Forside:Oslo kommune

Fra lokalhistoriewiki.no
Revisjon per 17. jan. 2012 kl. 17:47 av Olve Utne (diskusjon | bidrag)

(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Gå til: navigasjon, søk

ØSTLANDET  • SØRLANDET • VESTLANDET • MIDT-NORGE • NORD-NORGE
Østfold • Akershus • Oslo • Hedmark • Oppland • Buskerud • Vestfold • Telemark
AlnaBjerkeFrognerGamle OsloGrorudGrünerløkkaNordre AkerNordstrandOslo sentrumSageneSt. HanshaugenStovnerSøndre NordstrandUllernVestre AkerØstensjø

Om Oslo kommune
Oslo gamle rådhus.
Foto: Mahlum

Oslo (mellom 1624 og 1925 Christiania, også skrevet Kristiania fra 1877/1897) er en by, en kommune og et fylke i Norge, samt landets hovedstad og største by. Byen kan dateres til tiden rundt år 1000 og ble hovedsete for Norges rikes kansler i 1314. Etter en tredagers brann i 1624 ble byen flyttet noen steinkast vestover og anlagt under navnet Christiania, mens det opprinnelige Oslo beholdt sitt navn som et område utenfor byen. Under byutvidelsen av 1859 ble forstaden Oslo innlemmet i Christiania, og fra 1925 ble Oslo igjen navnet på Norges hovedstad. Opprinnelsen til navnet Oslo har vært omstridt. Det har ikke noe å gjøre med «Loelva», et elvenavn som er nevnt først i 1613 i Norriges beskrivelse av Peder Claussøn Friis. Her blir byens navn forklart som «Loens os». Byen lå ved utløpet av elven Alna, og dette er elvens egentlige navn. Siste ledd er sikkert; det betyr slette, engslette eller elveslette. I middelalderen ble navnet skrevet både Anslo, Ásló og Ósló, de førstnevnte formene er de tidligst belagte. Første ledd hentyder enten til åsen bakom den opprinnelige Oslosletta, Ekeberg, eller til det norrøne ordet for gud som hadde den latine formen «ans». De tolkningene som har mest for seg, er altså enten «sletten under åsen» eller «gudenes slette».   Les mer ...

 
Smakebiter fra artikler
Garmanngården i Rådhusgata har navn etter Johann Garmann d.y., og var hans hjem fra 1647 til 1664.

Johan Garmann (født 1610, død 1673) var en danskfødt embets- og kjøpmann som gjennom mange år virket i Christiania.

Garmann var sønn av Johan Garmann d.e., som var rådmann i Haderslev og senere kjøpmann på Bragernes, og hans hustru Boel Reimick. Broren Hermann Garmann var magistratspresident i Bergen, og ble stamfar til den nåværende norske grenen av slekta Garmann. Han giftet seg omkring 1640 med Maren Dop, datter av en kannik og organiset i Roskilde. Hun døde i 1654, og i januar 1661 giftet han seg for annen gang med Margrethe Jespersdatter. Hun var enke etter kjøpmann Henrik Rosenmeyer d.y. fra København.   Les mer …

Fra Øver-Kallrustad, der Oskar Fodstad var pleiesønn. Oskar står trulig som nr. 2 fra venstre, mens søstera Julie sitter foran. Bildet er tatt på 1940-tallet.
Foto: Fra Ranveig Kalrudstads familiealbum
Oskar Fodstad (født 10. august 1894 i Østre Toten, død 30. september 1959 i Oslo) var i ei årrekke ansatt ved Botsfengselet i Oslo. Han var først oppsynsbetjent, deretter verksassistent, men avanserte til slutt til verksmester. Da fengselet i 1951 feira sitt 100-årsjubileum, ble Oskar Fodstad overrakt Kongens fortjenstmedalje i sølv. Han var født på Østre Toten, som sønn av Otto (1849-1919) og Johanne Fodstad (1858-1944). Familien flytta til Vålerenga i Kristiania, der faren dreiv som manufakturagent, men Oskar vokste delvis opp som pleiesønn hos tanta og onkelen på Øver-Kallrustad i Nordlia på Toten. Her var han ei stund medlem av avholdslosjen Nordliens Haap, der også søskenbarna Hans og Helga på Kallrustad var aktive.   Les mer …

