Svensk

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
På «Svenska kyrkans läsrum» i Margaretakyrkan i Oslo tilbyr man svensk lesestoff. Fotografi fra 2010.

Svensk er et av de nordiske (nordgermanske) språkene. Det utgjør sammen med dansk en østnordisk gruppe, mens norsk, færøysk og islandsk utgjør en vestnordisk gruppe. Svensk er nasjonalspråk i Sverige, og er morsmål for et klart flertall av befolkninga der. I Finland er svensk morsmål for omkring 300 000 personer, og snakkes som andrespråk av langt flere. Det har der status som offisielt minoritetsspråk.

Svensk og norsk er gjensidig forståelige, men hvor enkelt det er å forstå språkene er avhengig av dialekter og den enkeltes eksponering. I grenseområder mot Sverige har mange gjennom en årrekke hatt tilgang til svensk fjernsyn, mens det i Sverige har vært langt mindre interesse for norsk fjernsyn. Dette har ført til at det nok er slik at gjennomsnittsnordmannen har noe lettere for å forstå svensk enn det er for «medel-Svensson» å forstå norsk.

Moderne svensk legges til perioden etter omkring 1900. Før dette hadde språket gått gjennom flere utviklingsstadier:

  • Urnordisk (fellesnordisk) til omkring 800
  • Runesvensk fra omkring 800 til omkring 1225
  • Eldre eller klassisk fornsvensk fra omkring 1225 til omkring 1375
  • Yngre fornsvensk fra omkring 1375 til 1526
  • Eldre nysvensk fra 1526 til 1732
  • Yngre nysvensk fra 1732 til omkring 1900

Det er altså i vikingtida, på 800-tallet at svensk trer fram som et eget språk atskilt fra det felles urnordiske språket. Navnet er knytta til en av stammene i språkområdet, svearne. En del av utviklinga i språket er parallell med dansk. Diftongforenkling kom noe før 1100, som er senere enn i dansk. Noen dialekter har bevart diftongene, spesielt i øst og nord, samt i gotlandsk. Sistnevnte dialekt har såpass markante særtrekk at man også kan snakke om det som et eget språk.

De eldste bevarte skriftene ut over runeinnskrifter er fra etter 1225, hvilket derfor settes som skille mellom runesvensk og klassisk fornsvensk. I denne perioden kom en rekke endringer i språket, som i stor grad er i tråd med endringene i dansk. Et særtrekk ved det svenske språket er at vokalene a og o blir beholdt utafor rotstavelsen, som i kasta og visor. S-genitiv kom inn i den klassiske fornsvensken, og endingsvokal i dativ falt delvis bort. Man tok også inn en rekke lånord, blant annet fra frisisk, kirkelatin og fransk. Mot slutten av den fornsvenske perioden kommer også nedertyske lånord. Dialektforskjeller er svært tydelige i eldre skrevet svensk. Den østgøtske dialekta fikk som regjeringsspråk en ledende stilling, mens språket i Vadstena kloster i Västergötland også var av betydning.

Den nysvenske perioden begynner ved reformasjonen. Stockholm fikk da en større betydning, og dialekten i Uppland ble grunnlaget for det nysvenske skriftspråket. Denne dialekten ble brukt i bibeloversettelsene fra 1526 og 1541. Det kom også inn sterkere påvirkning fra høytysk og fransk. Den yngre nysvenske perioden starter i 1732, da Olof von Dalin begynte å gi ut tidsskriftet Then swänska Argus. Språkrensingsarbeid hadde da pågått en tid, men kom nå i gang i mer organiserte former. I likhet med dansk og norsk har også svensk gjennom 1800- og 1900-tallet tatt inn mange lånord, ikke minst fra engelsk. Disse har i større grad enn i nabospråkene alt fra starten blitt tilpassa svensk språkdrakt.

Det er seks hovedgrupper av svenske dialekter: sørsvensk, götamål, sveamål, norrlandsk, østsvensk (finlandssvensk) og gotlandsk. De to sistnevnte er såpass distinkte i tale at de kunne vært regna som egne språk, men skriftlig forholder de seg til svensk normering. Gotlandsk har også en separat utvikling, ettersom det går tilbake til såkalt forngutnisk. De sørsvenske dialektene har opphav i dansk språk.

Kilder

  • Svensk i Store norske leksikon