Westad Armaturfabrik

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Westad Armaturfabrik ble offisielt startet i 1895 av ingeniør Daniel Westad som siden 1882 hadde vært bestyrer ved Embretsfos Fabrikker. Initiativet til bedriften ble tatt allerede i 1893 da han kjøpte en av gårdene ved Sønstebybekken i Modum kommune. Der bygde han fabrikkbygninger og innredet et lite metallstøperi med smelteovner, smie, modellsnekkeri og et godt utrustet verksted. For å skaffe drivkraft til fabrikken ble en liten turbin på ti hestekrefter anlagt ved bekken. Bedriftens formål var å produsere «armatur», med andre ord ventiler som brukes til å kontrollere og regulere strømning i rørledninger. Fabrikken var blitt anlagt med tanke på å forsyne treforedlingsindustrien med spesialprodukter. Senere har både skipsbyggingsindustrien og plattform/oljeindustrien vært blant bedriftens største kunder.

Fra sin tid i treforedlingsbransjen hadde Westad sett behovet for smådeler og armatur til dampmaskiner, kokekjeler og annet maskineri. Disse måtte den gang bestilles fra utlandet, noe som gjerne betydde forsinkelser og produksjonsstopp. Da Westad startet sin armaturfabrikk var dette den første fabrikken av sitt slag i landet. Den fikk raskt et godt renommé. Samtidig var seilskip i ferd med å bli utkonkurrert av dampskip, slik at det var et stort marked også i skipsbyggingsindustrien.

Det var ingen problemer med å få avsatt produktene. Bedriften satset på egenutvikling av produkter og løste en rekke patenter. I følge tradisjonen skal han nattestid ha kommet til sine modellsnekre med ideer som øyeblikkelig måtte utprøves. Westad hadde suksess med flere av sine oppfinnelser og vant også gullmedaljer ved utstillinger flere steder. En av disse var en selvlukkende vannstandskran som automatisk stengte dampen om trykket falt på grunn av lekkasje. En hurtiglukkende dampventil ble også populær.

Allerede mens han var bestyrer ved Embretsfos syslet Westad med utikling av nye konstruksjoner. Blant annet patenterte han en pappmaskin som ble laget på Myrens verksted og installert blant annet på Haugfoss Træsliberi. Da armaturfabrikken startet i 1895 hadde han laget en priskatalog med 129 forskjellige selvutviklede artikler. I tillegg hadde han utviklet et syrefast metall, spesielt beregnet på cellulosefabrikker.

Konkurs

Til tross for økende avsetning var allikevel ikke omsetningen i 1900 på mer enn et tredel av hva Westad hadde kalkulert med fire år tidligere. Gjelden nærmet seg en halv million kroner, og han ble nødt til å åpne akkordforhandlinger og i oktober ble hans bo tatt under behandling av skifteretten. Fabrikkdriften ble opprettholdt, men i innskrenket målestokk for boets regning fram mot jul i 1901. Firmaet var da konkurs, etter bare vel fem års drift.

Konkursen var en følge av en rekke forhold. Konkurransen fra Drammens Armaturfabrikk var en viktig del av årsaken. Firmaene konkurrerte i det samme markedet og om de samme arbeiderne. Westad betalte arbeiderne dårligere og mistet derfor arbeidere til konkurrenten som dermed fikk gratis ekspertise på kjøpet og slapp langvarig opplæring. Medvirkede årsak var også Westads høye privatforbruk. Det skulle også ha vært store mangler ved firmaets bokføring, slik at firmaets bokførte kapital var alt for høy. Bostyret forsøkte uten hell å få solgt eiendommene. Disse ble derfor overtatt av den største kreditoren, en overrettssakfører fra Drammen. Et drøyt halvår etter ble fabrikkene overdratt til fru Johanna Grønvold Westad, Daniel Westads kone, for 100 000 kroner. Seks dager senere ble det inngått kontrakt mellom fru Westad og skipskaptein Hans Stenbuch Lange. Armaturfabrikken var da utskilt fra den øvre virksomheten ved bruket. Firmaet ble et aksjeselskap og navnet ble Westad Armatur Fabrik Limited og skulle bestyres av Westad og Lange i fellesskap.