Informasjonstavlen på Oslo S, juni 2006.
Foto: Foto: hirotomo t (2006)
Oslo Sentralstasjon (Oslo S) er den største jernbanestasjonen i Oslo og Norge. Den ligger ved Jernbanetorget i Bjørvika, og betjener en rekke linjer. Stasjonen er også knyttet til trikke- og bussnettet og T-banen. Stasjonen ble åpnet i 1980, men stedet har en lengre historie som stasjonsområde. Oslo S er en direkte etterfølger til Østbanestasjonen, oftest kalt bare Østbanen. Den var endestasjon for Hovedbanen, som ble åpnet i 1854. Den første stasjonsbygningen ble tegnet av Heinrich E. Schirmer og Wilhelm von Hanno. I de første årene etter at den ble åpnet var den kjent som Hovedbanestasjonen. Deler av den er bevart, innebygget i Oslo S. Da Østfoldbanen ble åpnet i 1879 ble stasjonen utvidet ved at det ble reist to nye fløyer og en utvidet toghall tegnet av Georg Andreas Bull. Denne hallen er stort sett bevart, og er nå kjøpesenter under navnet Østbanehallen.   Les mer …

Nasjonalgalleriets bygning i Universitetsgata 13 i Oslo.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012)

Nasjonalgalleriet i Oslo var opprinnelig en sammenslutning av de tre institusjonene Nationalmuseet, Skulpturmuseet og Kopperstikk- og Håndtegningssamlingen. Museet ble stiftet 1837 under navnet Nationalmuseet og åpnet for publikum i 1842 i et par rom på Slottet, som ennå ikke var ferdig. Seinere ble samlingene flyttet til forskjellige lokaler i byen.

I 1871 bevilget Christiania Sparebank midler til opprettelse av et Skulpturmuseum og det ble plassert i midtbygningen av det nåværende museet i Universitetsgata 13, da denne delen av huset ble innviet i 1882. I 2. etasje flyttet Nationalmuseet inn, og Kopperstikk- og Håndtegningssamlingen, opprettet 1877, ble installert i 3. etasje.

Bygningen er oppført etter arkitekt Heinrich Ernst Schirmer tegninger i tre perioder. Midtbygningen var fullført 1881, sørfløyen i 1907 og nordfløyen i 1924. De to siste påbygningene ble gjennomført av arkitekt Adolf Schirmer, sønn av Heinrich Ernst Schirmer, som også hadde deltatt i byggingen av den opprinnelige delen.

I 1903 ble disse tre selvstendige institusjonene slått sammen og museet fikk navnet Statens kunstmuseum fram til 1919 da det endelige navnet ble Nasjonalgalleriet.

Den lengstsittende leder for galleriet er kunsthistorikeren Jens Thiis (1870-1942), som var direktør fra 1908 til 1941.

1. juli 2005 gikk Nasjonalgalleriet inn i det nye Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design sammen med Arkitekturmuseet, Kunstindustrimuseet og Museet for samtidskunst.   Les mer …

Faksimile fra Aftenposten 1. juni 1968: Utsnitt av intervju med Bølviken ifm. utnevnelsen til dommer i Høyesterett dagen før.

Lilly Helena Bølviken (født Henriksen 20. mars 1914 i Arendal, død 11. september 2011) var jurist og dommer. Hun var den tredje første kvinnelige dommer i Oslo byrett, og den første kvinnelige dommer i Høyesterett. Lilly Bølviken vokste opp i Arendal og tok examen artium der i 1934. Hun var datter av formann Helmer Henriksen (1874–1955) og Ragna Haraldsen (1880–1966).

I 1935 tok hun ettårig kurs ved Otto Treiders handelsskole i Oslo, og ble ansatt som assistent i Trustkontrollen (Prisdirektoratet). Ved siden av studerte hun jus, og ble cand.jur. i 1942. I 1945 giftet hun seg med overrettssakfører, senere høyesterettsadvokat, Magne Bølviken (født 1919). Mannen var sønn av lærer og organist Erik Bølviken (1881–1955) og Pauline Berntsdatter f. Sannerud (1890-1981). Lilly og Magne Bølviken fikk to sønner, Erik og Bernt.   Les mer …

<onlyinclude>
Villastrøket Simensbråten sett fra lufta i 1962.
Foto: Widerøe

Simensbråten kvinneforening ble startet opp den 15. november 1915. Kvinnene på Simensbråten i daværende Aker herred begynte med kaffebesøk på formiddagene hos hverandre. Det var en selvfølge at alle drev med håndarbeide. Men de var også svært samfunnsinteresserte og ble enige om å danne et styre med den hensikt å få i gang en kvinneforening som blant annet skulle arbeide for et samfunnshus. Den første formannen ble, moren til Randi Knudsen, Andrea Olsen Frøyland, bosatt i Fiolveien 1. Hun hadde fått vite at eiendommen i Fiolveien nr. 4 skulle selges for 5 000. Ivrige som de var, ville de prøve å bli eiere for å bygge samfunnshus. Fire av fruenes menn gikk inn som kausjonister, og eiere av tomten ble de. Tomten var 2 mål med en brukbar hytte, hvis de bare fikk et kjøkken. Det fikset deres menn. Hva med finansieringen? Jo, de ville ha loddsalg og det ble spleiset til innkjøp av 3 gevinster ellers loddet de ut frukt, syltetøy og annet på møtene. I den første perioden var det 10 øre loddet. På det viset gikk det fort med tilbakebetalingen av de fem tusen kronene.<onlyinclude>

