Totalhistorie

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Første del av Sandnes´ artikkel fra 1981.

Totalhistorie er betegnelsen på en historiefaglig forskningsnorm som siden 1980-åra har hatt en sterk posisjon innen norsk lokalhistorisk forskning. Begrepet 'totalhistorie' er blitt tilskrevet de franske historikerne Lucien Febvre og Marc Bloch, som regnes som grunnleggerne av den såkalte Annales-skolen.[1] I norsk sammenheng ble den totalhistoriske normen introdusert av professor Jørn Sandnes i 1981, men på dette tidspunktet hadde den allerede en viss posisjon særlig innenfor agrarhistoriske og demografihistoriske miljøer, som begge hadde forbindelser med fransk historieforskning.

Ambisjonen om totalhistorie ble formulert slik av Sandnes i et foredrag i 1997: «[G]od lokalhistorie, i betydningen allmenn region-, bygde- og byhistorie, bør være totalhistorie, dvs. gi en samlet framstilling av alle sider ved lokalsamfunnet og menneskene der i fortida: økonomi og produksjon, arbeid, samarbeid, familieliv, konflikter, sykdom, plager, pasjoner, tanker, ideer, religion, forhold til naturen osv.»[2] Kjernen i denne formuleringen er selvsagt påstanden om at lokalhistorien bør gi en samlet framstilling av alle sider ved lokalsamfunnets fortid, hvis den skal kunne karakteriseres som god lokalhistorie. Her ligger to viktige kriterier som til sammen definerer ambisjonen om totalhistorie: For det første, og mest grunnleggende, et krav om at lokalhistorien skal være fullstendig, det vil si at den skal stille sammen så mange realhistoriske emner som mulig (helst «alle») om fortiden til et lokalsamfunn. For det andre et krav om at framstillingen skal være samlet, det vil si at et holistisk perspektiv på samfunnet bør ligge til grunn for arbeidet: En bør få fram at «alt heng i hop», som Sandnes sier med henvisning til Halvdan Koht. Ofte har dette kravet blitt tolket som en ambisjon om å framstille lokalsamfunnets historie i form av en syntese, i betydningen en teoretisk ordnet helhet.


Totalhistorien introduseres: Jørn Sandnes

Jørn Sandnes ga den første bredere presentasjonen av begrepet 'totalhistorie' i norsk lokalhistorisk sammenheng. I en artikkel i tidsskriftet Heimen i 1981 sammenlignet Sandnes norsk agrarhistorisk og lokalhistorisk forskning med de faglige tilnærmingene til den franske Annales-skolen.[3] Sandnes fant både likheter og forskjeller. Likhetene lå først og fremst i valget av studieobjekt, argumenterte Sandnes. Både de norske agrar- og lokalhistorikerne og de franske annalistene satte fokus på økonomisk og sosial historie innenfor en regional og lokal kontekst. Begge forskningstradisjonene var dessuten orientert mot «bred samfunnshistorie» fra et nedenfra-perspektiv framfor politisk historie fra et sentralmakts-perspektiv. Videre så Sandnes klare likhetstrekk når det gjaldt kildebegrep og metode; så vel norske lokalhistorikere som franske annalister opererte med et vidt og inkluderende kildebegrep. Begge forskningsgreinene la også vekt på komparative studier og regressiv eller retrospektiv metode. Men forskjellene var også tydelige. Sandnes framhevde to. Det ene var at den norske tradisjonen manglet en mentalitetshistorisk dimensjon, altså en interesse for kollektive og ofte lite reflekterte, nærmeste automatiske forestillinger, holdninger, ideer og tradisjoner. Det andre punktet var at norsk agrar- og lokalhistorie ikke hadde den samme totalhistoriske målsetningen som sine franske kolleger. Den siste mangelen var delvis en konsekvens av den første: Fraværet av en mentalitetshistorisk dimensjon gjorde at norsk lokalhistorie ikke oppfylte en vesentlig side ved fullstendighetskriteriet. Men like viktig var det at den norske tradisjonen manglet en syntetiserende ambisjon, en ambisjon om teoretisk ordnede helhetsframstillinger.

