Kjeldearkiv:Ytterkollen i Nedre Eiker i gamle dager

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne artikkelen er en kilde og er derfor stengt for redigering. Eventuelle bemerkninger eller rettelser kan etterlates her.

I denne artikkelen forteller en av Ytterkollens eldste, Hilda Thorsby - 90 år i 2008, om dagliglivet i en av grendene i Nedre Eiker i hennes barndom.Ytterkollen er et lagd navn, sies det. De fleste navn er vel det. Det betyr vel rett og slett på utsiden av Ryghkollen, som er en morenerygg mellom Mjøndalen og Ytterkollen. Eller, som det heter på folkemunne, utta kollen.

Gårdsliv

Den eldste bebyggelsen på Ytterkollen som ennå står, er nok fra perioden 1712 - 1897. De fleste bygningene er restaurert, noen i sin gamle stil. Det er veldig viktig å bevare det beste fra vår gamle kulturarv for nyere slekter. Driftsbygningene er nok av nyere dato.

De gamle fjøsa hadde trebåser, en for hver ku. Dyra fikk mat og vann fra sørpebøtta i hver bås.

Tidligere ble det drevet 4 - 5 års skiftebruk på gårdene. Det vil si åker et par år, siste året isådd grassfrø, timotei og alsike eller rødkløver. Første året med grass var det nyeikre, den var ofte dårlig med mye ugrass. Andre og tredje året var enga jevnt bra. Sandjorda ble mye brukt til potetdyrking, år etter år på samme sted. Sortene var Rosen og Magnebonum. Grønnsaker ble tidligere stort sett bare dyrka til eget bruk, slik som kål og gulrøtter. Omkring 1890 begynte man å dyrke for salg. De aller første grønnsakene kom visst fra Narverud gård. Omkring 1900 ble det dyrka grønnsaker for salg på Stensmyren, også. Kål, røde og hvite gulrøtter, persille, selleri og purre og kålrabi, eller kåltot som den også kalles. Dessuten gresskar, timian, salvie og sjallottløk.

Det var ingen sykdom på grønnsakene den gangen, men jordloppa kunne være lei mot kål, turnips og kålrabi. Krusesjuka kom ikke før i 1930. Frukttrærne ble heller ikke sprøyta den gangen.

Kristian Stensmyren likte best å luke løken da han var smågutt, for det var lettest. Potetene krevde også arbeid. Mann med hest foran plauen pløyde opp fårene eller rennene, og en og en potet ble satt ned i renna for hånd med en viss avstand. Det var ofte skoleungdom som hadde den jobben. Man gikk bare på skolen annenhver dag, den gangen. To stykker gikk med et flisefat mellom seg og la gjødsel i annenhver rand etterpå. Om høsten var det å gå med grev og ta opp potetene for hånd, siden ble det mye enklere da potetopptakermaskinen kom.

Kunstgjødsla gjorde også sitt inntog, men mange var skeptiske til dette nymotens pulveret. "Nå kan en vel ta det med i jakkelomma og få igjen avlinga i vestelomma", sa Nils "svenske".

Slåmaskina gjorde store forandringer da den kom, selvavleggeren, også. I 1898 kom slåmaskin til Stensmyra. Det var stor eng det året, og en kunne såvidt skimte øvre delen av bogtre på hesten når en sto nede på veien og fulgte slåtten. Løene ble for små. De fikk 55 store lass den gangen, i 1927 bare 11 små lass på samme arealet.

Gjødselen til alt gårdsbruk var mest naturgjødsel fra gårdens dyr og mennesker. Det ble også kjørt adskillige lass fra utedoene eller "møkkakasta", som det ble sagt. En som hadde særlig lang fartstid i dette yrket fikk tilnavnet Møkkakongen. Det kjentes godt på lukta når han kom inn for å få seg mat! Om vinteren kunne det være en kald fornøyelse å sitte på møkkabriggen med full last fra Drammen. Jeg husker fra min barndom at en av kjørerne sang "Når stormen raser over hav og land, han sitt på briggen, norske møkkamann"!

Skuronn på Stensmyren ca 1940. Fra venstre Harald Stensmyren, Kjell Ole Stensmyren og Åge Simensen. Foto fra Gry Stensmyren/Eiker Arkiv

Så var det skuronn. Mange åkre ble skåret for hånd med sjuru, og etter en viss pris på målet. Ingen slo Karen Tipp i dette arbeidet. Hun var på åkeren i grålysninga med en svær sotete kaffekjele og krittpipe. Ingen klager på godt mål, uten skurkjerringene, ble det sagt.

Onnehjelp hørte med på gårdene. Kornet ble for det meste dratt på staur og tørket, siden kjørt inn i låven og tresket utover vinteren. Såkornet ble også renset.

Før slåmaskina kom, gikk mannfolka føre med ljåen og slo grasset. Jentene gikk etter med riva og rakte. I godvær ble høyet tørka på bakken, ellers på hesje. Tørt høy ble lesset på høyvogn. Å tråkke høylass var en kunst, og når alt var vel i hus, var det stor stas for oss ungene å få hoppe i høyet!

Diverse priser År 1905: Å sko en hest kosta 25 øre. I 1918 kosta det 5 kroner. 1 kg havre kosta i 1905 14 øre, gulrøtter kosta 10 øre bunten og 6 brød kr. 1,-. Ei tjenestejente hadde ca 10 kroner pr. måned, og en tjenestegutt ca 20 kroner. Tilfeldig hjelp fikk 2 kroner dagen + kosten. År 1907: En ny langslede kosta 19 kroner, 1 tønne poteter kr. 4,25. År 1908: To okser kosta kr. 150,-, og Buskerud Blad kr. 1,20. I 1919 kosta bladet kr. 5,-. Lønna på steinbruddet var i 1908 kr. 4,- til 4,70 pr. dag. År 1914: I Oslo kosta middag på Dampkjøkkenet 45 øre, og melk kosta 20 øre literen. Margarin kosta 1 krone til 1,20 pr. kg. Brød og kaker kosta om lag 20 øre, og det fantes 7-øres kaker. 1 snes (20) egg kosta 1,20 kr. Trikken kosta 10 øre, og togbillett Drammen - Oslo kr. 2,75. Et par kalosjer kosta kr. 4,-. Ukelønna var ca 15 - 20 kroner.

Vann

Før det ble lagt inn vann i hus og uthus, måtte det hentes i brønnen på gården til alt bruk inne og til husdyra. Det var en tung jobb, og ble oftest utført av kvinnfolka. Klesvaska ble derfor ofte unnagjort ved Drammenselva, også kalt Storelva. I hvertfall ble skyllinga tatt der. På vinterstid vasket man minst mulig, for det var ofte en iskald fornøyelse. Storvask ble utført fire ganger i året. Til å bære vann fra brønn, bekk eller elva brukte man en vassele eller et åk, som var et trestykke som en la over skuldrene med tau eller kjetting i hver ende og med en solid krok i til å gripe om bøttehanken. I sno, snø og slaps vinterstid var nok skjørtekanten stiv av is når det skvalpet over fra de tunge bøttene. I tørre somre kunne brønnen gå tom for vann, og da kjørte man vann fra elva.

