Mandag den 27. mars fra kl. 15:00 og utover kvelden kommer wikien til å være tidvis utilgjengelig grunnet vedlikehold.

Sønju (Øvre Eiker)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Sønju
Sokn: Bakke
Kommune: Øvre Eiker
Fylke: Buskerud
Gnr.: 180
Postnummer: 3330 Skotselv

Sønju er en matrikkelgård i Øvre Eiker kommune. Den har gårdsnummer 180, tidligere matrikkelnummer 54 og 184, med matrikkelløpenummer fra 582 til 602. Gården ligger i dalføret Bingen og grenser mot Ødegården i nord og Vestby i sør, mot Modum kommune i øst og Flesberg kommune i vest.




Navnet

Navnet uttales sø2nju og har blitt skrevet Styfning (1409), Sønniu, Sinyulff (1578), Synuff (1593), Sønnie (1621, 1626 og 1661) og Synie (1723).

Oluf Rygh antar at gården har navn etter elva Syn, som han mener er et eldre navn på Smedselva. Genetivsformen blir da Synjar. Det siste leddet kan være -holf (hvelving, rundaktig høyde) eller -efja (evje). Rygh mener at det siste passer best med stedsforholdene. Det er vanskelig å forstå, i og med at Sønju nettopp ligger på en stor og avrundet høyde. Det mest sannsynlige er vel derfor at den opprinnelige formen er Synjarholf, og at betydningen dermed blir «gården som ligger på en høyde ved elva Syn».[1]

Videre skriver Rygh: «Til Stedsforholdene passer bedre efja, idet her er en saadan. Jeg formoder en Grundform Svinefja, identisk med Sognenavnet Svene, hvor Oprindelsen er fremstillet. Heraf ved Sammendragning Svinja, Genitiv Synju.»

Sønju er også omtalt i bokverket «Buskerud Rundt»,[2] hvor det sies at navnet Sønju skriver seg mest sannsynlig fra Svinefja som ble til Svinja (genitiv: Synju). Skal være av samme opphav som Svene (Svinefja). Første ledd skriver seg fra ”svina” som betyr svinne inn, avta. Siste leddet er efja som beskriver avgrensning av ei elv (evje, arm av elva). Navnet beskriver m.a.o. et naturfenomen, og disse navnene er blant de eldre gårdsnavnene. Beskrivelsen her stemmer bedre med siste delen i Ryghs forklaring.

Når det gjelder Håre sies bl.a følgende hos Rygh: «Harðr, haard, sigtende til Jordbundens Beskaffenhed; jfr. Folkesprogets hardlendt, om et Landskab med haard og stenig Jord. Navnet findes ogsaa i Vang.»

En annen mulig forklaring er at navnet kan komme av hor (mellom-høgtysk) som betyr bl.a. sølet grunn. Det kan også komme av det gamle norske ordet horr, som betegner steingrunn (kanskje det henspeiles på den bratte og steinete åsen rett bak gårdene?). Også «høg» er lansert som mulig betydning av gårdsnavnet.

Beliggenhet og topografi



Historie

Framstillingen av gårdens historie er delt i tre hoveddeler. Første del behandler tiden fram til 1686, som var årstallet da Sønju siste gang var samlet under en eier.

Andre del går fra 1686 til omkring 1800, en periode da gården først ble delt i tre selvstendige bruk, som igjen ble delt i flere mindre gårdsbruk, selveierplasser og husmannsplasser. Denne artikkelen gir bare en kort oversikt over dette, mens det er skrevet utdypende artikler om hver enkelt eiendom.

Fra år 1800 og fram til i dag har omfanget av denne oppsplittingen økt ved at en rekke småbruk, skogseiendommer og boligtomter ble skilt ut. Her finnes historikken i utdypende artikler om hver enkelt eiendom.

Opprinnelse og eldste historie (fram til 1686)

Fram til 1686, som var året da hele gården sist var samlet under én oppsitter, finnes det bare spredte opplysninger om hvem som var eiere og brukere av gården. Sønju var i høymiddelalderen tre selvstendige gårder, men ble i seinmiddelalderen samlet i ett bruk.

Arkeologiske funn og kulturminner

Både størrelsen og beliggenheten gjør det sannsynlig at Sønju er en svært gammel gård, til tross for at den ligger i utkanten av bygda. Arkeologiske funn både på Sønju og nabogårdene tyder på at det var fast bosetning i dette området alt ved overgangen mellom eldre og yngre jernalder, altså omkring år 4-600 e.Kr.

Middelalderen (1050-1500)

Sønju skal alt i middelalderen ha bestått av tre selvstendige bruk, som alle ble liggende øde i seinmiddelalderen.[3]. Den ene av disse tre gårdene er sannsynligvis Håre, som seinere blir betraktet som et underbruk av Sønju. Ellers er sagnet om Jenta på Sønjusetra knyttet til Sønjus middelalderhistorie.
I 1409 finner vi den første skriftlige omtale av Sønju («Styfning»). Det er et pergament brev datert 29. juni, der to menn kunngjør at Jon Sigbjørnssøn har solgt til Aasulf Jonssøn 2 aurebol i gården Styfning i Haugs Sogn på Eker.[4]

Tidlig nytid (1500-1617)

I 1591 nevnes Østen som oppsitter på Sønju, men ved betaling av bygningsskatten 1593-94 het eieren Guldbrand. I 1615-16 nevnes også en mann ved navn Pål «tilholdende på Sønju», som måtte betale sakefall fordi han hadde beligget sin festermø før bryllupet.

Ca.1617-ca.1634: Oleff Haare og Anders Sønju

I årene 1617-1624 nevnes Oleff Haare og Oleff Sønju, som trolig er en og samme person. Gården må på dette tidspunktet ha hatt minst to eiere, for i årene mellom 1617 og 1631 nevnes stadig Anders Andersen Sønju. I 1624 går det fram at han foruten Sønju også hadde odelsgods i gårdene AmmerudEiker og JellumModum. Åpenbart har han også hatt en sønn som het Anders, for i 1628 nevnes Anders Andersen Sønju blant «unge karle utskreven til knekter», og gården fikk derfor fritak for skatt. Året etter nevnes det for øvrig, i forbindelse med sakefall, at Peder Holte hadde stukket Anders Sønjus sønn med kniv.[5] Anders døde trolig omkring 1632, for i dette året er en enke oppgitt som eier av gården, uten at det nevnes noe fornavn.

