Niels Christian Ditleff

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Niels Christian Ditleff
Niels Christian Ditleff er gravlagt i æreslunden ved Vår Frelsers gravlund i Oslo.
Foto: Stig Rune Pedersen (2014)

Niels Christian Ditleff (født 29. oktober 1881 i Larvik, død 18. juni 1956) var diplomat og forfatter.

Bakgrunn

Han var sønn av skipskaptein Andreas Ditlef Zachariassen (1842–1884) og Anna Karolina Elise, f. Nilsen (1845–1925). Faren ble født i Tønsberg, mens moren ble født i Brevik. Begge kom til Larvik som små barn, da deres respektive foreldre flyttet hit for å drive næringsvirksomhet. Niels Christian Ditleff hadde to eldre brødre, Birger Ditleff (1875–1899) og Trygve Ditleff (1878–1935). De tre brødrenes etternavn ble dannet av farens ene fornavn.

Faren døde av tuberkulose 1. august 1884, da Niels Christian ennå ikke var fylt tre år gammel. Kort tid etter tok enken (som siden skulle gå under navnet Anna Ditleff) de tre sønnene med seg og flyttet til Kristiania. I folketellingen 1885 finner vi familien i Holmboes gate 1, og ved folketellingen 1891 hadde Anna Ditleff fremdeles alle sønnene hos seg, da bosatt i Munkedamsveien 69.

Niels Christian Ditlef ble i 1910 gift med Johanne Margrethe («Hanne») Hagerup Bull (1882–1956).

Utdanning

Ditleff ble konfirmert 13. juni 1897 i Trefoldighetskirken i Kristiania. Han siktet seg deretter inn på en karriere til sjøs, idet han fikk utstedt sjømannspatent 5. desember 1898 og seilte i utenriksfart sommeren og høsten året etter. Ditleff ble 1. oktober antatt som sjøkadett, og i folketellingen 1900 treffes han derfor i Horten som elev av sjøkrigsskolens nederste avdeling. 1. juni 1902 ble han sekondløytnant, og et snaut år etter fikk han skippersertifikatet.

Diplomat

Ditleff forlot offiserskarrieren til fordel for diplomatiet. Han begynte som sekretær ved generalkonsulatet i Le Havre (1903–1906) og var deretter visekonsul i Hamburg, Havana (en tid også chargé d'affaires) og Bilbao, [legasjon]ssekretær i Lisboa, byråsjef i Utenriksdepartementet 1920–1926, legasjonsråd i Warszawa og deretter chargé d'affaires i Warszawa og Praha 1926–1930. Ditleff var sendemann i Warszawa 1930-1944 og Praha 1930-1945. Han var dessuten sideakkreditert i Bucureşti 1935–1937.

Warszawa

Det oppstod en kritisk situasjon under Tysklands angrep på Warszawa i september 1939. Regjering og militærledelse flyktet, mens det internasjonale diplomatkorpset og flere andre utlendinger ble igjen under bombardementet av byen. Ditleff - med lengst ansiennitet i diplomatkorpset - følte at han hadde et ansvar på å få utlendingene ut. Ditleff kalte den tyske militærledelsen opp over radio mens han satt i bilen. Han ble sporet opp og bilen ble gjennomhullet. Forhandlinger ble holdt. I løpet av en fire timers våpenhvile ble 1200 personer evakuert fra Warszawa i en bilkolonne bestående av to lastebiler og resten privatbiler. Selv satt Ditleff bak rattet i 48 timer til han sovnet - heldigvis på ei slette. Rundt 50 mennesker hadde bodd i kjelleren til den norske legasjonen i fjorten dager. Under disse vanskelige forholdene maktet Ditleff og hans ektefelle å være et vertskap som holdt motet oppe.

Stockholm

I 1940 begynte han i den norske legasjonen i Stockholm, hvor han ledet Den norske Reliefsentral. Det var Ditleff som mobliserte lederen for det svenske Røde Kors, grev folke Bernadotte, til aksjonen for å føre skandinaviske fanger ut av tyske fengsler og fangeleire i «de hvite bussene». Den norske regjering i London fulgte imdilertid «stay put»-doktrinen - det vil si at den mente at fangene skulle være der de var. Tross dette ble det iverksatt en storstilt operasjon. På krigens siste dag var 20 000 fanger av ulike nasjonaliteter blitt brakt i sikkerhet av De hvite bussene. Sammenlagt ble 30 000 fanger kjørt ut fra det beseirede Tyskland, deriblant 10 000 jøder av forskjellige nasjonaliteter.

Etter andre verdenskrig var Ditleff norsk sendemann i Helsingfors 1949-1950, da han valgte å slutte ett år før oppnådd pensjonsalder.

Forfatter

I 1920-årene utgav han skuespillene Tahove og Statsministeren. Begge ble oppført på Nationaltheatret. Ditleff skrev også librettoen til operetten Don Carrambo, som ble oppført på Den Nationale Scene i Bergen. Han skrev også flere artikler og noveller i dagspressen, gjerne illustrert med tegninger som han selv hadde laget.

Død

Ditleff og hans hustru mistet livet i en trafikkulykke i krysset Sognsveien-Eventyrveien i Oslo ved 19-tiden 18. juni 1956. Ulykken skjedde da Ditleff kjørte i sin bil – en Vauxhall modell Cresta – oppover Sognsveien og kolliderte med en bil som kjørte nedover Eventyrveien. Kollisjonen var så kraftig at Ditleffs bil ble slengt tvers over Sognsveien, der den veltet. I løpet av få sekunder var hele bilen omgitt av flammer. Det kom raskt folk løpende til for å hjelpe. En politibetjent, som hadde kjørt bak den ene kollisjonsbilen nedover Eventyrveien, kom straks til med et brannslukkingsapparat. Ilden hadde fått et så godt tak at det var umulig å komme inn i bilen. Én av tilstedeværende forsøkte å få åpnet døren, men måtte gi det opp på grunn av varmen. Til slutt måtte de skrekkslagne øyevitnene trekke seg tilbake og vente til bilen hadde brent opp.

Ulykken så ut til å skyldes forskjellen mellom de norske og svenske trafikkreglene. Ditleff hadde de siste årene vært bosatt i Göteborg. Ifølge de svenske trafikkreglene var det stoppeplikt for kjørende som kom nedover fra venstre side. Motsatte regler gjaldt i Norge. Ditleffs øyeblikkelige reaksjon var at bilen som kjørte nedover Eventyrveien skulle stoppe.

Guri Hjeltnes skriver følgende om ham i Norsk biografisk leksikon:

Niels Chr. Ditleff var en kunstnerisk og praktisk anlagt diplomat som bidrog til å redde flere tusen menneskers liv ved sin resolutte opptreden under den annen verdenskrig.

Utmerkelser

Niels Chr. Ditleff ble tildelt en lang rekke norske og utenlandske ordener og dekorasjoner, blant annet storkors av St. Olavs Orden (1946), Haakon VIIs Frihetskors og storkors av Dannebrogordenen, Finlands Vita Ros, den portugisiske Kristusordenen, den polske ordenen Polonia Restituta og den svenske Nordstjärneorden.

Bibliografi

  • 1955: Da Tysklandsfangene ble reddet

Kilder