Sønju (Øvre Eiker)

Fra lokalhistoriewiki.no
Gå til: navigasjon, søk
Sønju
Sokn: Bakke
Kommune: Øvre Eiker
Fylke: Buskerud
Gnr.: 180
Postnummer: 3330 Skotselv

Sønju er en navne-og matrikkelgård i Øvre Eiker kommune. Den har gårdsnummer 180, tidligere matrikkelnummer 54 og 184, med matrikkelløpenummer fra 582 til 602. Gården ligger i dalføret Bingen og grenser mot Ødegården i nord og Vestby i sør, mot Modum kommune i øst og Flesberg kommune i vest.


Navnet

Navnet uttales sø2nju og har blitt skrevet Sønniu, Sinyulff (1578), Synuff (1593), Sønnie (1621, 1626 og 1661) og Synie (1723).

Oluf Rygh antar at gården har navn etter elva Syn, som han mener er et eldre navn på Smedselva. Genetivsformen blir da Synjar. Det siste leddet kan være -holf (hvelving, rundaktig høyde) eller -efja (evje). Rygh mener at det siste passer best med stedsforholdene. Det er vanskelig å forstå, i og med at Sønju nettopp ligger på en stor og avrundet høyde. Det mest sannsynlige er vel derfor at den opprinnelige formen er Synjarholf, og at betydningen dermed blir «gården som ligger på en høyde ved elva Syn».[1]

Fra matriklene

Matrikkel 1647 Helgård med landskyld 4 1/2 fr bunde goedtz - skylder 6 rdl 1 mk. Gården hadde en oppsitter, som hadde bygselsrett til alt.
Matrikkelutkast 1723 5 oppsittere. Selfeyer for 1 skpd 21/2 lpd med bøxel over [3 skind] Houg og Heggen Præsteborder tilhørende. Grann huustømmer vexte skov med sætter, 1 Bæckeqvern. Leer og Sand Jord. Sår 1/2 td blandkorn, 111/2 td hafre. 28 las høy, kiøber fôr. Føder 4 hester, 1 stor Fæe og 7 Souer.
Gammel matrikkel Panteregister III-1, fol.66: Matrikkelnummer 54 med skyld 1 skippund 2 1/2 lispund og 3 skinn, derav Heggen prestebord 11/2 skinn og Hougs prestebord 11/2 skinn.
Jordskatten 1802 Matrikkelnummer 54 er delt i 10 bruk med samlet skyld 1 skippund 44/5lispund. Samlet skatt 16 riksdaler 90 skilling, samlet tiende 5 riksdaler 27 skilling fordelt likt på kongen, kirken og prestebordet. Folltallet var tre, og til sammen avlet de ti brukene 801/2 tønne korn, og de hadde 7 hester 25 kreaturer og 21 sauer. Det nevnes bekkekvern under tre av brukene. Under gården var det ialt 5 husmannsplasser som til sammen avlet 5 tønner korn og hadde 5 kreaturer.
Matrikkel 1838 Gården hadde nytt matrikkelnummer 184 og var delt i 34 bruk med løpenummer fra 582 til 602. Den samlede skylden var 1 skippund 535/76 lispund eller 30 riksdaler, 4 ort, 36 skilling.
Matrikkel 1887 Gårdsnummer 180 var delt i 31 bruk med samlet skyld 64 mark 73 øre.
Areal og antall bruk 2011 9.604 dekar fordelt på 77 bruksnummer.

Historie

Gårdens historie er her delt i tre hoveddeler. Første del går fram til 1686, som var året da hele gården sist var samlet under én oppsitter. Før dette har en bare spredte opplysninger om hvem som var eiere og brukere av gården. Andre del går fra 1686 til omkring 1800, en periode da gården først ble delt i tre selvstendige bruk, som igjen ble delt i flere mindre gårdsbruk, selveierplasser og husmannsplasser. Denne artikkelen gir bare en kort oversikt over dette, mens det er skrevet utdypende artikler om hver enkelt eiendom. Fra år 1800 og fram til i dag har omfanget av denne oppsplittingen økt ved at en rekke småbruk, skogseiendommer og boligtomter ble skilt ut. Her finnes historikken i utdypende artikler om hver enkelt eiendom.