Elva

Elva var en viktig samferdselsåre i gamle dager, særlig om sommeren. Snap var passasjerbåt, den gikk fra Drammen til Hokksund. En veldig fin båt, er det blitt fortalt. Men den la bare til ved brygga på Stormoen, på Pukerud og ved Dahlerverket - ved brygga hos Grønfoss. Derfor ble det litt langt å gå for de som bodde midt i mellom.

Isbryteren "Storegut II" i aksjon ved Mjøndalen gummivarefabrikk i 1942. Fotograf: Martinius Hamarstrøm/Eiker Arkiv

Andre båter var isbryteren Storegutt og Sterk, nedsetterbåter, prammer, røyerter og vanlige robåter. Seinere kom isbryterne Thor I og Thor II.

Jagabåtene, eller nersetterbåtene, lignet ikke på norske båter av den typen. Kunne finnene som var bosatt inne i Finnemarka ha lært folk å bygge dem? Båtene lignet nemlig svært på finske båter. Tørkehusene for korn som ble brukt her ute, var også finsk idé. De hadde tak, men ikke vegger, så vinden fikk godt tak til tørkinga. Stryken hadde det siste tørkehuset her ute.

Steinbåtene kunne frakte 2400 murstein. Da var det bare et par tommer igjen fra ripa til vannflata. Dampbåten saknet alltid farta når den passerte så ikke vannet skulle slå inn i båten. Ved sjøbuene i Drammen kunne de ta last med tilbake igjen fra byen.

Tømmer fra Glomma i Fredrikstad blir frakta forbi Ytterkollen opp til Mjøndalen eller Krokstad cellulose, ca. 1930. Foto fra familien Grønfoss/Eiker Arkiv

Det var også mye tømmer som ble fløtet nedover elva. Ungene moret seg med å stupe fra tømmerstokkene, det var ikke helt ufarlig. I dag tar ungene svømmeknappen - i gamle dager var vi utlærte når vi hadde svømt over Drammenselva!

I tett tåke og mørke kunne det være svært vanskelig om en så bare skulle rett over elva fra den ene sida til den andre. En høstkveld i stupende mørke hørte noen rop fra elva da de kom fra fjøset med lykta i neven. "Hvor er jeg?", ble det ropt - "Jeg har rodd rundt i flere timer. Jeg ser dere har lykt, stå der og lys til jeg er kommet over, så skal jeg hoie tilbake". I slikt vær var det kanskje tryggere å la seg ro over elva ved Bukkesundet ved Osbakken i Mjøndalen, eller Kirkesundet, som det også heter, av sundmannen!

Veien

Forbindelsen mellom Drammen og Mjøndalen i gamle dager besto av tre samferdselsårer; veien, elva og jernbanen. Veien, riksvei 283, var åpen hele året. Om sommeren var også elva et bra alternativ. Jernbanen kom seinere, og vedrørte bare Ytterkollen når en skulle reise over større strekninger. Veien var veldig smal, ei grasstripe i midten, to hjulspor - et på hver side - og en smal kant ut mot veigrøfta på begge sider. Når to kjøretøyer møttes, var det ikke lett å komme forbi hverandre.

Gårdene pliktet vedlikehold Det påhvilte dem som hadde jord å holde veien vedlike, sommer som vinter. I 1904 - 1906 kom vedtektene om vedlikeholdet. Arbeidet var utlignet på matrikkelnummer i roder. Det avstedkom følgende historie som lever videre i dag: En danske som hadde vært på besøk i Norge oppdaget merkene og fortalte da han kom hjem igjen: " I Norge har de en merkelig skikk. De begraver sine døde ved veikanten, og en familie som heter Rode er svært utbredt". Gårdene, fra Langum og opp til Narverud gård, hadde sine roder på den andre sida av elva, i Solbergelva. Stensmyren gård hadde 60 meter å holde i stand der. Laurits Nilsen, naboen til Bakken, g.nr. 6 br.nr.22, hadde bare noen meter å holde vedlike, og gårdbruker Hans Narverud Dahler gjorde jobben for ham, fortalte han.

Jeg kan huske fra min egen barndom at H.A. Dahler kjørte snøplauen forbi hjemmet mitt herute. To spreke gamper, Peik og Ruggen, dro den store tunge plauen. I snøtunge vintre gikk snøen langt opp på stuevinduet som vendte mot gata.

Kjøretøyer Om sommeren var det trille til finere bruk, ellers kjøkkenvogn, kjerre, langvogn og høyvogn. Om vinteren sluffe, gjerne med bjørneskinnsfell - i kulda trang man både kjørepels og skinnlue med klaffer og tykke botforstøvler på beina. Ellers hadde man dokkert - den hadde bare plass for én pluss kjørekaren på hundsvotten bak, og ble mye brukt til doktorskyss o.l. Breislean var framkomstmiddelet da Kristian Stensmyren skulle konfirmeres i Nedre Eiker kirke i 1906. Da ble det satt en gammel sofa opp i slean, og der bak satt Kristian i ensom majestet. Langslean og stuttslean var ellers i bruk.

Begravelsene foregikk oftest fra hjemmene i gamle dager. Man sang den avdøde ut, som det het. Læreren i bygda var ofte forsanger, og det ble gjerne holdt en liten andakt av prest eller klokker, om de kunne være tilstede. I den tiden, før bilene ble vanlig i bruk, ble kisten satt på langvogn om sommeren og på langslede om vinteren, og følget fulgte etter med sine hestekjøretøyer.

Oppfinnsomheten var stor! Lauritz Nedberg sitter i sin spesialkonstruerte hånd-drevne sykkel! Tidspunktet er 1920-åra. Foto fra Knut Hamre/Eiker Arkiv

Folk som ikke hadde hester, var henvist til sykkelen om sommeren og sparkstøttingen om vinteren. Enkelte hadde hverken sykkel eller spark, og var henvist til apostlenes hester.

I 1921 kom den første bilen til Ytterkollen. H.A. Dahler hadde både bil og traktor i 1921. Nils Otter Lundteigen fikk pedal-Forden F 1715 i 1921. Bernt Sigvartsen ble buden med på kjøretur; "Best je sitter med døra åpen", sa han, "for alle tilfelles skyld". Det hendte hjulet falt av en gang i blandt, også. "Nei, se på den, du", sa H.A. Ved Rølleshaugen i Sande fór det ene hjulet nedover et jorde, mens bilen ség nedpå. Da det møtte motbakke, gjorde det et hopp mot kløfta på et tre og havnet der. De lette en god stund før de fant det.

Alle jordene var inngjerdet etter veien før. Dyr gikk på beite, og etter veien var det store kudrifter vår og høst. Her kunne en få kjøpt et ungdyr å fore på fram mot jul. Ved siden av grisen som de fleste hadde, ble dette en bra vinterforsyning med kjøtt, og det kunne trengs, for familiene var store før i tida.

