Forside:Kulturminner

Fra lokalhistoriewiki.no
Gå til: navigasjon, søk
Om forsiden
Alta helleristninger.jpg
Kulturminneforsiden presenterer artikler om kulturminner fra hele landet. Lov om kulturminner definerer et kulturminne som «alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til». Alder er ikke avgjørende, både steinalderens helleristninger og industrianlegg fra 1900-tallet er kulturminner. Størrelsen betyr heller ikke noe, der teller alt fra Nidarosdomen til et fingerbøll med.

Kulturminner fra før reformasjonen, som kalles fornminner, er automatisk freda. Det samme gjelder stående bygninger fra før 1650. I tillegg kan Riksantikvaren der det er ønskelig frede nyere kulturminner. Rundt 6000 bygninger og gjenstander er fredet i henhold til kulturminneloven.

Mange av kulturminnene definerer vi som en del av vår nasjonale arv, og en del av dem er med på å definere vår nasjonale egenart. Men kulturminnene forteller oss vel så mye om hvorfor et lokalsamfunn har blitt som det er. De er vitner fra andre tider, som venter på å fortelle oss sine historier.


Eksterne ressurser
Kategorier for Kulturminner
ingen underkategorier
ingen underkategorier
ingen underkategorier
ingen underkategorier
ingen underkategorier
ingen underkategorier
ingen underkategorier
ingen underkategorier
ingen underkategorier
ingen underkategorier
ingen underkategorier
Mest lest
Smakebiter fra artikler
Garden Straumsheim i 2015. I bakgrunnen ser vi litt av tettstaden Straumgjerde.
Straumsheim er ein gard ved tettstaden Straumgjerde i Sykkylven. Per 2015 har garden fire hovudbruk og fleire plassar. Det er ikkje noko byggjefelt knytt til garden, men nokre få hustomter er skilt ut og utbygde med private bustadhus. På Straumsheim er det også eit industrifelt. Noko sjøgrunn vart utskilt og fylt ut kring 1970. Her har det vore både møbelproduksjon, glasmeisterverksemd, bilverkstad, transportverksemd og produksjon av utstyr for marin næring. Bygdavegen gjekk tidlegare gjennom Straumsheim-tunet. Tidlig i 1970-åra vart vegen lagt om, og han går no rett i overkant av industriområdet. Rett overfor garden ligg det over 1000 meter høge Straumshornet som stengjer noko for morgonsola. Midtsommars slepp solskinet ned til garden ved ½ 8-tida. Garden har eit sentralt lægje, og tuna ligg frå 100 til 200 meter frå hovudvegen.   Les mer…


Kulturminner
MCMLVII

[[Uttrykksfeil: Ugjenkjennelig ord «kulturminner». århundre |◄]] | [[Uttrykksfeil: Ugjenkjennelig ord «kulturminner». århundre ]] | ◄ [[Uttrykksfeil: Ugjenkjennelig ord «kulturminner». århundre]] ► | [[Uttrykksfeil: Ugjenkjennelig ord «kulturminner». århundre]] | [[Uttrykksfeil: Ugjenkjennelig ord «kulturminner». århundre|►]]

[[Uttrykksfeil: Ugjenkjennelig ord «kulturminner»-årene|◄]] | [[Uttrykksfeil: Ugjenkjennelig ord «kulturminner»-årene]] | [[Uttrykksfeil: Ugjenkjennelig ord «kulturminner»-årene]] | ◄ [[Uttrykksfeil: Ugjenkjennelig ord «kulturminner»-årene]] ► | [[Uttrykksfeil: Ugjenkjennelig ord «kulturminner»-årene]] | [[Uttrykksfeil: Ugjenkjennelig ord «kulturminner»-årene]] | [[Uttrykksfeil: Ugjenkjennelig ord «kulturminner»-årene|►]]

