Lokalhistoriewiki er nå oppe igjen etter en feil hos vår nettverksleverandør. Vi beklager ulemper nedetiden har medført.

Kjeldearkiv:Johannes i smia

Fra lokalhistoriewiki.no
Gå til: navigasjon, søk
Johannes i smia
Johannes2.jpg
Bildetekst: Johannes Klausen
Johannes i smia Foto: Eiker Arkiv
Kildeinformasjon
Navn: Johannes Klausen
Sted: Solbergelva
Tidsrom: 1979-1980
Metode for nedtegning: Intervju
Nedtegnet av: Bengt Arne Røine
Beskrivelse: Johannes Klausens minner fra Solbergelva.
Viktig: Denne artikkelen kan kun endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator.

Johannes Klausen (18941983) sitter på senga og røyker kjøpesigaretter.[1] Folk kaller ham bare for Johannes i smia. Han er født i Solbergelva i Nedre Eiker kommune rundt juletider i året 1894. Og der har han bodd i alle sine dager.

Kvennbekken [2] går så diger i regnvær og snøsmelting. Da står fossegufsen rett mot stuedøra til Johannes i smia. Når sola blinker i vassføyka, skinner regnbogen langt inn i rommet, nesten til sengestolpen. Han Johannes bor så nære livets idyll!

«Jo, jeg kan fortelle noen minner,» sier han og smiler lunt i skjeggestubbene. Nevene er krokete, bena er enda verre. Livslysten og humøret er sprudlende. Spyttebakken titter fram under sengekanten.

Sitat Jeg husker en av de skikkelige originalene her ute i "Elva". Det var en gammel småbruker. Støtt gikk han til slakteriet i Drammen og hentet sekker med sauehoder. Hjemover var han blindpassasjer på elvebåten Snap [3]. Denne gubben var så fryktelig sparsommelig. Han satt oppe i stua si og flådde skinnet av sauehodene. Særskilt var han ute etter det harske fettet. Av det stekte han vafler og pannekaker - etter egen oppskrift. Fluene krydde som kaffegrut i veslestua - den var deres bikube. Da gubben gikk i bygda, hørte vi det på fluesvermen. Da han stanset syntes han midt inni. Det sto en fluevegg etter ham helt fra kjøkkendøra. De var store som humler og blinket i grønt. Han hadde vanskelig for å komme innpå folk.

Ei tid begynte naboene å høre slike merkelige lyder fra den gisne låven til gubben. Det pep, gnislet og dunket. De gikk og undret seg over dette.

Så en dag fikk de svaret, ja, folk så det med egne øyne. Det var fluegubben som lærte seg å sykle på sine gamle dager. Og nå kunne han holde balansen så lenge at han måtte ut av låven og ned på jordet for å få plass. Tidlig en morgen hørte vi fluene, og der kom gubben syklende på en velosiped langs ei pløgselsfåre. Han fulgte det sporet for å dryge ut balansen i det lengste. Så datt han. Og slik flådde gubben opp og ned på sin veltepetter i dager til ende. Folk glodde fra alle kanter. Mest hang de bak gardina og hvisket seg i mellom.

Gubben var så redd for penga. I alle år nøyde han seg med talglys. Strøm var ukristelig dyrt å få i hus, mente han, og satte stor pris på nøysomheten.

Sjøl var han mer enn kristelig, og syklet trutt til kirka. Gubben, velosipeden og fluesvermen kom farende som et uår. Han satte seg på bakerste kirkebenk, mens fluene ventet. Mens presten prediket, sov han. Da var det skikk i guds hus at de rike satt foran og de fattige bak. Presten sa amen og gubben gløttet på et ene øyet. Så for han hjem, arbeidet i sitt ansikts sved og spredde noe gjødsel over grasvollen, slik han alltid brukte å gjøre i våronna. Han nyttet ei nyhogget granbuske og dro over møkka med. Den var både plog og harv på samme tid, mente han. Og ingen hadde så rik avling som gubben. Det mente alle.

Han tenkte ut saker og ting med hodet, gjorde små oppfinnelser og satte vassbøtter under regnskura, og sveiva dem inn ved hjelp av en taubane.

En dag sluttet fluene å surre. Gubben lå og var død. Men så kom noen til å rote under hueputa hans. 100.600 kroner fant de. Dette hendte i Solbergelva i året 1913. Det er ikke sikkert at de fattigste sitter bakerst i Nedre Eiker kirke [4].

