Forside:Oslo kommune: Forskjell mellom sideversjoner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Ingen redigeringsforklaring
(Erstatter sida med «{{Fylkesmal| |Flertall(er/ar) = er }}»)
Linje 1: Linje 1:
{{Forside Oslo}}
{{Fylkesmal|
 
|Flertall(er/ar)      = er
{{Forside underside|Om forsida|tittel=Om forsida|bilde=Universitetet_i_Oslo_sentrum.jpg}}
}}
{{Forside liste|Liste over artikler om Oslo}}<br clear="all"/>
<!-- Høyre kolonne -->
<div style="width: 34%; float: right;">
{{Forside underside|Eksterne ressurser|tittel=Eksterne ressurser}}
{{Forside tickerboks|count=50|{{Categorymatch for Oslo}}}}
 
</div>
 
<!-- Venstre kolonne -->
<div style="width: 65%; float: left;">
{{Forside randomteaser|valign=top|count=1|F2|{{Categorymatch for Oslo}}}}
{{Forside sisteteaser|count=6|F1|{{Categorymatch for Oslo}}}}
</div>
 
__NOTOC__
__NOEDITSECTION__
 
[[Kategori:Fylkesforsider|Oslo]]
[[Kategori:Byforsider|Oslo]]
[[Kategori:Oslo kommune|  ]]

Sideversjonen fra 16. feb. 2010 kl. 17:28

LANDSDEL: Østlandet  • Sørlandet • Vestlandet • Midt-Norge • Nord-Norge
FYLKE: Akershus • Buskerud • Innlandet • Oslo • Telemark • Vestfold • Østfold
TIDLIGERE KOMMUNE: Aker
KOMMUNEDEL: AlnaBjerkeFrognerGamle OsloGrorudGrünerløkkaNordre AkerNordstrandOslo sentrumSageneSt. HanshaugenStovnerSøndre NordstrandUllernVestre AkerØstensjøOslomarka

Om Oslo kommune
Oslo gamle rådhus.
Foto: Mahlum

Oslo (1624-1925: Christiania, fra 1877/1897 også skrevet Kristiania) er en by, kommune og fylke i Norge samt landets hovedstad og største by. Byen kan dateres til tiden rundt år 1000, og ble i 1314 hovedsete for Norges rikes kansler. Etter en tredagers brann i 1624 ble byen flyttet noen steinkast vestover og anlagt under navnet Christiania, mens det opprinnelige Oslo beholdt sitt navn som et område utenfor byen. Under byutvidelsen av 1859 ble forstaden Oslo innlemmet i Christiania, og fra 1925 ble Oslo igjen navnet på Norges hovedstad. Opprinnelsen til navnet Oslo har vært omstridt. Det har ikke noe å gjøre med «Loelva», et elvenavn som er nevnt først i 1613 i Norriges beskrivelse av Peder Claussøn Friis. Her blir byens navn forklart som «Loens os». Byen lå ved utløpet av elven Alna, og dette er elvens egentlige navn. Siste ledd er sikkert; det betyr slette, engslette eller elveslette. I middelalderen ble navnet skrevet både Anslo, Ásló og Ósló, de førstnevnte formene er de tidligst belagte. Første ledd hentyder enten til åsen bakom den opprinnelige Oslosletta, Ekeberg, eller til det norrøne ordet for gud som hadde den latine formen «ans». De tolkningene som har mest for seg, er altså enten «sletten under åsen» eller «gudenes slette».   Les mer ...

