Lokalhistoriewiki:Hovedside

Ukas artikkel Fra bygningskomplekset tatt fra ytre vakt over den indre plassen, med Verkstedsbygningen til venstre, Skolebygningen til høyre og Artilleriets kontorbygning midt imot med hovedinngangen og forbindelsebygget som er en del av det nye kontorbygget på hver side. Foto: Nils Petter Dale (2006) Forsvarets ledelsesbygg, Glacisgata 1 i Oslo, er et stort bygningskompleks på 17 200 m², oppført på Akershus festning i tidsrommet desember 2004–september 2006. Det består av tre eldre, fredete bygninger og et nybygg og rommer tilsammen 560 arbeidsplasser. Arkitekt for prosjektet er Jarmund/Vigsnæs. Prosjektet ble i 2011 tildelt Murverksprisen.Les mer... Smakebiter fra artiklene Ved Valle kirke og Spangereid kirke er det reist minnesmerker over de som falt under andre verdenskrig fra Lindesnes. 8 av de 11 som omkom var sjøfolk. Helge Haga, Louis Hogganvik, Tom Jakobsen, Einar Ramsdal, Rolf Bjarne Rolfsen, Haakon Sebastian Simonsen, Thomas Sverre Tjøm, Enok Leland. Falt for fedrelandet 1940-1945 Foto: Rolf Steinar Bergli Arne N. Vigeland har laget monumentet som står nord for kirkegården ved Valle kirke. Det ble avduket 4. juli 1948. Hage, Helge, Sør-Audnedal. Født 18. februar 1911 i Sør-Audnedal, s. av Bernt O. Hage, f. 1872, og Vilhelmine f. Johnsen, f. 1882. Snekkerutdannet. Reiste til U. S. A. 1940, tjenstgjorde som infanterist i den amerikanske armé under krigen og falt i en trefning i Italia 24. oktober 1944. Gravlagt der. Våre falne : 1939-1945. 2, s. 109 Hogganvik, Louis Severin, tekstilarbeider, S.-Audnedal. Født 16. mars 1883 i Halse, s. av Aksel Olsen og Berthine, f. Olsen. Gift 1919 i Mandal med Theodora Kristine Johannessen, f. 1885 i Sør-Audnedal. 2 barn. Arrestert 10. januar 1945 da det ble funnet våpenlager under rassia etter radio. Død 27. januar 1945 på Statsarkivet i Kristiansand. Våre falne : 1939-1945. 2, s. 331 Tom Jakobsen. I brev skrevet som "Thom Jacobsen", født på Vigeland, senere bosatt i Åseral. Var medlem av mil.org, omkom i bilulykke i 1945. Glimt fra Lindesnes 2010. s. 32. Kaare Hellekjær: Slik opplevde Kaare Hellekjær okkupasjonsårene 1940-1945 Ramsdal, Einar, smører, Sør-Audnedal. Født 19. mai 1913 i Sør-Audnedal, s. av Gardian Ramsdal, f. 1870 s. st., og Inga f. Bue, f. 1878. Var utdannet garver, men dro til sjøs like før krigen brøt ut. Omkom 9. februar 1942 da d/s Anderson, som seilte i konvoi, grunnstøtte ved Cap Race i storm og snøtykke. Våre falne : 1939-1945. 3, s. 673 Rolfsen, Rolf Bjarne, 3. styrmann, Sør-Audnedal. Født 26. august 1907 i Sør-Audnedal, s. av Ole Rolfsen, f. 1866 s. st., og Sofie f. Thorsen, f. 1872 i Søgne. Styrmannsskole. Var 3. styrmann på s/s Coimbra, og omkom da skipet ble senket etter fiendtlig angrep 14. januar 1942. Våre falne : 1939-1945. 3, s. 722 Gjedeland, Håkon Simonsen Fredly, Sør-Audnedal. Født 20. juni 1919 i Sør-Audnedal, s. av Aksel Simonsen, f. 1878 s. st., d. 1936 s. st., og Helga f. Hansen, f. 1886 i Oslo. Var motormann på m/t Regina som ble brakt inn til Bone i Algier i mai 1940. Mannskapet ble inernert ombord, og Håkon Gjedeland fikk da tuberkulose. Etter seks måneder ombord ble han brakt syk i land og senere sendt til et sanatorium i Sveits. Etter et opphold på seks måneder der ble han sendt til Oslo hvor han døde 25. september 1941. Gravlagt i Sør-Audnedal. Våre falne : 1939-1945. 