Jernbanen

Dalervakta planovergang på riksvei 283

Dalervakta planovergang. Foto fra Hilda Thorsby/Eiker Arkiv

Dalervakta ble automatisert 28. januar 1957. Før den tid ble portene lukket manuelt. Varslingen ble om dagen utført ved hjelp av flagg. Den som hadde vakt, viste med hvitt flagg når banen var klar, og rødt flagg ble vist når det var fare av noe slag. Om natten lyste man med lykter. Klart lys når alt var i orden, og rødt lys når det var noe galt på linja.

Vaktstua var delt i to, og hadde en gang i midten. Det var ett rom til hver avløser. Ved siden av uthuset på vakta, var det en liten kjøkkenhage og et blomsterbed. Foran vaktstua, på gavlveggen, var det en solid benk hvor folk etter spaserturer langs linja på søndager slappet av og tok en prat med kjente. Frua fra Strykplassen var vaktmann i Dalervakta. Dorthea Jakobsen fra Dalerboligen, Kristine Martinsen, Inger Olsen og Alfhild Martinsen tjenestegjorde også der i mange år. De siste vaktfolkene var Martha Borgersen, Jørand Horgen, Signe Hansen og Lorentz Andreassen.

Værvarslinga kom med jernbanen Først kom den smalspora jernbanen. Togsettet besto av damplokomotiv, passasjervogner, lastevogner - og konduktørvogn. Dette var den siste vogna, og bak på den hang værvarslingsskiltet!

En firkant betød regnvær, en trekant fint vær - solskinn om sommeren og klarvær om vinteren, for sola er borte i om lag to måneder i den kalde årstida på Ytterkollen og i Mjøndalen der hvor jernbanen går. Firkant over trekant betød oppklaring, ble det sagt, og trekant over firkant betød tilskying. Ville man vite hvordan været skulle bli, var det bare å gå opp til "linna" når toget kom!

Hver dag kl. 15.00 ble det sendt ut værvarslingstelegram fra Kristiania til tre forskjellige distrikter - til alle stasjoner på det sydlige Østland, fra Rena til alle stasjoner opp til Røros, og fra Lillehammer opp til Dombås. På første tog som gikk ut fra disse tre stasjoner etter at værtelegrammet var mottatt, ble signalene påhengt. Ordningen ble innført i 1884, og den siste sommeren den var i bruk var 1917.

Når konduktøren skulle ta billetter, måtte han gå inn fra utsiden av toget og åpne døra til hver kupe. Selv om toget gikk ganske sakte, og sto lenge på hver stasjon, kunne det ikke være noen trivelig jobb i all slags vær. Stasjonsmesteren ringte med ei klokke når toget skulle gå igjen.

I 1909 kom den breispora jernbanen. Den skinnegangen har vi ennå. Det vil si, de tjærebredde slippertene er byttet ut med betong, og skinnene går i ett. Før var det åpninger på skinnegangen, og disse måtte justeres vår og høst.

Under siste krig ble det mangle på kull, som togene inntil da vesentlig hadde som drivstoff, og man måtte bruke favnved som brensel. På Numedalsbanen kan jeg huske vi stoppet ved et stort vedlager, og det tok selvsagt sin tid å få all veden om bord. Ja, hele dagen tok det å reise fra Mjøndalen til Rødberg, i gamle dager.

Skole

Dette var den første faste skolen på Ytterkollen. Foto fra Hilda Thorsby/Eiker Arkiv

I 1859 ble Ytterkollen utskilt som egen skolekrets i kommunen. Den første faste skolen på Ytterkollen var i leid lokale hos skomaker Augustinius Christophersen Dahler, gr.br.6 br.nr.21. En seddel som bekrefter at Augustinius Dahler avga lokale til Ytterkollen skole i 1864 ble funnet på loftet i den gamle tingstua i Hokksund i 1999. Nils Jakob Eriksen var lærer på denne skolen til han ble flyttet til Vigseteren Krets. Hans efterfølger på Ytterkollen het Kristen Kristensen Urdahl. Han var sanglærer og lærte barna å synge i kor. Vi sang trestemt så det knaket, fortalte Hans Narverud (Stordahler’n). Obligatoriske fag: Religion, lesing, sang. For de som ville, kunne det bli undervist i skriving og regning, men det var frivillig og det var få som tok det tilbudet.

Skoleloven av 1860 gjorde flere fag obligatoriske: Skriving, regning, geografi og historie. Men hjemmeleksene var i flere år fortsatt vesentlig religion, katekismus, bibelhistorie og salmevers. De flinkeste av de eldste elevene ble satt til å hjelpe de minste, også med lesing. Ordene ble innøvd fra en tavle på veggen, bokstav for bokstav. Hjelpelæreren, en elev fra øverste klasse, sto med en pekestokk og pekte på bokstavene, og alle sa bokstavene i kor helt til de husket dem. Ellers i klassen var det vanlig undervisning.

Gamleskolen i Stryken ble nedlagt i 1905 og står nå (2005) på Kalosjejordet i Krokstadelva. Byggmester Marius Simensen flyttet den dit i ca 1949-50. Peder Christensen Stryken forbeholdt seg retten til å kjøpe tilbake gamleskolen for tusen spesidaler når den ikke skulle brukes mer. Foto fra Hilda Thorsby/Eiker Arkiv

I 1872 ble Ytterkollen skole med lærerbolig bygget på Strykens eiendom i utkanten av kretsen. Navnet var nytt, Ytterkollen skole, men kretsen var den samme; Nedre Milevigen Krets på sørsiden av Drammenselva. Huset ble bordkledd og malt i 1880, og i 1884 ble det oppført bryggerhus på eiendommen.

I 1885 var det fem aftenskoler på Nedre Eiker. En av dem var på Ytterkollen. Det ble undervist i norsk, regning og historie. Det var stor søknad til disse skolene. Det første skolestyret i Nedre Eiker kommune kom i stand 1. januar 1890 med én representant fra Ytterkollen, Peder August Narverud. Før 1908 hadde det vært delvis fritt skolemateriell i Nedre Eiker, fra 1908 ble det helt fritt skolemateriell i kommunen.

I 1886 søkte Nedre Eiker om å få den flyttbare amtskolen til bygda, og fikk den. Den holdt til i Mjøndalen meieri. Fra 1899 hadde bygda igjen amtskolen, denne gang i 2 år. Det var i den perioden Herman Wildenvey gikk sammen med blant annet "ytterkollingene" Hans Arnt Dahler (H. A.) og Anders Pedersen Narverud (A. P.) på amtskolen i Mjøndalen. De hadde cand. theol. Engebret Moe Færden som lærer. Han var også bestyrer ved skolen. Han var ualminnelig dyktig, og en mann det ble lagt merke til.

