Finnmarka (Steinkjer)
Finnmarka er en bydel i Steinkjer kommune. Og i denne sammenhengen skal det handle om barns oppvekst der i 1950-åra. Unger hadde mer «friland» før, så også på Finnmarka, hvor utfoldelsesmulighetene var mange. Leiken sto sentralt i barnas oppvekst langs Gamle Kongeveg, mellom «Undergangen» ved butikken hans Sverre Bye og «Tusenheimen» på «Borter-Finnmarka». Unger fra 5 år og opp til ca 14 – 15 år deltok med liv og lyst i de fleste leikene. Du ble ikke satt utenfor. Om det var bevisst eller ikke skal ikke jeg ha sagt noe om, men alle var med; de aller yngste kanskje bare «på kjøtt og blod», men de fikk nå være med og lærte på den måten hvordan reglene for leiken fungerte.
Favorittleken
var nok «gjømt». Gjømmeplassene var mange og til dels kronglete, men aldri umulige. En av de uskrevne lovene var at det ikke var lov å gjømme seg inne i hus. Denne loven ble til dels omgått av de største/eldste som i enkelte tilfelle kunne finne på å gjømme seg i et uthus eller garasje og da gjerne parvis. Den eneste bilgarasjen vi hadde på Finnmarka den gang var nok Georg Fredrik Fasting sin. Han var fylkesarkitekt i Nord-Trøndelag etter krigen. Dessuten var det unødvendig å si at det ikke var lov å gjømme seg på eiendommene til Olav Lien eller Petrus Tessem. Når vi hadde valgt den som skulle «stå» – enten ved regla «Pole-ein – pole-to – pole-tre» osv til pole- ti, eller «Elle, melle deg fortelle; du skal stå». Ja, så måtte vedkommende snu seg mot veggen eller stolpen og telle enten til ti eller hundre, før han/hun fikk lov til å begynne å leite etter bortgjemte unger. Hvor langt man skulle telle var avhengig av alderen til den som sto. Når man fant en skulle man rope :«Sjer dæ Petter/Birgit!», og så startet kappløpet tilbake til utgangspunktet der du sto. Om den som sto kom først sa han/hun: «Petter/Birgit ska stå»! Var det den andre som vant løpet sa han: «Tvi mæ!», og dermed gikk han/hun fri og den som sto måtte finne et nytt offer å prøve seg på, inntil han fant en han kunne vinne over, slik at han fikk avløsning som leiter. Man kunne også «tvi» seg fri ved å lure seg bort til ståplassen og banke i veggen/stolpen og utbasunere: «Tvi mæ!».
«Sur» var en annen fin leik som de fleste kunne være med på, da tok man òg hensyn til de minste, og lot de «leve» litt lengre enn hva de egentlig var god for. Seinere har jeg lært at den samme leiken heter «sisten» andre steder i landet.
Å kaste land
ble i en periode en veldig populær leik. Dette var en typisk gutteleik, så der var det tillatt å være med for alle gutter som kunne håndtere en kniv. Av de jeg husker inkluderte det Steinar og Birgit Pettersen, Ole-Ditten Christensen, Frode Høe, Torbjørn Ovesen, Roald (bror min), og Kjellemann Pettersen, Erik Hedman, og Johan Brandtzæg. Dessuten kom brødrene Reidar og Bjørn Arne Haug med etter hvert, de var «innvandrere» - fra Bergen. Det står litt uklart for meg når de kom til Finnmarka, men Bjørn ble etter hvert en god kompis. Leiken omfattet sjelden mer enn 4 gutter av gangen, helst to. I korthet gikk spillet ut på at man tegnet en stor sirkel med diameter ca 1,5 – 2 meter på et mykt underlag (sand eller helst grasbevokst jord). Deltakerne sto først utenfor sirkelen og kastet tollekniven (helst en morakniv) med stor kraft ned i sirkelen. Klarte man å få kniven til å stå fikk du så mye «land» som det kniven klarte å dele av i sirkelen. Opprisset ble gjort etter den vegen knivseggen vendte. Deretter var formålet å ta land fra hverandre, helt til taperen ikke lenger klarte å stå på «sitt land».
