Når man kommer stimende inn Trondheimsfjorden og Strindsjøens brede basseng åpnes i nord-øst for kronigsstaden, ligger på høire hånd et bygdelag som alt ved første blikk åpenbarer sig som en kombinasjon av Fosenhalvøyas karrige natur og det rike Innherreds yppige veksterlighet. Det er Leksvik.
Langs stranden hoper blankpolerte og forrevne fjellkoller om hverandre som på disige regndager skraper op i skogene med snaue skaller. Eventyret om Vårherre som vandret med stensekken over verden og var uheldig med en revne i sekken så innholdt ramlet ut, riner gjennom minnet når man ser alle urer og steile fjellvegger som raker en halv km. til værs fra fjæren. Bergfoten er nemlig oftest helt borte så iltre fosser sprøiter piskende skum gjennom revnene og direkte ut i fjorden. Man gjenkjenner både Staubback og Gieszbach i disse hektiske fjellbekker, men uten disses internasjonale berømmelse.
Men i mellem åpnes fjellrekken og gir rum for dyrket jord og lune skoglier hvor granen vokser rank som palmen fra foten og opover, mens den mere trenede balansekunstner, furuen, har haket sig fast på de øverste skrentene. Et par steder har fjellrekken endog åpnet for hele grenden hvorav den ene, Leksviks fruktbare kvartiære flatland, er kjernen den hele bygd.
Leksvik er i størrelse og folketall en av de mellemstore i N- Trøndelag fylke. Utstrekningen er 430 kv.km. med rundt regnet 3000 mennesker fordelt med henholdsvis 2/3 og 1/3 på hovedsognet Leksvik og anekssognet Leksvikstranden, eller Stranden som det heter i dagligdags i både tale og skrift. De buktede kyst1inje er 45 km. lang og bredden til grensefjellene mot Verran op mot 2 mil.
Bygdens navn var i gamle dager Ljoksa. I middelalderen finner man navneformen Lexuvik hvis første ledd er eieform av elvenavnet Leksa som i denne forbindelse må være et sammenligningnavn da bygdens elver ikke kan ha været laksførende på grunn av fossefall nær utløpene.
Allerede i gammel tid fant menneskene levevilkår i Leksvik. Redskaper fra stenalderen forteller at veidemenn streifet om i skogene lenge før jordbrukskulturens dager. Og da landnåmenn begynte sannsynligvis med innvandringen av en ny jordbrukerætt gir både navneforskning og arkiologi oss sikker viden om at Leksvik var en av de grender som tidlig ble odlet. Landnåmens eldste navneformer gjenfinnes i bygdens stedsnavn, og gravfunnene forteller ai de gamle leksværinger alt fra romersk jernalder var med og utformet oldnorske brukskultur.
Ved Lunden eller Lundarnes som stedet hette i gammel tid, er der en prektig samling gravhauger fra vikingetiden. Navnet bærer forresten. også preg eldgammel hedensk kultus. Og på halvøen Ombornesset i Leksvikstranden sogn kranses den øverste fjellknoll av en bygdeborg mens gravene ligger i frontvis ved stranden. På en flerhet av de gamle gårder har senere dyrkning avdekket gravene til fortids ætter og trukket minner i dagen om bygden i gammel tid så vi vet at Leksvik idag er fortsettelsen av en årtusener lang historie. —
Leksvik i sagatiden må ha eiet sterkt økonomisk og sosialt grunnlag, så sterkt at det var i stand til å løfte bygdens høvdingætter op til makt og anseelse i det mektige trønderske bondesamfund. I kongesagaen leser vi således om Orm av Ljoksa (Leksvik) som en av uttrøndernes fire høvdinger og som sådan fikk opdrag å utrydde den godes kristendom i Trøndelag. Det synes å fremgå av sagaen at Orm av Ljoksa var høvding for Strindafylki hvis nordøstlige utløper var det nuværende Leksvik sogn, mens Leksvikstranden i den gamle fylkesinndeling var en av det vidstrakte Nordmørafylkis mange grender.
Da de første landnåmsmenn slo sig til ro på Leksviks bakkeland var det ikke meget jord de fant som kunde dyrkes med den tids jordbruksteknikk. Men den som var gav god og rik grøde. Og så stod skogen dyrerik og lubben fra de øverste kollene og helt ned til fjordbredden.
Jord og skog og dertil litt fiskeri har derfor fra de eldste tider og til idag vært grunnlaget for bygdens næringsliv og gitt livberging gjennom århundrer. Fjellene er uten malm og ingen