Westad Armatur Fabrik Limited

Westad hadde klare planer for ekspansjon, og håpet på å få vakt norske skipsrederes interesse til aksjetegning i bedriften. Allerede i 1903 måtte Westad fratre som disponent. Det ble hevdet at dette skyltes hans privatøkonomiske forhold. Hans Lange flyttet til Modum og overtok som leder av selskapet og dannet i løpet av året et nytt selskap. I løpet av knappe to år med kaptein Lange ved roret ble økonomien til armaturfabrikken brakt i balanse. Westad ble slått konkurs.

Westad Armaturfabrik Ltd.

Under en ekstraordinær generalforsamling i det nye selskapet Westad Armaturfabrik Ltd. ble det besluttet å øke aksjekapitalen fra 20 000 til 67 000 kroner. Det ble samtidig valgt en direksjon på tre medlemmer og kaptein Lange overtok oppgaven som disponent. Driftsbestyreren, som hadde blitt ansatt som ingeniør i 1897, fortsatte i sin stilling. Også kontorsjefen (kapteinens fetter), fortsatte i sin stilling og disse dannet bedriftens tekniske ledelse. Bedriften skulle nå drives videre uten Daniel Westads tekniske begavelse og innsikt.

Allerede i 1904 gikk bedriften med et lite overskudd og med sterk ekspansjon i både innen treforedling og skipsbygging gjorde at omsetningen stadig økte. Damparmatur var en viktig produktgruppe. Her hadde bedriften stor omsetning av ventiler og vannstandskraner som var konstruert av Daniel Westad. En del spesialprodukter beregnet på treforedlingsindustrien var også blant Daniel Westads konstruksjoner og noen av disse produktene ble solgt til etter andre verdenskrig. Katalogene over bedriftens produkter som kom ut med ujevne mellomrom, inneholdt i stor grad det samme produkttilbudet som Daniel Westad hadde utarbeidet ved starten i 1894 - 1895.

De mest kurante varene hadde bedriften på lager, og for å kunne betjene faste kunder hadde de flere kommisjonslagre rundt om i landet. Fabrikken hadde en viss innenlands konkurranse mot trelastindustrien, men til skipsindustrien var bedriften eneleverandør her i landet. Akers mek. Verksted var en av fabrikkens viktigste kunder.

I 1908 fikk fabrikken eneretten til norsk salg og fremstilling av en slangekupling fremstilt av det tyske firmaet Magirus. Med utgangspunkt i denne utviklet bedriften brannrekvisita og lanserte også en brannhydrant. Lange fikk patentert både hydranten, kupling og ventil som sin personlige eiendom. delene til brannhydranten ble laget ved Westad og deretter sendt til AS. Mjølner for støping og sammenbygging. Rundt 1914 - 1915 utgjorde brannrekvisitaproduktene omlag 12 prosent av fabrikkens produksjon og de tilhørte et godt og sikkert marked i lang tid framover. I 1932 forsøkte Norsk Brandvern Forening å få lovfestet slangekuplingen fra Westad som den eneste gyldige.

Fagforeninger

Kjernen i arbeidet ved armaturfabrikken var de mange dyktige fagarbeiderne ved bedriften. Daniel Westad startet i sin tid med å ansette fagarbeidere fra mekaniske verksteder i Kristiania og bedriften lærte også opp sine egne fagarbeidere. Arbeidet som ble utført hadde et strengt krav til nøyaktighet, og gode fagkunnskaper var avgjørende om kvaliteten på produktet holdt mål. Selv om store deler av produksjonen var maskinell, var den allikevel håndverkspreget og stilte strenge krav til fagarbeidernes dyktighet. Dette var også forhold som ga arbeiderne stor mulighet for kontroll og innflytelse over sin egen arbeidssituasjon.