Kaste på strek
Kaste på stikka - kaste mynt, var en typisk vårleik. Så snart snøen begynte å bråne fant vi en bar flekk og rissa opp streken, ca 50/60 cm lang. Bak streken ble det laga en halvmåneformet sirkel. Dette feltet dannet «døden». De myntene som havnet her ble en del av potten som det ble kjempet om. Havnet mynten på streket var du vinner – inntil en annen kasta deg av streken med sin mynt. Om 2 eller flere fikk strek ble det omkamp disse i mellom, eller at potta ble delt ved å kaste myntene til værs etter å ha valgt seg «mynt» eller «kron». I forkant av spillet var det bestemt hva kasteavstand og innsatsen skulle være. 5-øres-mynt var det mest vanlige. Den brune kopperfemøringen var stor og tung nok til at den var god å kaste med. Det hendte man kasta med svarte femøringer av jern òg. Disse var fra 1941–45. Andre ganger var man enig om 2-øres-mynt. Det var òg en akseptabel mynt å kaste med, men ble helst ansett å være en øvelsesleik for de litt mindre ungene. Også i denne leiken var det (bare) gutter som deltok. Å kaste mynt – som vi vel egentlig kalte det, var en leik man holdt på med fra ca sjuårsalderen til fram henimot framvokstringsalderen. Spenninga var på topp, og økte hele tida henimot finalen. Sannsynligheten for at det var han Ditten eller han Hermann Jørgensen som tok den største potta i manns minne (over fem kroner), er stor. De var begge helt proff! Dessuten hadde de en skikkelig schwung på sitt «Y – bauh» etter kastet (når det var godkjent). De helt store pottene oppsto ikke i gata, men litt utafor allfarvei; det kunne være utafor «Fenka» ved siden av rørlegger Grønnesby, eller vi gikk litt i skjul for husene i Gamle Kongeveg, på Leira utafor tomta til Televerket eller ”møbeljohansen”.
Krokett
Trekøller, fargete trekuler og pinner samt jernbøyler. Dette var, og er en distingvert leik for de avanserte. Det ble spilt veldig mye krokett på plena bak uthuset til han Jan og han «Ole-Ditten» Christensen. Det var med andre ord en leik for de litt store ungene. Broren til Birger Dyrstad, han Olav, var en habil krokettspiller. Spillet forutsatte blant annet at gresset var blitt grønt og gjerne slått, helst med plenklipper et par ganger. Det skulle også være minst mulig helling på landskapet for å sikre at kulene gikk rett. Et av problemene besto i at det var veldig få plenklippere på Finnmarka i 50-åra.
«Kåbbåy og inndianera»
var også en leik som engasjerte absolutt alle. Den utspant seg som oftest på Ekra. – Feltet mellom uthusene nedenfor Gamle Kongeveg og jernbanelinja som gikk til Boga-kaia, avgrensa av lagret hans Sande og Televerket si lagerbrakke mot nord og jernbanelinja mot Byafossen samt koblingsstasjonen mot sør. Her bygdes «fortet på prærien» av fiskekasser, som ble «lånt» fra Finnes lager nedenfor Smedbakken, som i barnas hverdag ble benevnt «Dødsrommin». Forskallingsplatter og annen material ble òg benyttet. Fantes treull på ratdongin, ble det brukt som rullende tørkete busker. Disse var således en tro kopi av de buskene man kunne se på kinoen, for eksempel i filmer med Hopalong Cassidy, eller Roy Rogers. Sjøl om det ikke fantes levende hester, så var det jo seljetre-kvister. Og hadde man ikke revolver, så fant man en kjepp eller annet som gjorde nytten. Lydene var viktige. Særlig var det om å gjøre at indianerhylene var optimale. Cowboylydene lagde de best de som hadde lært seg å lage sveipe. De som valgte å være indianer gjorde det fordi det var så arti' å lage de litt spesielle indianerhylene. Dessuten var det et uttrykk for solidaritet. Forutsetningene var nemlig alltid at cowboyene vant. En gang skjedde det noe utenom skjema: Noen hadde tatt med fyrstikker. Det var nesten vindstille. Midt i et indianerangrep på fortets vestre flanke brøt det ut brann. Nå vet vi hvem som tente på, men den gang var katastrofen et faktum: Fortet brant ned og den grasbevokste Ekra som var temmelig tørr, tok fyr. Det ble en viss fart på unger og voksne i det påfølgende slokningsarbeide. Men Steinar Pettersen ble aldri stilt til ansvar for brannen!