Det kom en finnekar rekende hit til Kvernbakken. Han syntes plassen lå lagelig til, og så bygde han ei smie. Et kvennhus ble også satt opp. Det skjedde tidlig på 1800-tallet. Den dag i dag heter plassen Kvernhus-Bråtan. Den er Solbergelvas eldste, og en av Eikers første boplasser. På folkemunne er dette stedet oppkalt etter finnesmeden. Og jeg har heller ikke gått klar. Ennå sier folk bare "Johannes i Smia". Jeg er stolt av navnet. Min familie eide plassen i generasjoner. Slit og strev.

Da jeg var en neva stor, måtte jeg ut på åkrene og plukke stein. Jorda skulle være rein. Etter konfirmasjonen kjørte jeg tømmer med hest og stubbslede. Jeg henta lass etter lass innpå Vrangen i Solbergåsene. Lønna var en krone dagen.

Så fikk jeg ansettelse på Kjøsterudsaga, og tjente 14 blanke kroner i veka. Jeg var fornøyd og ble der i tre somre. Tida gikk fort i gamle dager også, og i 1912 fikk jeg varaktig arbeide på Mjøndalens Cellulose. Jeg holdt på i renseriet i 53 år. Der blei flisa hogget til masse.

Jeg har nevehilst på kong Olav innpå slottet i hovedstaden. Han ga meg en flott medalje, fordi at jeg hadde nådd aldersgrensa. Fagforeningsnåla og medaljen for lang og tro tjeneste har jeg også fått. Ja, sånt er høytidsstunder i livet til en arbeidsmann.

Vi begynte klokka seks på Cellulosen. Da måtte jeg gå grytidlig hjemmefra med nistepakke og kaffeflaske. Etter en stund sto jeg på sundstedet ved Kirkelanda. Det var gjerne flere skiftkarer som ble satt over elva i samme slengen. Veien fra Osbakken til Cellulosen var kort. Dagene og åra var like. Arbeidet gikk på rutine. Jeg kjørte 1400 tylfter i veka på kjerraten . Jeg begynte å sykle til jobben i 1940. Da hadde jeg gått i 28 år og slitt ut mange skosåler. Sykkelen satte jeg i elvekrattet og rodde over med egen båt.

Her om dagen var jeg invitert på biltur. Vi kjørte en sving forbi Cellulosetomta bare for å se. Nei, så fælt. Alt var revet og rasert. Det var vemodig a se arbeidsplassen sin ligge i ruiner. Men det er utviklinga som har bestemt alt sammen.

Da jeg vokste opp, gikk vi annen hver dag på skolen i seks timer. Vi sleit oss inn i lærdommen med griffeltavler, pultostskiver og vasstrukne støvler.Her i smia hadde vi noen sauer og to kuer. Et par foringsokser sto i bås på vinterstid. Om sommeren gikk kuene på skogsbeite. I sopptida sprang jeg vettet av meg for å finne dem.

Sopp var det beste de visste. Kuene åt i ørska. Jeg husker at det tordnet så stygt oppe på Breihella [5] en kveld. Da stakk Litago hodet under armen min. Kua var sa redd at hu skalv under skybruddet. Slik piltet vi hjemover. I slike somre ble natta sein før jeg endelig kunne ta en lensmannssøvn. Så var det opp igjen ved fire, halv fem tida, og jobbe på Cellulosen i tolv strake timer. Det har ikke vært alt for mange helgedager her i livet.

Vi hadde gråsteinspeis i kjøkkenet. Gryta hang på "jåre" -en jernstang med flere hakk i. Etter hvert som maten kokte, heiste mor gryta høyere opp i jåra. Vi var åtte søsken her i smia. Vi vokste opp med bekkesuset. Mor var et arbeidsjern. Hun bakte grovbrød, flatbrød og kaker i trau ute i bryggerhuset. Vasketøyet skyllet hun i bekken. hun slapp å bære skittentøyet til elva. Derfor velsignet hun Kvennbekken.

Smieolla er den beste vannåra på lang lei. I tørkesomre fylte den seg opp bare over ei natt. Folk fra Vinnes og andre steder kom og henta vann her. Oppkommet i Ulverudbakken er likedant. Ennå må vegvesenets folk lappe asfalten der vannet presser fram. Slik er det også i tørre somre.

Vinterstid hadde kjerringene en strid tørn. Da dro de klesvaska på kjelke ned til elva, brettet ut en sekkefille på isen, og la seg på kne. Slik vasket de tøy for mer enn ti personer i det gufsende råket.

