Eivind Berggrav: Forskjell mellom sideversjoner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring
Linje 21: Linje 21:
[[Kategori:Biskoper av Oslo]]
[[Kategori:Biskoper av Oslo]]
[[Kategori:Motstandsfolk]]
[[Kategori:Motstandsfolk]]
[[Kategori:Personer fra Stavanger]]
[[Kategori:Fødsler i 1884]]
[[Kategori:Fødsler i 1884]]
[[Kategori:Dødsfall i 1959]]
[[Kategori:Dødsfall i 1959]]

Sideversjonen fra 12. apr. 2008 kl. 19:19

Eivind Berggrav (født Eivind Josef Jensen 25. oktober 1884, død 1959) var biskop i Den norske kirke. Under andre verdenskrig var han en av lederne for kirkens motstand mot nazismen.

Berggrav ble født i Stavanger. I 1909 ble han redaktør i Kirke og kultur. Etter en periode som sogneprest virket han som fengselsprest ved Botsfengselet i Oslo i årene 19251928. I 1929 ble han utnevnt til biskop av Hålogaland, et embete han hadde til 1937. Selv om han var den yngste i bispekollegiet ble han raskt en lederskikkelse. I 1937 ble han biskop av Oslo. Han tilhørte den liberale fløyen i kirken, og ble utsatt for kritikk for konservative kirkeledere som Ole Hallesby.

Høsten 1939 drev Berggrav fredarbeid, og møtte blant andre Göring og Storbritannias utenriksminister Halifax. Etter krigsutbruddet deltok han i opprettelsen av Administrasjonsrådet. Han oppfordret til å avslutte krigshandlingene, og holdt taler om dette på radioen og ropte gjennom megafon i Krokskogen. Dette førte til at mange fikk inntrykk av at han hadde en uklar holdning til okkupasjonsmakten. Frem til 17. juni 1940 deltok han i riksrådsforhandlingene. Berggrav ble kritisert innad i kirken for å være for forsiktig overfor tyskerne. Vendepunktet i forhold til dette kom etter nyordningen av 25. september 1940. I oktober samlet han Kristent samråd for den norske kirke for å skape en felles front innen kirken.

I foredrag han holdt vinteren 1941 tok Berggrav til orde for at den lutherske læren om de to regimenter, det verdslige og det åndelige, kunne tolkes dithen at aktiv motstand mot en undertrykkende stat var moralsk høyverdig. I januar begynte den første store konfrontasjonen mellom kirken og NS-myndighetene etter opplesning av et hyrdebrev. I februar 1942 kom en ytterligere tilspissing, og den 24. februar la biskopene ned sine statlige embeter. Berggrav ble avsatt to dager senere, og Quisling rettet i et brev til prestene harde angrep mot ham. Berggrav hadde gjennom Kristent samråd arbeidet sammen med Hallesby i Indre misjonen og Ludvig Hope i Kinamisjonsforbundet, og de tre ble sentral i opprettelsen av Den midlertidige kirkeledelse.

Biskopene forklarte seg i skriftet Kirkens Grunn, der Berggrav var hovedforfatteren. Dette ble lest opp i de fleste kirker i landet første påskedag, den 5. april 1942. Dette førte til at Berggrav ble arrestert to dager senere. Etter et opphold i Bredtvet fengsel ble han satt i husarrest i sin hytte i Asker. Der oppholdt han seg inntil noen få uker før krigens slutt, da han etter en dramatisk flukt holdt til i en dekkleilighet i Oslo. Gjenneom de tre årene i husarrest klarte han til tross for at han ble overvåket å holde kontakten med Den midlertidige kirkeledelse og etterhvert Den hemmelige kirkeledelse.

I 1945 skrev Berggrav Folkedommen over NS, der han tok til orde for at alle medlemmer av NS burde straffes. Han var dog på prinsipielt grunnlag motstander av dødsstraff. Han fortsatte som biskop av Oslo til 1951.

Litteratur