«Parris»
Paradis sa de «fine», som var synonymt med folk som kom sørfra og ikke snakka som andre folk på Finnmarka, var en leik for jenter, der smågutter gjerne var med, forutsatt at jentene ikke var for store. Det kan virke som om jentene var mindre sosiale enn guttene, og jo eldre de ble dess verre var de. (En vågal og litt ubefestet påstand, men vi tar sjansen). Det var flere former for paradishopping. Vanskelighetsgraden ble bestemt av utforminga på paradiset. Både den reint arkitektoniske og paradisets størrelse var avgjørende.
Hoppetau
var i særdeleshet en jenteting, men også her fikk guttene være med, særlig når slengtauet var i bruk. Småguttene ble ansett som brukbare til å slenge. Hvem husker de forskjellige reglene som ble framsagt under leiken, og hvilke lover som gjaldt for disse leikene?
Slang
Fra og med jernbaneundergangen ved butikken hans Sverre Bye til og med Vårtun var det ganske mange frukttrær i folks hager. Det beste eksemplet på en slik hageflekk var eple- og plommetrærne hans Lien som arbeidet på på apoteket Nordstjernen. Der var barna så store at de ikke lenger var en del av gjengen. Ellers var han Lien ei veldig utfordring. Å gå til angrep på et av eple- eller plommetrærne hans krevde mot og visse taktiske anlegg. Roald og Kjellemann kan skrive under på det: Høstkveld med duskeregn, ca 15 grader varmt. Grusveien har nettopp slutta å knatre, det er blitt brunsvart på vegen etter regnet. Ikke slik at vegen er klissete, bare fastere liksom. Tre guta har til hensikt å gå på slang. Lyset i stuevinduet hos Lien betyr at han sitter ved radioen. Nå er det tid! Guttene smetter over gjerdet. En på vakt ved hjørnet mot bakgården der han Lien kan komme. Roald og Kjellemann går til aksjon, de høster og plukker. Det er godt om frukt det året. Da; en av plommehøsterne blir for ivrig og ei grein knekkes. Den knakende lyden, sannsynligvis knapt hørbar for nabo Ekker, høres ut som et ras for aktørene. Kjellemann blir flirfull, fordi ansiktet til vakta blir så forferdelig rart. Den grimasen er dog for ingenting å regne i forhold til det som er i vente! Et vislende brøl, og Lien i sin truende gestalt er der. Kjellemann spretter som en godtjukk gummiball, ned av treet, over gjerdet og klarer å komme seg i skjul i en annen hage, på andre sida av vegen. Vakta blir stiv, men klarer å fatte hva som må gjøres – uten å gjøre anskrik, det er for seint allikevel: Løpe det bukser og strikk kan holde. Over gjerdet til Fasting/Ekker og forbi kjøkkentrappa til Ole Bae. Over stakittgjerdet og opp Livenbakken, inn døra – opp trappa , inn på kjøkkenet og stua til stolen ved radioen som heldigvis var ledig. Radioen ble skrudd på og etter omtrent 45 sekunder, når lampa hadde fått varma seg opp, hørtes Glenn Miller's orkester spille Moonlight Serenade. Det var mandagskveld ca kl 1950;Ønskekonserten på hell. Tre minutter seinere: Et forferdelig rabalder høres fra gangtrappa. Mor roper over seg; «Ka de e fer nå de her?» Inn på kjøkkenet kommer Lien, ikledd blårutete flanellsskjorte, koksgrå knickers holdt opp av rustbrune bukseseler og med grå raggsokker på beina. Det han holder i høgerhanda, viser seg å være Roald. Den samtalen som utspiller seg der inne på kjøkkenet, mellom Lien og mor med kommentarer fra Roald, er bare et vagt minne. Det hele løser seg opp etter noen tid. Nervene er fortsatt i høyspenn. Lien forlater, uten å ha fått vite hvem de andre ugjerningsmennene var. Onkel Leif som hadde hybel i førsteetasjen kom opp og spurte «ka det va som sto på?». Roald hadde holdt tett! Seinere sa mor at «det smaill itj ole ti'n Roald». Det var som om hun var stolt av ham for det. Gutter er sensible sånn!