Merskumspipe for hus

Men da, var det også ”tid” for det store samfunnshuset, de samme herrer kausjonerte enda en gang, nå for 9 000 kroner. Det gikk greit med godkjenning av tegninger og byggetillatelse. Huset ble innviet 24. april 1927. Nymalt skilt ved porten, lett å finne i Fiolveien nr. 4. Man samarbeidet med Simensbråtens Vel som var stiftet 23. juni 1907. 5 herrer hadde dannet en musikkgruppe som bar navnet Dovregubben. Det ble mye moro med dem. Men huset manglet noe å lage mat i, så alle hadde med egen mat og bestikk. Medlemstallet hadde økt til 46. Store oppgaver med tilrettelegging for utleie, og søkere sto i kø. Musikerne i Dovregubben startet en gubbeforening, de kjøpte en merskumspipe som skulle være vandrepokal. Inntektene av loddsalget lot de kvinnene få. De var enige om å lage basar, men hvor? De fikk ordnet med ”stand-plass” utenfor sparebanken på Holtet. Der ble det god omsetning av håndarbeider og bruksting og mange penger i kassen. Dette ble gjentatt tre år etter hverandre. I mellomtiden var det innkjøpt utleiebok og regnskapsbok, satt opp regler til låntager, samt priser.

Drift

Vaktmester i 2-roms-leiligheten i annen etasje fikk mye av ansvaret med rapport til kvinneforeningens møter. Det ble fort faste leiere, både på dag- og kveldsåtid, så kausjonistene fikk sine 9 000 kroner tilbake. Penger vokste i denne foreningen, det som ble til overs, skulle inn på bok for nå var neste mål et gamlehjem på Simensbråten. (Ga opp etter tre søknadsavslag). Pengene satt inn som fond til det beste for de eldre. Bekkelagets kvinnegruppe hadde møter med strikking til nøytralitetsvakten, 10 formiddager for kroner 8 i leie per gang. 16. oktober 1939 lånte parselleierne kjøkkenet og betalte 2. kroner. For øvrig ble lokalet brukt av sangkor for voksne og barn, og av idrettslaget. I tillegg leiet man ut til bryllups- og konfirmasjonsfester og andre sluttede selskap.

Til 25års jubileumsfesten 15. november 1940 kom det hilsener til kvinneforeningen fra Kong Haakon og Johan Nygaardsvold i England og Kronprinsesse Märtha fra Amerika - og fra Vinmonopolet selv om det ikke var bestillinger fra kvinneforeningen.

Krig

I 1940 ble det krig og husnød. En familie fikk bo i garderoben og kjøkkenet. Selve salen egnet seg ikke til å bo i. Den ble brukt som skole om dagen. Så foreningen kjøpte en kokeplate til bruk i salen på kveldstid. Det kom krav fra myndighetene om å lage tilfluktsrom i kjelleren. Mennene fikk i oppgave å lage lange benker der nede for å gjøre det trivelig. Det ble heldigvis slutt på krigen, men det tok tid før familien fikk annet sted å bo. Først 3. mars 1947 fikk de beskjed fra boligkontoret på Lambertseter om en annen leilighet.

Helselaget

8. mars 1948 startet syv av kvinnene Simensbråtens helselag og folket møtte fulltallig opp. De hadde gode foredragsholdere, som Dr. Evang, Åse Gruda Skar og Thove Mohr, Ingeborg Riefling Hagen, Eivind Groven og frue med flere. Med pågangsmot og iver ville de starte Kontrollstasjon for småbarn. De fikk litt veiledning av distriktshelsesøster. Innkjøp av kurver, silkepapir, madrasser til 8 bord, 3 hvite forklær og vekt, vaskefat osv. ble besørget. De fikk dr. Riber som var glad for jobben, en gang i måneden. Helselaget fikk kr. 500 fra Aker sparebank, men fikk dekning til legen av kommunen hvert år. Organisere kunne de ikke, alle kom samtidig på åpningstiden, så for mange ble det lang ventetid. Dette ble slutt da søster Gunvor kom, hun ordnet timeavtaler for alle. Helselaget fikk bruke lokalet gratis, men ordnet oppvarmingen selv. De ønsket i flere år at Oslo kommune kunne overta, men ikke før etter 25 års gratis arbeide ble det en mulighet på Ekeberg skole. Da flyttet de alt dit, hjelperen fikk lønn og gratis frakkevask.