[[Uttrykksfeil: Ugjenkjennelig ord «kulturminner»|◄ ◄]] | [[Uttrykksfeil: Ugjenkjennelig ord «kulturminner»|◄]] | [[Uttrykksfeil: Ugjenkjennelig ord «kulturminner»]] | [[Uttrykksfeil: Ugjenkjennelig ord «kulturminner»]] | [[Uttrykksfeil: Ugjenkjennelig ord «kulturminner»]] | [[Uttrykksfeil: Ugjenkjennelig ord «kulturminner»]] | [[Uttrykksfeil: Ugjenkjennelig ord «kulturminner»]] | ◄ Kulturminner ► | [[Uttrykksfeil: Ugjenkjennelig ord «kulturminner»]] | [[Uttrykksfeil: Ugjenkjennelig ord «kulturminner»]] | [[Uttrykksfeil: Ugjenkjennelig ord «kulturminner»]] | [[Uttrykksfeil: Ugjenkjennelig ord «kulturminner»]] | [[Uttrykksfeil: Ugjenkjennelig ord «kulturminner»]] | [[Uttrykksfeil: Ugjenkjennelig ord «kulturminner»|►]] | [[Uttrykksfeil: Ugjenkjennelig ord «kulturminner»|► ►]]

Begivenheter i Kulturminner
Dødsfall - Fødsler
Etableringer - Opphør
Uttrykksfeil: Ugjenkjennelig ord «kulturminner»


Artikler

Byklestigen i 1974, før restaureringa.
Foto: Reidar Tveito

Byklestigen er ein del av den gamle vegen mellom Valle og Bykle i Setesdal. Det er eit farleg parti av vegen, som no er erstatta av riksveg 9 som går i tunnel her.

Ein veit ikkje når vegen fyrst vart opparbeida, men han byrja som ein bratt stig og er nemnt i 1780. Det vart sett opp rekkverk på begge sider av kleiva. Ein kunne ikkje ri opp stigen, og ein kunne heller ikkje ha kløv på hesten om ein var åleine. På vinteren var det særs farleg å nytte vegen, for vatn frå fjellet fraus til is. Fram til omkring 1770 var det få som torde å ta seg fram med hest her.

I 1997 vart stigen vald til Bykle kommune sitt kulturminne i kulturminneåret.   Les mer …

Husmannsplassen Kjelvik slik den er bevart som museum og samisk kulturminne.
Foto: Olve Utne (2009)
Kjelvik var en husmannsplass under Sørfjordmo i Sørfold kommune. Plassen eies av Sørfold Lokalhistorielag, og er et viktig samisk kulturminne. Den drives som en del av Nordlandsmuseet. Plassen ble rydda på 1700-tallet, i et område som lenge hadde vært brukt til reinbeite av lulesamer som vandra mellom Sverige og Norge. Husmannsfolket på plassen var etterkommere av reindriftssamer, som hadde beslutta å bli bofaste. Plassen var i drift som småbruk helt til den siste eieren døde i 1967.   Les mer …

Frå feltet med bautasteinar på Årbakka. Desse steinane er stilt omlag midt i feltet.
Foto: Magne Ove Kleppe
Årbakkasanden i Tysnes kommune ligg ved Hardangerfjorden. Her finst eit gravfelt med bautasteinar datert til jarnalderen. Gravfeltet på Årbakka inneheld 23 gravhaugar, fem bautasteinar og to steinringar, og strekkjer seg over eit område på 45 x 110 m. Ein sjette bautastein ligg i dag i fjæra like ved, der den i lang tid har vore nytta som helle til eit båtnaust. Biskop Jacob Neumann granska staden då han i 1828 visiterte i Sunnhordland, og 19 år seinare fekk han ein kandidat Stuwitz til å teikna ein plan over gravfeltet. Denne trykte Neumann i 1846. Neumann sine «optegnelser» vitnar om stor antikvarisk og arkologisk interesse. Han har fått med om lag alle fornminna, og skildrar tilhøva for kvar einskilt, både steinane, steinringane, haugane og røysane. Dertil nemner han «skibshøier».   Les mer …