1, s. 684 Tjøm, Thomas Sverre, matros, Sør-Audnedal. Født 15. juli 1919 i Sør-Audnedal, s. av T. G. Tjøm, f. 1884 s. st., og Sofie f. Simonsen, f. 1887 s. st. Fortsettelsesskole. Var på d/s Don, ble syk og kom på sykehus i Halifax. Døde 20. mars 1941. Gravlagt i Halifax. Våre falne : 1939-1945. 4, s. 392 Leland, Enok, matros, Mandal. Født 20. november 1923 i Vigmostad, s. av Albert Tobiassen, f. 1877 i Søgne, og Elise f. Kristensen, f. 1883 i Barbu. Dro til sjøs 1940 og var sist matros på d/s Belitze. Omkom da skipet forsvant etter å ha gått fra New York 4. desember 1941 med kurs for St. John N.B. En antar at det ble torpedert. En av livbåtene ble senere funnet med fire døde sjøfolk ombord. Våre falne : 1939-1945. 3, s. 130 Falt for fedrelandet 1940 - 1945. Sverre Gundersen 1916 - 1941 Norman E. Samuelsen 1919 - 1942. Toralf Robertsen 1921 - 1943. Gud signe vårt dyre fedreland. Reist i takknemlighet av Spangereidsfolk ute og heime. Foto: Rolf Steinar Bergli Ved Spangereid kirke står monumentet øst for kirkegården. Gundersen, John Sverre, sjømann, Spangereid. Født 21. juni 1916 i Spangereid, s. av Bernhard Johannes Gundersen, f. 1891, og Severine Theodora f. Hansen, f. 1888, begge i Spangereid. Seilte i alliert tjeneste på amerikakysten til han døde 27. september 1941 ved ulykkestilfelle ombord på d/s Dea, ved St. Thomas, Vestindia. Gravlagt s. st. Våre falne : 1939-1945. 1, s. 746 Reme, Norman, sjømann, Spangereid. Født 3. juni 1919 i Sør-Audnedal, s. av Bernt Samuelsen Reme, f. 1881, og Nikola f. Jakobsen, f. 1887, begge i Sør-Audnedal. Seilte i alliert fart, og var med d/s Ciss da skipet forliste 9. februar 1941 ved Cape Breton. Ble reddet og tok hyre på amerikansk lastebåt. Omkom 6. juli 1942 som matros og skytter på m/s Bayard som ble torpedert, på vei fra New Orlens til Cristobal. Våre falne : 1939-1945. 3, s. 701 Robertsen, Toralf, smører og matros, Spangereid. Født 16. april 1921 i Sør-Audnedal, s. av Albert Robertsen, f. 1896, og Theodora f. Hansen, f. 1894, begge i Sør-Audnedal. Dro til sjøs 1936. Var matros på m/t Sydhav da skipet ble torpedert av en italiensk u-båt 6. mars 1942, men han ble reddet. Omkom 26. september 1943 da d/s Christian Micelsen sank i Middelhavet etter en eksplosjon, på vei fra New York til Bizerta. Våre falne : 1939-1945. 3, s. 718 Referanser: Bauta til minne om Spangereidfolk som omkom 1940-45 (DigitaltMuseum) Minnesmerke over falne fra Lindesnes 1940-45 (DigitaltMuseum)   Les mer … Degenerert kunst er den vanligste norske betegnelsen på det tyske nazister kalte entartete Kunst, en nedsettende betegnelse for kunstformer som ikke passet inn i deres verdensbilde. Dette omfatta modernistisk kunst og kunst med innflytelse fra jødisk, marxistisk eller annet som i nazistenes øyne var mindreverdig. Alle kunstformer kunne komme inn under dette begrepet, som billedkunst, teater, film, litteratur og musikk. Kunstnere og utøvere som fikk sitt arbeid stempla som degenerert ble svartelista, og kunne også bli arrestert. Enorme mengder kunst ble beslaglagt og enten stuet bort eller ødelagt. Offensiven mot degenerert kunst starta med en utstilling av slik kunst i München i 1937. I løpet av dette og neste år ble over 16 000 kunstverk henta ut fra 32 tyske museer, og dette fortsatte også i senere år. I Norge gikk Nasjonal Samling til kamp mot det de mente var degenerert kunst. I 1942 satte de opp utstillinga «Kunst og ukunst» på Nasjonalgalleriet. Den NS-innsatte direktøren Søren Onsager var ansvarlig for utstillinga. Utvalget var dels motivert av kunstnernes politiske ståsted, og dels av Onsagers sym- og