I gamle dager måtte kvinnfolka ha tid til all ting. Skulle de strikke en genser, så måtte de streve lenge for å skaffe en sau. Den måtte passes, ulla skulle klippes, saksa slipes, karing og spinning, og endelig strikking. Slik var det bestandig. Strøm og vann fantes ikke i huset. Da strømmen [6] kom hit i 1915, sto vi nede på vegen en sein kveld og beundret utelyset. Pæra var på 10 - 15,vatt, men den lyste likesom over hele Solbergelva.

Så fine og høytidsstemte lørdagskvelder som det var før, finnes ikke nå. Folk satt og prata. Arbeidsnevene hvilte i fanget. Sirup og hvitt brød sto på bordet. Reine støvler knirka på nyskura golv, og ute bak vindusglaset syntes det blå mørket. Da var det somre, varme og lange.

Ikke et hammerslag hørtes om søndagene. Ikke ei vask hang til tørk. Helgefreden ble respektert av alle.

Mannfolka seigdro på slitet gjennom hele livet. De som ikke eide en hest, var gamper sjøl, og dro plog og harv over jorda. Kvinnfolka tok seg tid til å styre. Ja, sannelig, det lukta jern av småkårsfolket. Men i helgene tok karene til med sitt tidsfordriv. De hengte likesom av seg jernlukta om fredagskvelden. Tidlig neste morgen spankulerte de på tunet og pratet stille sammen. De hadde høytidsånd og fred i panneskrukkene. De ruslet bort til bingen og målte livvidda på grisene og spikulerte i slaktevekta til høsten. Gamlekarene med rustent skjegg tydet værmerker. De kunne jo knapt lese.

I vekedagene kom omvandrende jøder ruslende. De bar på svære knytter fulle av gilde stoffer, og mørkeblått vadmel. De brettet ut sakene og fristet med sølvknapper og tikkende lommeur. Sakseslipere og vispekremmere lusket bakvegen inn på låven. De stjal seg til en rask natteblund. Lirekassemenn fartet langs vegene, dro sveiva og håpet på en fattig slant. En kramkar som vi kalte "Dansken", var her ofte. Han betalte for kaffen med trådsneller. Aldri lærte han seg et eneste norsk ord. Far sa at han hadde graut i halsen.

Tatere, sigøynere og spåkjerringer kom svaiende gjennom markblomstengene. De ville handle og lese i kaffegrut. Gammelt folkeliv holdt på tradisjonen. Men årene gikk og gullurene stanset. Så ble miljøet borte - for alltid.

Amerika og Kanada var de fattiges drøm om rikdom. Noen familier utvandret fra Solbergelva også, særlig i 1912 og i storflommen i [7] 1927. Da var det ikke en times arbeide å få her i landet.

Gamletida hadde så mye å by på. Driftekarene kom fra Hallingdal og Hemsedal. Vegen var tettpakka med sauer og krøtter. De skulle til Drammens slaktehus. Underveis gikk handelen borti havnehagene, og hallingenes lommebøker var tjukke som geitoster.

Sitat

Johannes viser to prektige lommebøker etter oldefaren og bestefaren sin. Skinnet var nesten ikke slitt, tross flittig bruk. Fint håndverk. Det var kvalitet i gamle dager. På bestefarboka er årstallet 1896 preget inn.

Sitat Utviklinga gikk sin gang. Jernbanen gjorde sitt inntog og overtok driftinga. 1 1914 dro den siste dyredrifta forbi Solbergelva. Nå er det ikke ei møkkaruke å se så langt øyet når.

1918 var sorgens år. Spanskesyka herjet. En far og en sønn kunne dø med en halvtimes mellomrom. Søndag var gravferdsdag. Femten kister ble senket i jorda hver veke. Folk flest eide ikke stasklær, bare noen ekstraklær til alle begravelsene. Ja, slik var det før. Men vi levde på en annen måte, og ingen som ville leva hadde stunder til å legge seg på sjukesenga.

Første automobilen som passerte Solbergelva [8] ble kjørt av den navngjetne Sam Eyde, som startet industrivirksomheten på Rjukan. Det var i tida rundt uavhengighetsåret 1905 [9]. En stilig mannsperson satt ved siden av den mektige Sam og blåste en B-kornet. Jordbøndene stimlet sammen i vegen, og mannen tutet flittig med kornetten.