Sønju før 1686

Utdypende artikkel: Sønju før 1686

Både størrelsen og beliggenheten gjør det sannsynlig at Sønju er en svært gammel gård, til tross for at den ligger i utkanten av bygda. Arkeologiske funn både på Sønju og nabogårdene tyder på at det var fast bosetning i dette området alt ved overgangen mellom eldre og yngre jernalder, altså omkring år 4-600 e.Kr.

Sønju er ikke nevnt i de middelalderbrevene som er bevart i Diplomatarium Norvegicum. Gården skal imidlertid alt i middelalderen ha bestått av tre selvstendige bruk, som alle ble liggende øde i seinmiddelalderen.[2]. Den ene av disse tre gårdene er sannsynligvis Håre, som seinere blir betraktet som et underbruk av Sønju. Ellers er sagnet om Jenta på Sønjusetra knyttet til Sønjus middelalderhistorie.

På slutten av 1500-tallet nevnes Østen og Gulbrand som oppsittere på Sønju i skattelistene, og omkring 1620 nevnes Anders Ødesønju og Oleff Haare. I årene mellom 1617 og 1631 nevnes stadig Anders Andersen Sønju, og det går fram at han foruten Sønju også hadde odelsgods i gårdene AmmerudEiker og JellumModum. Anders døde trolig omkring 1632, for i dette året er en enke oppgitt som eier av gården, uten at det nevnes noe fornavn. Fra 1634 til 1676 var Peder Andersen oppsitter på Sønju, og i matrikkelen fra 1647 er han oppført som bygselsrådig over hele Sønju, med landskyld på 41/2 fjerdingspund, det vil si 1 skippund 21/2 lispund. Skattemanntallet i 1661 bekrefter at Peder var eier av hele gården, som besto av hovedbølet på 15 lispund, samt underbrukene Haugen, med skyld 21/2 lispind, og Øde-Sønju med skyld 5 lispund og 3 kalveskinn. Dessuten var det sag under gården.[3] Både størrelsen på landskylden og det faktum at gården hadde skog med bjelketømmer og sagtømmer samt egen sag, viser at Sønju på må ha vært en av de største selveiergårdene på Eiker på denne tida. Omkring midten av 1600-tallet tilhørte nemlig svært mye av jorda på Eiker godssamlinger som embetsmenn og trelasthandlere hadde bygget opp. Det hørte med til sjeldenhetene at en bonde eide en samlet fullgård.

Peder Andersen Sønju døde i 1676, og årene som fulgte var preget av kampen for å behold gården og innløse pantebrev. Kort etter at Peder var død, stevnet nemlig trelasthandler Niels Brandt arvingene for en gjeld på 139 riksdaler samt 21/2 tylt granbjelker. Lånet var gitt med pant i gårdene Sønju, Rakkestad og Mælum. Alle de fire sønnene - Anders, Herlof, Ole og Torger -bodde da på gården sammen med moren Ragnhild, og det var ikke skiftet mellom dem, slik at de eide og drev alt i fellesskap. Brandt mente at det minst var to for mye, og han foreslo at Sønju burde deles mellom de to dyktigste, som etter hans mening var Anders og Ole. Hvis ikke var han redd for at skogen snart ville være alldeles uthugget. [4] Dette rådet ble imidlertid ikke fulgt. Brødrene fikk akkord mot å levere så mye tømmer de kunne de nærmeste årene, og først i 1686 ble eiendomsforholdene avklart, da det omsider ble holdt skifte etter Peder og Ragnhild. Hver av de fire brødrene arvet da 3 3/4 lispund i gården, til sammen 15 lispund. Det betyr at 10 lispund i mellomtiden enten var blitt solgt eller overdratt til kreditorene. Torger solgte straks sin andel til Brandt, mens Herlof ble tvunget til det samme gjennom en rettsprosess.