Ytterkollen skole Marienlyst startet opp i 1905. Det var sammenhengende skole der til 1960. Fra da av var det helt slutt med egen skole på Ytterkollen, men huset blir likevel benyttet den dag i dag - som grendehus fra 1972. Navnet Marienlyst stammer fra Marie Ingebretsen som ga tomt til skolen.

Idrettsliv

Innbydelsen til NM i utfor i 1953. Foto: Eiker Arkiv

Ytterkollen Idrettslag (YIL) ble stifta i mars 1926 etter initiativ fra lærer Torleiv Røgeberg, og var opprinnelig et fleridrettslag. Fra starten av var aktivitetene ski, skyting og fotball, seinere også bandy og damehåndball. I dag (2010) er det kun fotballgruppa som er i aktivitet.

I 1928 arrangerte YIL sitt første utforrenn i Narverudåsen, og dette skal visstnok ha vært ett av de første utforrenn arrangert her i landet.

Bildet viser den nøkterne velkomstportalen som møtte deltakere og tilskuere til NM-rennet på Ytterkollen i 1953 - kontrasten til dagens "show" må vel kunne sies å være stor! Imidlertid savner Eiker Arkiv både bilder og film fra selve konkurransene, så bidrag mottas gjerne! Foto: Eiker Arkiv

NM i storslalåm Av andre store begivenheter kan nevnes åpningen av Ytterkoll-løypa i 1950 (utfor og storslalåm), der Norgesmesterskapet i storslalåm ble arrangert i 1953. 50-års markeringen for dette mesterskapet ble forbigått i stillhet i 2003! Da var det altså 50 år siden Ytterkollen Idrettslag og Drammen Slalomklubb sto som arrangører for Norgesmesterskapet i slalom og storslalom, med henholdsvis slalom i Haukåsløypa i Drammen og storslalom i Ytterkoll-løypa.

Haukåsløypa var 600 meter lang og med fallhøyde på 176 meter, mens Ytterkoll-løypa i Narverudåsen var 2000 meter lang og hadde 400 meters fallhøyde. Ytterkolløypa hadde ikke skitrekk, så kjørerne blei frakta til toppen av bakken med bil via lange omveier i den bratte åsen. Haukåsløypa er fremdeles i drift, mens Ytterkoll-løypa er helt tilvokst og kan knapt skimtes i terrenget lenger. Mesterskapet, som foregikk i strålende vær, ble en triumf for arrangørene, og i alt overvar 4500 personer rennene. Dobbeltmester for herrer ble den 24-årige Heming-gutten Per Rollum som viste klok og beregnende kjøring, mens unge Inger Jørgensen fra Asker skiklubb seiret i dameklassen i slalomrennet. Borghild Miskin fra Bærum Skiklubb gikk til topps i storslalom.


I 1962 ble det anlagt en ny fotballballbane (grusbane) ved Dahlerverket, og laget ble med i fotballforbundets seriesystem i 1963.

I 1962 arrangerte YIL som en av de første klubbene i landet kombinert hopp og langrenn for gutter i hoppbakken Grankollen, og rennene der samlet deltagere fra hele Østlandsomerådet. I Grankollen ble det også anlagt skytebane, som ble innviet i 1954.

Pr 2006 hadde idrettslaget av sportsaktiviteter ett A-lag senior herrer fotball-lag påmeldt i serien, og avholder skirenn hvert år så sant værforholdene muliggjør dette.

I samarbeid med Ytterkollen Velforening driver idrettslaget også Ytterkollen Grendehus.

Strøm

I 1909 fikk den øvre del av grenda strøm. Transformatorkiosken stod på Dahlerverket, og forsynte også de nærliggende gårdene med strøm til belysning. Først i 1924 fikk den nedre delen av grenda strøm med egen transformatorkiosk, privateid den første tiden. I dag (2004) er det Nedre Eiker Elektrisitetsverk som er leverandøren. (Senere er dette gått inn i Buskerud Energi). Det har skjedd mye på området, fra beskjedne 100 W i 1924 og til i dag! Før det ble elektrisk belysning, var det parafinlampa og talglyset som var lyskildene. Når en skulle ut og stelle dyra, og ellers i nødvendige ærend, var fjøslykta det faste følget. Fra min egen barndom først i 1920-åra husker jeg at fjøslykta var en god følgesvenn når jeg henta melk hos A. P. Narverud.

Post

I 1907 fikk vi postmann her på Ytterkollen. Før den tid ble posten henta av en gutt nede på Gulskogen stasjon. Avisa ble også henta der, bl a av Borger Pedersen Stensmyren, da han var guttunge. En av postmennene jeg husker fra 20-åra het Ola Dombolt. Han gikk alltid med svart skalk på hodet om sommeren, og skinnlue med øreklaffer om vinteren. Hvis noen venta på brev svarte han: "Kjem det itte i dag, kjem det ventelig i morra!".

Handelsliv

En tid hadde vi både melkekjører, brødkjører, en som kjørte rundt med kjøtt- og pølsevarer og fiskemann. Fiskemannen jeg husker best, var han med drakjerra. Den var mer enn dau, fisken hans, når han kom så langt opp på bygda! Det som en gang hadde vært glinsende is i biter rundt fisken, var en vannlignende sørpe!

De andre matforsynerne startet opp med hest og kjerre, siden benyttet de bil. Matvarene kunne vi bestille, også, i hvertfall fra 1930-åra. Forretningen sendte en ekspeditør som tok opp bestilling på varer først i uka, og kom så med dem på fredag eller lørdag.

En handelsmann, en jøde, hadde stort utvalg i manufaktur i et stort, svart plagg som han bar i et knytte på ryggen. Vi unger syntes det var veldig spennende når han pakket ut bylten sin. Det syntes vi også det var når klype- og kostemannen fra Jordan kom. Han bar også alle sine varer på seg, og så ut som et ordentlig bustetroll når han kom!

Også alle kramkarene, da! Hvem trang ikke ei trådsnelle, noen knapper, eller et par bukseseler om en kom i beit? Det var langt til butikken. "Ola billig" var en av dem. Så ble det forbudt å selge matvarer etter veien, og da folketrygden kom forsvant kramkarene også, samt lofferne og andre hjemløse som hadde landeveien som sitt sikre tilholdssted.

Telefon

Til og begynne med var det bare Dahler Teglverk og to gårdbrukere som hadde telefon her på Ytterkollen. En dag kom det telefon fra Drammen til en av karene på værket, men han torde ikke ta telefonen - han var redd vedkommende som ringte skulle kjenne at det lukta øl av ham!

Julefeiring

Tradisjoner "Intet er så langt at det ikke til julaften blir for trangt", sier et gammelt ordtak. Stort sett følges vel et mønster av juleforberedelser og julefeiring trukket opp av slektene før oss, for en del av tradisjonene, eller mønsteret, følges opp i dag, også. Og det fine og gode i dem vil være godt å bære med seg inn i framtida for kommende genersajoner, også, på en vei som er ukjent for oss alle. Jeg tror det blir lenge før Pizzaen og Kebaben blir fast innslag her ute på Ytterkollen, i hvert fall! Og selv om forberedelsene til jul ikke kan sammenlignes med "den gang da", så er mye av innholdet der allikevel.