Ca.1634-1676: Peder Andersen Sønju

Fra 1634 til 1676 var Peder Andersen oppsitter på Sønju. I matrikkelen fra 1647 er han oppført som bygselsrådig over hele Sønju, med landskyld på 4 1/2 fjerdingspund, det vil si 1 skippund 21/2 lispund.

Peder Andersen var født rett etter år 1600.[6] Av søsken nevnes Siffuer Watnebryn og Kield Andersen i Nummedal. Peder løste gradvis ut medarvinger og andre eiere, slik ble han etter hvert eier og bruker av hele gården Sønju med Håre.[7]

Skattemanntallet i 1661 bekrefter at Peder var eier av hele gården, som besto av hovedbølet på 15 lispund, samt underbrukene Haugen, med skyld 21/2 lispind, og Øde-Sønju med skyld 5 lispund og 3 kalveskinn. Dessuten var det sag under gården.[8]

I 1661 omtales Sønju som en fullgård (landskyld 15 lispund) med to underliggende ødegårder, «Nordre Sønnie Hauffes» (skyld 2 ½ lispund) og «Øde-Sønnie» (skyld 5 lispund og 3 kalvskinn). Til sammen blir dette 1 skippund 2 ½ lispund og 3 kalvskinn, som er nøyaktig det som oppgis som hele gårdens landskyld ved inngangen til 1800-tallet.

Både størrelsen på landskylden og det faktum at gården hadde skog med bjelketømmer og sagtømmer samt egen sag, viser at Sønju på må ha vært en av de aller største gårdene i Ristvedt fjerdingen og blant de største selveiergårdene på Eiker. Omkring midten av 1600-tallet tilhørte nemlig svært mye av jorda på Eiker godssamlinger som embetsmenn og trelasthandlere hadde bygget opp. Det hørte med til sjeldenhetene at en bonde eide en samlet fullgård. Peder og moren Ragnhild var eiere og hadde bygsel over alt, så nær som halvparten av kalvskinnene fra Øde-Sønju, som tilhørte Haug kirke. I tillegg til jordveien hadde gården tømmerskog av gran og furu til små bjelker og sagtømmer, og gården hadde eget sagbruk.

Peder Andersen var gift med Ragnhild Hellesdatter fra Rakkestad.[9] De hadde minst fire sønner og en datter:

  • Anders (ca.1640-1693)[10]
  • Herlof (født ca.1647) [9] [11]
  • Ole (ca.1648-1698) [10] [12]
  • Torgier, som bosatte seg på Stensrud på Modum
  • Guri, som var gift på Røkeberg[13]

Sønju sag

Sagbruket ved Sønju er nevnt første gang i skattematrikkelen fra 1647, der det står at saga «dette aar ehr opbygt». Den omtales som en liten flomsag, men skattenble likevel satt så høyt som 10 riksdaler.[14]

I en innberetning fra sorenskriver Biering fire år seinere omtales Peder Sønjus sag som «en ringe bekkesaug», som høyst kunne skjære 1500 bord i året. Den brukte tømmer fra Peders egen skog, som var ganske uthogget, men sorenskriveren vurderte det likevel slik at den forstatt i lang tid kunne gi tilstrekkelig med tømmer til et så lite sagbruk.[15]

Sagbruket nevnes altså i matrikkelen fra 1661, men det er ikke med på lista over kvantumssager i 1688. Det trenger ikke å bety at sagbruket var nedlagt, men det hadde ikke tillatelse til å skjære trelast for eksport.

I 1723-matrikkelen står det ikke lenger noe om et sagbruk på Sønju.

1676-1686: Delingen av Peder Sønjus gård

Peder Andersen Sønju døde i 1676, og årene som fulgte var preget av kampen for å behold gården og innløse pantebrev.[16]

Etter Peder Andersens død fulgte det et begivenhetsrikt tiår med mye dramatikk. Peder var tydeligvis i live i juni 1676, da han ble stevnet for ulovlig hogst i Vestbys skog, men han var død i oktober samme år, da en mann ved navn Niels Brandt stevnet de fire sønnene for en gjeld på 139 riksdaler samt 2 1/2 tylt granbjelker. Lånet var gitt med pant i gårdene Sønju, Rakkestad og Mælum.

Ved skiftet etter faren i 1676 bodde alle de fire sønnene - Anders, Herlof, Ole og Torger -på gården sammen med moren Ragnhild, og det var ikke skiftet mellom dem, slik at de eide og drev alt i fellesskap. Brandt mente at det minst var to for mye, og han foreslo at Sønju burde deles mellom de to dyktigste, som etter hans mening var Anders og Ole. Hvis ikke var han redd for at skogen snart ville være alldeles uthugget. [17] Dette rådet ble imidlertid ikke fulgt. Brødrene fikk akkord mot å levere så mye tømmer de kunne de nærmeste årene, og i 1680 var det fortsatt Peder Sønjus arvinger som eide og drev gården.[18]

Først i 1686 ble eiendomsforholdene avklart, da det omsider ble holdt skifte etter Peder og Ragnhild.[19] Hver av de fire brødrene arvet da 3 3/4 lispund i gården, til sammen 15 lispund. Det betyr at de to underbrukene i mellomtiden enten var blitt solgt eller overdratt til kreditorene.

Den yngste av brødrene, Torgier, hadde bosatt seg på StensrudModum og er nevnt som far til et barn som døpes i 1683. Han solgte straks sin part i Sønju til Niels Brandt.

Også den eldste sønnen, Herlof, skrev i september 1686 under på at han fraskrev seg eiendomsretten til sin gårdpart og at han skulle flytte neste vår. Han ble imidlertid boende, og dermed ble han stevnet på nytt av Niels Brandt. Gjelden var nå på 113 riksdaler samt en del tømmer, og dessuten ble han anklaget for ulovlig hogst i skog som han ikke lenger eide.[20]

Herlofs forsvarer var hans egen svoger, Hans Riber[21], som forklarte at Herlof hadde vært så aldeles beruset da kontrakten med Brandt ble inngått at han ikke visste hva han skrev under på. Herlof sverget under ed på at så var tilfelle. Brandt kunne legge fram dokumentasjon på alle transaksjoner opp gjennom årene, men da Herlof ble bedt om å legge fram sin kontrabok for retten, forklarte han at den var blitt mistet til vanns da båten hans sank for noen år siden. (Det sies ikke noe om hvorvidt han var edru på det tidspunktet). Brandt kunne også føre mange vitner på at Herlof hadde satt sitt merke på og felt tømmer som ikke var hans. Da tok Herlofs kone (advokatens søster) ordet og spådde at djevelen ville sette sitt merke på Niels Brandt.