Samtidig som at Lange overtok bedriften, organiserte de fleste arbeiderne seg Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund. De fikk også med seg verkstedarbeidere fra papirfabrikkene og startet i 1903 en egen forening. Dette ble sterkt mislikt av kaptein Lange (som ble kalt «Skipper'n» av arbeiderne).

I 1904 forlangte Lange at det skulle arbeides tre dager i romjula. Den siste dagen kom flere av arbeiderne for sent og porten til verkstedet ble stengt. De som kom for sent ble bedt om å møte opp hos Lange om ettermiddagen 2. januar for å få nærmere beskjed. Det luktet oppsigelser. For resten av arbeidsstokken holdt Lange et lite foredrag. Fagforeningen holdt derfor et møte hvor de la opp flere strategier avhengig av Langes reaksjoner. Til møtet etter nyttår møtte en komité valgt av fagforeningen i stedet for de arbeiderne som hadde kommet for sent. Lange holdt da en tordentale om fagforeningstyranni, sosialisme og venstrepolitikk og uttalte at han ikke ville ha noe med komiteen eller fagforeningen å gjøre. Dagen etterpå møtte samtlige arbeidere opp på jobb. Nok en gang holdt Lange en straffeprediken og avsluttet med å trekke fram oppsigelsesspøkelset før han forsvant. Det ble med truslene.

Forholdet mellom fagforeningen og Lange var spent og i blant var det mindre uoverenstemmelser som ble løst på en fordragelig måte. Noe mer tilspisset ble det mars 1909. Da gikk arbeiderne ut i en streik som varte i over fire måneder. Bakgrunnen var et krav om å få utbetalt lønn hver uke. Lange klaget saken til departementet og fikk medhold i 14 dagers lønning. I juli ble arbeiderne pålagt av forbundet å gå tilbake til arbeidet, men ikke alle fulgte oppfordringen. dette bidro at forholdene ved Westad to år etter ble sett på som spente og «der synes ennu at herske en del uklarhet blandt medlemmer». Konflikten mellom Lange og arbeiderne roet seg og «kampene» i årene framover foregikk for det meste på et annet plan.

Kaptein Lange flyttet tilbake til Kristiania og besøkte fabrikken bare en gang i blant. Da meldte han alltid sin ankomst på forhånd for å bli rodd over Bergsjø fra Geithus. Samtidig som at Lange kom der med sin sigar, var alle mann på tå hev og jobbet som best de kunne. Det kunne av og til oppstå komiske situasjoner og siden «Skipper'n» var uten teknisk bakgrunn var det velkjent at han var lett å lure.

Heller ikke driftsbestyreren blandet seg utidig inn i hvordan arbeidsoppgavene ble løst. Hans oppgave var å fordele arbeidet, og han så derfor ikke behovet for å vise seg fabrikken daglig. Det blir fortalt at han ringte ned om morgenen for å høre om det «var noe» (innkomne ordrer). Var svaret negativt ble han hjemme og dyrket sin hobby (som var vinlegging).

Vareomsetningen i 1907 var nesten 190 000, noe som ga en fortjeneste på om lag 30 000. Tre år senere hadde omsetningen sunket til 130 000 kroner og overskuddet ble kun 4000 kroner. Etter hvert tok bedriften opp diverse lån og de hadde i 1915 en gjeld på nærmere 140 000 kroner. Bedriften klaget over konkurranse fra utlandet og forsøkte i første omgang å skjære ned på kostnadene ved å redusere arbeidsstokken fra 50 til 45 mann. Samtidige forsøkte man å redusere antallet produkttyper ved fabrikken. Manometeravdelingen, som i flere år hadde gått med tap, ble forsøkt effektivisert. Etter et par år gikk avdelingen igjen med underskudd og i 1918 ble den lagt ned og utstyret ble solgt.