Totalhistoriens gjennombrudd

Totalhistorien og norsk lokalhistorisk tradisjon – sammenfallende ambisjoner

Lorens Berg, fotografi fra Kodal bygdeleksikon: "allsidig" innhold var viktig allerede i den første veiledningen i lokalhistorisk forskning.
Den totalhistoriske ambisjonen fikk raskt aksept innenfor norsk lokalhistorisk forskning. Det var flere grunner til dette. En viktig årsak var at normen – på tross av Jørn Sandnes’ påstand om det motsatte – syntes å samsvare godt med grunnleggende ambisjoner innen norsk lokalhistorisk forskning.[4] Et krav om «alsidig indhold» ble lagt til grunn for by- og bygdebokskrivinga allerede i den første veiledning i lokalhistorisk forskning som Lorens Berg utarbeidet i 1914. Seinere ble kravet forsterket: «Bygdesoga skal gjeva kunnskap om framvoksteren i bygda på alle område,» skrev for eksempel Lars Reinton i en autoritativ veiledning fra 1943 om hvordan bygdebøker skulle skrives.[5] Det mest elementære totalhistoriske kriteriet – kravet om at «alle sider ved menneskenes liv og virkelighet i fortida» skal behandles vitenskapelig – ble følgelig tidlig nedfelt som en fundamental norm. Men også den andre og mer teoretiske ambisjonen, det vi kan kalle syntese-ambisjonen, hadde egentlig en sterk stilling i norsk lokalhistorie allerede før annen verdenskrigen. Og etter krigen ble den ytterligere forsterket som en følge av at det by- og bygdehistoriske arbeidet i økende grad ble profesjonalisert. I en analyse fra 1949 drøftet og sammenfattet Andreas Holmsen konsekvensene av profesjonaliseringen: «Når nå en historiker av fag skal skrive ei bygdebok, vil han gjerne nytte det høvet den lokale avgrensinga gir til å bruke alt kildemateriale av betydning til å gi et bilde av hele den historiske framvoksteren i bygda. Målet blir på den ene sida å skildre alle forhold og tilganger i den historiske virkeligheten, på den andre sida å få fram samspillet mellom de ulike utviklingsfaktorene og sammenhengen i hele utviklinga.»[6] Selv om Holmsen ikke bruker ordet «syntese» i denne forbindelse, virker det rimelig å betrakte den siste del av utsagnet som en ambisjon om syntese, og det er vanskelig å se for seg hvordan «samspillet mellom de ulike utviklingsfaktorene» eller «sammenhengen i hele utviklinga» kan framstilles uten en bakenforliggende teoretisk refleksjon.


Den sosialhistoriske vendingen

Ved siden av at ambisjonen om totalhistorie fant gjenklang i den norske lokalhistoriske tradisjonen, ble gjennomslaget for normen også hjulpet fram av nye trender innen historiefaget generelt. Viktigst i denne sammenheng var den sosialhistoriske retningen, som vokste fram på begynnelsen av 1970-tallet. Retningen utviklet særlig to viktige miljøer i Norge, det ene ved Universitetet i Trondheim knyttet til professor Edvard Bull, det andre ved Universitetet i Oslo med professor Sivert Langholm som den sentrale aktøren.[7] Sosialhistorien viste mange likhetstrekk med Annales-skolens program, og delvis sprang den også direkte fram av arbeidene til de ledende representantene for andre og tredje generasjons Annales-historikere, Fernand Braudel og Emmanuel Le Roy Ladurie. Det var også tydelige likhetstrekk mellom den nye sosialhistorien og den lokalhistoriske tradisjonen, som hadde utviklet seg fra Andreas Holmsen og Lars Reinton: Selv om perspektivene varierte, var begge opptatt av å studere samfunnet nedenfra. Begge hadde også en samfunnshistorisk orientering, det vil si at de var rettet mot å studere fortidas kollektiver og strukturer mer enn individer og hendelser. Og endelig la begge vekt på store fortellinger, altså narrative framstillinger som forsøkte å favne samfunnet som en helhet, en totalitet.[8]


Negative forutsetninger: Historiefagets fragmentering

Gjennomslaget til den totalhistoriske ambisjonen hadde også en slags negativ forutsetning i den økende fragmenteringen av historiefaget som skjedde på 1960- og 1970-tallet. Historiefaget ble delt opp i en rekke bindestreksdisipliner eller deldisipliner.[9] Mange fryktet at fagets enhet ville gå tapt. Overspesialiseringen ble parodiert av den amerikanske historikeren Herbert G. Gutman, som harselerte over hvordan den nye sosialhistorien kunne tenkes å studere en «irsk-født katolsk kvinnelig tekstilarbeider og fagforeningsaktivist i Fall River, Massachusetts, som var involvert i den opprørske (disorderly) 1875-streiken.»[10] Ifølge Gutman kunne sosialhistorien finne på å splitte opp studiet av denne kvinnen i ni spesialiteter: «Hun hadde flyttet til Fall River, noe som ville gjort mobilitetshistorie ut av henne. Hun var irsk, som gir en mulighet for immigrasjonshistorie. Hun var kvinne, spesialiteten gir seg selv! Personen var gift, et tilfelle for familiehistorien. Hun arbeidet i en tekstilfabrikk, her kommer bedriftshistorien inn. Religionshistorien tar seg av det faktum at hun var katolsk, arbeiderbevegelsens historie (Labour History) av hennes fagforeningsengasjement og "massebevegelseshistorien" (Collective Behaviour History) av deltakelsen i gateoppløp. Og siden Fall River var en by – vel, så har vi til slutt byhistorie.»[11]