Offersteinen i Lundo.
Foto: Knut Rage (2009)
Lundo høyrer til garden Myklestad i Uggdal i Tysnes kommune. På området er det registrert fleire gravrøyser, ei hustuft og ein stein som er tolka som ein offerstein. I tillegg vart det like etter krigen funne ein laus stein med ristingar, den såkalla runesteinen frå Myklestad. Området på Myklestad, som Lundo er ein del av, vart undersøkt så tidleg som i 1888, der det vart gjort hellerfunn. Sjølve Lundo vart undersøkt på ny i 1949, like etter funnet av runesteinen, og meir grundig i 1988 - det var då ei større tuft som stod i sentrum for undersøkingane. Tufta ligg på flate Lundo, nord for ein berghammar nord for tunet på bruket og aust for kapellet ved Uggdal kyrkje, i den sørvestre kanten av flata der lendet skrår slakt ned mot nordvest, men går brattare ned mot dyrka mark i sørvest. Tufta måler ca. 18 x 5 m (nordvest-søraust) i ytre mål.   Les mer …

Bautaen på Våttåbakken.

Våttåbakken er Norges først oppdagede boplass fra steinalderen. Den ble avdekket i 1871 av premierløytnant R. Ziegler og arkeologen Karl Rygh. I 1928 ble det reist en bauta på stedet, plassert ved en av «hovedinnfartsårene» til Byafjellet.

Steinalderboplassen ligger nord for sentrum i Steinkjer kommune, nordøst for krysset mellom Eggevegen og Våttavegen. Funnet gir viktig kunnskap for å forstå Norges historie.   Les mer …

Steinvikholm slott i 2007
Steinvikholm slott er en festning fra senmiddelalderen i Stjørdal kommune. Den ligger på Steinvikholmen på Skatval, og ble oppført for erkebiskop Olav Engelbrektsson fra 1524 eller 1525 til 1532. Festningen er av en type som er vanlig i Europa, tilpasset til 1500-tallets artilleri. Slottet eies av Fortidsminneforeningen. Erkebiskop Olav begynte byggingen i en urolig tid hvor det kunne bli nødvendig med en sterk festning. Presset fra Danmark var sterkt, og reformasjonen var i full gang på kontinentet. Byggingen ble gjennomført på rekordtid, bare sju år, og alle erkebispedømmets skatteinntekter fra disse årene skal ha gått med til byggingen. Det er uklart hvorfor stedet ble valgt, da det ikke har en god militærstrategisk beliggenhet. Muligens er det nærheten til erkebiskopens gård Fløan, som kunne forsyne slottet med alle fornødenheter, som er årsaken til at han valgte SteinvikholmenDa erkebiskopen ble avsatt i 1537 fant han i en kort periode sikkerhet på slottet, før han dro videre til Sverige og så til Lier i Nederlandene.   Les mer …

Austråttborgen ved Trondheimsfjorden er ein gammal norsk herregard.
Austrått er ei borg og ein historisk herregard i Ørland kommune ved utløpet av Trondheimsfjorden og sørvestenden av Fosenhalvøya. Austrått ligg sentralt plassert både i landskapet Fosen spesifikt og på kysten av Midt-Noreg generelt, og det har vore kjent som sete for fleire sentrale personar i norsk historie sidan 1000-talet. Borganlegget slik det står i dag blir tilskrive rikskansler Ove Bjelke, som skal ha sluttført anlegget kring 1656. Borga brann ned i 1916. Atteroppbygginga begynte i 1920-åra og var ferdig i 1961. Borga var tidlegare ein del av ein større jordeigedom, men jorda er no fråskilt. Staten eig sjølve borga med Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim som forvaltingsorgan. Borga er open for omvisningar frå juni til august.   Les mer …

Korset utenfor porten til Gulen kirke. Korset er 2,7 meter høyt og av nord-keltisk type med rette armer og topptykke, og med halvsirkelformede hull mellom disse.
Foto: John Erling Blad (2008)
Steinkorsene i Eivindvik er to steinkors av norsk-keltisk og norsk-anglisk type i Eivindvik i Gulen. Det ene steinkorset står rett utenfor kirkemuren til Gulen kirke, og det andre står oppe i Krossteigen på motsatt side av dalen ved Eivindvik. Korsene er nevnt i de Arnamagneanske samlinger fra 1626. Der heter det at de røde prikkene som finnes på dem skal ha blitt skåret inn av Olav den hellige. Et annet sagn forteller at de to korsene som står der idag, pluss et tredje som skal ha stått der tidligere, ble satt opp etter at kongen hadde skutt tre piler fra tingstedet. Der pilene falt ned ble det satt opp et kors, og tilsammen skal de ha dannet en trekant.   Les mer …