 
Smakebiter fra artikler
Fra bygningskomplekset tatt fra ytre vakt over den indre plassen, med Verkstedsbygningen til venstre, Skolebygningen til høyre og Artilleriets kontorbygning midt imot med hovedinngangen og forbindelsebygget som er en del av det nye kontorbygget på hver side.
Foto: Nils Petter Dale
(2006)
Forsvarets ledelsesbygg, Glacisgata 1 i Oslo, er et stort bygningskompleks på 17 200 m², oppført på Akershus festning i tidsrommet desember 2004–september 2006. Det består av tre eldre, fredete bygninger og et nybygg og rommer tilsammen 560 arbeidsplasser. Arkitekt for prosjektet er Jarmund/Vigsnæs. Prosjektet ble i 2011 tildelt Murverksprisen.   Les mer …

Portrett av Dagmar Lahlum 1923-1999. Hun var norsk dobbeltagent under andre verdskrig. Foto ved ukjent/MI5 - UK National Archive declassified.
Dagmar Lahlum (født 10. mars 1923 i Sørumsand, død 28. desember 1999 i Oslo) var en landssvikdømt kvinne, som under andre verdenskrig arbeidet som dobbeltagent for den britiske etterretningen MI5. Dagmar Lahlum var ei av flere motstandskvinner som aldri fortalte noen om innsatsen sin i motstandskampen under andre verdskrig. I tillegg til dette måtte Dagmar Lahlum leve resten av livet sitt med stempel som landssviker og tyskertøs, uten at hun noen gang gjorde forsøk på å rette opp dette inntrykket. Først i 2007 kom historien hennes fram da det ble skrevet to britiske biografier om Eddie Chapman der også Dagmar Lahlums rolle under krigen ble omtalt.   Les mer …

Verkseier Lauritz Benedictus Schibbye fotografert med sin hustru Antonette Vilhelmine 26 år senere, samme år som de begge døde.
(1906)
Schibbyeslaget var et arbeideropprør 19.–21. mai 1880 på Ensjø i Aker/Kampen i Kristiania for høyere lønninger ved teglverkene i Aker. For at dette skulle skje, satte teglverkseiere som premiss at en slik lønnsøkning måtte gjelde alle teglverkene slik at de fikk de samme rammebetingelsene. Dette gikk eieren av Ensjø teglverk, Lauritz Benedictus Schibbye, sterkt imot, og teglverksarbeidernes sinne og aggresjon rettet seg dermed mot ham. Schibbyes teglverk og hjem ble åstedet for opprøret.   Les mer …

Fra Uppenbarelsekyrkan i Saltsjöbaden. Knut og Alice Wallenberg er gravlagt her.
Foto: Wikimedia Commons (brukeren «Ankara»)

Alice Olga Constance Wallenberg (født Nickelsen 4. juli 1858 i Christiania, død 1. mars 1956 i Stockholm) var kona til finansmannen og politikeren Knut Wallenberg (1853–1938). I 1917 oppretta paret Knut och Alice Wallenbergs Stiftelse, etter å ha donert 20 millioner svenske kroner. I Norge er ekteparet blant annet kjent for å ha finansiert glassmalerier i Trefoldighetskirka i Oslo. Eplesorten «Alice» er oppkalt etter Alice Wallenberg. Hun vokste opp i Christiania, som datter av kjøpmann Nicolai Nickelsen og Sophie. Faren var født i hovedstaden, mens mora var fra Altona ved Hamburg. Ifølge folketellinga for 1865 bodde Nickelsen-familien i Store Strandgate 9. De var velstående, og hadde på dette tidspunktet tre tjenestejenter. Nicolai Nickelsen og broren hadde arva den store formua til faren, som hadde vært en av Kristianias større redere og kjøpmenn. Nicolai Nickelsen begynte imidlertid å spekulere i kaffebransjen, og i 1866 gikk han konkurs. Nickelsen tok deretter livet av seg.

Enka Sophie måtte stole på økonomisk hjelp fra venner av familien. Med generalkonsul Peter Petersen i spissen ble det sørga for at Alice Nickelsen fikk ta sangutdanning. I 1875 bodde hun sammen med mora i Pilestredet 20 og ble titulert som «operasangerinde». Kort tid seinere flytta hun til Paris for å studere sang. På en sammenkomst hos den norsk-svenske militærattacheen Ferdinand Staff møtte hun 3. januar 1878 Knut Wallenberg, en av sønnene til den rike bankmannen André Oscar Wallenberg.   Les mer …

Fra arrestkortet i 1945.
(1945)