antipatier. Både kunst han mente var eksempler til etterfølgelse og det han mente var «ukunst» ble vist fram. Blant kunstnerne som ble fordømt, og som ble svartelista så lenge krigen varte, kan nevnes Reidar Aulie, Arne Ekeland, Olav Strømme, Finn Faaborg, Kai Fjell, Johs. Rian, Rolf Rude, Charlotte Wankel og Hannah Ryggen. Det var også verk av utenlandske kunstnere, som Isaac Grünewald, Pablo Picasso og Georges Braque. For å vise hvordan kunst skulle være, ble det blant annet vist fra bilder av I.C. Dahl som eksempler på naturalistiske framstillinger. Et noe spesielt tilfelle var Edvard Munch, som også ble vist fram som eksempel til etterfølgelse. I Tyskland var hans kunst stempla som degenerert, og 82 av bildene hans var beslaglagt fra samlinger. I Norge ble han allikevel regna som en av de gode kunstnerne. Innen musikk var det særlig jazz som ble framheva som en degenerert musikkform, ofte omtalt som «negermusikk». En av de norske musikerne som fikk føle dette på kroppen var norsk-amerikaneren Edward Montgomery, som ble internert i Tyskland. Kilder og litteratur Entartete Kunst på Wikipedia på bokmål og riksmål. Kunst og ukunst på Wikipedia på bokmål og riksmål. Edward Montgomery, se kildeliste.   Les mer … Berit Nøkleby skrev også lokalhistorie og bidro med to kapitler i boka Oppegård blir til som utkom i 2014 i anledning kommunens 100 års-jubileum. Her signerer forfatterne bøker på lanseringsdagen i Oppegård bibliotek i november 2014. Fra venstre forfatterne Finn Erhard Johannessen, Berit Nøkleby, skjult bak henne er Willy Østberg. I midten er Ola Alsvik og den blå armen tilhører siste av de seks forfatterne, Ole K. Endresen. Til høyre står Birger Løvland som venter på et signert eksemplar. Foto: Siri Iversen, 2014 Berit Nøkleby (født 25. september 1939 i Drammen, død 26. juli 2018) var historiker. Hun er særlig kjent for sitt arbeid med andre verdenskrig, men har også skrevet en del lokalhistorisk litteratur. Nøkleby tok hovedfag i historie med en avhandling om den tyske sendemannen Curt Bräuers politikk i Norge i april 1940, og har senere gitt ut en rekke bøker med tema fra krigen. 1967–1970 var hun forskningsstipendiat ved Norges hjemmefrontmuseum, og fra 1970 til 1974 var hun ved Norges almenvitenskaplige forskningsråd.   Les mer … Det var forbud mot å holde dans. Store sammenstimlinger var også forbudt, men det fantes måter å omgå forbudene på. - På jernbane-brakkene hendte det at de hadde dans likevel. En gang ble flere av oss jenter på Finneidfjord invitert på dans i Breivikbrakka. Det var en som kom syklende utover, og bød oss på dans lørdagskvelden. Vi hadde reisegrammofon der, og hadde det trivelig og dansa, minnes Hjørdis Valla. - Så var det en eller annen - kanskje en nazist - i hvertfall hadde det spurtes at det hadde vært dans og at vi finniværingan hadde vært der. De hadde angitt meg spesielt, og sagt at jeg hadde vært på Breivikbrakka og dansa. Ei stund etter kom lensmannen med papirene og skulle ta forhør. Om jeg hadde vært på dans? "Ja". "Hvem andre som var der?" Han skulle ha fleire navn. "Nei", jeg mintes ingen ting av det. Så når han las opp forklaringa, ble jeg så full av flir, for det virka som om jeg absolutt ikke kunne ha klart å sykle og holde meg på vegen, for jeg mintes jo ingen ting - men dansa hadde jeg gjort. Lensmannen sa til slutt: "Ja, men du for vel ikke hjem alene?" "Nei," sa jeg, "det kunne godt hende!" Jeg husket jo ingen ting... Komme sammen Folk var så mye