Klosterruinen med tårnet.
Foto: Dag Bertelsen
Selje kloster var i middelalderen et kloster tilhørende Benediktinerordenen på øya Selja i dagens Selje kommune i Sogn og Fjordane. Det er omfattende ruiner på øya, som er tilgjengelig med båt fra tettstedet Selje.Ruinene av Selja kloster er blant de best bevarte klosterruinene i landet. Noen steder står murene helt opp i mannshøyde, hvilket er svært uvanlig. Kirketårnet er svært godt bevart. Dette må henge sammen med beliggenheten, som gjorde det lite gunstig å bruke det som steinbrudd slik man gjorde med de fleste andre klostre. Det er ruiner av alle de tre hoveddelene av klosteret: Selve klosterbygningene på sletta, St. Sunnivakirken på en terrasse ovenfor og Mikaelhelligdommen i hulen. Det er også rester etter et stort steinnaust i havna, og hellelagte stier fra havna til klosteret. Ved havna finner man også ruiner av middelalderkirken på og rester etter gammel bosetning.   Les mer …

Årdalskrusifikset stammar frå Årdal gamle kyrkje i Hjelmeland. Det kan daterast til tida rundt 1220-1230. Den lokale lensmannen bidrog til at krusifikset blei overdratt til Stavanger Museum i 1908. Kristusfiguren mangla då begge armane, venstre fot, samt krossen. Hovudet hadde dessutan losna frå kroppen. Det dreier seg om eit såkalla triumfkrusifiks, skore i selje og med ei lengde på 116 cm. Dermed er Årdalskrusifikset størst av dei bevarte mellomalderske krusifiksa i Rogaland. Det blir rekna som eit av dei vakraste i landet innanfor sin type. Særleg ansiktet er av høg kvalitet. Krusifikset vart restaurert og undersøkt i 1980-åra. Det hadde vorte reist spørsmål ved om hovud og kropp er laga samstundes på grunn av noko ulik stil. Bruk av computertomograf viste at årringane på begge sider av brotet høyrde saman, slik at hovudet er skore frå same stamme som resten av figuren.   Les mer …

Vistehola i 2007
Vistehola ligg på garden Viste i Randaberg kommune. Dei gode bevaringstilhøva for organisk materiale i denne hola har avslørt meny og levevis hos steinaldermenneska på Sørvestlandet. Vistehola høyrer såleis med til dei klassiske lokalitetane i norsk arkeologi.Hola er 8-9 meter djup og 5-6 meter vid. Ho ligg godt skjerma ved foten av ein bratt knaus med fritt utsyn mot sjøen. Landhevinga har medført at avstanden til stranda i Vistevika i dag er eit par hundre meter, men i steinalderen låg hola nær sjøen. Opphavleg var namnet "Svartehålå" på lokaldialekten, noko som nok hang saman med at hola på avstand verka djup og mørk. Etter at interessante arkeologiske funn byrja å koma for dagen, skifta namnet til "Vistehålå". Det var ein lokal randabergbu som i 1900 oppdaga mellom anna flint, dyrebein og trekol i hola. Konservator T. Helliesen frå Stavanger Museum gjennomførte i 1907 ein mindre gransking. Den kjende arkeologen A.W. Brøgger heldt fram arbeidet i 1907 og 1910. Endeleg stod H. Egenæs Lund for utgravingar i 1939 og 1941.   Les mer …

Helleristningane på Austre Åmøy i Stavanger kommune er den største konsentrasjonen av helleristningar i Rogaland. Ristningane blir daterte til bronsealder. Felta med helleristningar ligg på rekkje og rad ved sjøkanten på sørsida av Austre Åmøy. Nokre mindre felt er også oppdaga lenger inne på øya og på nordsida. I alt er det registrert kring 1200 figurar og groper. Båtfigurar dominerer, men her er også mykje anna, til dømes fotsoler, ringar tolka som solfigurar og groper. Menneske, dyr, fiskar tolka som kveiter og økser, som er relativt sjeldne motiv innan bergkunsten på Vestlandet, førekjem også. Ein fantasieggjande ristning på feltet Åmøy IV er ein menneskefigur som ser ut til å bera ei fuglemaske. På Åmøy VI finst ein båtfigur som er heile 5,5 meter lang. Dette er den største båtristningen som er kjent i Norden. Åmøy har ei sentral plassering, og arkeologane trur at øya kan ha vore ein kultisk samlingsstad for folk på Nord-Jæren og i Boknafjordbassenget.   Les mer …