Herlof Pedersen greide altså ikke å holde på sin del av farsarven. Han var blitt, som Niels Brandt uttrykte det under rettssaken, ikke annet enn en husmann på Sønju. Han er nevnt som far til to barn som døpes i 1683 og 1685. Noe av det siste kildene forteller om ham, er at han i august 1687 lånte 40 riksdaler av Monsieur Groll, eieren av Hassel jernverk. Da eide han ikke lenger fast eiendom og måtte pantsette buskap og løsøre: «1 broget hest, 1 sort hest, 1 brun brannet ku, 1 rødsiet ku, 1 blodrød ku, 3 sauer, 3 geiter og 1 liten gris, samt inventar og sengeklær.»[22]

Hvor det ble av Herlof Pedersen Sønju etter dette, er uklart. Det virker ikke som han døde på Eiker.

De to gjenværende brødrene, Anders og Ole, pantsatte også sine gårdparter til Niels Brandt, men de må ha greid å betale gjelden, for de ble sittende som eiere av hver sin del av gården.[23] Til sammen utgjorde de to brukene likevel bare knapt en tredjedel av den gården som faren hadde vært eier av.

Anders Pedersens andel: Østre Sønju

Anders Pedersen[24] må ha overtatt hovedbølet, som vanligvis bare kalles «Sønju», men fra begynnelsen av 1700-tallet i noen tilfeller også «Fremmere Sønju». [25] I utstrekning har antagelig denne gårdparten omtrent tilsvart dagens «Stor-Sønju», «Fram-Sønju» og «Sønjuhaugen».

Se artikkelen Fremmere Sønju 1686-1723 for den videre historien om denne gårdparten.

Ole Pedersens andel: Håre

Ole Pedersens[26] andel av gården var antagelig den søndre delen, som kaltes Øde-Sønju eller Håre. Da han døde i 1698, ble han nemlig omtalt som Ole Pedersen Haare.[27]

Se artikkelen Håre (Søndre Sønju) 1686-1751 for den videre historien om denne gårdparten.

Nordre Sønju

Det er foreløpig uklart hvem som var eiere og brukere av den nordligste delen av gården i perioden omkring år 1700. Sannsynligvis ble denne eiendommen, som omfattet dagens «Nord-Sønju» og «Smed-Sønju», solgt til utenforstående, for tidlig på 1700-tallet hadde denne gårdparten eiere som neppe hadde noen nær slektstilknytning til Anders og Ole Pederssønner.

Se artikkelen Nordre Sønju 1686-1762 for den videre historien om denne gårdparten.

Fra matriklene

Matrikkel 1647 Helgård med landskyld 4 1/2 fr bunde goedtz - skylder 6 rdl 1 mk. Gården hadde en oppsitter, som hadde bygselsrett til alt.
Matrikkelutkast 1723 5 oppsittere. Selfeyer for 1 skpd 21/2 lpd med bøxel over [3 skind] Houg og Heggen Præsteborder tilhørende. Grann huustømmer vexte skov med sætter, 1 Bæckeqvern. Leer og Sand Jord. Sår 1/2 td blandkorn, 111/2 td hafre. 28 las høy, kiøber fôr. Føder 4 hester, 1 stor Fæe og 7 Souer.
Gammel matrikkel Panteregister III-1, fol.66: Matrikkelnummer 54 med skyld 1 skippund 2 1/2 lispund og 3 skinn, derav Heggen prestebord 11/2 skinn og Hougs prestebord 11/2 skinn.
Jordskatten 1802 Matrikkelnummer 54 er delt i 10 bruk med samlet skyld 1 skippund 44/5lispund. Samlet skatt 16 riksdaler 90 skilling, samlet tiende 5 riksdaler 27 skilling fordelt likt på kongen, kirken og prestebordet. Folltallet var tre, og til sammen avlet de ti brukene 801/2 tønne korn, og de hadde 7 hester 25 kreaturer og 21 sauer. Det nevnes bekkekvern under tre av brukene. Under gården var det ialt 5 husmannsplasser som til sammen avlet 5 tønner korn og hadde 5 kreaturer.
Matrikkel 1838 Gården hadde nytt matrikkelnummer 184 og var delt i 34 bruk med løpenummer fra 582 til 602. Den samlede skylden var 1 skippund 535/76 lispund eller 30 riksdaler, 4 ort, 36 skilling.
Matrikkel 1887 Gårdsnummer 180 var delt i 31 bruk med samlet skyld 64 mark 73 øre.
Areal og antall bruk 2011 9.604 dekar fordelt på 77 bruksnummer.


Nyere historie (etter 1686)

Med skiftet etter Peder Andersen i 1686 ble Sønju delt i flere bruk. Så seint som i 1723-matrikkelen er likevel «Synie» oppført som én gård, med landskyld på 1 skippund, 1 1/2 lispund og 3 skinn. Skinnene tilhørte Haug prestebol og Heggen prestebol. Det ble avlet 1/2 tønne blandkorn, 11 1/2 tønne havre og 28 lass høy. Besetningen var på 4 hester, 14 storfe og 7 sauer. Gården var delt mellom fem oppsittere: Ole, Anders, Peder, Hans og Christopher .

Med utgangspunkt i denne oppdelingen, er den videre historien behandlet i tre hoveddeler.

1. Håre (Søndre Sønju) 1686-1838

Den søndre delen, Håre, med en landskyld på 5 lispund, ble i 1751 delt i to noenlunde like store deler, som kalles Vestre og Østre Håre eller Øvre og Nedre Håre. I tillegg kommer Håreplassen, som var et mindre selveierbruk.

Utdypende artikkel: Håre 1686-1751

Utdypende artikkel: Østre Håre 1751-1838

Utdypende artikkel: Vestre Håre 1751-1838

Alt på slutten av 1600-tallet dukker Håre opp som et vanlig navn på den søndre delen av Sønju. Antagelig er det denne gårdparten som i enkelte kilder kalles for Øde-Sønju.[28]

Ole Pedersen, som i 1686 arvet 33/4 lispund i denne gården etter faren, døde alt i 1698, og gården ble da drevet videre av enken Mallene Rasmusdatter og hennes nye mann, Ole Hansen. Seinere overtok Ole Pedersens og Mallenes sønn, Hans Olsen.[29] I matrikkelutkastet nevnes han som en av fem oppsittere på Sønju-gårdene. Det må bety at Hans brukte hele gården Håre alene, og han må også ha kjøpt ut andre partshavere i gården, for ved skiftet etter ham i 1751 var han eier av 5 lispund, altså 11/4 lispund mer enn det faren i sin tid hadde arvet.