Mat for de eldre

I 1954 startet de samme syv kvinnene utlevering av middagsmat til de eldre. Mat kjøpte de fra Kristiania dampkjøkken. Et eksempel: 2 kjøttkaker, 3 poteter, grønn ertestuing med brun saus til 60 øre, ellers kjøttsuppe, brune bønnesuppe, ertesuppe eller lapskaus for 50 øre pr. person. Mange kjøpte 3 porsjoner, for de leverte mat bare hver onsdag. I 1959 gikk kvinneforeningen til innkjøp av rustfritt bestikk til 60 personer, flate og dype tallerkener, salatskåler og krydderbøsser.

Mange aktiviteter

Simensbråten og Ekeberg husmorlag fikk også sin start i lokalet til Kvinneforeningen. Ballettskole og artistene Falk Mathisen og Jørn Hoel hadde formiddagsøvelser. Alle i Kvinneforeningen var enige om å lage god, gammeldags juletrefrokost for de eldre i 1948. Invitasjonen ble godt mottatt, 70 gjester til smørbrød og kakao, mange rundt treet, deretter kaffe og kaker, alt laget av medlemmene, gratis julenisse med gaveposer når festen var slutt.

Nye tider

Ekeberghuset og Bekkelagshuset med selskapslokaler ble rivaler. Samt at mange av de eldste medlemmene ble borte. Alders- og sykehjem ble bygget av kommunen. Bekkelaget menighet hadde et ønske om menighetshus på Simensbråten. Allerede 1983 kom de første forslag om samarbeide. Dette verserte fram og tilbake inntil de i 1988 bestemte å selge eiendommen i Fiolveien 4 med bestemte krav om at kvinneforeningen uavkortet kunne holde våre faste møter i det nye menighets- og eldresenteret.

Store gaver

Kvinneforeningen ga kr. 1.500.000, pluss 33.600 til ekstra oppvaskbenk med overskap og teleslynge til Semhuset da eldresenteret ble bygget. Ved innvielsen av senteret bevilget kvinneforeningen kr. 50.000 til ergometersykkel, pluss forklær til kjøkkenhjelp og diverse på kjøkkenet, ny potetskrellemaskin for i alt kr. 17.000. Ny komfyr i 2001 til kr. 7.000 og 10.000 hjelp til 10-års jubileet på senteret. For øvrig har kvinneforeningen opprettet 2 fond, et pålydende kr. 400.000 til beste for de eldre og et pålydende 100.000 til juletrefest for de eldre. Disse fondspengene er overført til nytt styre i Bekkelaget menighet som er forpliktet til å føre tradisjonen videre. Dette er godkjent av Fylkesmann og Brønnøysund-registeret. På FNs eldredag 1. oktober, har kvinneforeningen i flere år ytet kr. 5.000 til kaker til beboerne på Bekkelagshjemmet og Ryenhjemmet. Man har støttet vedlikeholdet av Bekkelaget Kirke med 2 ganger med 10.000 pluss 60.000 til Bekkelaget sykehjem. Tradisjonen med gratis julefest for de eldre, har fortsatt på eldresenteret, det skal også videreføres. 15. februar 2001 besøkte kvinneforeningen Ryenhjemmet og leverte pengegave på kr. 10.000 og ønsket med det skulle brukes til litt ekstra hygge for beboerne. 3

Kilder

  • Artikkelen er basert på et foredrag av Randi Knudsen på Seniorsenteret på Simensbråten. Hennes mor var Andrea Olsen Frøyland, den første formannen i foreningen. Foredraget ble trykket i Gunnar Pedersens Aktuell historie-spalte i Nordstrands blad 30. april 2007.


Lavendel.JPG Artikkelen er basert på "Aktuell historie", Gunnar Pedersens spalte i Nordstrand blad, som senere har resultert i bokutgivelser. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen.

Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.

  Les mer …
 
Eksterne ressurser
 
Kategorier for Oslo kommune
Aker
ingen underkategorier
ingen underkategorier
ingen underkategorier
ingen underkategorier
ingen underkategorier
ingen underkategorier
ingen underkategorier
ingen underkategorier
ingen underkategorier
ingen underkategorier
ingen underkategorier
ingen underkategorier
ingen underkategorier
ingen underkategorier
ingen underkategorier
ingen underkategorier
ingen underkategorier
ingen underkategorier
ingen underkategorier
ingen underkategorier
ingen underkategorier
ingen underkategorier
T-bane
ingen underkategorier
ingen underkategorier
ingen underkategorier
 
Mest lest