Kjeldearkiv:Lillestrøm i krigsårene 1940-1945: Andre minner.

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Panikkdagen 10. april 1940 på Lillestrøm - flere av de som delte sine minner om krigen snakker nettopp om frykten for bombing.
Foto: Ukjent/Akershusbasen

I forbindelse med 65-årsmarkeringen av utbruddet av andre verdenskrig fikk medlemmene i Lillestrøm historielag i 2004 et spørreskjema på ni punkter om ulike forhold under krigen. 29 av medlemmene svarte på spørsmålene. Prosjektet fikk tittelen Lillestrøm i krigsårene 1940-1945. En samling minner, og det var organisert av Lisbeth Myrheim og Wenche Johnsrud Våge. Beate Skråmm Bakker tekstbehandlet svarene. Følgende emner ble besvart: Krigsutbruddet, om familien, mat, klær, skole, fritid, tyskerne, transport/kommunikasjon og andre minner.

Emnet Andre minner:

  • Spesielle steder, personer, følelser.


Astrid Bakkefjord (f. 1932):

Vi evakuerte til Gjerdrum på et nedlagt lite gårdsbruk. Der var det trist for meg med bare voksne mennesker, med mor som var syk, som bare lå i sengen og en bestemor og en tante. Resten av farnilien var hjemme på Strømmen for å være i arbeid. En gang i uken kom min eidste bror til oss, da ble det en tur i butikken. Det var langt å gå. Det var en stor opplevelse.


Peder Borgen (f. 1928):

Ungdomslokalet som var fangeleir for russere. Etter dagangrepet av allierte fly, gikk jeg i området ved Vestvolden. Jeg så rester etter tyskere som var blitt drept.

Vi følte oss "innelukket" bak blendingsgardiner. Det var redsel under de alliertes natteraid, da en eller flere bomber fait ned ikke langt fra oss. Så vidt jeg husker, falt det en bombe nær Skedsmo Kirke - den eksploderte ikke.

Jeg har en del illegale aviser og en del trearbeider fra russiske fanger.


Gerd Marie Foss (f. 1926):

Vi var i potetkjelleren til en nabo da engelske fly bombet Bakkers hus og de andre rundt. Vi gikk dit for å se like etterpå. Jeg bodde i Eidsvollsgata, altså ikke langt unna. Tyskere hadde øvelse rundt min bestemors hus. Plutselig ble Kjeller bombet og flere ble drept.

Vi ble tvangsevakuert. Det kom en lastebil og kjørte oss tit Fetsund tit monnor som hadde reist til Aurskog. Min mor hadde satt brøddeig som jeg holdt på fanget under reisen. Hun var utrolig sterk og flink og var både mor og far for oss.


Willy.Foss (f. 1927):

Tre gutter fra Fetsund, Triangelgutter, var sammen med en leder for Norges KFUM på Årnes for å stifte Triangelgutter der. Men vi ble alle fire stengt inne på et rom av norske nazister. Vi guttene var fryktelig redde, men lederen han- brukte seg på nazistene. Vi slapp alle fire ut igjen sent på kvelden. Lederen skulle tale i Årnes kirke dagen etter, men ble nektet av nazistene. Men han reiste til Årnes dagen etter og holdt tale der.


Reidun Gregersen (f. 19349:

Vi er heldige og har mange å takke for at vi lever i et fritt land. Det håper jeg slektene som kommer etter oss vil ta inn over seg og aldri glemme. Vern om friheten og likestillingen, den er aldri gratis!


Liv Halla (f. 1935): Jeg husker fredsdagene - alt var bare glede. Lastebiler var pyntet med løv, bilene ble fylt opp med unger og flagg og man sang nasjonalsangen og andre norske sanger.

Det er vemodig å tenke på at vi ikke fikk lov til å leke med dem som hadde nazister til foreldre. Vi ville jo så gjerne leke med dem som vi likte. Det ble jo til at vi hadde kontakt allikevel.


Edel Ludwigsen (f. 1939):

En bekjent av familien var nazist, noe som ikke var populært i vår familie. Denne bekjente var en kjempekoselig kar. Han lagde en dukkevogn til meg, en såkalt "gigg". Denne hadde han malt i gult og rødt, nazistenes farger. Samme dag tok min far "giggen", hugget den opp og kastet den i ovnen, hvor den brant opp. En meget lei følelse!


Tora Opstad (f. 1925):

Jeg husker Liland i Ofoten, stedet hvor jeg var alene evakuert, med mor og far tilbake i krigsskueplassen Narvik.


Betzy Perger (f. 1934):

Måneskinn kombinert med flydur skaper fremdeles uhyggefølelse (da kunne det gå flyalarm, bombeangrep).

Jeg må med skam bekjenne at fremdeles blir det spesielt, plutselig (uventet) å høre tysk tale utendørs. Det slipper ikke.


Asbjørg Samuelsen (f. 1939):

Jeg husker hvor redd jeg var nazistene. De ble fremstilt som mye farligere enn tyskeme i Lillestrøm. Det bodde en familie- i nærheten av oss der far var nazist. De hadde en hyggelig gutt på min alder, men det var forbudt å besøke ham. En gang ble jeg invitert inn til ham for å høre radio. Skrekk og gru da mamma oppdaget hvor jeg hadde vært!

Noe annet som var veldig skummelt, var tyskertøsene. Det var ingen tilgivelse for slike.

Vi hadde godt familiesamhold med venner av familien min. Ofte hadde vi allsang med forbudte norske sanger. Spleiselag var vannlig.


Edel Skråmm (f. 1924):

Jeg husker vi fikk besøk fra Oslo. De hadde ikke vært her på mange år. Like etter at de kom inn døra, smalt det som et kanonskudd. De ble livredde og for ut døra og reiste tilbake til Oslo. Tyskerne hadde sprengt en bombe, en engelsk eller amerikansk udetonert bombe, som lå ved Fetveien, ikke så langt fra oss. Stedet blir fremdeles kalt "Bombehølet".

Gleden var stor 7. mai 1945. Min mor og jeg rakte i haven. Plutselig ser vi norske flagg dukke opp, det ene etter det andre i Rrelingen. Er det fred? Vi ropte av glede, jeg kastet fra meg riva og slang meg på sykkelen og dro opp til Lillestrøm. Det jeg opplevde der er ubeskrivelig! En enorm glede!


Ingrid Syversen (f. 1929):

I klassen hadde vi nazister som var interessert i å få noen av oss "jøssinger" med i en ungdomsavdeling innenfor NS, hvor de drev med speiderlignende aktiviteter. Vi ble tilskrevet om at vi skulle komme til ukentlige møter, og hvis vi ikke møtte, ville faren var bli straffet. Etter hvert døde diss.e møtene bort.


Anonym 3 (f. 1925):

Natten til 29. april kom engelskmennene og bombet Kjeller. Da gikk det med en del sivile hus i Lillestrøm og en del sivile liv gikk tapt. Vår familie bodde i et hus som ble truffet, men 10 mennesker som oppholdt seg i kjelleren kom uskadd fra det. Det er et lite hyggelig minne.