De to gjenværende brødrene, Anders og Ole, satt dermed som eiere av knapt en tredjedel av hele Sønju. Det er ikke klart hvem som var de øvrige eierne, men sannsynligvis har flere av dem vært partshavere som fikk utbetalt sin del av landskylden fra de gårdpartene som Anders og Ole drev. Mye tyder også på at de to brødrene etter hvert greide å innløse disse partene, slik at de igjen ble selveiere. Det var i så fall i samsvar med utviklingen ellers på Eiker de siste tiårene av 1600-tallet, da mange embetsmenn og handelsmenn valgte å selge jord-og skogeiendommer, slik at de store godssamlingene gikk i oppløsning og det ble på nytt en overgang til bondeselveie.

Anders Pedersen må ha overtatt hovedbølet, som vanligvis bare kalles «Sønju», men fra begynnelsen av 1700-tallet i noen tilfeller også «Fremmere Sønju». [5] I utstrekning har antagelig denne gårdparten omtrent tilsvart dagens «Stor-Sønju», «Fram-Sønju» og «Sønjuhaugen».

Ole Pedersens andel av gården var antagelig den søndre delen, som kaltes Øde-Sønju eller Håre. Da han døde i 1698, ble han nemlig omtalt som Ole Pedersen Haare. [6]

Det er foreløpig uklart hvem som var eiere og brukere av den nordligste delen av gården i perioden omkring år 1700. Sannsynligvis ble denne eiendommen, som omfattet dagens «Stor-Sønju» og «Smed-Sønju», solgt til utenforstående, for tidlig på 1700-tallet hadde denne gårdparten eiere som neppe hadde noen nær slektstilknytning til Anders og Ole Pederssønner.

Fra 1686 til 1838

Med utgangspunkt i den tredelingen av gården som ble resultatet av skiftet etter Peder Andersen i 1686, er det naturlig å behandle den videre historien i tre hoveddeler.

Den søndre delen, Håre, med en landskyld på 5 lispund, ble i 1751 delt i to noenlunde like store deler, som kalles Vestre og Østre Håre eller Øvre og Nedre Håre. I tillegg kommer Håreplassen, som var et mindre selveierbruk.

Den midtre delen, som var det gamle hovedbølet Sønju med landskyld på 15 lispund, ble i 1723 delt i tre bruk - Vestre Sønju, Østre Sønju (også kalt Fram-Sønju) og Adams-Sønju. I 1801 ble dessuten den gamle eiendommen Sønjuhaugen igjen skilt ut som et selvstendig bruk.

Den nordlige delen, med landskyld på 5 lispund, var samlet fram til 1762, da den ble delt i to likeverdige bruk - Nord-Sønju og Smed-Sønju.

Håre (Søndre Sønju) 1686-1838

Utdypende artikkel: Håre 1686-1751

Utdypende artikkel: Østre Håre 1751-1838

Utdypende artikkel: Vestre Håre 1751-1838

Alt på slutten av 1600-tallet dukker Håre opp som et vanlig navn på den søndre delen av Sønju. Antagelig er det denne gårdparten som i enkelte kilder kalles for Øde-Sønju.[7]

Ole Pedersen, som i 1686 arvet 33/4 lispund i denne gården etter faren, døde alt i 1698, og gården ble da drevet videre av enken Mallene Rasmusdatter og hennes nye mann, Ole Hansen. Seinere overtok Ole Pedersens og Mallenes sønn, Hans Olsen.[8] I matrikkelutkastet nevnes han som en av fem oppsittere på Sønju-gårdene. Det må bety at Hans brukte hele gården Håre alene, og han må også ha kjøpt ut andre partshavere i gården, for ved skiftet etter ham i 1751 var han eier av 5 lispund, altså 11/4 lispund mer enn det faren i sin tid hadde arvet.