Høstsysler Tanken på jul meldte seg alt om høsten, da kornnekene store og tunge ble lagt til side til småfuglene under skuronna. Frukt fra hagen skulle brukes til desserter i julehelga, og pærer i sukkerlake med hele ingefær og krem var særlig godt, husker jeg. Det røyk fra pipa i bryggerhusene her ute når bakstekona var kommet til gårds og skulle gå i gang med stablene av flatbrød. Møljebrød var en selvfølge. Noen brukte lefse i stedet for poteter til ribba julekvelden, og gjør det den dag i dag. Da blir den kjevlet og stekt tidlig julekvelds morgen av husets egne folk.

Julegrisen må til pers! Til venstre Ludvig Kristoffersen. Karl Andreassen slår grisen med "hølpip" og klubbe. Arne Andreassen til høyre i bildet. Ca. 1960, Mjøndalen. Fotograf: Ukjent/Eiker Arkiv

Slaktetida

Så kom slaktetida i november, og all den sjauinga det førte med seg. Man måtte ikke slakte på nea måne, for da ble flesket udrøyt, ble det sagt. Det var selvsakt stor skilnad på slakt på en bondegård hvor en hadde storfe ved siden av både to og tre griser, og et vanlig hus. Husholdningene var store den gangen, ofte med tre generasjoner under samme tak, pluss tjenestefolk av begge kjønn. Andre hadde et hus og en liten hageflekk med litt grønnskaer, poteter og noen frukttrær. Vinterfrukten ble svøpt i papir og gjemt til jul. Andre bodde med sine familier på ett rom og kjøkken. Her måtte det holde med for eksempel en halv gris.

Alt utnyttes Men felles for alle med tanke på jula var ribba, medisterkakene, pølsa, sylta og rullen. Blodet ble til klubb, pølse og blodpannekake. Isteret ble kokt ut til smult og ble brukt til å koke bakverk som fattigmann, smultringer, hjortetakk og lignende. Alt som kunne saltes ned ble lagt ned i tønner eller holker, det var ingen frysere den gangen. Medisterkakene ble stekt og lagt under fettlokk, eller hermetisert. Sylta ble lagt i egen lake og brukt både til pålegg og middagsmat. Avfallsfettet ble det kokt såpe av.

Omtanke for andre Alle som hadde slaktet enten på gårdene, eller i mer beskjeden målestokk, hadde noe å gi bort av slaktematen og julebaksten - da som nå var det noen som trang om litt ekstra. Jeg husker godt lofferne på kalkovnen i Mjøndalen som fikk sitt varme måltid julekvelden, og en baker sørget for bakverk ellers i året, også, når det ble noe til overs i bakeriet, ble jeg fortalt. Noen ganger var det nok lettere å gi, enn å ta i mot. Dypt i oss ligger vel en trang til selvhjelp. Før jul kom også Frelsesarmeen med sine selvfornektelseskort, - ønsket velkommen av de fleste da som nå, selv om forespørselen kommer pr. giro i dag. Jeg beundret dem veldig. Fra hus til hus i all slags vær og føre, med et godt smil til deg.

Juleposten Juleposten måtte av sted i tide. Noen hadde slekt i Amerika, og ellers i utlandet, også, og disse måtte huskes på. Vår slekt bodde stort sett på Vestlandet, og dit var det også langt, den gangen.

Juleklærne På ettervinteren og utover høsten ble det kardet, spunnet, vevd og sydd. Når det nærmet seg jul, hadde bare skredder Larsen og de mer lokale sydamene høysesong. Julegavene var mest klær og sko, og skomakeren hadde også mye og gjøre, for alle skulle ha noe nytt til jul. Da vi var små, var det mor som sydde og strikket alt vi brukte. Symaskinen, nål og tråd, strikkepinner og heklenål var flittig i bruk.

Juleveden Mens kvinnfolka forberedte jula på sin måte, var karfolka i ferd med å gjøre klar vinterveden. Det måtte sages og hogges så det holdt i hele julehelga. Var det mange ovner å fyre opp i, var det anselige hauger som ble stablet opp, for siden å bli båret i hus. Kull og koks gikk det også mye av i sprengkulda i mange hjem.

Julebaksten Skulle husmora ha æra i behold, måtte det minst syv kakasorter til. De vanligste var kanskje dise: Fattigmann, goro, sandkaker, berlinerkranser, serinakaker, smultringer eller hjortetakk og sirupssnipper. Av denne deigen ble det laget kakemenner og kakekoner. På gårdene og ellers i grenda også, var det bakerovn i bryggerhuset, så her foregikk steking av brød, julekake, hvetekake og lignende. Den kunne også utnytte varmen til andre kakeslag, og til tørking av fløtekaker.

Juleølet De fleste brygget også sitt eget øl til jul. Honningøl eller tomtebrygg var mest brukt.

Husvask fra loft til kjeller Ovnspuss ble som hør og bør foretatt først. Litt av en sjau, bare det. Til husvask brukte en den gang såpelåg og kost, skyllevann og klut. Såpelågen besto av hjemmekokt såpe, eller grønnsåpe, salmiakk og lut. Kraftige saker som tok det meste. Men så var nok tak og vegger mer utsatt for fett og røyk den gangen. Finstuer med tapet fikk jo ikke denne behandlingen. Gardiner og finere ting som blonder, duker og lignenede ble vasket i såpespån, skyllet og stivet, - blåkuler gav en friskere farge, ble det sagt.

Etterbehandling Mors strykejern hadde trehåndtak og massiv såle. Med to eller tre stykker i slengen, hadde hun alltid ett som holdt seg varmt. De ble oppvarmet på ommen. Siden kom det elektriske strykejernet, men med bare hundre watt i strøm tok det tid før det kom i bruk. Mangletreet og rullestokken var tunge saker, men gjorde godt arbeid på ting som skulle glattes.

Pusssing av sølv, messing, kobber og lampeglass Ikke alle da heller hadde tolv av hver eller mer i sølv spisebestikk, men noen arveskjeer og noen teskjeer hadde nok de fleste. Og messing og kobber, fra kaffekjeler og mortere til lysestaker - små og store - dørvridere og kraner måtte få en ekstra omgang med "Blue Star" til jul. Lampeglassene til bruk inne måtte pusses, likeledes de store robuste lamper i uthus, fjøs og stall. Møbler skulle poleres, tepper og sengetøy luftes og bankes, nips og småting forsiktig rengjøres. Klesvask foregikk oftest i bryggerhuset her ute. De fleste måtte bære vannet i hus fra brønnen og fylle opp i bryggepanna. Det bel gjort dagen i forveien; en gjorde klar veden i ilegget, ferdig til å tenne på. Tøyet ble lagt i bløt natten over, før det fikk en omgang med varmt vann og såpe på vaskebrettet. Det hvite tøyet ble kokt i bryggepanna, alt ble skylt, vridd og hengt til tørk enten på loft eller i uthus til det frøs tørt. Noen ganger kunne det faktisk tørke ute i friluft, også.