Opplevelsen av at historiefaget ble fragmentert, skapte hos mange et behov for å bekrefte eller rekonstruere enheten og sammenhengen mellom de ulike bindestreksdisiplinene. Ambisjonen om "totalhistorie" framsto som en god og konstruktiv norm i denne forbindelse. Og i norsk sammenheng ble lokalhistorien oppfattet som det viktigste eller i alle fall det største felt for denne typen integrerende og totaliserende historieskrivning: «(…)hovedarenaen for slike totalhistoriske forsøk er lokalhistorien,» skrev for eksempel professor Jan Eivind Myhre i en artikkel om utviklingen av norsk historieforskning fra 1970-1995.[12]


Lokalsamfunnet – en historisk totalitet?

Enda en viktig forutsetning for at den totalhistoriske rettesnoren fikk så rask, sterk og bred aksept i norsk lokalhistorie, var at den korresponderte med et framherskende syn på lokalsamfunnet. Dette synet ble klart formulert av professor Ståle Dyrvik i et foredrag i 1980. Dyrvik argumenterte for at et geografisk avgrenset område måtte oppfylle visse bestemte kjennetegn for å kunne kalles et lokalsamfunn. For det første måtte det være hyppigere kontakt mellom menneskene innenfor enn på tvers av områdegrensene. For det andre måtte innbyggerne kjenne hverandre og ha mangesidig kontakt med hverandre. Et tredje kriterium var at innbyggerne hadde felles normer for sosial atferd og utøvde sosial kontroll over hverandre. Et fjerde krav var at området hadde felles ressursgrunnlag, produksjonsliv og materiell kultur. Et femte var felles religiøse, rettslige og politiske institusjoner. Og et sjette og siste var at det fantes et opplevd fellesskap mellom innbyggerne.[13] Lokalsamfunnet var med andre ord en helhet. Følgelig virket det rimelig at også lokalsamfunnshistorien burde bygge på en totaliserende norm. Eller formulert på en annen måte: Normen om at god lokalhistorie burde være totalhistorie, korresponderte med et lokalsamfunnsbegrep som la vekt på at lokalsamfunnet er en totalitet.


Kritikken av den totalhistoriske ambisjon: Ingar Kaldal

Forside på Kaldals bok fra 2002.
Innenfor det lokalhistoriske kunnskapsfeltet i Norge nyter den totalhistoriske ambisjonen fortsatt bred anerkjennelse som forskningsnorm. Siden midten av 1990-åra har imidlertid ambisjonen blitt gjenstand for kritikk. En sentral kritiker er professor Ingar Kaldal ved NTNU i Trondheim. Kaldal fremmet første gang sin kritikk i en artikkel i forbindelse med 75-årsjubileet til Landslaget for lokalhistorie. Han utdypet og utdvidet kritikken i boka Frå sosialhistorie til nyare kulturhistorie. Nedenfor har vi prøvd å integrere disse to kildene, for bedre å få fram Kaldals hovedpoenger.[14]

Kaldal angrep begge de to kriteriene som til sammen utgjør den totalhistoriske forskningsnormen, altså kravet om «alle sider» ved lokalsamfunnets fortid skal med i en lokalhistorie, og kravet om at framstillingen skal være «samlet», altså gi en integrert, helhetlig og syntetiserende framstilling av lokalsamfunnets historie. Det første kriteriet smaker av hybris – av faglig overmot – syntes Kaldal å mene, det er rett og slett uoppnåelig, og dessuten underslår det at all forskning og formidling forutsetter at vi gjør et utvalg. En region-, by- eller bygdehistorisk framstilling «vil alltid være prega av eit utval av det historikaren finn viktig nok til å ha med i eit "totalbilde". "Totalhistoriene" er aldri totale og oppfatningane om kva som bør med i eit "totalbilde", er i historisk endring.»[15] Kaldals kritikk på dette punktet virker innlysende riktig, nærmest selvfølgelig, men mer interessant er hans angrep på det andre kriteriet, kriteriet om sammenheng og helhet:

Sitat No handlar ambisjonen om totalhistorie aldri, velvillig tolka, om at alt som har skjedd, må vere med, men om perspektiv, at eit perspektiv på samfunnet som eit heile må til for å forstå delane. Alt ein skriv historie om, bør sjåast "i sine samfunnsmessige samanhengar". Men dei samanhengane treng for det første ikkje bestå av ein totalitet. For det andre er det i så fall sjeldan fruktbart å la den "totaliteten", viss det er snakk om perspektiv, bli avgrensa til lokalsamfunnet.[16] Sitat

Som vi ser, bestrider Ingar Kaldal legitimiteten til det holistiske perspektivet på lokalsamfunnet, som er den teoretiske kjernen i den totalhistoriske ambisjonen. Det viktigste argumentet for dette perspektivet – at man best forstår det objektet man undersøker hvis man ser det som del av en helhet – har vært at samfunnet selv er en totalitet. Den totalhistoriske ambisjonen er altså dypest sett båret oppe av et bestemt samfunnssyn, som betrakter samfunnet – eller mer spesifikt «lokalsamfunnet» – som en aggregert enhet av sosiale relasjoner og institusjoner innenfor et nærmere avgrenset geografisk område. Når vi viser til «lokalsamfunnet» som objekt for lokalhistoriske undersøkelser, så tar vi det for gitt både at dette samfunnet eksisterer – og at det eksisterer som en totalitet, en ordnet helhet. Og ikke bare er denne enheten helhetlig og ordnet, argumenterer Kaldal, ikke sjelden framstår den i tillegg som reduserbar til «eitt eller noen få bestemmande prinsipp, som utgjer samfunnet sin essens. Da blir samfunnsbegrepet ikkje berre totaliserande, men også essensialistisk».[17] Med essensialistisk mener Kaldal forestillingen om at «lokalsamfunnet» har et individuelt vesen, en identitet, en kjerne av egenskaper eller karaktertrekk, som skiller det fra andre samfunn. Totalitet, orden, sammenheng, identitet er imidlertid ikke bare nøytrale, deskriptive samfunnstrekk, som vi leter etter når vi studerer et konkret samfunn. Dette er normative begreper. Mål på det gode samfunn. Følgelig er et totaliserende og essensialiserende samfunnsbegrep også korrumpert i den forstand at det er verdiladet.[18]

Summa summarum: Ambisjonen om totalhistorie bygger på et totaliserende, essensialistisk og normativt samfunnsbegrep, som det er viktig å dekonstruere og avvise. Det betyr ikke at det ikke finnes samfunn eller samfunnsmessige sammenhenger, men at det er galt å forutsette at disse sammenhengene er totaliteter. Det betyr heller ikke at det i og for seg er galt å anvende et totaliserende perspektiv, men det blir galt å avgrense dette perspektivet til et bestemt territorium:

Sitat Problematiseringa av totaliserande samfunns- og kulturbegrep handlar om å rette søkelyset mot indre mangfald og fleirtydigheiter, men også mot flytande og opne ytre grenser. Som den palestinsk-amerikanske litteraturteoretikaren Edward Said (1935-) har hevda, er alle kulturar involverte i andre kulturar, ingen er åleine eller reine, alle er hybride, heterogene og differensierte, og ikkje-monolittiske.[19] Sitat