I regn og blåst
I dårlig vær, regn og vindblest, var det alltids et eller annet sted å gjøre av seg, uten at man nødvendigvis måtte være inne - i bolig. En gang var vi på loftet i uthuset til familien Pettersen; over utedoen og «hønhuset». Her var det lagret diverse utrangerte fiskegarn, ei landnot, noen plankebiter, ei tretønne og noen striesekker. Steinar kom på at vi skulle leike at ratdongin var i det hjørnet hvor nøtene lå. En fiskekasse med noen knuste kavler og annet rask var det første som ble hivd. Så fant han fram en striesekk, den måtte fylles med noe tungt, så det ble arbeidssomt å få den kasta. Undertegnede ble valgt. Om det var på grunn av pondus eller annet, vites ikke. Sekken ble strøypt igjen, og den med meg i ble hivd på ratdongin! Det gikk halvannen time før bestefar Johan Pettersen måtte på do. I mellomtida ble avfallet liggende der - lyttende til tidvis heftig kakling fra hønene under plankegolvet.
Skirenn på Finnmarka
Ingen bakke var bedre enn den som gikk forbi gjerdet til Fasting og Bae. Over veien og nedover forbi Televerkstomta og helt fram til Giplinglageret kunne du stå om føret ellers var ekstra godt. Skirenn på «spudduer» var en årlig foreteelse i mange sesonger. Vinteren 1955 / 1956. Deltagerlista var klar: Steinar, Torbjørn, Kjellemann, Birgit, Gunnar, Roald og Erik. Dommer var det ingen som ville være. Det syntes Georg F. Fasting som var fylkesarkitekt at var for ille, så han stilte opp – etter at han hadde parkert bilen i garasjen. Han tok med seg en rull dopapir til å måle lengden med. De hadde vannklosett og brukte dorull hos Fasting. Hans noe spesielle stemme runget nedover «Livenbakken»: «TORBJØRN toogtredve tørk!, femten – fjortenogenhalv - seksten. Så vidt jeg erindrer var det Steinar som vant dagens konkurranse. Hans spudduer var nok hakket bedre enn det småkarene hadde klart å få til av avlagte og kappete bjørketreskispisser med knopp på tuppen og lærreim tvers over til å stikke «bæksømman» inn i. Steinar vant på lengden 33 tørk og med mye bedre stilkarakter enn det noen av oss andre klarte. Kjellemann og Torbjørn syntes at konkurransen var urettferdig, men sa ikke det før Steinar var gått inn!
