Henrik Krummedike

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Henrik Krummedike (født omkr. 1463 trolig i Oslo, død 1. april 1530 i Skåne) var riksråd og lensherre. Han var trolig den lensherren i Norge som i middelalderen samla seg mest jordegods, og han var en sentral person i maktspillet rundt 1500.

Slekt og familie

Han var sønn av riksråd og rikshovmester Hartvig Krummedike (d. 1476) og Karen Andersdatter Hak.

I 1493 ble han gift med Anne Jørgensdatter Rud (d. 1533), som var datter av dansk riksråd Jørgen Mikkelsen Rud og Kristine Eriksdatter Rosenkrantz. Han ble svigerfar til Eske Bille.

Liv og virke

Han ble trolig født på Akershus slott og festning i Oslo, men tilbrakte mye av barne- og ungdomsåra i Danmark. Han dukker opp i kildene i 1484, og ble slått til ridder ved juletid dette året. Ettersom minimumsalderen for å bli slått til ridder var 21 år, og vi vet at han var ung da det skjedde, må ha være født omkring 1463, og i hvert fall ikke etter dette.

Faren døde i 1476, og han arva da omkring 240 gårdsbruk og gårdparter i Norge. Han fikk også Brunla len som pantelen. I 1485 fikk han så Skiensysle som forlening, og ble omtalt som kongens hofsinde, det vil si en ung mann som tjenestegjorde ved hoffet. Sommeren 1487 fikk han i tillegg forlent Viken len, som tilsvarte det moderne Bohuslän og som ble del av Båhuslen i 1532. Samme år ble han en av lederne av kong Hans' felttog til Gotland, som var den første konflikten mellom kongen og det svenske Sture-partiet og Knut Alvsson.

Da faren døde var ikke Henrik Krummedike gammel nok til å ta over som høvedsmann på Akershus, og biskop Karl av Hamar ble satt inn som slottsherre inntil videre. Da han døde i 1487 ble Krummedike høvedsmann på slottet. Dette førte til en ny konflikt med Alv Knutsson og hans sønner, den tidligere nevnte Knut Alvsson og Odd Alvsson. De tilhørte slekta som kalles Tre Rosor, og hadde vært uvenner med Krummedikene siden Hartvig Krummedike drepte deres frende Erik Sæmundsson i 1449/1450.

Krummedike ble tatt opp i det norske riksrådet i 1489, og samtidig ble han høvedsmann på Båhus festning. Dette var i en periode med stor spenning mellom Danmark og Sverige, slik at grensefestningen ved Göta elv var av stor betydning. Etter lange forhandlinger med Sture-partiet, der Krummedike var en av de dansk-norske representantene, brøt det ut krig i 1497. Krummedike leda angrepet på Elvsborg festning og tok den, noe som var viktig for kong Hans i hans forsøk på å erobre Sverige. Men erobringa av svenske forsvarsverk ble kortvarig, og dette ble starten på en lang rekke kriger mellom Sverige og Danmark, der Norge kom med på dansk side.

Slekta Tre Rosor, med Knut Alvsson som anfører, ble sentrale i det svenske opprøret. I 1501 fikk Knut i oppdrag å starte et opprør i Norge, som skulle ende med at Norge fikk kongefellesskap med Sverige i stedet for med Danmark. I 1502 inviterte Krummedike Knut Alvsson til et forhandlingsmøte, med løfte om fritt leide. Men i stedet drepte Krummedike opprørslederen. Striden mellom Tre Rosor og Krummedike ble enda mer tilspissa, og kong Hans så seg nødt til å avsette Krummedike som høvedsmann på Båhus og flytte ham til et dansk festningslen.

Etter dette hadde Krummedike bare danske høvedsmannsposter, og han bodde aldri igjen i Norge. Men han fortsatte å være Norges største lensherre, og trolig den i norsk historie som har hatt størst område forlent til seg. Blant det han hadde var Viken (Bohuslën), Tune, Skjeberg, Solør med Østerdalen, Råbyggelaget, Namdalen, Brunla, Sarpsborg, Idd og Åbygge skipreider, Numedal med Sandsvær kobberverk og Boen laksefiske i Topdalselva. Med unntak av de to skipreidene Idd og Åbygge fikk han beholde alt dette da han i 1503 bosatte seg i Danmark. I 1505 fikk han også Midsysla og Lista. I Danmark hadde han slottslenet Holbæk 1503–1507/1508, Laholm 1507/1508–1517 og Varberg 1517–1519.

Han falt i unåde hos Christian II i 1517, blant annet på grunn av en strid om Månstorp-godset som han mente å ha rett til gjennom sin mor. I løpet av et par år ble han fratatt alle len i både Norge og Danmark. De opprøret mot Christian II brøt ut i 1523 forsøkte kongen å gjeninnsette Krummedike, men han nekte å ta imot og stilte seg i stedet på opprørernes side. Den nye kongen, Frederik I, sendte ham i 1523 til Østlandet for å forsvare landsdelen mot svenske angrep og for å vinne området for Frederik. Dette lyktes Krummedike med. Men riksrådseliten i Norge sto på den andre sida, og fratok ham alle de len kong Frederik ga ham i Norge under et møte i Bergen i 1524. De erklærte ham også uønska i landet. Dette vedtaket slo fast prinsippet om at norske len skulle forlenes til norske menn bosatt i landet, og ikke til dansker. Det svekka også Frederik Is styreevne i Norge, og det ga riksrådet en rekke len som kunne fordeles til andre.

Riksrådet forsøkte også å forhindre at Frederik I ble krona som konge av Norge, slik at riksrådet kunne styre selv. Kongen brukte blant annet Krummedike for å få gjennomført en rekke militære og administrative kupp, slik at kongen fikk kontroll over festningene i Norge. Krummedikes svigersønn Eske Bille ble høvedsmann på Bergenhus festning, og Krummedike selv fikk gradvis tilbake sine len. På toppen av hans arvegods på rundt 240 gårdsbruk og gårdparter, fikk han en nettoøkning på 178 andre bruk og parter i løpet av sin karriere. Han kjøpte en rekke skip for å drive utenrikshandel, og han eide bergverket i Sandsvær. Han var blant de første som eide et gårdsbruk med egen vanndrevet sag i Norge. På Månstorp hadde han en teglsteinsovn, der man kunne brenne over 18 000 tegl av gangen.

I 1529 reiste han sammen med tronfølgeren Christian III til Oslo med en betydelig militærstyrke for å demonstrere kongens makt overfor riksrådet. Dette ble hans siste reise til Norge. Etter noen måneders sykeleie døde han på Månstorp i Skåne i 1530, og ble gravlagt i soknekirka der.

Krummedikes manøvrering i det politiske maktspillet i denne perioden bidro til at Norge ennå i noen få år fikk være et selvstendig rike i personalunion, med riksrådet som lokalt styringsorgan. Men det skulle ikke vare så lenge; i 1537 ble Norge et dansk lydrike som følge av reformasjonen.

Litteratur og kilder