Kirkegods

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Kirkegods er all eiendom som lå under kirkelige institusjoner. Omfanget av dette var enormt i middelalderen; mens bare omkring 4 % av jorda i Norge var krongods, var så mye som 44 % kirkegods. Godset var fordelt på en rekke eiere. Omkring 7–8 % lå under bispestolene, og domkapitlene og hospitalene hadde omkring like mye. Klostrene eide omkring 10–11 %, de kongelige kapellene 3–4 % og lokale prestebol og kirker 14–15%. Ved reformasjonen ble dette dramatisk endra, slik at i 1661 hadde kirkas eiendommer falt til omkring 21 % av jorda, mens krongodset hadde økt til omkring 31 %.

Det lokalkirkelige godset for det aller meste ikke rørt etter reformasjonen. Det ble regna som oppheldesgods, og skulle finansiere kirkas virksomhet i prestegjeldene. Domkapitlene og hospitalene fikk stort sett også beholde sitt gods. Resten av det ble krongods, som etter hvert i stor grad ble delt ut som godslen til embetsmenn. Domkapitlenes gods ble etter hvert omfordelt, og det meste havna hos domkirkene, biskopene, katedralskolene og lærerne ved disse.

Etter store nordiske krig var statskassa svært slunken, og det ble i 1721 bestemt at kirkene skulle selges. Dette omfatta også godset som lå til dem. I stedet skulle den som kjøpte kirka være ansvarlig for vedlikehold og andre kostnader. Omkring 620 kirker ble solgt, hvorav rundt 100 til menighetene. Resten gikk til private. Etter hvert som kirkene ble kjøpt tilbake av menighetene og senere kommunene, ble godset oftest løsrevet fra dem, eller det var allerede frasolgt.

I 1821 ble det meste av det gjenværende prestebolsgodset solgt. Inntektene fra salget ble lagt til Opplysningsvesenets fond og noen andre kirkelige fond. Prestegårdene og mer moderne presteboliger har i stor grad blitt solgt unna senere. I den grad man i dag kan snakke om kirkegods på 2000-tallet handler det dermed om fondsmidler som er bestemt for kirkelige formål, og i veldig liten grad fast eiendom.

Kilder og litteratur