Reinn på kjølki
En stor kjelke til å frakte ved med. Den var vel omtrent 2 m lang og ca 60 cm bred laget i solid bjørk med jernbeslåtte meier som gjorde den tung å håndtere, særlig oppover bakke. Nedover gikk den som et olja lyn med god hjelp av tyngdekrafta. Den hadde plass til opptil 7 unger. Det var selvsagt forbudt for ungene å bruke kjelken. Sånn var det jo med alt. Derfor var det kanskje ekstra moro å tyvlåne den. Reidun Kristiansen og Ann-Karin Pettersen hadde en sånn tur en gang, ned Livenbakken, og der kom bilen på vei innover Finnmarka! Reidun fikk kasta seg av, men Ann-Karin havna under bilen. Som ved et under gikk det bra. «Pettersenungan» hadde en som var mindre, en skikkelig kjelke til å ake med. Den var ikke til utlåns. De ble jo en hel skokk i Pettersen-gården etter hvert. Oppe bodde Reidar og mora hennes Elsa og 'n Kjellemann og Ivar. På loftet bodde bestefar Johan. Nede bodde Birger og mora hans Steinar, Birgit, Ann-Karin, og Bjørn. (Det var ikke vanlig å omtale konene som annet enn «mora til».) Martine Brandtzæg hadde òg en sånn stor kjelke, den fikk ungene låne mot å dra heim et par sekker «knott» fra et av sagbruka på Nordsileira, noe de fleste fant helt i sin orden. Birger Dyrstad hadde rattkjelke. Tenk dere den i full fart nedover Dødsrommin! Å hui å hei som det gikk. Smedbakken ble for tamt, det var jo Dødsrommin, og den bar i seg skikkelige utfordringer. De fleste starta i innkjøringa til Olav og Birger Dyrstad, men våghalsene starta enda lenger opp, i nedkjøringa hennes Eva Skratås. Hvor mange som skada seg i kjerrene nedenfor Gamle Kongeveg vites ikke, men det skulle kanskje Liv Skultbakk vite; huset deres lå jo rett under taubanen fra By bruk, like før den kryssa Gamle Kongeveg. Randi Schei hadde også panoramautsikt til begivenhetene, etter som de bodde midt oppe i Smedbakken.
Leketøy
De leikene man hadde var sånne som unger enten laga sjøl, fikk eldre søsken til å lage, eller i aller heldigste fall fikk i presang fra ei snill tante. Roald og Gunnar hadde hver sin strikkmotorbåt. De var ca 25 cm lange, gråmalte skrog og med hvitt styrhus. Under vannlinja var de rødmalt. Det var Rolf Gaustad som hadde laga båtene. Han var gift med storesøster Kjellrun. Drivverket var en kobberpropell kkoblet til et gummistrikk. Etter at de originale strikkene var utslitt fikk de røde «syltestrikk» av mor, sånne til å ha under lokket på Norgesglass. Båtene ble døpt i sinkbalja på kjøkkengolvet. Seinere ble de titt og ofte tatt mede ned til «Dammen» på Dampsaga. Der kunne fartøyene komme seg helt over på andre sida, i hvert fall med syltestrikket. En helt annen sak var jo at det var forbudt å bevege seg til utover til Dammen. Om man i stedet forsøkte å seile på Auja ble man i alle fall avslørt, den lukta som da spredte seg i heimen var ikke til å ta feil av! Så det var ikke så greitt!
Lesestoff
Mye tid gikk med til å lese. Alle tilgjengelige bøker ble lest, enten det var Ernest Hemingways noveller eller Hardy-guttene. Likest av alt var nok likevel «Illustrerte klassikere». De var i dyreste laget disse bladene, men du verden så spennende. En verdensomseiling under havet, Ivanhoe, Robinson Crusoe og Julius Caesar var noen av titlene. Disse og annen spennende lektyre ble stort sett kjøpt hos Andreassen ved brua. Der fikk vi både «Jukan», «Mikke», «Texas», «Tarzan», «Donald Duck», «Illustrerte Klassikere» og de andre tegneserieheftene.
Kjøpeleker
Til jul ett år ble Gunnar og Roald beriket med revolvere med knallpapir av ei tante. Mora ble ikke særlig begeistret, men kunne lite gjøre. Den julaften feira Roald og broren utadørs! De varte så vidt til våren, revolverne, da var de sundskutt, så «kåbboy»-leiken den sommeren måtte som vanlig utføres ved hjelp av et rått tilskåret fiskekassebord som tjente som gevær.
Kilder
- Kristiansen, Gunnar E.: «Ungers leik på Finnmarka» i Årbok for Egge Historielag 2001.
- Kristiansen, Gunnar E.: «Ungers leik» i Livet i småbyen Steinkjer på 1950-tallet (SteinkjerSAGA) 2008.