Hans Haare døde først i 1772, men det ble holdt skifte alt i 1751. Den nest eldste sønnen, Peder Hansen, overtok da, etter først å ha løst ut den eldre broren, Ole Hansen, som frasa seg åseteretten mot «en plads og jordvey paa østerlig kant». Dette må være Håreplassen. Deretter solgte Peder resten av den østre halvdelen til Anders Andersen Ødegaarden, og dette bruket ble heretter kalt «Østre Håre» eller «Nedre Håre». I 1812 ble denne delen igjen delt i to bruk, med løpenummer 589 og løpenummer 590.

Selv beholdt Peder Hansen den vestre halvdelen av Håre. Dette gårdsbruket ble nå kalt «Øvre Håre» eller «Vestre Håre». I 1788 gikk det i arv til to av Peders svigersønner, som seinere delte det i to bruk, med løpenummer 596a og løpenummer 596b. Dessuten ble småbruket Humlehagen skilt ut herfra, mens en annen part ble makeskiftet med nabogården Vestre Sønju mot småbruket Ladebråten.

Sønju (Fram-Sønju) 1686-1838

Utdypende artikkel: Fremmere Sønju 1686-1723

Utdypende artikkel: Haug-Sønju 1801-1838

Utdypende artikkel: Vestre Sønju 1723-1838

Utdypende artikkel: Adams-Sønju 1723-1838

Den midtre delen av Sønju kalles vanligvis bare «Sønju», men fra begynnelsen av 1700-tallet forekommer også betegnelsen «Fram- Sønju» («Fremmere Sønju»). Denne gårdparten hadde en skyld på 15 lispund, som utgjorde 3/5 av verdien av hele Sønju, mens Anders Pedersen ved skiftet etter faren i 1686 bare arvet 33/4 lispund. 111/4 lispund må altså ha tilhørt andre partshavere.

Anders Pedersen døde alt i 1693, og enken Live Haagensdatter drev da gården videre sammen med de tre sønnene Ole, Peder og Anders. I løpet av 30 år greide de tre brødrene å bli selveiere av hele gården, slik at de kunne bli eiere av hvert sitt bruk på 5 lispund da de satte opp delingskontrakt i 1723.[9]

Det går fram av kontrakten at den eldste av brødrene, Ole, ble boende på hovedbølet i det gamle våningshuset. Dette bruket kalles seinere «Østre Sønju» eller «Fram-Sønju». Småbruket Kinnes og et par mindre skogstykker er seinere skilt ut fra eiendommen.

De yngre brødrene skulle føre opp nye hus på hvert sitt bruk. Husene på Peders eiendom ble oppført rett nord for tunet på Fram-Sønju. Denne gården ble seinere overtatt av Jacob Adamsen og fikk navnet «Adams-Sønju». Trolig var også Sønjuhaugen en periode underbruk av denne gården, men dette brukt ble seinere overtatt av Fram-Sønju og i 1801 skilt ut som et selvstendig bruk. Dessuten ble småbruket Myrbråtan skilt ut i 1804. På midten av 1800-tallet ble hele gården stykket opp og solgt, slik at den opphørte å eksistere.

Anders bygde opp sitt gårdstun et stykke vest for de to andre gårdene, og dette ble kjent som «Vestre Sønju». I 1831 ble den delt i tre noenlunde like store deler, som i matrikkelen fikk løpenummer 583a, b og c, men seinere ble disse tre eiendommene samlet under en felles eier sammen med en del andre mindre gårdparter. Betegnelsen «Stor-Sønju» erstattet da etter hvert Vestre Sønju.