meir sammensveisa. Sosialt samvær betydde så mye. Folk var mye flinkere til det enn nå. Han Rolf Moen som hadde vært i Amerika pleide å si at man skulle "kom sammen". Han brukte å invitere til "kom sammen" borti nabohuset, og det var koselig, minnes Hjørdis Valla. Reiseforbud Ikke bare var fester og sammenstimlinger forbudt. Folk fikk heller ikke lov til å reise noen steder uten tillatelse. Alle voksne personer i de områdene som lå nærmest svenskegrensen, det vil i praksis si for eksempel heile Helgeland, måtte ha et spesielt "grenseboerbevis". Dette var et pass som folk måtte bære på seg heile tida. Hvis man skulle ferdes utenfor heimstedet sitt, måtte man i tillegg ha en spesiell reisetillatelse, enten utferdiget av det lokale tyske Ortskommandantur eller lensmannen. Arne Tortenli fra Røsvatnet forteller: - Tyskere for det jo og rak under krigen, og de spurte etter pass og grenseboerbevis. Olaus på Sundsåsen var en original som ikke ville ha noe grenseboerbevis. En gang kom tyskerne dit. Han hadde ikke legitimasjon, og det vart pinadø gærnskap. De kom ned til oss i nabohuset og satt og gløtta oppover mot huset der han bodde. Smått gjorde de seg en tur og skulle se om han ville stikke av. De trodde selvfølgelig det var en sabotør, en utlending. Men til slutt ringte de til lensmannen og skulle ha rede på hva det var for slags kar. De fikk da greie på at han hørte til på garden. Etterpå tok jeg bilde av ham, og han fikk seg grenseboerbevis, tilføyer Arne Tortenli. Fint tvangsarbeid - Sammen med noen andre ble jeg i en periode utskrevet til tvangsarbeid. Vi skulle samle jern i branntomtene på Hemnesberget, husker Nils Pedersen. - Dette arbeidet ble leda at den tyske Organisation Todt, antakelig den største sabotasjeorganisasjon tyskerne hadde. Vi arbeidde aldri mer enn tre og en halv time om dagen, for vaktene fant enten ut at det var for kaldt, eller at det snødde eller regna for mye. Mesteparten av tida satt vi inne og leste aviser. Det var den fineste straff man kunne unne seg! sier han. Heil Churchill! Først på krigen var ikke tyskernes spesielle hilsen "Heil Hitler!" særlig godt kjent lokalt. Nils Pedersen forteller om da to tyskere kom på kontoret hans på lysverket. - Da de gikk, smelte de hælene sammen og ropte "Heil Hitler!". Jeg hadde ikke hørt dette før, og trodde de sa det for å provosere meg. Derfor kvitterte jeg med "Heil Churchill!" Jeg hørte det ble høglydt diskusjon ute på gangen, trolig om hvordan de skulle angripe dette. Så slo de opp en latter, og sprang ned trappa og ut! Kunne begge ta feil? I 1940 var en del hemnesværinger evakuert til Korgen og omegn. Ei av dem var gamle frøken Theting, minnes Molvin Villmo. Nyttårsaften 1940 var noen mennesker samla på Villmoen. Blant dem var frøken Theting, som for øvrig var utdanna husstell-lærerinne. En mann fra bygda som var kjent for å ha ganske høge tanker om seg sjøl, satt og la ut om begivenheter fra verdenshistoria. Frøken Theting ble meir og meir imponert over kunnskapene hans, og utbrøt: - Si meg, Kristensen, tror De krigen varer lenge? - Ja, det e kje så gått å sei nøyaktig, men eg gjett på tre år. - Det går da ikke an - da er vi sultet i hjel, alle sammen! - Ja, det høres nifst ut. Men det e kje berre eg så sei det. Han Churchill sei akkurat det samme, å det va merkele om vi sku ta feil begge to! Jordmor - I 1940 var jeg i Leirvika ved en fødsel. Mens vi stod der og holdt på med fødselen, kom tyskerne og satte opp maskingeværer på begge