Lortsøndag Siste søndagen føre jul ble kalt "lortsøndagen". Da kunne en gjøre arbeid en ellers ikke hadde rukket å gjøre ferdig i tide. I tida fram mot jul var det også vanlig å slite på gammelt tøy som i grunnen var velbrukt nok, en kastet ikke noe i utrengsmål, den gangen. Det var herlig med badet i stampen Lille Julaftens kveld, en fikk helt og rent tøy på seg og la seg i rent sengetøy - følelsen var helt ubeskrivelig.

Julekvelds morgen Travelt fra de tidligste morgentimer, alt må gjøres og intet forsømmes. Nekene blir satt opp, ved fylt på i vedkasser og kurver, treet tatt inn i varmen fra uthuset, esken med julepynt båret inn på stuebordet og døren forsvarlig lukket! På kjøkkenet hektisk travelhet, de siste forberedelser til julekvelden forberedt. Klokken tolv mølje. Hjemmebakt flatbrød brukket i biter i en stor bolle, med rykende varm kraft over. En liten bolle med varmt fett ved siden av, krydder, salt og pepper, eller sukker. Akevitt og hjemmelaget øl hørte med, eller saft og vann alt etter som. Noen pleide å servere risgrøt i stedet for mølje, og brukte resten av grøten til riskrem om kvelden.

Juletreet Hos oss var det far som pyntet juletreet bak lukket dør mens søsteren min og jeg svinset rundt mor på kjøkkenet. Klokken fem ble døren åpnet, og spente øyne så mot det glitrende treet. Mens kirkeklokkene der ute ringte helgen inn. Mitt første juletre hadde spyd i toppen, små englehus av perler på de øverste grenene, fugler av sjørt glass, kulørte gøasskuler av forskjellige størrelser, en glasstrompet og en liten oljelampe. Girlandere av små glasskuler rundt treet, det samme med glitter og små flagg. Men den gangen var det flagg fra mange andre land, også. Det savner jeg i dag. Det var små kjeks med glansbilde-engler på, røde epler, fletta kurver av glanspapir med nøtter, fikner og dadler og store rosiner i, stjerner og levende lys. De siste kastet en helt spesiell glans både over treet og rommet. "Glade jul, hellige jul".

Ingen får tenne bestemors juletre før klokken fem, nå heller. Pynten har forandret seg noe, men de gamle englehusene eksisterer, men har fått forsterkninger - tidens tann har tæret, men eldste barnebarnet har laget nye i samme stil. Kjeksene og eplene er også borte, men kuler og sjerner fra krigens tid er kommet til, de små flaggene er også bare norske, beklageligvis. Den korslagte juletrefoten i tre er byttet ut med en i plast, bestemor har plasttre nå av praktiske grunner. Men noen friske barkvister må jeg alltid ha i stua, jeg må kjenne den friske lukta av skau.

Tradisjonsmat, julesanger og julegaver Før vi gikk til bords for å spise, ble juleevangeliet lest, og vi sang "Jeg er så glad hver julekveld". Den skikken følger vi i dag, også. Det var hvit linduk på bordet med en liten løper oppå, tente lys og mors beste servise. Maten var som hos de fleste ribbe, pølse, medisterkaker, poteter og surkål, riskrem til dessert. Akevitt og hjemmelaget øl til maten, saftvann til oss ungene. Vi gikk rundt juletreet, måtte skjøte på med skjerf og dokker for å få ring rundt treet. Vi sang "Du grønne glitrende tre, goddag", "Et barn er født i Betlehem", "O, jul med din glede", men pakkene under treet hadde nesten en magisk dragning, og endelig ble de delt ut! Det var ingen nissse som kom med dem. Pakkene var ikke kostbare, ruvende og store som i dag, men du verden så kjærkomne. Den mest spennende pakken var den som kom fra Vestlandet, her var det alltid noe til oss unger, også - et fint bokmerke, en nålepute, glansbilder og lignende. Jeg husker enda hesten jeg fikk av mor og far, og den grønne kjelken "Rasken". Mine første ski, tønnebutler som far hadde lagd til meg av stavene i ei klortønne med balatabindinger - dem var jeg glad i.

Og mens vi ungene koste oss med gavene, så mor og far over juleposten og leste igjennom juleheftene. Siden på kvelden kom julebaksten på bordet, og de voksne fikk seg en velfortjent kaffetår. Ellers sto nøttefatet, appelsinene og vintereplene fra egen hage framme i juledagene, fiken og dadler, også. Omsider var det to trøtte, fornøyde småjenter som satt i sengen og ventet på aftenbønn og godnattklemmen.

I andre hjem fikk de besøk av slektninger, eller dro selv på besøk julekvelden. Mange her ut hadde både fjøs og stall, og måtte ha unna kveldsstellet der før de kunne spise. "Eta godt og trivs godt, i kveld er det julekvelden", ble det sagt både til Dagros og Blakken når noe ekstra godt ble lagt i krybba. Og så, omsider kunne en la julekvelden senke seg over folk og tun.

Første juledag Frokosten hadde nok et adskillig mer rikholdig innhold enn man var vant til i hverdagslivet. Det var deilig hjemmelaget pålegg; rull, sylte, leverpostei, kokt skinke, kald ribbe, hjemmelaget sursild, egg, rødbeter, rakørret, syltetøy, sylteagurker, godt smør - det vil si fjellsmør eller bondesmør. Ost; Edamer og brunost. Edamer syntes vi ungene var penere enn god. Hjemmebakt brød og hvetekake, hjemmebakte havrekjeks til brunosten.

De som hadde hest, sluffe eller slede, dro til kirke første juledag. Hesten hadde blankpusset krans av dombjeller, havreposen og hestedekker var med, hesten skulle ikke lide nød mens folket var i kirken. I sleden satt folk godt pakket ned, med en god skinnfell over beina. Var det sparkeføre, og det var det visst alltid i gamle dager, kom folk til kirke på den måten. I mangel av noe annet fikk en bruke beina.

Middagen første dag kunne være litt forskjellig. Noen brukte steik. Og noen brukte kjøttsuppe med sur og søt saus til, noen kalte det julekål, for de brukte karve på suppa. Desserten kunne være forskjellig. Karamellpudding, gele og krem for eksempel. Vi fikk ikke lov å gå til naboene første juledag, da skulle en holde seg hjemme. Dagen ble nok i lengste laget for oss unger, selv om vi hadde fått både Ludo og Domino til jul. Senere da vi ble eldre og ble glade i å lese bøker, kunne Anne fra Birkeli, Peik og Fjellmus-bøkene, Heidi og flere andre avhjelpe savnet. For guttene var det nok indianerbøkene og "onkel Toms hytte" som enda lever i minnet.