Nordre Sønju 1686-1838

Utdypende artikkel: Nordre Sønju 1686-1762

Utdypende artikkel: Smed-Sønju 1762-1838

Ved delingen av Sønju i 1686, ser det ut til at den nordligste delen ikke tilfalt noen av Peder Andersens arvinger. Trolig var det denne delen som ble solgt til Niels Brandt, og eierforholdene rundt denne gårdparten er foreløpig ikke klarlagt i tiårene rundt år 1700. Imidlertid nevnes Christopher Reiersen Sønju i årene fra 1711 og fram til 1728, da han døde. Deretter ble gården drevet videre av Christophers enke, Alhed Bjørnsdatter, og de to sønnene Asbjørn og Niels, som begge ser ut til å ha bodd på gården med sine familier. Først i 1748, da både Alhed og Niels var døde, ble det holdt skifte. Asbjørn ble da eier av Nordre Sønju, med 5 lispund landskyld, men kort før han døde i 1751, solgte han halvparten av eiendommen til Torger Larsen på Søndre Sønju. Seinere samme år, etter at Asbjørn var død, solgte enken Pernille Gundersdatter også den andre halvdelen til samme mann. Torger Larsen døde imidlertid alt året etter, og enken Kirstine Olsdatter giftet seg på nytt med Peder Andersen fra Vestre Sønju. De var eiere av Nordre Sønju fra årene 1752 til 1762, da de solgte den. Den vestre halvdelen ble kjøpt av den tidligere eierens sønn, Christopher Asbjørnsen, og det er mulig at han har bodd på gården hele tiden og drevet den som leilending. Samtidig frasa han seg odelsretten til den østre halvdelen av gården, som Peder Andersen solgte til Gulbrand Rasmussen. Denne gårdparten ble etter hvert kjent som «Smed-Sønju», mens Christophers andel beholdt navnet «Nord-Sønju».

Asbjørn Christoffersen var bare eier av Nord-Sønju i to år før han i 1764 solgte gården til Ole Olsen Thorud, og skattemanntallet året etter viser at Ole Olsen da bodde på gården sammen med sin hustru, Rebecca Larsdatter. Etter Oles død i 1778 overtok den eneste sønnen, Ole Olsen d.y., men alt i 1783 solgte han gården til Anders Torgersen Lie fra Sigdal. Han og hustruen Maren Kittilsdatter var eiere fram til 1804, og i deres tid hadde gården en utsæd på 3 tønner, samt en besetning på 1 hest, 3 kuer og 2 sauer. Dessuten hadde gården en egen bekkekvern, som malte til husbehov. I 1803 ble grensene for gårdene nærmere fastlagt gjennom en delingskontrakt med nabogårdene. [10] Året etter overtok sønnen Reier Andersen som eier, mens foreldrene fikk livøre. Han var fortsatt eier i 1838.[11]

Gulbrand Rasmussen og hustruen Asgier Thorsdatter ble i 1762 eiere av gården som fikk navnet Smed-Sønju, og ifølge skattemanntallet i 1765 bodde de også der. Samme år flyttet de imidlertid til plassen Leerskallen på Modum og solgte andelen i Sønju til Hans Didrichsen. [12] Sammen med hustruen Marthe Pedersdatter drev han gården fram til 1811. Den hadde en utsæd på 3 tønner og kunne fø 1 hest, 3 kuer og 2 sauer, i tillegg til at den hadde «fornødent skoug». [13] I 1811 overtok sønnen Anders Hansen, som i 1829 solgte gården til Jens Hansen Slottet.[14] Han var fortsatt eier i 1838.[15]

Husmannsplasser under Sønju

Sønju etter 1800

Ved inngangen til 1800-tallet var Sønju delt i åtte selveiende bruk, men i løpet av de første tiårene av 1800-tallet ble disse splittet opp i flere selvstendige eiendommer. Da arbeidet med en ny matrikkel startet i 1818 og hver eiendom fikk tildelt løpenummer, var Sønju delt i 21 ulike eiendommer, med løpenummer fra 582 til 602. Flere av disse brukene ble seinere delt i mange deler, slik at det var 31 bruk under Sønju ved innføringen av gårds-og bruksnummer i 1887. Den videre historien er behandlet under hvert enkelt bruk:

  • Bnr.1: Fram-Sønju, var det gamle hovedbølet, som etter delingen i 1723 ofte kalles Østre Sønju. Dette bruket fikk løpennummer 582 var gården, med landskyld 4 3/4 lispund. I 1825 ble det skilt ut to skogstykker fra eiendommen, og disse fikk i matrikkelen løpenummer 582b og 582c, seinere bruksnummer 2 og 3.
  • Bnr.2: Skogstykke, utskilt fra bnr.1 i 1825 (løpenummer 582b).
  • Bnr.3: Skogstykke, utskilt fra bnr.1 i 1825 (løpenummer 582b).
  • Bnr.4: Stor-Sønju. Kjernen i denne eiendommen var bruket Vestre Sønju, som fikk løpenummer 583 med landskyld 4 3/8 lispund. I 1831 ble den delt i tre noenlunde like store deler, som i matrikkelen fikk løpenummer 583a, 583b og 583c. Seinere ble imidlertid disse tre eiendommene samlet under en felles eier sammen med flere andre mindre gårdparter, og navnet «Stor-Sønju» erstattet etter hvert «Vestre Sønju».
  • Bnr.5: Myrbråtan var et jordstykke med landskyld 1/6 lispund, som fikk løpenummer 584. Det ble utskilt fra Adams-Sønju i 1804.
  • Bnr.6: Gamlevollen med landskyld 1/12 lispund fikk løpenummer 585. Dette skal ha vært en setervoll som i 1804 ble skilt ut fra bruket Biringvad. I 1843 ble den innlemmet i Stor-Sønju.
  • Bnr.7: Kinnes var et småbruk som besto av to eiendommer, løpenummer 586 og 587 med en landskyld på henholdsvis 1/4 lispund og 1/5 lispund. De ble utskilt fra Fram-Sønju i henholdsvis 1811 og 1807, men ble samlet under felles eier i 1814.
  • Bnr.8: Sønjuhaugen var en gammel gård som i en lengre periode var underbruk av Fram-Sønju, men som igjen ble skilt ut som eget bruk i 1801 og fikk løpenummer 588 med en landskyld på 1 3/4 lispund.
  • Bnr.9: Skogstykke tilhørte opprinnelig den nordre halvdelen av Østre Håre, med løpenummer 589. Dette bruket hadde opprinnelig en landskyld på 2 1/2 lispund, men dette ble redusert til 1 3/16 lispund da eiendommen ble delt i 1812. I 1928 opphørte dette å eksistere som gårdsbruk da jorda kjøpt opp av nabogården Stor-Sønju, men et skogstykke har beholdt det gamle bruksnummeret.
  • Bnr.10: Østre Håre, også kalt Nedre Håre, oppsto da den søndre halvdelen av Østre Håre i 1812 ble utskilt som eget løpenummer med skyld 1 3/16 lispund.
  • Bnr.11: Humlehagen ble utskilt fra Østre Håre i 1812 og fikk løpenummer 591 med landskyld 1/8 lispund.
  • Bnr.12: Skogstykke som i 1875 ble skilt ut fra Adams-Sønju og beholdt løpenummer 592a med en skyld 1 ort 22 skilling, mens den gjenværende delen av Adams-Sønju ble løpenummer 592f.
  • Bnr.13: Adams-Sønju oppsto i 1854, da gårdsbruket Adams-Sønju ble delt i to like store eiendommer, og denne søndre delen fikk da løpenummer 592b med en skyld på 4 ort 16 skilling.
  • Bnr.14: Adams-Sønju ble i 1858 skilt ut fra løpenummer 592a og gitt løpenummer 592c med skyld 23 skilling.
  • Bnr.15: Sønjumoen ble i 1850 skilt ut fra løpenummer 592a og fikk seinere løpenummer 592d med skyld 1 ort.