Hans Haare døde først i 1772, men det ble holdt skifte alt i 1751. Den nest eldste sønnen, Peder Hansen, overtok da, etter først å ha løst ut den eldre broren, Ole Hansen, som frasa seg åseteretten mot «en plads og jordvey paa østerlig kant». Dette må være Håreplassen. Deretter solgte Peder resten av den østre halvdelen til Anders Andersen Ødegaarden, og dette bruket ble heretter kalt «Østre Håre» eller «Nedre Håre». I 1812 ble denne delen igjen delt i to bruk, med løpenummer 589 og løpenummer 590.

Selv beholdt Peder Hansen den vestre halvdelen av Håre. Dette gårdsbruket ble nå kalt «Øvre Håre» eller «Vestre Håre». I 1788 gikk det i arv til to av Peders svigersønner, som seinere delte det i to bruk, med løpenummer 596a og løpenummer 596b. Dessuten ble småbruket Humlehagen skilt ut herfra, mens en annen part ble makeskiftet med nabogården Vestre Sønju mot småbruket Ladebråten.

2. Sønju (Fram-Sønju) 1686-1838

Den midtre delen, som var det gamle hovedbølet Sønju med landskyld på 15 lispund, ble i 1723 delt i tre bruk - Vestre Sønju, Østre Sønju (også kalt Fram-Sønju) og Adams-Sønju. I 1801 ble dessuten den gamle eiendommen Sønjuhaugen igjen skilt ut som et selvstendig bruk.

Utdypende artikkel: Fremmere Sønju 1686-1723

Utdypende artikkel: Haug-Sønju 1801-1838

Utdypende artikkel: Vestre Sønju 1723-1838

Utdypende artikkel: Adams-Sønju 1723-1838

Den midtre delen av Sønju kalles vanligvis bare «Sønju», men fra begynnelsen av 1700-tallet forekommer også betegnelsen «Fram- Sønju» («Fremmere Sønju»). Denne gårdparten hadde en skyld på 15 lispund, som utgjorde 3/5 av verdien av hele Sønju, mens Anders Pedersen ved skiftet etter faren i 1686 bare arvet 33/4 lispund. 111/4 lispund må altså ha tilhørt andre partshavere.

Anders Pedersen døde alt i 1693, og enken Live Haagensdatter drev da gården videre sammen med de tre sønnene Ole, Peder og Anders. I løpet av 30 år greide de tre brødrene å bli selveiere av hele gården, slik at de kunne bli eiere av hvert sitt bruk på 5 lispund da de satte opp delingskontrakt i 1723.[30]

Det går fram av kontrakten at den eldste av brødrene, Ole, ble boende på hovedbølet i det gamle våningshuset. Dette bruket kalles seinere «Østre Sønju» eller «Fram-Sønju». Småbruket Kinnes og et par mindre skogstykker er seinere skilt ut fra eiendommen.

De yngre brødrene skulle føre opp nye hus på hvert sitt bruk. Husene på Peders eiendom ble oppført rett nord for tunet på Fram-Sønju. Denne gården ble seinere overtatt av Jacob Adamsen og fikk navnet «Adams-Sønju». Trolig var også Sønjuhaugen en periode underbruk av denne gården, men dette brukt ble seinere overtatt av Fram-Sønju og i 1801 skilt ut som et selvstendig bruk. Dessuten ble småbruket Myrbråtan skilt ut i 1804. På midten av 1800-tallet ble hele gården stykket opp og solgt, slik at den opphørte å eksistere.

Anders bygde opp sitt gårdstun et stykke vest for de to andre gårdene, og dette ble kjent som «Vestre Sønju». I 1831 ble den delt i tre noenlunde like store deler, som i matrikkelen fikk løpenummer 583a, b og c, men seinere ble disse tre eiendommene samlet under en felles eier sammen med en del andre mindre gårdparter. Betegnelsen «Stor-Sønju» erstattet da etter hvert Vestre Sønju.

3. Nordre Sønju 1686-1838

Den nordlige delen, med landskyld på 5 lispund, var samlet fram til 1762, da den ble delt i to likeverdige bruk - Nord-Sønju og Smed-Sønju.

Utdypende artikkel: Nordre Sønju 1686-1762

Utdypende artikkel: Smed-Sønju 1762-1838

Ved delingen av Sønju i 1686, ser det ut til at den nordligste delen ikke tilfalt noen av Peder Andersens arvinger. Trolig var det denne delen som ble solgt til Niels Brandt, og eierforholdene rundt denne gårdparten er foreløpig ikke klarlagt i tiårene rundt år 1700. Imidlertid nevnes Christopher Reiersen Sønju i årene fra 1711 og fram til 1728, da han døde. Deretter ble gården drevet videre av Christophers enke, Alhed Bjørnsdatter, og de to sønnene Asbjørn og Niels, som begge ser ut til å ha bodd på gården med sine familier. Først i 1748, da både Alhed og Niels var døde, ble det holdt skifte. Asbjørn ble da eier av Nordre Sønju, med 5 lispund landskyld, men kort før han døde i 1751, solgte han halvparten av eiendommen til Torger Larsen på Søndre Sønju. Seinere samme år, etter at Asbjørn var død, solgte enken Pernille Gundersdatter også den andre halvdelen til samme mann. Torger Larsen døde imidlertid alt året etter, og enken Kirstine Olsdatter giftet seg på nytt med Peder Andersen fra Vestre Sønju. De var eiere av Nordre Sønju fra årene 1752 til 1762, da de solgte den. Den vestre halvdelen ble kjøpt av den tidligere eierens sønn, Christopher Asbjørnsen, og det er mulig at han har bodd på gården hele tiden og drevet den som leilending. Samtidig frasa han seg odelsretten til den østre halvdelen av gården, som Peder Andersen solgte til Gulbrand Rasmussen. Denne gårdparten ble etter hvert kjent som «Smed-Sønju», mens Christophers andel beholdt navnet «Nord-Sønju».