Første verdenskrig

Første verdenskrig hadde skapt en stor etterspørsel etter bedriftens produkter og ordrene strømmet inn. Arbeidslønningene økte etter krigen til mer enn det doble samtidig som også fortjenesten økte (riktignok samtidig med en generell prisøkning). Toppen ble nådd under etterkrigsboomen i 1920. Bedriften hadde da store leveranser til Raufoss Patronfabrikk og hadde samme året en omsetning på 650 000 kroner og en fortjeneste på 18 500. Aksjonærene fikk 35 prosent i utbytte. I 1918 ble aksjekapitalen økt til 400 000 for så å bli ble senket året etter til 300 000. I stedet valgte styret å nedbetale all gjeld slik at selskapet var gjeldfritt i 1919. I 1920 ble aksjekapitalen senket ytterligere til 250 000 kroner. For Westad Armaturfabrikk tok de gylne årene slutt i 1921 - 1922.

Mellomkrigstida

Mellomkrigstiden ble en vanskelig tid for bedriften og i perioden fra 1922 til 1935 var det få lyspunkter. Særlig etterspørselen etter vanlig armatur var elendig, og dette utgjorde normalt 75 prosent av bedriftens omsetning. Et av lyspunktene var i 1928 - 1929 da det var stor omsetning til hvalfangsflåten som opplevde en gullalder i 1920-årene. I 1932 var gjelden nesten dobbelt så stor som i 1916, og året etter var situasjonen så alvorlig at de ble tvunget til å rydde opp i de finansielle forhold. Gjelden var tyngende og byrden gjorde det umulig å foreta nødvendige moderniseringer og bedriften levde praktisk talt fra hånd til munn. I 1933 klarte bedriften å få nedskrevet lånet i Drammens Privatbanker fra nesten 134 000 til 40 000 kroner mot en kontant innbetaling av beløpet. Til innløsningen fikk fabrikken innvilget et lån i Bergens Privatbank på 40 000 kroner mot Langes personlige garanti. Dette var kun en midlertidig løsning, og banken forlangte en utvidelse av aksjekapitalen.

Skifte i ledelsen

Generalforsamlingen vedtok i 1935 å øke aksjekapitalen med 50 000 kroner. Dette ble løst ved at ingeniør Ragnar Z. Lundquist skjøt inn 25 000 kroner, og resten av aksjonærene fordelte resten mellom seg. Fra 1. januar 1936 overtok Lundqvist ledelsen av fabrikken samtidig som kaptein Lange «gikk fra borde» etter tredve år i ledelsen.

1935 ble et vendepunkt for bedriftens historie. Markedet var i ferd med å snu og økonomien bedret seg. Medgangen gjorde at bedriften kunne modernisere og i 1937 ble det innkjøpt nytt maskineri. Året etter ble det utarbeidet en plan for en større ombygning og en kontoravdeling. Etterspørselen økte til nesten en halv million kroner i 1940.

Våpenproduksjon

Fabrikken fortsatte produksjonen gjennom krigsåra, og hadde også en liten «tilleggsproduksjon» som få innen bedriften visste om. Blant de vanlige delene som ble produsert, dukket det også opp deler til geværer som var tiltenkt hjemmestyrkene. Produksjonen av våpendelene var spredd til flere bedrifter, slik at ingen uvedkommende personer skulle forstå at dette var deler til våpen.

Westad Industrier AS

Bedriften går i 2010 under navnet Westad Industrier AS, og er et datterselskap av Valco Group. Fokuset er nå mot den maritime næringen og i 1970-årene fikk bedriften en ledende posisjon som leverandør av spjeldventiler til det norske olje- og gassmarkedet i Nordsjøen. Westad har opprettholdt produksjonen i Norge, men markedet har etter hvert flyttet til Østen. Fokus på kvalitet, ytelse og evne til å tilpasse seg endringene har sikret bedriften en ledende posisjon i markedet.

Westad Industri ble i januar 2010 rammet av krisen i verftsindustrien i Korea og måtte derfor permittere 21 personer. Det var problemene til det koreanske kjempeverftet SLS som var hovedårsaken. De hadde inne en ordre verdt 25 millioner kroner, men på grunn av store økonomiske problemer måtte de kansellere ordren. [1]

Kilder

  • Eli Moen (1993) Modum - Ei bygd, tre elver – Modum kommune, Modum. ISBN 82-992991-0-1.

Referanser

Koordinater: 59.919° N 9.975° Ø