  • Bnr.16: Adams-Sønju ble i 1865 skilt ut fra løpenummer 592a og gitt løpenummer 592e med skyld 4 skilling.
  • Bnr.17: Adams-Sønju oppsto i 1878 da et skogstykke ble skilt ut med løpenummer 592a og denne gjenværende delen av gårdsbruket Adams-Sønju fikk løpenummer 592f med skyld 1 ort 16 skilling.
  • Bnr.18: Smed-Sønju, også kalt Torvalds-Sønju, var det gamle gårdsbruket Smed-Sønju av Nordre Sønju. Den fikk løpenummer 593 med skyld 2 1/2 lispund, men denne ble redusert til 1 12/13 lispund i 1836, da et skogstykke ble skilt ut og gitt løpenummer 593b.
  • Bnr.19: Skogstykke oppsto i 1836 da dette skogstykket ble fraskilt Smed-Sønju, gitt løpenummer 593b og solgt til nabogården Nord-Sønju.
  • Bnr.20: Nord-Sønju var den det gamle gårdsbruket Nord-Sønju av Nordre Sønju, som fikk løpenummer 594 med landskyld 2 1/2 lispund.
  • Bnr.21: Biringvad var et småbruk som i 1802 ble skilt ur fra Vestre Sønju og gitt løpenummer 595 med skyld 3/4 lispund.
  • Bnr.22: Vestre Håre var den søndre og gjenværende delen av det gamle gårdsbruket Vestre Håre, med skyld 1 1/4 lispund, etter at den nordre delen ble solgt som underbruk til nabogården Vestre Sønju i 1789. Eiendommen fikk løpenummer 596. I 1803 ble eiendommen delt i to, og dette bruket fikk løpenummer 596a med skyld 5/8 lispund.
  • Bnr.23: Skogstykke som i 1850 ble skilt ut fra løpenummer 596b og gitt løpenummer 596b1 med skyld 2 ort 24 skilling.
  • Bnr.24: Skogstykke som i 1846 ble skilt ut fra løpenummer 596b og gitt løpenummer 596b2 med skyld 1 ort 12 skilling.
  • Bnr.25: Vestre Håre som i 1803 ble skilt ut fra løpenummer 596 som eget bruk med løpenummer 596b og skyld 5/8 lispund. Gjennom fradelingen av skog i 1846 og 1850 ble skylden redusert fra 4 ort 48 skilling til 1 ort 12 skilling, og den gjenværende delen fikk løpenummer 596b3.
  • Bnr.26: Håreplassen ble ved delingen av Håre i 1751 skilt ut som eget bruk med landskyld 1/8 lispund. Den fikk seinere løpenummer 597.
  • Bnr.27: Labråtan ble i 1789 skilt ut fra Vestre Håre som eget bruk med landskyld 1/4 lispund. Den fikk seinere løpenummer 598.
  • Bnr.28: Biringvad? var en plass under Nord-Sønju som alt på 1700-tallet ble skilt ut som eget bruk. Den fikk seinere løpenummer 599 med skyld 2 ort 9 skilling, men denne ble redusert til 1 ort 4 skilling etter at Didriksplassen i 1885 ble skilt ut som eget løpenummer 599b.
  • Bnr.29: Nedre Humlehagen var en eiendom som ble utskilt fra Vestre Håre i 1788 med skyld 1/8 lispund og seinere gitt løpenummer 600.
  • Bnr.30: Hesjebråtan var en eiendom som ble utskilt fra Fram-Sønju i 1804. Den fikk seinere løpenummer 601 med skyld 1 daler 19 skilling.
  • Bnr.31: Mastebråtan var en eiendom som i 1801 ble utskilt fra Adams-Sønju. Den fikk seinere løpenummer 602 med skyld 21 skilling.

