Mossekonvensjonen
Mossekonvensjonen, eller Konvensjonen på Moss var våpenhvileavtalen mellom Karl XIII av Sverige og Stortinget som endte den kortvarige krigen i 1814. Den ble signert i Moss Jernverks administrasjonsbygning i Moss den 14. august 1814.
Bakgrunn
Ettersom Danmark-Norge hadde støttet den tapende siden i Napoleonskrigen ble Danmark ved Kielfreden tvunget til å avstå Norge til kongen av Sverige. I Norge tok Riksforsamlingen saken i egne hender og vedtok en grunnlov for et selvstendig Norge i mai 1814. Den danske arveprinsen Christian Frederik ble valgt til konge.
Sverige aksepterte ikke denne utviklingen, og den 26. juli 1814 ledet kronprins Carl Johan et angrep på Norge.
Forhandlingene
Svenskene hadde framgang i Østfold, og det ble klart at Norge ikke hadde noen mulighet til å vinne krigen. Gjennom en norsk seier i slaget ved Langnes Skanse den 9. august fikk Norge en sterkere forhandlingsposisjon, ettersom den norske hæren fortsatt stort sett var intakt. Forhandlingene ble ledet av den svenske generalen Magnus Björnstjerna.
Konvensjonen
Konvensjonen besto av fire dokumenter, og var forfattet på fransk. Hovedpunktene i avtalen var:
- Avtalen ble inngått mellom den svenske kronprinsen og Stortinget. Dermed ble ikke Christian Frederik, som svenskene ikke anerkjente som norsk konge, en del av avtalen.
- Stortinget skulle senest i begynnelsen av oktober samles for å ratifisere konvensjonen.
- Den norske Grunnloven skulle gjelde i Norge, med nødvendige endringer for å tilpasse den til en personalunion med Sverige. Endringene skulle vedtas av Stortinget.
- Christian Frederik skulle ifølge en hemmelig del av avtalen frasi seg alle krav på den norske tronen og forlate landet.
Reaksjoner
De fleste var sjokkert over det man så som ettergivenhet overfor Sverige. Da Björnstjerna kom til Oslo var folk så fiendtlig innstilt mot ham at han valgte å dra tilbake til Moss.
Over tid endret synet på avtalen seg. Det var en avtale mellom stormaktene som lå til grunn for at Norge skulle legges under den svenske kronen, og det var ingen reell mulighet til å gjøre noe med dette. Gjennom Mossekonvensjonen hadde man sikret at Grunnloven ville gjelde, og at Norge ble en likeverdig part i en personalunion og ikke en erobret provins. Stortinget kunne dermed fortsette sitt virke, med fullt indre selvstyre i Norge. Bare utenrikspolitikken ble styrt fra Sverige.