Eivind Berggrav: Forskjell mellom sideversjoner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
(Tilleggsopplysning)
(Påbegynt bearbeiding)
Linje 1: Linje 1:
<onlyinclude>'''[[Eivind Berggrav]]''' (født '''Eivind Josef Jensen''' [[25. oktober]] [[1884]], død [[1959]]) var [[biskop]] i [[Den norske kirke]]. Under [[andre verdenskrig]] var han en av lederne for kirkens motstand mot [[nazisme]]n.</onlyinclude>
<onlyinclude>'''[[Eivind Berggrav|Eivind Josef Bergrav]]''' (født i Stavanger [[25. oktober]] [[1884]], død i Oslo [[1959]]) var teolog og skolemann. Han var [[biskop]] i [[Hålogaland bispedømme|Hålogaland]] og i Oslo. Under [[andre verdenskrig]] var han en av lederne for kirkens motstand mot [[nazisme]]n. Særlig i sin tid som lærer var han sterkt språkpolitisk og lokalhistorisk engasjert.</onlyinclude>


Berggrav ble født i [[Stavanger]]. I [[1909]] ble han redaktør i ''[[Kirke og kultur]]''. I 1916 var han med blant stifterne av den samnorskorienterte språkpolitiske organisasjonen [[Østlandsk Reisning]]. Han var en periode sogneprest i [[Hurdal]], der han i [[1920]] ble første formann i [[Romerike Historielag]]. Etter perioden som sogneprest virket han i årene [[1925]]&ndash;[[1928]] som fengselsprest ved [[Botsfengselet]] i [[Oslo]]. I [[1929]] ble han utnevnt til [[Hålogaland bispedømme|biskop av Hålogaland]], et embete han hadde til [[1937]]. Selv om han var den yngste i bispekollegiet ble han raskt en lederskikkelse. I 1937 ble han [[Oslo bispedømme|biskop av Oslo]]. Han tilhørte den liberale fløyen i kirken, og ble utsatt for kritikk for konservative kirkeledere som [[Ole Hallesby]].  
Berggrav ble født i [[Stavanger]], sønn av senere biskop Otto Jensen (1856–1918) og Marena Christine Pedersen (1846–1924). Eivind forandret sitt familienavn fra Jensen til Berggrav-Jensen 1907 og til Berggrav i 1917.
 
Familien flyttet til Asak i nåværende Halden kommune i 1889, da Otto Jensen ble sogneprest der.
 
I 1909 inngikk Eivind Berggrav ekteskap med Kathrine Seip (23.3.1883–7.4.1949). Hun var datter av sogneprest Jens Laurits Arup Seip (1852–1913) og Marie Fredrikke Aubert (1853–1931).
 
I [[1909]] ble Eivind redaktør i ''[[Kirke og kultur]]''. I 1916 var han med blant stifterne av den samnorskorienterte språkpolitiske organisasjonen [[Østlandsk reisning]]. Han var en periode sogneprest i [[Hurdal]], der han i [[1920]] ble første formann i [[Romerike Historielag]]. Etter perioden som sogneprest virket han i årene [[1925]]&ndash;[[1928]] som fengselsprest ved [[Botsfengselet]] i [[Oslo]]. I [[1929]] ble han utnevnt til [[Hålogaland bispedømme|biskop av Hålogaland]], et embete han hadde til [[1937]]. Selv om han var den yngste i bispekollegiet ble han raskt en lederskikkelse. I 1937 ble han [[Oslo bispedømme|biskop av Oslo]]. Han tilhørte den liberale fløyen i kirken, og ble utsatt for kritikk for konservative kirkeledere som [[Ole Hallesby]].  


Høsten [[1939]] drev Berggrav fredsarbeid, og møtte blant andre Göring og Storbritannias utenriksminister Halifax. Etter krigsutbruddet deltok han i opprettelsen av [[Administrasjonsrådet]]. Han oppfordret til å avslutte krigshandlingene, og holdt taler om dette på radioen og ropte gjennom megafon i [[Krokskogen]]. Dette førte til at mange fikk inntrykk av at han hadde en uklar holdning til okkupasjonsmakten. Frem til [[17. juni]] [[1940]] deltok han i riksrådsforhandlingene. Berggrav ble kritisert innad i kirken for å være for forsiktig overfor tyskerne. Vendepunktet i forhold til dette kom etter nyordningen av [[25. september]] 1940. I oktober samlet han [[Kristent samråd for den norske kirke]] for å skape en felles front innen kirken.
Høsten [[1939]] drev Berggrav fredsarbeid, og møtte blant andre Göring og Storbritannias utenriksminister Halifax. Etter krigsutbruddet deltok han i opprettelsen av [[Administrasjonsrådet]]. Han oppfordret til å avslutte krigshandlingene, og holdt taler om dette på radioen og ropte gjennom megafon i [[Krokskogen]]. Dette førte til at mange fikk inntrykk av at han hadde en uklar holdning til okkupasjonsmakten. Frem til [[17. juni]] [[1940]] deltok han i riksrådsforhandlingene. Berggrav ble kritisert innad i kirken for å være for forsiktig overfor tyskerne. Vendepunktet i forhold til dette kom etter nyordningen av [[25. september]] 1940. I oktober samlet han [[Kristent samråd for den norske kirke]] for å skape en felles front innen kirken.