Gausel-dronninga er nytta som nemning for ei kvinne gravlagt med rikt utstyr på garden Gausel i noverande Stavanger. Grava er frå midten av 800-talet e. Kr. (vikingtid). Samuel S. Gausel fann i 1883 ein liten gravhaug medan han arbeidde med steinrydding. Han tok bort ein del stein og oppdaga eit murt kammer med dekke av tre heller. I grava låg ei rekkje gjenstandar. Samuel Gausel samla opp tinga og gav dei til ein smed, som igjen selde dei til Bergens Museum for 70 kr. Museet bad Gausel om å freista å finna fleire gjenstandar i grava. Ytterlegare nokre fragmenterte ting kom for dagen, før grava blei fylt igjen. Konservator Tor Helliesen ved Stavanger Museum registrerte fornminne i området rundt 1900. Det var då ingen synlege spor etter grava, men han fekk påvist omtrent kvar ho hadde vore.   Les mer …

Det rekonstruerte bronsealderhuset i fortidslandsbyen på Forsandmoen. Huset har leirklinte, doble flettverksvegger og stråtak. Leirkliningen er ei blanding av blåleire, sand, finhakka malm og kumøk. Huset er bygd av rundtømmer som er hogd i Forsand og nabokommunane, og utan bruk av spiker.
Foto: Knut Rage (2013)
Forsandlandsbyen var ei busetjing på Forsandmoen i Forsand kommune i bronsealder og eldre jernalder. Dette er den første førhistoriske landsbyen som er undersøkt i Noreg. Studiar av stadnamna i området indikerer at namnet Landa blei nytta om busetjinga her. Fleire hus er rekonstruerte, og publikum kan besøka fortidslandsbyen Landa for å få inntrykk av korleis folk budde og skaffa seg det dei trong. Arkeologisk museum i Stavanger undersøkte i 1980 ei gravrøys på Forsandmoen. Det kom då for dagen busetjingsspor, noko som blei innleiinga til eit prosjekt som pågjekk fram til 1990 under leiing av arkeologen Trond Løken. For første gong blei flateavdekking nytta i stor skala ved arkeologiske granskingar her til lands. Metoden går ut på å fjerna dyrkingslaget med maskin for å kunna finna spor etter busetjing i undergrunnen.   Les mer …

Rosslandsguden.
Foto: Jarle Vines, 29. mai 2010
Rosslandsguden er eit steinhovud frå garden Rossland i Sokndal. Det vert vanlegvis datert til eldre jernalder, helst folkevandringstid. Sersjant Lars Rossland skal ha funne det 61 cm høge hovudet, laga av lokal labradoritt, i ei ur i første halvdel av 1700-talet. Seinare stod figuren i tunet på garden. Ifølgje tradisjonen tok mennene av seg hatten når dei passerte steinhovudet. Men ikkje alle hadde like stor vørnad for Rosslandsguden. Skadane på nasa skal koma av steinkasting. Figuren vart i 1910 seld til Dalane Folkemuseum for 5 kr.   Les mer …

Lureåe i september 2012.

Lureåe (Lure, Lura) er ei tverrelv i Austbygde i Tinn kommune i Telemark. Elva har vore drivkraft for ei mengd førindustrielle foredlingsverksemder som kverner, sagbruk og stampe. I dag er Lure kulturminneområde sentrert rundt Lureåe.

Namnet kan i følgje O. Rygh kome av gammalnorsk luđr som var brukt om ulike typar stokkar, særleg om ein bjelke som dannar underlag for kvernsteinar (møllebenk).