Asbjørn Christoffersen var bare eier av Nord-Sønju i to år før han i 1764 solgte gården til Ole Olsen Thorud, og skattemanntallet året etter viser at Ole Olsen da bodde på gården sammen med sin hustru, Rebecca Larsdatter. Etter Oles død i 1778 overtok den eneste sønnen, Ole Olsen d.y., men alt i 1783 solgte han gården til Anders Torgersen Lie fra Sigdal. Han og hustruen Maren Kittilsdatter var eiere fram til 1804, og i deres tid hadde gården en utsæd på 3 tønner, samt en besetning på 1 hest, 3 kuer og 2 sauer. Dessuten hadde gården en egen bekkekvern, som malte til husbehov. I 1803 ble grensene for gårdene nærmere fastlagt gjennom en delingskontrakt med nabogårdene. [31] Året etter overtok sønnen Reier Andersen som eier, mens foreldrene fikk livøre. Han var fortsatt eier i 1838.[32]

Gulbrand Rasmussen og hustruen Asgier Thorsdatter ble i 1762 eiere av gården som fikk navnet Smed-Sønju, og ifølge skattemanntallet i 1765 bodde de også der. Samme år flyttet de imidlertid til plassen Leerskallen på Modum og solgte andelen i Sønju til Hans Didrichsen. [33] Sammen med hustruen Marthe Pedersdatter drev han gården fram til 1811. Den hadde en utsæd på 3 tønner og kunne fø 1 hest, 3 kuer og 2 sauer, i tillegg til at den hadde «fornødent skoug». [34] I 1811 overtok sønnen Anders Hansen, som i 1829 solgte gården til Jens Hansen Slottet.[35] Han var fortsatt eier i 1838.[36]

Husmannsplasser under Sønju

Sønju etter 1800

Ved inngangen til 1800-tallet var Sønju delt i åtte selveiende bruk, men i løpet av de første tiårene av 1800-tallet ble disse splittet opp i flere selvstendige eiendommer. Da arbeidet med en ny matrikkel startet i 1818 og hver eiendom fikk tildelt løpenummer, var Sønju delt i 21 ulike eiendommer, med løpenummer fra 582 til 602. Flere av disse brukene ble seinere delt i mange deler, slik at det var 31 bruk under Sønju ved innføringen av gårds-og bruksnummer i 1887. Den videre historien er behandlet under hvert enkelt bruk:

  • Bnr.1: Fram-Sønju, var det gamle hovedbølet, som etter delingen i 1723 ofte kalles «Østre Sønju». Dette bruket fikk løpennummer 582 var gården, med landskyld 4 3/4 lispund. I 1825 ble det skilt ut to skogstykker fra eiendommen, og disse fikk i matrikkelen løpenummer 582b og 582c, seinere bruksnummer 2 og 3.
  • Bnr.2: Skogstykke, utskilt fra bnr.1 i 1825 (løpenummer 582b).
  • Bnr.3: Skogstykke, utskilt fra bnr.1 i 1825 (løpenummer 582b).
  • Bnr.4: Stor-Sønju. Kjernen i denne eiendommen var bruket Vestre Sønju, som fikk løpenummer 583 med landskyld 4 3/8 lispund. I 1831 ble den delt i tre noenlunde like store deler, som i matrikkelen fikk løpenummer 583a, 583b og 583c. Seinere ble imidlertid disse tre eiendommene samlet under en felles eier sammen med flere andre mindre gårdparter, og navnet «Stor-Sønju» erstattet etter hvert «Vestre Sønju».
  • Bnr.5: Myrbråtan var et jordstykke med landskyld 1/6 lispund, som fikk løpenummer 584. Det ble utskilt fra Adams-Sønju i 1804.
  • Bnr.6: Gamlevollen med landskyld 1/12 lispund fikk løpenummer 585. Dette skal ha vært en setervoll som i 1804 ble skilt ut fra bruket Biringvad. I 1843 ble den innlemmet i Stor-Sønju.
  • Bnr.7: Kinnes var et småbruk som besto av to eiendommer, løpenummer 586 og 587 med en landskyld på henholdsvis 1/4 lispund og 1/5 lispund. De ble utskilt fra Fram-Sønju i henholdsvis 1811 og 1807, men ble samlet under felles eier i 1814.
  • Bnr.8: Sønjuhaugen var en gammel gård som i en lengre periode var underbruk av Fram-Sønju, men som igjen ble skilt ut som eget bruk i 1801 og fikk løpenummer 588 med en landskyld på 1 3/4 lispund.
  • Bnr.9: Skogstykke tilhørte opprinnelig den nordre halvdelen av Østre Håre, med løpenummer 589. Dette bruket hadde opprinnelig en landskyld på 2 1/2 lispund, men dette ble redusert til 1 3/16 lispund da eiendommen ble delt i 1812. I 1928 opphørte dette å eksistere som gårdsbruk da jorda kjøpt opp av nabogården Stor-Sønju, men et skogstykke har beholdt det gamle bruksnummeret.
  • Bnr.10: Østre Håre, også kalt Nedre Håre, oppsto da den søndre halvdelen av Østre Håre i 1812 ble utskilt som eget løpenummer med skyld 1 3/16 lispund.
  • Bnr.11: Humlehagen ble utskilt fra Østre Håre i 1812 og fikk løpenummer 591 med landskyld 1/8 lispund.
  • Bnr.12: Skogstykke som i 1875 ble skilt ut fra Adams-Sønju og beholdt løpenummer 592a med en skyld 1 ort 22 skilling, mens den gjenværende delen av Adams-Sønju ble løpenummer 592f.
  • Bnr.13: Adams-Sønju oppsto i 1854, da gårdsbruket Adams-Sønju ble delt i to like store eiendommer, og denne søndre delen fikk da løpenummer 592b med en skyld på 4 ort 16 skilling.
  • Bnr.14: Adams-Sønju ble i 1858 skilt ut fra løpenummer 592a og gitt løpenummer 592c med skyld 23 skilling.
  • Bnr.15: Sønjumoen ble i 1850 skilt ut fra løpenummer 592a og fikk seinere løpenummer 592d med skyld 1 ort.
  • Bnr.16: Adams-Sønju ble i 1865 skilt ut fra løpenummer 592a og gitt løpenummer 592e med skyld 4 skilling.
  • Bnr.17: Adams-Sønju oppsto i 1878 da et skogstykke ble skilt ut med løpenummer 592a og denne gjenværende delen av gårdsbruket Adams-Sønju fikk løpenummer 592f med skyld 1 ort 16 skilling.
  • Bnr.18: Smed-Sønju, også kalt Torvalds-Sønju, var det gamle gårdsbruket Smed-Sønju av Nordre Sønju. Den fikk løpenummer 593 med skyld 2 1/2 lispund, men denne ble redusert til 1 12/13 lispund i 1836, da et skogstykke ble skilt ut og gitt løpenummer 593b.
  • Bnr.19: Skogstykke oppsto i 1836 da dette skogstykket ble fraskilt Smed-Sønju, gitt løpenummer 593b og solgt til nabogården Nord-Sønju.
  • Bnr.20: Nord-Sønju var den det gamle gårdsbruket Nord-Sønju av Nordre Sønju, som fikk løpenummer 594 med landskyld 2 1/2 lispund.
  • Bnr.21: Biringvad var et småbruk som i 1802 ble skilt ur fra Vestre Sønju og gitt løpenummer 595 med skyld 3/4 lispund.
  • Bnr.22: Vestre Håre var den søndre og gjenværende delen av det gamle gårdsbruket Vestre Håre, med skyld 1 1/4 lispund, etter at den nordre delen ble solgt som underbruk til nabogården Vestre Sønju i 1789. Eiendommen fikk løpenummer 596. I 1803 ble eiendommen delt i to, og dette bruket fikk løpenummer 596a med skyld 5/8 lispund.
  • Bnr.23: Skogstykke som i 1850 ble skilt ut fra løpenummer 596b og gitt løpenummer 596b1 med skyld 2 ort 24 skilling.
  • Bnr.24: Skogstykke som i 1846 ble skilt ut fra løpenummer 596b og gitt løpenummer 596b2 med skyld 1 ort 12 skilling.
  • Bnr.25: Vestre Håre som i 1803 ble skilt ut fra løpenummer 596 som eget bruk med løpenummer 596b og skyld 5/8 lispund. Gjennom fradelingen av skog i 1846 og 1850 ble skylden redusert fra 4 ort 48 skilling til 1 ort 12 skilling, og den gjenværende delen fikk løpenummer 596b3.
  • Bnr.26: Håreplassen ble ved delingen av Håre i 1751 skilt ut som eget bruk med landskyld 1/8 lispund. Den fikk seinere løpenummer 597.
  • Bnr.27: Labråtan ble i 1789 skilt ut fra Vestre Håre som eget bruk med landskyld 1/4 lispund. Den fikk seinere løpenummer 598.
