 Johan Falkberget i arbeidspositur. Foto: Rasmus Berg (1932) Johan Petter Falkberget (født 30. september 1879 i Rugldalen ved Røros, død 5. april 1967 samme sted) var forfatter og journalist. Han kom fra en bergverksslekt og hadde selv jobba i gruvene som ung mann, noe som gjenspeiles i hans forfatterskap. Han var også en periode politisk aktiv på venstresida.
Han vokste opp med en far som jobba ved Røros Kobberverk, på det lille bruket Falkberget i Rugldalen. Det var morfaren John O. Jamt som hadde rydda bruket ved Ruglsjøen, omkring halvannen mil fra Røros. Faren flytta til Røros fra Østerdalen – han var født i Tolga prestegjeld – og ble gift med Gunhild Jamt. Han var både gårdbruker og bergmann, og var også interessert i litteratur og sosiale spørsmål. Dette var interesser han overførte til sin sønn.
Det fortelles at navnet Falkberget tok han som ung mann fra en fjellknaus ved Ratvolden som var forma som et fuglehode. Les mer …
Flyktningene fra Ungarn som kom til Norge på 1950-tallet, har en helt spesiell historie. Den sovjetiske invasjonen i Ungarn og den massive undertrykkingen førte til at tusenvis flyktet fra landet. Minst 180 000 flyktet over grensen til Østerrike fram til våren 1958, de fleste i november og desember 1956. Presset på Østerrike var enormt, og det vokste opp mange store flyktningeleirer. Til slutt måtte Østerrike stenge grensene, og flyktningemassen vendte mot Jugoslavia. Totalt flyktet omlag 200 000 ungarere fra fedrelandet som følge av den sovjetiske invasjonen. Ungarerne som kom til Norge, var arbeidsdyktige personer med kvalifikasjoner det norske arbeidsmarkedet trengte. Det norske uttaksstyret valgte bevisst faglærte ungarere. Mange kvinner hadde bakgrunn i tekstilindustri, mens mennene var jern- og metallarbeidere eller mekanikere. Les mer …
Innvandring til Oslo på 1970-tallet er en kompleks historie. Oslo har alltid vært et sted som har tiltrukket seg mennesker fra alle kanter av landet. Her er mulighetene for arbeid og utdanning store, så det har vært naturlig å dra inn til hovedstaden for kortere eller lengre perioder. Mange innflyttere ble værende i byen, og begrepet «Oslo-folk» omfatter minst like mange mennesker med røtter andre steder i landet som det omfatter folk som er født og oppvokst i Oslo. Mot slutten av 1960-åra startet det vi kan kalle « den nye innvandringen» til Oslo. Den kan kalles ny først og fremst fordi denne innvandringen omfattet folk fra andre land enn tidligere. I Norge ble ord som fremmedarbeidere, arbeidsinnvandrere og gjestearbeidere ble brukt om de som kom til landet på 1970-tallet. Med «den nye innvandringen» kom utlendinger fra ikke-vestlige land som kom til Oslo først og fremst for å arbeide. I Oslo var behovet for arbeidskraft stort på slutten av 60-tallet og utover i 70-åra. Det var åpne grenser, og det bød seg mange muligheter for de som var villige til å jobbe. Det var ingen organisert rekruttering av utenlandsk arbeidskraft til Norge, men de fleste europeiske land opplevde en økt innvandring på denne tiden. Les mer …
 Nydalens Compagnie omkring 1878. Arbeiderne har stilt seg opp foran veveriet. Nydalens Compagnie ble opprettet på initiativ av Adam Severin Hiorth og Oluf Nicolai Roll i 1845 som et bomullsspinneri under navnet Nydalens Bomuldsspinderi. Firmaet var i drift fra 1847. Det første interessentskapet besto ellers av fogd Ole Gjerdrum og grosserer Hans Gulbranson.
Garnet ble snart etterspurt, og i 1856 ble bedriften utvidet med et nytt spinneri. I 1858 ble Peter Petersen (1821–1896) først disponent og fra 1867 direktør som han var fram til sin død. I 1864 ble driften utvidet nok en gang, denne gang med et veveri, arkitekt Peter Høier Holtermann. Firmaet ble aksjeselskap fra 1867 under navnet Nydalens Compagnie. Driften ble ytterligere utvidet, og i tillegg til spinneriet og veveriet omfattet bedriften renseri, farveri, blekeri og trykkeri. Parallelt med denne prosessen økte også antall ansatte, og i 1909 var Nydalens Compagnie Norges nest største arbeidsplass, med over 1000 ansatte. Les mer …
 Schanches gartneri i Kakkelovnskroken, Veitvet gård i bakgrunnen. Cirka 1960. er et strøk i Bydel Grorud i Oslo. Det omfatter bebyggelsen nord og nordvest for T-banen og motorveien ved Rødtvet T-banestasjon, øst for Årvollåsen. Navnet har strøket etter Rødtvet gård, gårdsnummer 90/1. Første ledd har uviss opprinnelse, mens -tvet kommer av norrønt þveit, som betyr «lite jordstykke». Gården er kjent fra middelalderen, og i et brev fra 1425 som er omtalt i Akershusregisteret, lå gården under klosteret på Hovedøya. Rødtvet var en av de helt få gårdene som var i drift på 1400-tallet, etter Svartedauden hadde lagt store deler av Groruddalen øde. Etter reformasjonen ble gården krongods, og i 1663 ble den solgt til biskop Henning Stockfleth. Våningshuset som står i dag er bygget av Anders Sørli i empirestil i 1825. Gårdene Bredtvet, Rødtvet og Øvre og Nedre Kalbakken har i følge Kari Rognstad en lang felles historie. De to første ligger på nedsiden av Trondheimsveien, mens de to siste ligger på oversiden. Øvre Kalbakken ble utskilt fra Rødtvet 1780 og har gårdsnummeret felles - nummer 90. Bruksnummeret til Øvre Kalbakken ble da 2. På Rødtvet har det vært drevet mange slags småindustri, både i tilknytning til gården og ellers. Fra 1835 lå det teglverk her, dessuten har det vært steinindustri, kakkelovnfabrikk og pottemakeri i området (jamfør gatenavnet Kakkelovnskroken). Fra 1960-årene bygget Selvaag og andre boligblokker på Rødtvet, både virkelig høye blokker (12 etasjer) og lavblokkbebyggelse. Les mer … | 