Åa renn ut frå fjellvatnet Lufsjå (1214 meter over havet) på grensa mellom Telemark (Tinn) og Buskerud (Nore og Uvdal), og får tilrenn også frå Akslarvatn i Skirvedalen i Tinn. Lureåe renn sørover forbi Lurestaul, gjennom Luredalen og ned dalsida til Austbygde, der ho renn ut i Austbygdåe like ved Tinn Montessoriskole (tidlegare Haukås-Lurås skule). Høgdeskilnaden mellom utspringet frå Lufsjå til utlaupet i Austbygdåe er om lag 300 meter.

Blant verksemdene som har funnest her gjennom tidene, har det vore mange kvernbruk.   Les mer …

Kyrkjebøbyen eller Kviteseidbyen i 1912.
Kulturminnevegen i Kviteseid er den gamle ferdselsveien mellom Sundbygdi og Brunkeberg i Telemark. Den ble kåret til Kviteseid kommune sitt kulturminne i kulturminneåret 1997. Kulturminnevegen er med i prosjektet «Turkart Kviteseid Nord» som idrettslagene i Morgedal og Brunkeberg og Kviteseid står for. Veien starter i Kyrkjebøbyen og går nordover nedenfor Hamaren der Kviteseid kirke står, videre forbi den gamle plassen Flaten som ble revet i 1907–08. Veien passerer det gamle kommunehuset som og var skolehus, og i en periode huset Kviteseid Seminar, til det ble lagt ned i 1889. Her er det reist minnestein over det første rasefesjået for Telemarksfeet. Tett ved ungdomshuset Sundvang kan en se spor etter en gammel gravhaug (Tinghaug). Oldsaksamlingen har registrert haugen og fant at gravhaugen var fra romertiden, med en liten gravhaug fra vikingtiden oppå.   Les mer …

Runesteinen på Granavollen.
Foto: John Erling Blad

Granavollen runestein er en omtrent mannshøy runestein som står bak Nikolaikirken, en av Søsterkirkene på Gran, på Granavollen. Den er datert til omkring 1050, det vil si mot slutten av vikingtiden. Steinen ble reist av en søskenflokk til minne om en avdød bror.

Teksten lyder på norrønt:

Synir Aunar rykiu risþu (ep)tir Aufa bruþur sin. Hialbi Kuþ sol Aufa.

Oversettelsen er noe usikker, men kan være:

Aun R...s sønner reiste [steinen] etter sin bror Aufi. Gud hjelpe Aufis sjel.
  Les mer …

Sørenden av Skåpårtjønne i juni 2010.
Foto: Arnfinn Kjelland

Skåpårtjønne er namnet på ei lita tjørn som ligg ved den såkalla «gamle kongevegen», mellom Mosenden og Lesjaverk i Lesja. Ifølgje Gerhard Schøning bør tjørna «regnes blant de fornemste Naturens Mærkværdigheder, som Lesje Bygd kan opviise».

Skåpårtjønne er omtalt i to skildringar frå 1700-talet, av jernverkseigaren Hans Holmboe (1755) og altså rektor ved Trondheim katedralskole Gerhard Schøning (1775). Den sistnemnte er mest detaljert. Grunnen til at dei to festa seg særskilt ved tjørna, er ein spesiell eigenskap ved ho som bygdefolket var oppteke av: når verlaget i området er kaldt og fuktig, forsvinn vatnet nesten heilt. Bekkene i området kan ha rikeleg vatn, men tjørna har berre ein liten dam på djupaste delen.   Les mer …

Lesjaverk 1963 med den freda hovudbygninga frå 1734
Foto: Widerøe's Flyveselskap
Lesja jernverk vart oppretta med tildelinga av privilegiet på jernverksdrift i Lesja hovedsokn til Jørgen Fillipsen og Joachim Irgens i 1660. Drifta kom gradvis i gang i åra etter etableringa. Lesjaskogsvatnet vart oppdemt i begge endar for å skaffe vasskraft til verksanlegget, som vart bygd opp i austre enden av vatnet. Ved anlegget kom det etter kvart masomn og stangjernshammar. Også i Håmårfossen i Rauma nedafor Kvamsgardane vart det bygd stangjernshammar, truleg så tidleg som i 1670-åra. Malmen vart funne fleire stader over Lesjaskogen: ved Slettom og i Gruvlie mellom Brandlie og dei gamle gardane i Nørdre Verket. Malmen frå Gruvlie vart køyrt ned til Bryggja og transportert derfrå til masomnen ved hjelp av lektarar sommarstid og med slede på isen om vinteren.   Les mer …