Litteratur

  • Berg, Lorens: Arbeidsveiledning i lokalhistoriske undersøkelser, Olaf Norlis forlag, Kristiania 1914.
  • Bull, Edvard: Innledning til bygdehistorisk studium, Vestlandske Historielags Fællesforening, u.å.
  • Burke, Peter: «The Annales in Global Context», i International Review of Social History, vol. 35, 1990. Gjengitt etter Clark, Stuart (ed.): The Annales School. Critical Assessments, bind I, London 1999.
  • Clark, Stuart (ed.): The Annales School. Critical Assessments, bind I-IV, London 1999.
  • Dyrvik, Ståle: «Lokalsamfunnet i historieforskninga», i Søkelys på lokalhistoria, Norsk lokalhistorisk institutt 1981.
  • Fladby, Rolf: «Bygdehistorien og den lokalhistoriske forskning 1920-1970», i Lokal historie i forskning og kulturarbeid gjennom 200 år. Landslaget for bygde- og byhistorie 50 år, Universitetsforlaget 1970.
  • Holmsen, Andreas: «Bygdebøker», i Heimen, bind VIII, 1949-1951.
  • Holmsen, Andreas: «Kombinasjon av ny og gammel bygdebokmodell», i Heimen, bind XV, 1971.
  • Kaldal, Ingar: «Fram for lokalhistorie, som historisk refleksjon», i I arbeid for lokalhistorie og kulturvern, Landslaget for lokalhistorie 1995.
  • Kaldal, Ingar: Frå sosialhistorie til nyare kulturhistorie, Det norske samlaget 2002.
  • Kaldal, Ingar: «Ei historisk meir reflekterande lokalhistorie», i Sprauten, Knut (red.): Sted, tilhørighet og historisk forskning. Lokalhistoriens form og funksjon i det 21. århundre, Norsk lokalhistorisk institutt 2008.
  • Langholm, Sivert: «Periferi og sentrum i historieforskningen. Noen problemstillinger foran 1970-årene», i Historisk Tidsskrift, nr. 49, 1970.
  • Le Goff, Jacques og Pierre Nora: Att skriva historia. Nya infallvinklar och objekt, Bokförlaget Pan/Norstedts 1978.
  • Lokal historie i forskning og kulturarbeid gjennom 200 år. Landslaget for bygde- og byhistorie 50 år, Universitetsforlaget 1970.
  • Myhre, Jan Eivind: «Tilnærminger til byhistorien. På leting etter de urbane variabler», i Historisk Tidsskrift, nr. 66, Universitetsforlaget 1987.
  • Myhre, Jan Eivind: «I historien hus er det mange rom. Noen hovedtrekk i norsk historieforskning 1970-1995», i Historisk Tidsskrift, nr. 1/2 1996.
  • Odén, Birgitta: «Annales-skolan och det svenska forskarsamhället», i Le Goff, Jacques og Pierre Nora: Att skriva historia. Nya infallvinklar och objekt, Bokförlaget Pan/Norstedts 1978.
  • Reinton, Lars: «Om utarbeiding av bygdebøker», i Heimen, bind VI 1941-45.
  • Reinton, Lars: «Den lokalhistoriske rørsla og den moderne bygdehistorie 1900-1920», i Lokal historie i forskning og kulturarbeid gjennom 200 år. Landslaget for bygde- og byhistorie 50 år, Universitetsforlaget 1970.
  • Sandnes, Jørn: «Totalhistorie og mentalitetshistorie. Litt om fransk Annales-skole og norsk agrarhistorisk–lokalhistorisk tradisjon», i Heimen , bind XVIII, 1979-81.
  • Sandnes, Jørn: «Vi og verden. Noen refleksjoner fra en norsk synsvinkel om lokal- og regionalhistorie i enkelte andre europeiske land», i Braut, Else (red.): Blikk på lokalhistorie. Norsk lokalhistorie etter 1970, Norsk lokalhistorisk institutt Oslo 1997.


Referanser

  1. Odén 1978: s. 14f. Både Odén og Sandnes tilskriver Annales-skolen den totalhistoriske ambisjonen. Samtidig kan det være på sin plass å nevne at både Annales-historikerne selv og historiografien om Annales-historikerne er tilbakeholdne med å bruke termen «totalhistorie». Når det gjelder den totalhistoriske normens plass innenfor Annales-skolens program og utviklingen av dette, se også Burke 1990 og Clark 1999.
  2. Sandnes 1997: s. 24.Jfr. Sandnes 1981 for en mer utdypende begrunnelse av totalhistorien som lokalhistorisk ambisjon.
  3. Sandnes 1981: s. 561-569.
  4. Reinton 1970: s. 40-52, Fladby 1970.
  5. Reinton 1941-45: s. 349.
  6. Holmsen 1949-51: s. 147, jfr. Holmsen 1971.
  7. Kaldal 2002: s. 13-17.
  8. Kaldal 2002: s. 8f., s. 10-13.
  9. Myhre 1996: s. 29ff.
  10. Gjengitt etter Myhre 1987: s. 180.
  11. Myhre 1987: s. 181.
  12. Myhre 1996: s. 32.
  13. Dyrvik 1981: s. 10.
  14. Kaldal 1995 og 2003, jfr. Kaldal 2008.
  15. Kaldal 1995: s. 128.
  16. Kaldal 1995: Ibid.
  17. Kaldal 2002: s. 63.
  18. Kaldal 2002: Ibid.
  19. Kaldal 2002: s. 66.