Kildehenvisninger

  1. Rygh, Norske Gaardsnavne, bind 5. s.285 - se Dokumentasjonsprosjektet
  2. Ole Georg Moseng: Eikers Historie bind 2, s.323.
  3. Matrikkel 1661: Sønnie, Peder paaboer schylder - 3 fringer blandkorn, som hans Moder Ragnild Sønnie och hand sielff følger med bøxell. Under gaarden en øde plads, kaldes øde-Sønnie, schylder - 1 fring korn och - 3 kalffschind, der aff følger Peder sielff - 1 fring korn med bøxell, Hauffs Presteboell 1 1/2 kalfschind. Her under 1 ringe saug, schauff til nogen smaae bielcher, och saugtømmer til saugen aff Furrer och Grann. Noch bruges der under Nordre Sønnie Hauffes, schylder til bemte Peder Sønnie och hans Moder, 1/2 fring Korn med bøxell.
  4. Ruuds notater fra tingboka 10/2-1674 og 17/10-1676. Det er aktuelt å se nærmere på disse dokumentene.
  5. Anders nevnes som 24 år gammel i 1664-matrikkelen. Ifølge kirkeboka var han 60 år da han ble begravd 29/1-1693
  6. Ifølge kirkeboka ble Ole Pedersøn Haare begravd 27/11-1698, 50 år gammel.
  7. Øde-Sønju hadde ifølge matrikkelen i 1661 en skyld på 5 lispund og 3 kalvskinn. Kalvskinn nevnes seinere som en del av landskylda på Håre, men ikke på de andre delene av Sønju.
  8. Nevnes i skiftet etter faren i 1701. Ifølge kirkeboka ble Hans Olsen Synie begravet som fattiglem 3/5-1772, 100 år gammel! Alderen må vel tas med minst en klype salt. Men enten han var eldre eller yngre enn broren Peder kan han i hvert fall ha blitt minst 90 år.
  9. Ole Andersen Sønju, skifte 22.08.1740, der kontrakten fra 1723 er inntatt.
  10. III-1, fol.6aa: Deelingscontract imellem Anders Andersen, Anders Thorgersen, Niels Nielsen og Kittil Helgesen hvorved enhvers Eiendoms Strækninger er bestemt. Dat. 24/6-1803, thl 29/6-1803
  11. 1838: 2 33/40 lpd, LN 594, ny skyld: 3 rd 2 ort 7 sk (har kjøpt til 13/40 lpd???)
  12. III-1, fol.66a: Guldbrand Rasmussens Skiøde til Hans Didrichsen på 2 1/2 lpT den nordre og østre part af nordre Søniue 340 rd. Dat 19.10.1765, thl 4.11.1765 + Tom Anders: Gulbrand Rasmussen som bodde på plassen Leerskallen under Refsal, solgte 1765 en halvdel av garden Sønju på Eger for 340 rd.. Dette var den nordre og østre part av Nordre Sønju.
  13. 1802:Hans Didrichsen efter Skiøde af 19d Octobr 1765 for 340rd - skyld 2 1/2 lpd (2rd, 21s) Utsæd 3 td, 1 hest, 3 kuer, 2 sauer, fornødent skoug og intet videre
  14. III-1, fol.66b: Hans Didrichsens skjøde til søn Anders Hansen på 2 1/2 lpT i gården No 54 Sønju og Løsøre for 450 rd. Dat,29.8.1811, thl 7.9.1811 + III-1, fol.70b: Skjøde fra Anders Hansen Sønju til Jens Hansen Slottet på 2 1/2 lpT eller 1 Daler 3 o 16 s for 500 Spd og med livøre. Dat 14.2.1829, thl 13.5.1829
  15. I 1838 var landskylden halvert - Jens må ha solgt en del av gården - V-12, pag.67: Skyldsætningsforretning thl 16 Dec 1836 1838: 1 12/13 lpd, LN 593 - jens Hansen - ny skyld: 1rd 1 ort 16s