sidene av huset. Da tyskerne for om kvelden, var barnet kommet til verden, forteller jordmor Kathinka Pedersen. - Tyskerne respekterte jordmora som måtte reise både natt og dag. Jeg hadde et spesielt jordmorpass. Det var dårlige biler under krigen, og ofte var det ikke dører på bilene heller, den gang. Når jordmora i Korgen var opptatt med andre fødsler, ble jeg tilkalt. Jeg var heilt i Vekthaugkråa i fødsel. Dit gikk jeg i luggene. Jeg husker første gang jeg var ved Røssvatnet, en vakker oktoberkveld da vatnet lå blankstille. Jeg hadde bilskyss fram til Røsvatnet og Johan Røsvassbukt rodde meg videre, for jeg skulle til Sundsåsen. Den siste biten gikk til fots, og fødselen gikk bra. Det var ei begivenhetsrik natt. Da vi for tilbake, spurte Johan om hvordan det stod til med folk på Hemnesberget. Blant annet spurte han om hvordan det gikk med Bjarne Paulsen og frue. Det viste seg etterpå at han natta før hadde kjørt dem over vatnet, og at de var flykta til Sverige. Krigshistorie Hemnes i Nordland 00:Kilder • 01: Det er blitt krig • 02: Øyenvitne da Hemnes falt • 03: Kvinner under ild • 04: Overlatt til sin undergang • 05: Noen måtte se etter dyra • 06: Krigsfanger i Korgen • 07: En strøm av flyktninger • 08: Kurer for Heimefronten • 09: Kommunalt krigsstyre • 10: -Dette er en spade • 11: «Jernbanen skal fram» • 12: Terbovenmjøl og papirbukser • 13: Kirke i krig • 14: På brakkedans • 15: Skole i krigstid • 16: Kontakt med tyskerne • 17: Friluftsliv • 18: Bygde radioer • 19: Avisbrannen • 20: Arbeid og tvang • 21: Finnmarks-evakuerte • 22: «Hitler er død» • 23: Innsetting av lovlig styre • 24: De som falt • 25: Fanger fra Hemnes   Les mer …

Ukas bilde Frå Bygdin i Vang kommune i Valdres. Foto: ukjent / Nasjonalbibliotekets bildesamling, 1949 Aktuelt Om du vil ha et overblikk over wikiens mangslungne aktivitet, ta en kikk på dens mange delprosjekter! Tradisjonsbåtregisteret nådde med Tanabasken «Vieljaš» 200 fartøy, og er den mest omfattende oversikten over tradisjonsfartøy i Norge. Kulturvernforbundet og Norges Husflidslag har arrangert flere lokale wikikurs for husflidsforeninger. Gjennom Husflid-forsidens underside for Arbeidsoppgaver, ønsker vi å stimulere kursdeltakere og andre interesserte til å bli med på en husflidsdugnad. Mange gamle håndverksteknikker er truet, og gjennom artikler og bilder i wikien kan du bidra både til å verne dem og gi dem nytt liv! Wikien har for tiden flere "bygdebokprosjekter" på gang. I samarbeid med Bykle kommune har NLI lagt ut Aanund Olsnes Heimar og folk i Bykle fra 2006 i revidert utgave, mens vi for Tinn kommune har et samarbeid med en lokal arbeidsgruppe om skriving av artikler til allmennsoge på nett. I Sørum kommune blir gardshistoria for Blaker skrevet parallelt i wikien og for et bokverk. Også i Søndre Vestfold er det påbegynt et arbeid med bosetnings og befolkningshistorie. I tillegg jobber flere brukere med gateprosjekter, blant annet i Lillestrøm, Larvik, Tromsø, Hamar, Gjøvik og Oslo. Om lokalhistoriewiki.no Lokalhistoriewiki drives av Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) ved Nasjonalbiblioteket. Wikien hadde 2,6 millioner besøk i 2023, og akkurat nå har vi 77 047 artikler og 217 230 bilder. Om du vil bidra med å skrive, redigere eller laste opp bilder, er det bare å registrere seg som bruker! Hvis du trenger starthjelp, kan du ta en titt på hjelpesidene våre. Og om du ikke finner ut av ting, ta gjerne direkte kontakt med oss på NLI. Les mer...