Enighetsfabrikken (Stor-Elvdal)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk

Enighetsfabrikken var en spinne- og veveskole og fabrikk, etablert i Stor-Elvdal i 1785 og nedlagt i 1798.

En sommerdag i 1781 kom den driftige lensmann Ole Olsen Evenstad over en utlysning om plasser på en spinne- og veveskole i København. Antakelig hadde han lest plakat av 4.8.1780 ”angaaende nogle Foranstalninger og tilstaaede Præmier, i Hensigt til en bedre Tilberedning og Forarbeidelse af Lærretsmanufacturenes raa Materialer for Kongeriget Danmark”. Han tok kontakt med kapellan Andreas Wulfsberg, og dermed begynte nøstet å rulle for det som skulle bli spinneskolen og tekstilmanufakturet Enighed, dette merkelige industriforetaket langt inne i Østerdalen, midtveis mellom Christiania og Trondheim.

Wulfsberg fikk tilbud om friplasser i København for en mann og en kvinne som skulle lære seg henholdsvis hekling og spinning. Det Aamodske Patriotiske Selskab ble opprettet for å forestå driften av skolen, og den 7. juni 1782 ble Engebret Olsen Vestgård og Anne Olsdatter Sætre sendt nedover for å lære. Mens de var borte, ble skolebygning reist ved ”Gilderbekken” ved alfarveien på vestsiden av elven og i sikkerhet for oversvømmelse. Opprinnelig var den ment å være to etasjer, med sju rom i første etasje og tre i andre, men det ble snart vedtatt utvidelse til tre etasjer. Mens Engebret og Anne var i København, hadde nemlig selskapet bestemt seg for å utvide skolen til også å drive markedsrettet produksjon. Det ble skaffet til veie en strikkemaskin fra England i 1784, og kopi ble laget lokalt av Sven Olsen Skramstad. Det ble også skaffet spinnemølle, fire vever, skottrokker og trårokker. Et fullt utstyrt farveri kom også på plass.

Engebret og Anne vendte hjem, og i 1785 kom driften i gang med de to som lærere og ledere for hvert sitt felt. Fabrikken fikk stor oppmerksomhet i samtiden, men viste seg å ikke være selvbærende som foretak. Det ser ut til å ha vært for lite startkapital tilgjengelig. Innen 1785 var det kun reist kun 4300 rd. Til sammenlikning hadde en tilsvarende fabrikk i Moss reist 7000 rd., som også ble regnet som lite. Det ble pekt på lite plass, dårlig tilgang på råvarer, arbeidskraft og næringsmidler til en overkommelig pris. Kombinasjonen av produksjonsbedrift og skole gjorde at enighetsfabrikken utdannet sine egne konkurrenter. Det var kun farver-delen av produksjonen som kastet av seg, men etter at en utenforstående farver hadde etablert seg i nabolaget, ble heller ikke dette tilstrekkelig for videre overlevelse.

I 1792 hadde Anne Olsdatter Sætre reist med sin familie til Trondheim, mens Engebret Olsen Vestgård forpaktet den videre driften av fabrikken. Han ser ut til å ha avviklet tekstilproduksjonen, men fortsatte det mer lønnsomme farveriet. Blant annet hadde han latt oppsette dam for å sikre farveriet vannforsyning i 1793. Engebret forpaktet driften til 1798, da fabrikken og det patriotiske selskapet ble oppløst. Engebret flyttet siden til Kurud i Vang og etablerte farveri og Ullspinneri der med Svend Olsen Skramstad, men returnerte i 1804.

Selv om Enighetsfabrikken ikke fikk et langt liv i sin opprinnelige form, fikk den en betydelig etterhistorie. De mange som ble lært opp ved fabrikken tok med seg kunnskapene hjem, og drev en omfattende husflidproduksjon. I tillegg reiste flere ut og startet sine egne bedrifter. På fabrikktomtene fortsatte Helge Nilsen strømpeveving i det minste til 1801, mens Ole Knudsen trolig videreførte farveriet inn i 1820-årene. For Wulfsberg sin del ble fabrikkdriften en viktig brekkstang for hans kandidatur til stillingen som sogneprest i Åmot.

Det mest framtredende eksempelet på fabrikkens etterhistorie utgjør Halvor Halvorsen Ophuus og Berte Olsdatter Vestgård. Etter å ha gått i lære på Enigheten, fulgte de Anne Olsdatter til Trondheim og giftet seg der i 1797. Etter noen år i Trøndelag, hvor de sluttet seg til vekkelsespredikanten Hans Nilsen Hauge, slo de seg ned på Mjelva i Grytten, nær Romsdalsmarkedet. De fortsatte arbeidet med tekstilproduksjon og farving, og Halvors posisjon brakte ham i 1815 til Stortinget som representant for Romsdal. Datteren Margrete giftet seg med Nils Olsen Devold, og sammen reiste de til Ålesund og etablerte veveriet og farveriet som skulle bli grunnlaget for tekstilfirmaet Devold.


Litteratur

  • Ivar Sæter, Storelvedalen, Cammermeyer 1908, s. 27-35.
  • Steinar Sørensen, ”Fremskrittsmenn og patriotisk flid i Sør-Østerdalen”, Nytt om gammalt, Glomdalsmuseet 1984 s. 7-54.
  • Ola Klefsås, ”Enighetsfabrikken og ”Vestgård-dynastiet””, Heme Våre 2000, s. 23-25.
  • Odd Magnus Osnes, ”Trådar i veven”, Heme Våre 2000, s. 26-36.
  • Ragnhild Hutchison, Enigheten – tekstilfabrikken i Østerdalen, hovedoppgave UiO 2003.