 Gjertrud Rasch og Hans Egede, minneplate på Korskirken i Bergen. Foto: Aslak Kittelsen (2012) Gjertrud Nielsdatter Rasch (født 1673 på Kveøya, død 21. desember 1735 på Grønland) var misjonær på Grønland sammen med sin ektemann Hans Egede. Selv om hun var svært aktiv i misjonsarbeid og diakonalt arbeid på Grønland, og selv om det i stor grad var takket være henne at Hans Egede i det hele tatt kunne reise til Grønland, har hun stort sett havna i skyggen av sin mann. For eksempel har verken Norsk misjonsleksikon eller Norsk biografisk leksikon eget oppslag på Gjertrud Rasch; hun er kun omtalt i artiklene om ektemannen.
Ekteskapet med Hans Egede var i utgangspunktet arrangert, men samtidig ser det ut til at det også lå et element av fritt valg bak det. Niels Rasch hadde forretningsforbindelser til fogd og sorenskriver Povel Hansen Egede i Harstad. Det var forøvrig han som dømte i saken mot Johanne Nilsdatter i 1695. Han sønn Hans Egede var i prestelære hos onkelen Peder Hind, som var sokneprest til Kvæfjord. Povel Egede døde og etterlot seg gjeld i 1706, og dermed ble alliansen mellom slektene enda viktigere.
Samtidig ble Hans Egede trukket mellom to forsøk på å arrangere ekteskap. Han hadde avlagt teologisk embetseksamen i 1705, og i 1707 ble han beskikket til kapellan i Vågan prestegjeld. Da han kom dit ble det forventa at han skulle gifte seg med enka etter den forrige presten, Dorothea de Fine. Dette var en vanlig ordning, for presteenker hadde rett på underhold fra prestegjeldet. Dersom den nye presten gifta seg med enka slapp man dette, og det lå i kortene at man ble belønna med et sokneprestkall. Hans Egede valgte allikevel å gifte seg med den 13 år eldre Gjertrud Rasch. Dorothea de Fine ble deres nabo på¨enkesetet, og skal ha skapt vansker for ekteparet under deres tid i Vågan, der de var til 1718. Les mer …
 Foto av Pauline Hall fra rundt 1935. Foto: Ukjent/Oslo Museum. (født 2. august 1890 på Hamar, død 24. januar 1969 i Oslo) var skribent og komponist. Hun regnes gjerne som landets mest betydelige kvinnelige komponist etter Agathe Backer Grøndahl, men var også blant annet musikkanmelder i Dagbladet i en årrekke. I 1938 var hun en av initiativtakerne til opprettelsen av foreningen Ny Musikk, hvor hun var formann helt til 1961.
Pauline Hall var datter av apoteker Isak Muus Hall (1849-1914) og Magdalena Catharina Agersborg (1854-1934).
Hun var ikke gift. Gjennom en betydelig del av hennes liv bodde hun sammen med Caroline Amalie Olden (1887–1981). Deres forhold har blitt omtalt som et samboerforhold i brytningspunktet mellom peppermøsamfunnet og et lesbisk forhold i mer moderne forstand. Kort tid etter fødselen flyttet Pauline Halls familie til Kabelvåg, hvor de ble i 10 år før de vendte tilbake til Hamar, der Pauline Hall avsluttet sin skolegang med examen artium i 1907. Les mer …
 Dette er MB «Speser» slik ho var før ombygging på Vik Båtbyggeri. var eit fraktefartøy frå Melbu i Vesterålen. Bygd ved Holms verft, Sverige, i 1928, oppgitt til 93 brt. Det var ei svartmåla, kravellbygd, svenskemakke i eik, bogen baug og speiel. Eigaren, Malvin Eriksen frå Melbu, hadde kjøpt båten frå Sverige, og brukt den til sandfrakt og kystfrakt. «Speser» kom til L/L Vik Båtbyggeri i januar 1960.Båten skulle forhøyast tre hudgangar, og få kryssarhekk. Under arbeidet bestemte eigaren seg for at baugen skulle skiftast med ein rana baug, framover liggande. Den gamle baugen vart kappa av og vinsja tilsides. Kaising eller dekkshus skulle byggast i jern, og vera i full breidde. Alle lugarar skulle innreidast på dekk, altså i kaisinga. Det skulle byggast overbygg med rorhus og bestikklugar, og ein skipperlugar i bakkant. Motoren skulle skiftast med ein brukt 130 hk Voldamotor. Les mer …
 Foto av de gamle medlemsprotokollene fra Sydal s-lag. . På 1940-tallet var Sydal ei bygd der fiske og jordbruk var hovednæringene. På lokalt nivå, kalles området langs Gimsøystraumen for Strauman. Gårdene i dette området hadde fra gammelt av vært nærmere tilknyttet jordbruket enn de mer kjente værene på "innersia" av Lofoten. Sammenliknet med fiske fra Svolvær, Henningsvær og Kabelvåg, var ikke fisket i straumanområdet først og fremst kommersielt, men hadde mer karakter av naturalhusholdning. Finansiering av ny fjøs eller ny motor til skøyta hadde nok likevel høy prioritet når overskuddet var der. Den isolerte beliggenheten gjorde at det var båten og lokalavisen, Lofotposten, som var Sydals kontakt med omverden. Lofotposten kom ut tre ganger i uka, og hadde noen i bygda et ærende i Svolvær/Kabelvåg fikk folk beskjed når en av fiskebåtene skulle i den retningen. Avstanden til disse stedene gjorde også at konkurranseelementet på denne tiden ikke lå mellom Strauman og Svolvær/Kabelvåg, men snarere innad i Strauman. Dette resulterte i at Gravermark ble regnet som Sydals rival, selv om de to bygdene hadde samme gårdsnummer. Les mer … | 