Hesteskyss. Fra gårdsplassen på Stensmyren i 1920. Familien skal til Herstrøm i Solbergelva. Fotograf: Ukjent/Eiker Arkiv

Julebesøk Men annen dag var det full fart, da ble ofte de store julemiddagene avviklet på gårdene, andre ba til kaffeselskap. Vi ungene boltret oss ute, det var små bakker over alt både for ski og kjelke. Det hendte at det lå stålis på elva, og da var de nye krøllskøytene med lærreimer simpelthen fenomenale.

Romjula Romjula var lang og god. De voksne kunne hvile ut etter all stria før jul. På gårdene måtte jo dyra ha sitt daglige stell, uansett helg og høytid, men alt arbeid som ikke var strengt tatt nødvendig, ble utsatt til etter trettendagen. Heller ingen rokk eller vev var i gang da.

Romjula var tida for juletrefester og julemoro. Husker vi var buden til en gård som hadde to leiligheter i første etasje. En diger gang i midten skilte dem. Her ute i gangen holdt vi julefest, store og små. Dørene til leilighetene ble satt opp så det ble lunt og varmt. Det var ikke elektrisk lys. Ei svær sinkbøætte med bonn i været sto midt på gulvet, og oppe på den et digert stearinlys. Lyset kastet rare skygger på veggene, husker jeg. Rundt bøtta gikk vi og sang julesangene, og det var ikke få vi kunne utenat. Også alle lekene da, "Enebærbusken", "Jeg gikk meg over sjø og land", "Tomtegubber", "Skjære, skjære havre", "Syv vakre jenter i en ring", "Tyven, tyven" og mange andre. Den julemorroa glømmer jeg aldri.

Juletrefest Skolen vår hadde også sin årlige juletrefest i skoleferien. Vi gledet oss lang tid i forveien. Her var det meste av grenda samlet, ung og gammel. Vi hadde med oss smørbrødfat, kaffen ble kokt i storkjelen på kjøkkenet hos lærerfrua vår, og læreren vår, Røgeberg, ledet festen på sin lune og festlige måte. Treet var stort, det gikk fra gulv til tak, og siden det var høyt under taket i skolestua, ble vi like imponert hver gang. Treet hadde stjerne i toppen, blanke kuler på de øverste greinene, lenker, lykter, stjerner og kurver av glanspapir, norske flagg og glitter. De første årene var det levende lys på treet, også, en gang gikk det nesten galt, men heldigvis, vi slapp med skrekken. Vi gikk rundt juletreet og sang vers etter vers med de kjente, kjære julesangene. I pausen var det gjerne litt opplesing og konkurranser og juleleker. I kaffepausen benket man seg så godt godt det lot seg gjøre oppe i klasserommet til småskolen og langs veggene nede i skolestua. I slutten av pausen trampet det hardt i gulvet ute i gangen - et slag mot døra med knortekjeppen, fortalte at nissefar var i anmarsj. Læreren vår og K. A. Stensmyren byttet på i den jobben. Men den gamle, velbrukte slåbroken, nisselua med bjelle, det flotte skjegget laget av stry og knortekjeppen var den samme. Når festen var over for de minste, fikk vi i de eldste klassene være med i folkeviseleik. Det var toppen for oss, huaker jeg. Kvelden ble avsluttet med broderring, og vi sang "Gud signe vårt dyre fedreland".

Julebukk Å gå Julebukk hørte også med til romjulsfeiringa, små grupper av både av barn og voksne gikk fra gård til gård, noen kom også med hest og slede. Og alle måtte få noe å bite i. Det var forresten slik at de som stakk innom i jula i ett eller annet ærend også skulle ha bevertning. Den skikken lever enda.

Nyttår Nyttårsball og nyttårsfest. Da som nå samlet man gode venner for å ta avskjed med det gamle året, og ønske det nye velkommen. Kirkeklokkene kimte og båtene tutet på havna, var det stjerneklart var det fint å stå ute i midnattstimen og få med seg det hele. Fyrverkeri kan jeg ikke huske at det var. Man ønsket hverandre "Godt nytt år", de voksne takket hverandre for det gamle som nå hadde tatt farvel. Noen ga hverandre hansel og gikk opp ei trapp eller to for at det skulle gå framover eller oppover i det nye året. Min største nyttårsopplevelse var midtnattsgudstjenesten i Kongsberg kirke i midten av tredve-årene. Den spesielle stemningen med alle de levende lysene i det gamleærverdige kirkerommet, ordene, sangene, musikken - det lever i sinnet enda.

Julefreden lyses ut Julefreden skulle lyses ut tre dager før julaften, på St. Thomas dag, og vare til trettende dag jul, 6. januar. Hellige Tre Kongers Dag, står det i de gamle Norske Lover. I følge tradisjonen kom Tretten Kari og jagde jula ut da. Vismannen Kaspar var fra Asia, Baltasahr var fra Afrika og Melcior, oldingen, var fra Europa, i følge legenden. Den dagen skulle de være framme i Betlehem. De fleste juletrærne hadde nok også takket for seg innen den dagen, ihvertfall de fleste av nålene. Ikke alle hadde lyst til å si farvel til jula, da heller, men 13. januar var det ubønnhørlig slutt. Da kom 20. dags Knut og jagde jula ut.

Takk for følget gjennom jula i gamle dager, slik andre har fortalt og slik jeg sjøl har opplevd den.

Regler, uttrykk, underholdning, værtegn

Var den verbale verden rikere og morsommere før i tiden? Har vi mistet noe vesentlig i dagens moderne språkbruk i et samfunn påvirket av all verdens inntrykk på alle språk via TV-skjermen og andre media? Les og bedøm selv!

"Nå kommer oppitarskåka igjen": Dette ble sagt om folk som ikke gikk før matfatet var tomt. "Skjær og it, finns itte bein". "Nå er vi pene alle sammen" - dette ble sagt i skumringstimen. "Hu stig så fjørint" - betyr hun går så lett. "Hært tjau kroner" er 10 kroner. Hærte betyr vedde eller dele. "Sløkk på lyset". Stommarstott = tommeltott. "Jeg skal gjøre det i sta" (fortidsbenevnelse). Formene "gjennom" og "mellom" brukes galt; "Her kan en se mellom vinduet", f. eks.

Svært gamle uttrykk "Sneiser" er strikkepinner, og en "sneisegang" er fem strikkepinner. Ellers ble bundingsstikker mere brukt om strikkepinner."Hent bunningen din" - hent strikketøyet ditt. Den tjukke L-en vår kommer dessverre ikke fram på trykk, men jeg tar med ei gammal regle: "En hælv kælv lå i ælva og flaut på en sælapinne".

