de andre samfunnsgruppene i krisetider eller når særlig viktige spørsmål skulle avgjøres. Dette skulle gi opphavet til senere tiders svenske riksdag. I Norge og Danmark derimot fikk ikke stendene en tilsvarende stilling i det politiske systemet i senmiddelalderen, og et riksstendermøte à la den svenske riksdagen fikk heller ikke utvikle seg etter reformasjonen, hvilket i sin tid trolig gjorde det lettere for den dansk-norske kongemakten å erstatte den riksrådskonstitusjonelle forfatningen med kongelig enevelde i 1660.

Den utviklingen vi har tegnet her skjedde imidlertid ikke med ett slag og samtidig i alle de nordiske land. I Norge var trolig kongsrådstradisjonen sterkest. Selv om det norske riksrådet alt i 1319 opptrådte med stor selvstendighet under forhandlingene med svenskene om kongefellesskap, og få år senere av egen maktfullkommenhet til og med overtok statsstyret og valgte sin egen formann som regent, kom det norske riksrådet hele 1300-tallet gjennom, og langt inn i det neste århundret til å spille rollen som lojal samabeidspartner for kongedømmet. Det norske riksrådets lojalitet ble et viktig element i dronning Margaretas nordiske samlingspolitikk i 1390-årene. Ikke minst takket være nordmennene lyktes hun i få fram søsterdattersønnen Erik (av Pommern) som nordisk felleskonge. Og siden, under unionskrisen i 1430-årene, var det det norske riksrådet som lengst holdt fast ved kong Erik. Det viste seg også at det norske rådet under Amund Sigurdsson Bolts reisning i 1436–37 var splittet i en kongelojal og en mer riksrådskonstitusjonalistisk fløy. Og denne splittelsen ble enda tydeligere under interregnet 1448–50.

Valget av Christian I til norsk konge i 1449 og inngåelsen av unionsavtalen med Danmark i Bergen i 1450 kan sies å markere et veiskille i det norske riksrådets historie. Det norske riksrådet ble nå offisielt anerkjent som et riksrepresentativt og suverenitetsbærende organ. Det fikk kongevalgrett og grunnlovfestet adgang til å delta i viktige beslutninger på rikets vegne. Viktige prinsipper som innfødsretten (s.d.) skulle dessuten sikre nordmenn posisjoner i styret av landet. Således ble forfatningsforholdene i Norden harmonisert ved midten av 1400-årene. På papiret var Norge nå anerkjent som et likeverdig rike i en riksrådskonstitusjonalistisk union (se riksrådskonstitusjonalisme). Den politiske virkeligheten skulle midlertid vise seg ganske annerledes. I liten grad maktet det norske riksrådet å hevde norske interesser etter 1450, mer og mer ble det satt til side av danske myndigheter, og det falt som en overmoden frukt i 1537 etter at Christian III høsten 1536 hadde lovet det danske riksrådet å avskaffe Norge som et selvstendig rike. Egentlig var det den norske kirken og ikke det norske riksrådet som skulle bli den siste skansen for norsk selvstendighet.

Fra 1537 fikk det danske riksrådet full råderett over norske forhold. Det viktigste som skjedde med det danske riksrådet i 1536 var at biskopene forsvant slik at rådet heretter var en rent verdslig representasjon. Ellers fikk det danske riksrådet beholde sin forfatningsrettslige og politiske posisjon gjennom hele perioden fram til 1660, selv om rådets stilling rent faktisk var sterkt svekket mot slutten på grunn av sosiale motsetninger mellom den eksklusive riksrådsadelen på den ene siden og den menige adel og borgerstanden på den andre.

Riksembetsmennene, som representerte riksrådet, hadde viktige funksjoner i sentraladministrasjonen. Riksmarsken og noe senere riksadmiralen hadde også viktige funksjoner i militærvesenet. (Jf. riksembete.) Ved å kontrollere tildelingen av slott og len besatt riksrådet også nøkkelposisjoner i lokalforvaltningen. (Se også lensvesen.)

Sammen med kongen dømte riksrådet i rettertinget (s.d.), som kan beraktes som rikenes høyesterett. Også det norske riksrådet hadde etter 1483 forvaltet en tilsvarende domsmakt på kongens vegne, og etter 1537 fortsatte utvalg av det danske rådet denne virksomheten i Norge (se overlagting og herredag.) Riksrådets forhold til lovgivningen var noe mer uklart. Oftest fant kongen det nødvendig å innhente riksrådets samtykke til viktige lover og forordninger. Men det finnes også flere eksempler på at kongen ga lover av egen maktfullkommenhet.

Riksrådets medlemmer ble utpekt av kongen, som imidlertid var bundet til å velge folk innenfor adelen. Medlemstallet kunne variere ganske mye. Etter press fra riksrådet forpliktet Christian IV seg i 1645 til å velge en av seks kandidater som riksrådsmedlemmene og landkommissærene foreslo til hver ledig plass i riksrådet Med Frederik III.s håndfestning ble kongens valgmuligheter ytterligere innskrenket. Nye medlemmer måtte avlegge ed før de tok sete i riksrådet Stillingen var på livstid, men det var forutsatt at den kunne tapes dersom et medlem forbrøt seg på en eller annen måte. Frederik III fortsatte å utnevne riksråder etter 1660. Selv om riksrådet således formelt sett ikke ble opphevet ved innføringen av eneveldet, hadde det ikke lenger noen politisk eller forfatningsmessig betydning, og riksrådet opphørte snart å eksistere av seg selv. Nye institusjoner som f.eks. statskollegiet (s.d.) og geheimekonseillet (s.d.) erstattet riksrådet S.I.

Historisk leksikon.jpg
Norsk historisk leksikon
Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur
Copyright
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
Personlige verktøy
Navnerom

Varianter
Handlinger
Avdelinger
Forsider
Verktøy