Ragnar Sigvald Skancke (født 9. november 1890 i Ås, død 28. august 1948 i Oslo) var ingeniør og professor ved NTH, og ble under okkupasjonen politiker i Nasjonal Samling. Som kirke- og undervisningsminister i Vidkun Quislings andre regjering sto han sentralt i både kirkekampen og lærerstriden, og under rettsoppgjøret ble han dømt til døden. Han søkte benåding, og fikk støtte fra blant annet noen tidligere studenter, hele 668 prester og noen framtredende personer. Søknaden ble allikevel avslått av Kongen i statsråd. I august 1948 hadde stemninga vendt seg mot dødsstraff, og både Einar Gerhardsen og Jens Christian Hauge hadde blitt motstandere av dødsstraffen. Men for Skancke var det ingen nåde; benådingssøknaden ble avslått mot to stemmer den 27. august 1948.

Han ble dagen etter at benådingssøknaden ble avslått, henretta på Akershus festning som sistemann under rettsoppgjøret etter okkupasjonen.   Les mer …

Maleri fra 1871 av Eckersberg med ordensbåndet til St. Olavs Orden.

Johan Fredrik Eckersberg (født 16. juni 1822 i Drammen, død 13. juni 1870 i Sandvika i Bærum) var en kunstmaler som særlig er kjent for sine skildringer av høyfjellet. Bortsett fra noen arbeider fra Düsseldorf og en rekke bilder fra Madeira malte han utelukkende norske motiver.Eckersberg var elev av Johannes Flintoe ved Den kgl. Tegneskole i årene 1843–1846.

Da Hans Gude var hjemme fra Düsseldorf sommeren 1846, var Eckersberg på reise med Gude og Herman August Cappelen i Gudbrandsdalen og inn til Mysuseter i Rondane, deretter til Vågå og Bøverdalen. Denne turen skulle bli avgjørende for Eckersberg gjennom den kontakt og kjennskap han fikk til høyfjellsnaturen, og forståelsen for storheten og linjene i det norske fjellandskap. Dette gjorde at Eckersberg oppfattet naturen mer direkte enn slik naturen ble mer idealisert fremstillet i andres arbeider på den tiden.   Les mer …

Faksmile fra Indre Akershus Blad, 2. mars 1946. Statsadvokaten mente at Andersen «var et så slett menneske at samfunnet må skille seg av med henne».
Aud Maggi Andersen (født 22. november 1920 i Aurskog, død 26. august 2000) ble sensommeren 1944 formelt ansatt som betalt agent i Gestapos agentavdeling. Hun fikk dekknavnet Wenche Sørensen, var agent nummer 83, og hadde Josef Heinrich Seufert som føringsoffiser. Andersen, som anga flere norske motstandsfolk, var eneste kvinne som ble dømt til døden under rettsoppgjøret etter andre verdenskrig. Dommen ble senere omgjort til tvangsarbeid på livstid, og etter at hun ble løslatt i 1951 levde hun et anonymt familieliv.   Les mer …

Den afrikansk-amerikanske sangeren Ruth Reese, kjent fra det afrikanske artistmiljøet i Oslo.
Foto: Klaus Forbregd / NTNU (1959)
Ruth Ann Reese (født 10. mars 1921 i Alabama, USA, død 25. oktober 1990 i Oslo) var en afroamerikansk sanger, skribent og antirasistisk aktivist. Hun bidro blant annet til å gjøre nordmenn kjent med spirituals, som hun la stor vekt på å synge på autentisk måte i stedet for å tilpasse dem til et europeisk publikum som mange andre artister valgte å gjøre. Hun var en rollemodell og «Grand Old Lady» i det afrikanske artistmiljøet i Oslo. Reese var dessuten en utrettelig forkjemper for borgerrettighetsbevegelsen i det rase-segregerte USA, og hun gjorde en betydelig innsats i solidaritetsarbeidet for kampen mot apartheidregimet i Sør-Afrika..   Les mer …
 
Se også
 
Kategorier for Oslo kommune
 
Andre artikler