Foruten et blomstrende språk, var det litt av hvert å forlyste seg med i gamle dager, også. Avisa var attraktiv, og trekkspill, fele, phonograf og sveivegrammofon ble hyppig benyttet rundt i hjemmene. Brev- og kortskriving tok nok mye tid - folk var nok flinkere til å skrive til hverandre i tida før telefonen ble allemanseie. Men nå har kanskje "brevskrivingen" fått en renessanse med hensyn til E-post? Ellers hendte det en omreisende lirekassemann også fant veien oppover bygda med sitt positiv. Hadde han også en liten apekatt i band med seg, var det ektra spenning. Flott underholdning var det også for oss ungene når kudriftene kom. Da kunne vi springe lange veier etter dem. Glemte både klokke og mattider, og for mitt vedkommende var i hvert fall hårsløyfa helt borte! Å kaste på stikka om våren, med småmynter, var en yndet sport blandt guttene. Vi jenter hoppet paradis og kasta ball; forskjellige ball-leker mot vegg, eller vi skulle hoppe ut og inn av et tau som ble slengt rundt. Å leke sisten, siste par ut, vippe pinne, ta den ring og la den vandre, bjørnen sover, tornerose, bro, bro brille osv., var både jenter og gutter med på.

Gamle regler Regle nr. 1 om fingrene: Tommeltott er patriark, liten, rund og rørig knark, styrer flokken som regent, ellers var det smått bevent. Slikkepott har tyvs natur, sitter fremst og på lur, den er barnets pekepinn, når dets ABC skal inn. Langemann høyst rekker opp, midt i klyngen med sin kropp. Når til vetts man trekker krok, gagner dog det store skrog. Guldbrann har den søte rang, bærer ringen, gylden, trang, om hans lykke tier sagn, ellers visen ble for lang. Lille Petter Spillemann, ikke meget høy er han, morer seg så jevnt og godt, som en liten Askepott.

Regle nr. 2 om fingrene: Tommeltott og Slikkepott har sitt navn med rette fått, Langemann knipser han, og dra krok han kan. Leiesvenn, ring har den, ellers var det lite ve´n, men hvem kan siste mann, lille Petter Spillemann.

Regle om tærne: Tittill og Tåtill, Tillerot, Meklefru og store Gubbehesten. Regle som gamle Dorthea Nilsen fortalte oss ungene da vi var små, ca år 1924. Hun lærte oss å binde blomsterkranser til å pynte oss med, også. "Oppi land, nerri land, sto ei lita kanne, tre da´r føre jul dansa jomfru Anne." "Danse, danse, dokka mi, silkeliv med armer i, silkesko med perler på, det skal jomfru Anne få."

Andre regler: "Punktum, punktum, komma strek, det var hele Oles fjes, strek for strek gjør mave stor, slik kom Ole til vår jord." "Nå skal vi tegne åttetaller, åttetaller, rett skal de stå så ei de faller, ei de faller, hurra. Først får de hvert sitt bein og stå på, bein og stå på, bein og stå på, bakefter får de et og gå på, et og gå på, hurra. Armer to det må de ha, du, må de ha, du, må de ha, du, sett stokk i hånden, se det blir bra, du, det blir bra, du, hurra.

Spådommer om været Ellef Dammyr jr, lokal spåmann som bodde inne på Mjøndalsfjella, ble kontaktet av folk fra Ytterkollen, også. Han la seg på ryggen på bakken og kikket på stjernene. Så kunne han fortelle om at det ble mye snø føre jul, eller etter jul. Sikkert som noe anna, sa folk. Denne historien som kommer nå, fortalte Kristian Stensmyren ved et jubileum for gamlekara i Ytterkollen Idrettslag: Gårdsgutten ble bedt om å skysse en meteorolog oppover bygda. "Det blir uvær", sa skysskaren. "Nei, vet du hva, jeg er meteorolog, så jeg vet hva jeg snakker om - du ser vel selv at solen skinner, det er meldt stabilt vær i dag". De kjørte en stund i trykkende stillhet - og så kom regnet! Skikkelig regn, det høljet ned. Gutten lo. "Hva ler du av?", ville meteorologen vite. "Vi kjørte forbi ei ku i sta - den sto og klødde seg oppetter en furulegg, det betyr regn", sa gutten. - "Det er da rart at kua har mere vett i baken, enn du som er meteorolog har oppe i hodet!".

Andre værmerker: Mari Vassause: 20. juli. Framover noen dager ville det bli regn, striregn. Regnet det Jakob Våthatt, ville det som navnet sier også komme regn i tiden framover. Syvsoverdagen, eller "de syv soverers dag", var også et kjent værmerke. Regnet det den dagen, skulle det bli regn i syv uker. Var det fint vær, ville det bli fint vær i syv uker. Hundedagene, eller "råtamåneden" som den også ble kalt fordi all ferskmat kunne bli bedervet da - det fantes jo ikke kjøleskap den gangen, og muggsopp og annen elendighet herjet. Det hender nok vi er ekstra påpasselige nå, også, i tiden 23. juli til 23. august. Var det fint vær på "Kvennknarren" 1. september, ble det en fin høst. Slo været til å være fint første mandagen i måneden, skulle det også bli fint utover. Hvis det første du møtte når du skulle på tur var et kvinnemenneske, kunne du like godt gå hjem igjen - da ville alt gå skeis! Møtte du derimot en mann, gikk alt bra! Fant du en mynt på veien med krona opp, betød det lykke for finneren. Folk la også merke til trær og dyrs adferd: "Ask før eik, gir steik". "Eik før ask gir vask". "Vesta klare, skal lenge vare." "Østa glette, gir våt hette."

Kilder

  • Artikkel av Hilda Thorsby og Anne Gallefos Wollertsen på nettstedet til Eiker Arkiv Eiker.org
  • Artikkel om Drammenselva/Storelva av Hilda Thorsby og Anne Gallefos Wollertsen på nettstedet til Eiker Arkiv Eiker.org
  • Artikkel om gårdsdrift av Hilda Thorsby og Anne Gallefos Wollertsen på nettstedet til Eiker Arkiv Eiker.org
  • Artikkel om veien av Hilda Thorsby og Anne Gallefos Wollertsen på nettstedet til Eiker Arkiv Eiker.org
  • Artikkel om skolen av Hilda Torsby og Anne Gallefos Wollertsen på nettstedet til Ekier ArkivEiker.org
  • Artikkel om Dalervakta av Randi Stensmyren, Hilda Thorsby og Anne Gallefos Wollertsen på nettstedet til Eiker Arkiv Eiker.org
  • Artikkel om jernbanen av Hilda Torsby, Per Johan Krogstie og Anne Gallefos Wollertsen på nettstedet til Eiker Arkiv Eiker.org.
  • Artikkel om julen av Hilda Thorsby og Anne Gallefos Wollertsen på nettstedet til Eiker Arkiv Eiker.org
  • Artikkel om regler, gamle uttrykk, værtegn mm av Hilda Thorsby og Anne Gallefos Wollertsen på nettstedet til Eiker Arkiv Eiker.org
  • Artikkel om NM i slalåm på Ytterkollen i 1953 på nettstedet til Eiker Arkiv Eiker.org
  • Informasjon om Ytterkollen Idrettslag i Eiker Leksikon på nettstedet til Eiker Arkiv Eiker.org
  • Boka Skogene mellom Drammenselva og Eikeren, Tom Helgesen (redaktør), Drammens og Oplands Turistforening 1996.