  • Bnr.28: Biringvad? var en plass under Nord-Sønju som alt på 1700-tallet ble skilt ut som eget bruk. Den fikk seinere løpenummer 599 med skyld 2 ort 9 skilling, men denne ble redusert til 1 ort 4 skilling etter at Didriksplassen i 1885 ble skilt ut som eget løpenummer 599b.
  • Bnr.29: Nedre Humlehagen var en eiendom som ble utskilt fra Vestre Håre i 1788 med skyld 1/8 lispund og seinere gitt løpenummer 600.
  • Bnr.30: Hesjebråtan var en eiendom som ble utskilt fra Fram-Sønju i 1804. Den fikk seinere løpenummer 601 med skyld 1 daler 19 skilling.
  • Bnr.31: Mastebråtan var en eiendom som i 1801 ble utskilt fra Adams-Sønju. Den fikk seinere løpenummer 602 med skyld 21 skilling.
  • Bnr.32: Didriksplassen ble skilt ut i fra bnr. 28 i 1885. Kjøpt av eieren av bnr. 5 i 1896 og er i dag en del av bnr. 5.
  • Bnr.33: Tyvesnaret og Hauganruta. Skogstykke nedenfor Svartbekk-bakkene som ble skilt ut ca. 1850. Eies i dag av eieren av bnr. 8.
  • Bnr.34: Kinnesløbet. Et elveløp skilt ut i 1893 fra Johannes Sønju til A/S Skotsev Cellulosefabrik. Skjøte fra A/S Skotselv Cellulosefabrik til Bingselvens Fællesflødning i 1923.
  • Bnr.35: Smedselvstykkene. Skogstykke som ble skilt ut i fra b.nr. 28 i 1899. I dag flere eierparter (inkl. eier av b.nr. 4?)
  • Bnr.36: Tverrelvstykket. Skogstykke skilt ut i fra bnr. 12 i 1899? I dag flere eierparter (inkl. eier av bnr. 4?)
  • Bnr.37: Torsteinåsen. Skogstykke rett opp for Benteplassen. Fraskilt bnr. 4 i 1899. Skjøte fra A/S Skotselv Cellulosefabrik til Ring Teigen i 1937.
  • Bnr.38: (Øvre Eiker, 180/38)|Kinnesmoen. Skogstykke ned mot elva ved Kinnes. Fraskilt bnr. 35 i 1903. Flere eier i dag (skilt i flere parter).
  • Bnr.39: Sand. Tomt i vegkrysset rett nord for Bingen kapell (på samme side av krysset som kapellet). Skilt ut fra bnr. 18 i 1903. Kjøpt av Einar Sønju i 1939.
  • Bnr.40: Fjøsløkka. Tomt som ble skilt ut i fra bnr.19 i 1905.
  • Bnr.41: Tangen og Setervollstykket. Skogeiendom som ble fraskilt bnr.30 i 1906. Eies av eier av bnr.20 i dag.
  • Bnr.42: Svartåsstykket. Fraskilt bnr. 10 i 1906. Eies av eier av b.nr. 18 i dag?
  • Bnr.43:Løvåsstykket. Skogeiendom som ble fraskilt bnr. 10 i 1906. Eies av eier av bnr.20 i dag.
  • Bnr.44:Håreknatttstykket. Skogeiendom som ble fraskilt bnr.10 i 1906. Eies av eier av bnr.10 i dag?
  • Bnr.45:Humlebråten. Fraskilt b.nr. 27 i 1906. Eies av eier av b.nr. 20 i dag?
  • Bnr.46:Fossløkken. Ubebygd løkke like ved Biringvad, som ble fraskilt bnr.7 i 1908. Eies i fellesskap av eierne av bnr.4 og bnr.20.
  • Bnr.47:Smed-Sønju skog. Fraskilt bnr.18 i 1908. Delt etter tvangsauksjon i 1934 - skjøte til Einar Sønju på den gjenværende delen.
  • Bnr.48:Nedre Haugstykket med Setervollene. Skogeiendom som ble fraskilt bnr.8 i 1921. Skjøte til Ragnhild Westby i 1937.
  • Bnr.49: Tajet. Boplass rett nord for vegkrysset nord for Bingen kapell. Tidligere husmannsplass, utkilt fra bnr.18 i 1921. Skjøte til Anton Braathen i 1933.
  • Bnr.50: Granøya. Fraskilt bnr.1 i 1926. Skjøte til Bingselvens Fellesflødnigsforening i 1927.
  • Bnr.51: Bingen kirkegård. Fraskilt bnr.18 i 1927.
  • Bnr.52: Solstad. Fraskilt bnr.25 i 1928. Skjøte til Olaf Granum i 1955. Senere kjøpt av Helge Nævra.
  • Bnr.53: Sørkvadsreiten. Skogstykke som ble fraskilt bnr.47 i 1934. Siden har det ligget under bnr.8.
  • Bnr.54: Tverrelvreiten. Skogstykke som ble fraskilt bnr.47 i 1934. Skjøte til Einar Sønju 1952.
  • Bnr.55: Sagtomten. Tomt som ble fraskilt bnr.8 i 1935, men har alltid hatt samme eier som dette bnr.
  • Bnr.56: Kastbråten. Skogstykke som ble fraskilt bnr.20 i 1937. Samme eier som bnr.18 i dag.
  • Bnr.57: Høiby. Fraskilt bnr.10 i 1943, men sammenføyd med bnr.35 året etter.
  • Bnr.58: Bingen Telefonsentral. Eiendom som ble fraskilt bnr.18 i 1947.
  • Bnr.59: Tomt langs veien mellom Bingen kapell og Nybrua.
  • Bnr.60: ??
  • Bnr.61: Skogteig ved Tverrelva.
  • Bnr.62: Lita tomt ved Sønjuskolen.
  • Bnr.63: Skogteig. Del av b.nr. 20 (Nord-Sønju).
  • Bnr.64: Del av b.nr. 30/68 (Hesjabråten).
  • Bnr.65: Jordteig (Haugløkka). Del av b.nr. 31 (Mastebråten).
  • Bnr.66: Del av b.nr. 8/13 (Sønjuhaugen).
  • Bnr.67: Hus og skogteig nordvest for b.nr. 31 (Mastebråten).
  • Bnr.68: Del av b.nr. 30/64 (Hesjabråten).
  • Bnr.69: Samme eier som b.nr. 29 (Humlehagen) og del av samme eiendom.
  • Bnr.70: Teig ved vegkrysset der vegen mot Biringvad tar av.
  • Bnr.71: Tomt rett ved siden av b.nr. 39.
  • Bnr.72: Hyttetomt? Del av skogteig sørøst for Sagberga.
  • Bnr.73: Parsell inntil vegen og Bingen kapell i sør.
  • Bnr.74: Tomt innenfor Biringvad.
  • Bnr.75: Liten teig skilt ut fra b.nr. 43 (skogteig under Nord-Sønju).
  • Bnr.76: Parsell inntil Bingen kirkegård (mot øst).
  • Bnr.77: Parsell ved Torvaldsetra.
  • Bnr.78: Tomt rett ved siden av b.nr. 52. Karl og Hilda Haare bodde her.