Men rundt i småkårsstuene satt oldingene og ba til herren den allmektige: Nå kjører en vogn uten hester på vegen, mumlet de. Det var dommedag.

Livet på jorda fortsatte. Hestene dro sine kjerrer som før. Kvennbekken susa og gufsa, og smia sto på fast fjell, slik den alltid hadde gjort. Vi ungene drakk vann av hestetroene langs den støvete riksvegen da vi løp ærender. Ja, alt var som før Men Sam Eyde hadde kommet med det første pustet fra nytida. Og det betydde dommedag for mangt og mye.

Gamle Bernhard Ingebretsen trodde blindt på spøkeri. Han hadde opplevd skrømtet sjøl, og visste hva han snakket om. Bernhard var av den gamle skolen og ga blanke i hele utviklinga. Han var fastboende i ei lita koie på Svarthavna [10] ved Eiksetra.

Ei natt da stjernene hang og glinsa i granbaret, våknet Bernhard av at døra knirka. Han så ei månelys stripe gli sakte over golvet. De' får komma inn, karer, sa Berhard og støttet seg opp med armbogen. I Svarthavna var det bare hoggere som kunne vanke skauleies i nattestilla. Bernhard fikk ikke noe svar og lå og lyttet. Støvler knekket småkvist. Visst sto det folk der ute. Kom inn, ropte eneboeren. Da ble døra lukket utenfra. I heitaste er detta for no', brummet Bernhard, og jumpa ut av køya. Han gikk sidrumpa i langunderbuksa. Han rykket opp døra og stilte seg i åpningen. Holder de' leven med meg karer, så setter jeg bommen fast på innsida. Han la hodet på skakke og brukte øra i øst og vest. Ikke et vindpust. Bernhard stengte med et smell, vippa på kroken og satte en drabelig bjørkekavle i benn mellom peisen og døra. Snart sovnet han med hodet vendt ut mot rommet.

Sakte, nesten umerkelig, ble døra åpnet på nytt. Bernhard sov. Døra knirket på rustne hengsler. Da våket eneboeren farlig brått. Han skimtet en skygge, likesom en arm som famlet i mørket, og dro unna bjørkekavlen. Det var skrømt, reinspikka spøkeri. Bernhard greip etter øksa. Det blinket i den stålsatte eggen. Han enset det knapt. Det var månelyset fra gluggen som smilte i skarpøksa. Så var det brått stille, og døra ble stengt - fra utsida.

Men da gjømte jeg meg under sengefellen. Jeg turde ikke stå ansikt til ansikt med sjølveste Gamle-Erik, sa Berhard da han fortalte denne historia.

Eldgamle folk hadde sett gaupa hoppe over "gaupehoppet" [11] . Dette skaret ligger ved Vrangen, et stort skogsvann. Dr. Kamstrup bestemte at en vei skulle bygges opp dit. Han var pengefyrste, en av Eikers rikeste menn. Han eide Killingrud Gods med 16 000 mål skog, og omtrent like mye jord.

Kamstrup'en hadde reservert fast plass på første benk i kirka. Jeg husker ham så vidt fra mine tidligste år. Han skulle ha rideveg inn til Vrangen for at de fine vennene hans kunne besøke Kamstruphytta, uten å måtte trave i ulendet. Men årene gikk, og Kamstrup'en havnet i økonomisk ulende. Han ble lut fattig, og måtte bite i det sure eplet. Ja, verden kan også væra nådeløs mot rikfolk.

Fantefølgene liknet et syttende mai-tog da de vandret langs vegen. Det var et sikkert vårtegn. De bar likesom på støv fra de tusen veger, hadde hester og kjerrer. På lasset lå alt pikkpakket deres og skramlet. Hylende unger satt to og to i barnevogner med svære hjul. Svartsmuskete og arrete karer med slirekniver stanset langs vegen for å handle. De hadde sjøllaga sopelimer og rottefeller. Handtere loddebolt og reparere skytevåpen kunne de også. Kvinnfolk med glitrende ringer og blafrende skjørt gikk husimellom og tigget om en suppeskvett til ungeflokken. I den store, røde pyntelomma deres, med perlemors-knapper,. lå krittpipa , tobakkspungen og ristingen med sølvpengene. Minsteungen hang på armen og stakk hodet innenfor silkeblusen, fant patten, sugde og rapet. Fikk fantekona en brødskalk og en klype sukker, så velsignet hun husfolket, og strøk avsted til neste gård.