Sideversjonen fra 17. apr. 2011 kl. 07:41

Eivind Josef Bergrav (født i Stavanger 25. oktober 1884, død i Oslo 1959) var teolog og skolemann. Han var biskop i Hålogaland og i Oslo. Under andre verdenskrig var han en av lederne for kirkens motstand mot nazismen. Særlig i sin tid som lærer var han sterkt språkpolitisk og lokalhistorisk engasjert.

Berggrav ble født i Stavanger, sønn av senere biskop Otto Jensen (1856–1918) og Marena Christine Pedersen (1846–1924). Eivind forandret sitt familienavn fra Jensen til Berggrav-Jensen 1907 og til Berggrav i 1917.

Familien flyttet til Asak i nåværende Halden kommune i 1889, da Otto Jensen ble sogneprest der.

I 1909 inngikk Eivind Berggrav ekteskap med Kathrine Seip (23.3.1883–7.4.1949). Hun var datter av sogneprest Jens Laurits Arup Seip (1852–1913) og Marie Fredrikke Aubert (1853–1931).

I 1909 ble Eivind redaktør i Kirke og kultur. I 1916 var han med blant stifterne av den samnorskorienterte språkpolitiske organisasjonen Østlandsk reisning. Han var en periode sogneprest i Hurdal, der han i 1920 ble første formann i Romerike Historielag. Etter perioden som sogneprest virket han i årene 19251928 som fengselsprest ved Botsfengselet i Oslo. I 1929 ble han utnevnt til biskop av Hålogaland, et embete han hadde til 1937. Selv om han var den yngste i bispekollegiet ble han raskt en lederskikkelse. I 1937 ble han biskop av Oslo. Han tilhørte den liberale fløyen i kirken, og ble utsatt for kritikk for konservative kirkeledere som Ole Hallesby.

Høsten 1939 drev Berggrav fredsarbeid, og møtte blant andre Göring og Storbritannias utenriksminister Halifax. Etter krigsutbruddet deltok han i opprettelsen av Administrasjonsrådet. Han oppfordret til å avslutte krigshandlingene, og holdt taler om dette på radioen og ropte gjennom megafon i Krokskogen. Dette førte til at mange fikk inntrykk av at han hadde en uklar holdning til okkupasjonsmakten. Frem til 17. juni 1940 deltok han i riksrådsforhandlingene. Berggrav ble kritisert innad i kirken for å være for forsiktig overfor tyskerne. Vendepunktet i forhold til dette kom etter nyordningen av 25. september 1940. I oktober samlet han Kristent samråd for den norske kirke for å skape en felles front innen kirken.

I foredrag han holdt vinteren 1941 tok Berggrav til orde for at den lutherske læren om de to regimenter, det verdslige og det åndelige, kunne tolkes dithen at aktiv motstand mot en undertrykkende stat var moralsk høyverdig. I januar begynte den første store konfrontasjonen mellom kirken og NS-myndighetene etter opplesning av et hyrdebrev. I februar 1942 kom en ytterligere tilspissing, og den 24. februar la biskopene ned sine statlige embeter. Berggrav ble avsatt to dager senere, og Quisling rettet i et brev til prestene harde angrep mot ham. Berggrav hadde gjennom Kristent samråd arbeidet sammen med Hallesby i Indremisjonen og Ludvig Hope i Kinamisjonsforbundet, og de tre ble sentral i opprettelsen av Den midlertidige kirkeledelse.

Biskopene forklarte seg i skriftet Kirkens Grunn, der Berggrav var hovedforfatteren. Dette ble lest opp i de fleste kirker i landet første påskedag, den 5. april 1942. Dette førte til at Berggrav ble arrestert to dager senere. Etter et opphold i Bredtvet fengsel ble han satt i husarrest i sin hytte i Asker. Der oppholdt han seg inntil noen få uker før krigens slutt, da han etter en dramatisk flukt holdt til i en dekkleilighet i Oslo. Gjenneom de tre årene i husarrest klarte han til tross for at han ble overvåket å holde kontakten med Den midlertidige kirkeledelse og etterhvert Den hemmelige kirkeledelse.

I 1945 skrev Berggrav Folkedommen over NS, der han tok til orde for at alle medlemmer av NS burde straffes. Han var dog på prinsipielt grunnlag motstander av dødsstraff. Han fortsatte som biskop av Oslo til 1951.

Litteratur