Referanser

  1. Rygh, Norske Gaardsnavne, bind 5. s.285 - se Dokumentasjonsprosjektet
  2. Buskerud Rundt – Stedsnavn fra A til Å (Audun Knappen, Forlaget Tom & Tom, 2006
  3. Ole Georg Moseng: Eikers Historie bind 2, s.323.
  4. Diplomatarium Norvegicum, bind VI s. 407/408.
  5. Notater fra Jan Fredrik Lysaker Engedahl. Referanser til primærkildene settes inn seinere.
  6. Ifølge 1664-matrikkelen var han 63 år på det tidspunktet
  7. Ifølge notater fra tingbøkene i Ruuds samling pantsatte Siffuer Watnebryn sin morsarv på to lispund i Sønju til broren Peder for 40 riksdaler (datert 26/11-1655, tinglyst 5/2-1656). Noen år seinere (datert 3/7-1661, tinglyst 14/1-1662) kjøpte han 5 lispund i Nordre Sønju og 1/4 lispund i Amonrud av Lauridtz Siffueersen på Follum (Ringerike), Gunder Toriersen på Saugum (Ringerike) og Olle Lauridtzens barn. I 1668 betalte Peder 76 riksdaler til broren Kjeld Andersen, som bodde i Flesberg, for arven etter begge foreldrene (datert 24/9-1668 og tinglyst 30/11-1668).
  8. Matrikkel 1661: Sønnie, Peder paaboer schylder - 3 fringer blandkorn, som hans Moder Ragnild Sønnie och hand sielff følger med bøxell. Under gaarden en øde plads, kaldes øde-Sønnie, schylder - 1 fring korn och - 3 kalffschind, der aff følger Peder sielff - 1 fring korn med bøxell, Hauffs Presteboell 1 1/2 kalfschind. Her under 1 ringe saug, schauff til nogen smaae bielcher, och saugtømmer til saugen aff Furrer och Grann. Noch bruges der under Nordre Sønnie Hauffes, schylder til bemte Peder Sønnie och hans Moder, 1/2 fring Korn med bøxell.
  9. I tingboka (4/7-1664) opplyses det at Peder Sønju på vegne av hustruen, Ragnhild Hellesdatter er i prosess med Lauridtz Hellesen Rachestad om arven etter Ragnhild og Lauridtz'foreldre, Hellef Lauridtzen Rachestad og Helge Audensdatter.
  10. Han nevnes som 24 år gammel i 1664-matrikkelen. Ifølge kirkeboka var han 60 år da han ble begravd 29/1-1693
  11. Han nevnes som 17 år gammel i 1664-matrikkelen. Han ser ikke ut til å være begravd på Eiker
  12. Ifølge kirkeboka ble Ole Pedersøn Haare begravd 27/11-1698, 50 år gammel
  13. Ruuds notater fra tingboka 7/4-1676, da Peder Sønju møtte i retten på vegne av datteren, som var stevnet for manglende betaling av avgift for plassen Grefsrud
  14. Peder Sønie en ringe beche saug paa sin grdtz eye, huor til jntet tømmer kand bechommes aff Stoerelffuen, ey heller kand om sommeren nogen boer fra førres, er och ringe fald til, er taxeret aarligen at giffue j schatt 10 rdr., och efftersom dend dette aar ehr opbygt, och ey brugt meere end høstflommen, da er der aff oppeborit 5 rdr.
  15. Peder Synugs, en Ringe beeche Saug kaldet Synug Saug, och bruges aff hand selff, Kand aarligen paa scherris Naar ellers Flomb ehr, och forraad paa Thømmer i det allerhøyste 1 1/2 000 Bord och undertiden langt mindere, saa som ichun 1700. Aff Stor Elffuen kand ingen tømmer bekommis, Mens huis her paa scheris huges udj hans egen thillhørige Odel schauff, Nemblig Synugs schauff, huilche brug ehr och falder heell besuerlig, saa dj bord hand i eth aar paa scherer, kand iche der fra bekommis eller føris, før end i eth andet Aar, Ingen aff Kongens eller Cronens schauffuer her till brugis, belangende Odels bundens schauff, da findis den vell meget at vere udj hugen, dog iche saa, for en tid Lang dermed kand den Ringe brug ved ligholde
  16. I 1680-mantallet finner vi Peder Synnie Ammonrud nevnt her (også benevnt som bare Peder Synnie). I tillegg nevnes nevnes gårdsnavnene Øde Synnie (Håre?) og Synnie Hoff (Sønjuhaugen??). Matrikkelen er altså ikke helt oppdatert, ettersom Peder Synnie var død senest i oktober 1676!
  17. Ruuds notater fra tingboka 10/2-1674 og 17/10-1676. Dette er dokumenter som bør studeres nærmere.
  18. Matrikkel 1680: Synnie med underliggende Øde Synnie och Synnie Hoff, schylder til Peder Synnies arfuinger som der paa boende er tunge - 1 schippd 2 1/2 lispd., til Prestebolet Kalfschind 3.
  19. Finnes dette skiftet? Hver av de fire brødrene eide 3 3/4 lispund, til sammen 15 lispund - det betyr at det mangler 7 1/2 lispund og 3 kalvskinn sammenliknet med den skylden som oppgis i 1680. Var dette solgt? Fantes det flere søsken?
  20. Ruuds notater fra tingboka 21/2-1687
  21. Dette må vel være den Hans Hansen Riber som var vertshusholder på Bragernes og som nevnes i Tord Pedersens "Drammen - en norsk østlandsbys utviklingshistorie, del II s.43, i forbindelse med et drap som ble begått i losjihuset hans i 1662
  22. Ruuds notater: Pantebrev 26/8-1787, tinglyst 15/9-1687
  23. Det var i samsvar med utviklingen ellers på Eiker de siste tiårene av 1600-tallet, da mange embetsmenn og handelsmenn valgte å selge jord-og skogeiendommer, slik at de store godssamlingene gikk i oppløsning og det ble på nytt en overgang til bondeselveie.
  24. Anders nevnes som 24 år gammel i 1664-matrikkelen. Ifølge kirkeboka var han 60 år da han ble begravd 29/1-1693
  25. Anders nevnes som 24 år gammel i 1664-matrikkelen. Ifølge kirkeboka var han 60 år da han ble begravd 29/1-1693
  26. Ifølge kirkeboka ble Ole Pedersøn Haare begravd 27/11-1698, 50 år gammel.
  27. Øde-Sønju hadde ifølge matrikkelen i 1661 en skyld på 5 lispund og 3 kalvskinn. Kalvskinn nevnes seinere som en del av landskylda på Håre, men ikke på de andre delene av Sønju
  28. Øde-Sønju hadde ifølge matrikkelen i 1661 en skyld på 5 lispund og 3 kalvskinn. Kalvskinn nevnes seinere som en del av landskylda på Håre, men ikke på de andre delene av Sønju.
  29. Nevnes i skiftet etter faren i 1701. Ifølge kirkeboka ble Hans Olsen Synie begravet som fattiglem 3/5-1772, 100 år gammel! Alderen må vel tas med minst en klype salt. Men enten han var eldre eller yngre enn broren Peder kan han i hvert fall ha blitt minst 90 år.
  30. Ole Andersen Sønju, skifte 22.08.1740, der kontrakten fra 1723 er inntatt.
  31. III-1, fol.6aa: Deelingscontract imellem Anders Andersen, Anders Thorgersen, Niels Nielsen og Kittil Helgesen hvorved enhvers Eiendoms Strækninger er bestemt. Dat. 24/6-1803, thl 29/6-1803
  32. 1838: 2 33/40 lpd, LN 594, ny skyld: 3 rd 2 ort 7 sk (har kjøpt til 13/40 lpd???)
  33. III-1, fol.66a: Guldbrand Rasmussens Skiøde til Hans Didrichsen på 2 1/2 lpT den nordre og østre part af nordre Søniue 340 rd. Dat 19.10.1765, thl 4.11.1765 + Tom Anders: Gulbrand Rasmussen som bodde på plassen Leerskallen under Refsal, solgte 1765 en halvdel av garden Sønju på Eger for 340 rd.. Dette var den nordre og østre part av Nordre Sønju.
  34. 1802:Hans Didrichsen efter Skiøde af 19d Octobr 1765 for 340rd - skyld 2 1/2 lpd (2rd, 21s) Utsæd 3 td, 1 hest, 3 kuer, 2 sauer, fornødent skoug og intet videre
  35. III-1, fol.66b: Hans Didrichsens skjøde til søn Anders Hansen på 2 1/2 lpT i gården No 54 Sønju og Løsøre for 450 rd. Dat,29.8.1811, thl 7.9.1811 + III-1, fol.70b: Skjøde fra Anders Hansen Sønju til Jens Hansen Slottet på 2 1/2 lpT eller 1 Daler 3 o 16 s for 500 Spd og med livøre. Dat 14.2.1829, thl 13.5.1829
  36. I 1838 var landskylden halvert - Jens må ha solgt en del av gården - V-12, pag.67: Skyldsætningsforretning thl 16 Dec 1836 1838: 1 12/13 lpd, LN 593 - jens Hansen - ny skyld: 1rd 1 ort 16s


Eiker Leksikons logo.jpeg Sønju (Øvre Eiker) inngår i prosjektet Eiker Leksikon og er lagt ut under lisensen cc-by-sa. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen.
Flere artikler finnes i denne alfabetiske oversikten. Ønsker du å bidra til delprosjektet? Kontakt Bent Ek på hans diskusjonsside!