Taterfølgene slo leir på Aaserud Teglverk [12] og i StensetskogenSolbergmoen. På skrå ovenfor den gamle kirkestallen brukte de å kjøre inn vognene sine. Nå ligger bolig-området Stenset Terrasse akkurat midt på taterleirplassen. I 50-åra forsvant taterfølgene. de ble borte omtrent samtidig som de siste hestene ble tatt ut av jordbruksnæringa.

Rømlinger lusket ofte omkring i uvegsomme trakter. I 1926 ble hele Norge rystet av det velkjente lensmannsmordet. Straks etter at mordene var begått, satt en av gjernings-mennene på sengekanten til gamle Anette Aserud her i "Elva". Det var grytidlig og han ba om mat og drikke. Mannen var i trettiårsalderen og snakket svensk. Han fortalte at han søkte arbeid her i trakten, men hadde mistet sine sparepenger. Anette trodde på historien og syntes synd på ham. Siden fikk hun vite at det var Østa-Linas pojk, lensmanns-morderen.

To svensker kom til Solbergelva. Begge het Jonsson. De var steinhoggere og reinhårige karer. Snart lød feilselsangen langes Solbergåsene, fra Bærskaug til Ulverud. Jonsefjellet [13] fikk sitt navn etter disse svenskene.

Smia etter et maleri av Martin Nilsen 1942. /Eiker Arkiv

I Ulverudbruddet [14] utvant de den lyse granitten, som ble en gjev handelsvare over hele Norge. Omsetningen fikk rakettstart. Syretårnet [15]Rjukan Salpeterfabrikk ble bygget av Ulverud-granitt. Det ble utviklet betydelig lektertrafikk med steinblokker fra Aaserudverkets [16] brygge. Lasskjørere fraktet tonnevis ned til dampbåtene og transporterte en masse granitt rundt i distriktet. Steinfundamentene og brukarene til Mjøndalen Bru [17] kommer også fra Ulverudbruddet.

Under stordrifta var omkring femti hoggere i arbeid. De jobbet dag og natt. I mørket funklet parafinlyktene med rødlig flamme og kastet trollskygger i steinbruddet. Hoggerne gjorde store penger. Karer som Hans og Johan Jansen, og Gamle-Bye'n var navngjetne. Nesten alle hoggerne var innfødte Solbergelvinger. Deres kjennetegn var frynset busserull, arrete skinnbukser og fettlærstøvler med jernbeslåtte såler. De var virkelige mestere i faget. Arbeidet med djupe hull ble gjerne utført slik at en mann holdt boret, mens to mann slo med feiselen, annen hver gang. Den galante rytmen fra oppsangeren og slagklangen hørtes vidt omkring. Hoggerne tøyde seg bakover med feiselen og henta slagkraft helt fra korsryggen. Så dengte de på og bommet aldri.

Arbeidslaga var fordelt i hele bruddet. Noen dreiv med spett, andre med smalfeisel, slager og kiler. De brukte ikke dynamitt, den ødela steinen. Hoggerne ladet hulla med bars-krutt og stappet leire over. Da ble salva lufttett. Hoggerne sa at kruttet kilte ut granittblokkene. Det ble mange steintunge løft. Men karene hadde en suveren teknikk med å flytte kjempeblokkene. Det gikk som en leik. De lot spettet og rundkavlene gjøre sånt arbeide.

Jeg hørte aldri om hoggere som ble klemt i hjel eller stygt skadet. Derimot fikk de ofte steinsplinter i øynene. Da tok karene ei vannkanne og pøste reint vann i synet på seg - for å skylle ut. De sto der og brumlet og bannet en stund, blunket og la ei dobbeltvending snus bak leppa.

Ved middagsleite kom ungene drassende opp til bruddet. De slepte på et todelt pottespann med lærhandtak. Oppi lå midda'n til faren, onkelen, broren eller bestefaren. Vellinga øverst og kjøttmaten i bånn.

Sola bakte godt, svetten haglet. Hoggerne måtte ha drikke som monnet og ga næring. Det var havrevelling. Men de hadde sine spesialvaner og slo stekt grisefett opp i vellinga. De drakk og koste seg. Så dro de en blodskurvete neve over mustasjen, rapte og slapp en høylydt fjert….

"Ta i, vær raus. Å, hei, min venn nå får vi benn. Snart er den laus."

