Leksikon:Utskiftning

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk

Utskiftning (fra 1950 jordskifte), oppløsning av hopehav, fellesskap (se sameie og teigblanding). Bestemmelsene om utskiftning i Landsloven (VII, 15 og VI, 3) gikk omtrent uendret over i C.4. no. lov (VI, 13 og V, 3) og i C.5. no. lov (3–14–8, 5–2–68). De tok først og fremst sikte på å oppheve eller forebygge sambruk og sameie i innmarka.

I Danmark førte loven om opphevelse av fellesskapet (1781) til en utskiftningsbølge av ny karakter. Den gikk ut på å samle hver brukers spredte teiger til mest mulig sammenhengende arealer, for på den måten å fremme jordbruket. Fra norsk side ble det i denne tiden mest klaget over fellesskapet i sameiene, som førte til for sterk hogst, ikke over teigblandingen. I 1803 sendte rentekammeret ut et sirkulære med spørreliste som tok opp problemet på bredt grunnlag. Det førte likevel ikke til ny lovgivning.

Etter 1814 kom arbeidet i gang igjen, og lov om utskiftning ble vedtatt i 1821. Den var rettet både mot sameie og teigblanding. Skiftegrunnlaget for sameie skulle være skattskylda, for innmarka skulle man se til at ingen ble forfordelt med hensyn til areal og bonitet. Utgiftene ved utskiftning skulle deles etter skylda (tidligere hadde den som krevde utskiftning, måttet bære alle omkostningene). Utskiftning kunne skje i minnelighet, i forlikskommisjonen, eller foretas som åstedssak av sorenskriveren og 4 skjønnsmenn. Videre ble det gitt regler for at utskiftning kunne gjennomføres raskt. De kunne ikke håndheves, og loven ga ikke så store resultater som ventet.

En ny utskiftningslov ble vedtatt 1857. Den tillot fremdeles minnelig utskiftning, men forretningene ble ellers overført fra sorenskriverne til statslønnede utskiftningsformenn (nå jordskiftedommere). Med dette var Utskiftningsvesenet (Jordskifteverket) grunnlagt. Hver utskiftningformann skulle arbeide sammen med to legmenn. Skjønnsmessige avgjørelser kunne ankes til over-utskiftning med utskiftningsformann og seks legmenn; anker over lovanvendelse og tvist om rettigheter gikk til underretten (herredsretten). For storskifte (s.d.) gjaldt særskilte bestemmelser. Tidsrammer og press ble avløst av oppmuntring; til utflytting av bruk kunne det ytes statstilskudd. Senere utskiftningslover (1882 og 1950) har gitt utskiftningsretten større kompetanse, men har ikke medført grunnleggende endringer.

Fra 1700-tallet kjenner man utskiftning av skogsameier, særlig i kyststrøkene, og omkring 1800 foregikk det en del utskiftning av både innmark og utmark på Østlandet. 1840–60 ble vel 8000 bruk i hele landet berørt av utskiftning, 1860–80 ca. 25 000, 1859–1956 208 000 bruk fordelt på 31 500 forretninger. Hordaland og Nordland har hatt flest utskiftninger, Østfold færrest.

1700-talls-utskiftning er sjelden tinglyst, og bare et mindretall av de minnelige forretningene etter loven av 1821 ble det. Etter 1857 skulle utskiftningsformennene føre utskiftningsprotokoller med alle detaljer. Disse avleveres til statsarkivene. Et utdrag med alt av «varig verdi» blir tinglyst. Loven påbød også oppmåling og kart; dette ble senere modifisert, men er vanlig. Kartene sendes til Jordskifteverkets kartarkiv; en av grunneierne oppbevarer en kopi. Oversikt over kartene finnes også i Gamle norske kart 1–18 (NLI 1978–83). K.J.

Historisk leksikon.jpg
Norsk historisk leksikon
Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur
Copyright
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.