Dødsfall

 

Opphør

 

Fødsler

 

Etableringer

 

  Les mer…
Varteig Bygdelag fotografert utenfor Breidablikk en bygdedag.
Foto: Ukjent / Norske gardsbruk : Østfold
(1942)
Varteig Bygdelag ble stiftet 11. august 1917 på Vestvoll ved Ise. Det hadde som formål «at virke til bygdens fremgang og det almenes vel». Initiativtager var lensmann Anders Antonsen Næss. Næss hadde tatt med seg ideen fra bygdelagene i USA, der han arbeidet som snekkerformann i Seattle (Washington) 1906–1908. Bakgrunnen for møtet var en artikkel i Glommen om at bygdene burde feire bygdedager, så lensmannen og ordfører Jacob Nygaard innkalte herredsstyret til møte på lensmannsgården. De hadde også invitert redaktør P. Hvidsten i Glommen. De kom til enighet om at et bygldelag som skulle ivareta bygdens og innbygernes ve og vel skulle stiftes, og at den første bygdedagen skulle arrangeres i september.Allerede seks uker etter stiftelsen arrangerte Bygdelaget den første bygdedagen i Varteig, 16. september. I tiden før stevnet hadde flere artikler om Varteigs historie blitt trykket i Glommen i Sarpsborg. Forfatterne var Olav Spydevold, O. Brusevold, E.M. Heden og Peder Gresset. Den første bygdedagen ble vellykket og samlet både utflyttede og innbyggere.   Les mer…
Valdisholm fra nordsida. Fra Eidsberg herred, 1914, etter tegning av P.A. Blix fra 1896.

Valdisholm var en borg på den lille øya Valdisholmen i Glomma, i Eidsberg kommune, Østfold. Borgen har også vært kjent som Bjørneborgen.

Borgen ligger på et sted som i middelalderen hadde stor betydning, ettersom sundet var et knutepunkt for ferdsel i indre Borgarsyssel. Borgen ble i Borgerkrigstida. Den ble holdt av baglerhøvdingen Arnbjørn Jonsson, kanskje allerede fra 1208, eller fra omkring 1225 dersom borgen ble reist av Håkon IV Håkonsson. Sagaen forteller at Håkon «lot husa» Valdisholm, men det er usikkert om dette betyr at han bygde borgen eller om han kan ha forsterket og utvidet et enklere forsvarsverk der.   Les mer…
Parti fra Langårsund med brygga og den gamle butikken i bakgrunnen.
Foto: Sonia Jensen
(2006)

Langåra er ei øy i Asker, sør for Brønnøya. Offentlig friområde. Ca. 230 dekar, også kalt Nordre Langåra i motsetning til Søndre Langåra som ligger utenfor Nesoddlandet, nord for Fagerstrand. Lå under Nesøyagodset, men ble solgt av Knud Frantsen rundt 1680. Senere var Caspar Donato Brambani eier. Han solgte øya videre til bankier Plahte som underbruk av Høvik Verk. I 1923 kjøpte Georg Berthelsen Langåra for kr 60 000, med tanke på utparsellering til sommerhus. Stor offentlig motstand gjorde at han samme år heller tilbød øya til Oslo kommune for kr 120 000.

I samarbeid med Asker kommune benyttet Oslo seg av sin forkjøpsrett for kr 60 000, og Langåra ble deretter regulert til offentlig friluftsområde.

Langåra ble et svært populært ferieparadis med telt og karakteristiske plankehytter med opptil flere tusen feriegjester. Her fantes også lokale «veinavn» som Blodstien, Hawaii, Snobbetoppen og Familiedalen. De steile fjellskrentene på sørvestsiden vitner om tidligere tiders kalksteinsbrudd. Oslofjordens Friluftsråd tilbyr utleie. Fergeanløp i sommermånedene.   Les mer…