Sitat
Johannes Klausen/Johannes i smia Foto: Eiker Arkiv

Det lakker og lir. Dagen er på held. Johannes hinker ut og setter seg på en stol. Plassen mellom Kvennbekken og den grønskeflekkede inngangsdøra er smal. Han Johannes liker å sitte der midt i idyllen. Han kikker på den værslitte smieveggen, som har stått mot bekkegufset i uminnelige tider. Kveldssola leker i vannspruten. Fargene glitrer. En sjufarget regnboge synes i ett glimt, og Johannes - den gamle regnboge-mannen - har enda noen ord på hjertet:

Sitat Asketrærne grønnes langsomt mot en ny sommer. Snart blomstrer syrenene ved hushjørnet, dufta setter seg så godt i vindusgardina.

Det sto et prektig lønnetre akkurat her på gårdsplassen. Men røttene sprengte så fælt i grunnmuren under smia. Vi skar det ned og laget en kubbestol av stammen. Den står i morrasolveggen. Smia er ombygd, men uthusa står som de alltid har gjort. Det henger en rusten jernring på skjulveggen et sted. La'n henge. Det var oldefar som putta'n inn på spiker'n. Jeg håper at smias tradisjoner skal fortsette etter min tid også. Nylig ble naboens ungfole, en traverhest, oppkalt etter meg. Smia-Gutten, ble den døpt.

Kvernhus-Bråtan står på fjell. Det synes best på framsida. Men her, rett inntil bekken, på ei steinhylle, vokser Vesle-Furua, mager og knudrete. Hu er ikke større enn en første-klassing, men steingammel. Jeg begriper ikke hvor den buska henter næring. Hu må eta stein. Bestefar døde i 27. Da var han 82 år. Han kunne ikke huske å ha sett vesle-Furua annerledes, og ikke oldefar heller. Små kår gir seige røtter.

Sitat
Denne artikkelen er skrevet av Einar Stueflaten. Eventuelle bemerkninger eller rettelser kan etterlates her.

Referanser

  1. Artikkelen er basert på et intervju ved Bengt Arne Røine i 1979-80, på nettstedene til Eiker Arkiv. Tilrettelagt av: Einar Stueflaten (24.05.2003)
  2. http://eiker.org/Artikler/Kultur_media/Lokalhistorisk%20arkiv%20og%20bibliotek/stedsnavn.html
  3. http://www.eiker.org/Artikler/Offentlig_virksomhet/Samferdsel/trafikken%20pa%20elva.htm Snap
  4. http://www.eiker.org/Artikler/Offentlig_virksomhet/Kirke/konsert%20Nedre%20Eiker%20kirke.htm Nedre Eiker kirke
  5. http://www.eiker.org/Artikler/Kultur_media/Lokalhistorisk%20arkiv%20og%20bibliotek/stedsnavn.html Breihella
  6. http://www.eiker.org/Arkiv-OE/Prosjekter/K-2009/MaanedensTema/2009-03-01-elektrisitet.html strømmen
  7. http://www.eiker.org/Artikler/Natur/Elva/storflommen%20i%201927.htm storflommen i
  8. http://www.eiker.org/Artikler/Kultur_media/Lokalhistorisk%20arkiv%20og%20bibliotek/2005%20markeringen/Sam%20Eide%20og%20hans%20rode%20Mercedes.htm
  9. http://www.eiker.org/Artikler/Kultur_media/Lokalhistorisk%20arkiv%20og%20bibliotek/2005%20markeringen/2005start.htm 1905
  10. http://www.eiker.org/Artikler/Kultur_media/Lyd/Ole%20Vinnes.htm
  11. http://www.eiker.org/Artikler/Kultur_media/Lokalhistorisk%20arkiv%20og%20bibliotek/stedsnavn.html
  12. http://www.eiker.org/Artikler/Naeringsliv/Bedrifter_Forretningsdrift/teglverk1.htm
  13. http://www.eiker.org/Artikler/Naeringsliv/Bergverk/steinbrudd_jonsebrottet.htm
  14. http://www.eiker.org/Artikler/Naeringsliv/Bergverk/steinbrudd.htm Ulverudbruddet
  15. http://www.eiker.org/Artikler/Offentlig_virksomhet/Skolevesen/syretaarn_killingrud.html
  16. http://www.eiker.org/Arkiv-OE/Prosjekter/K-2009/MaanedensTema/2009-04-02-AaserudTeglverk.html
  17. http://www.eiker.org/Artikler/Offentlig_virksomhet/Samferdsel/mjondalsbrua.htm
Personlige verktøy
Navnerom

Varianter
Handlinger
Avdelinger
Forsider
Verktøy