Ruth H. Berg

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Ruth H. Berg i 2008

Ruth Helene Berg (født 8. mai 1924 på Veumbråten i Glemmen) er en lokalhistoriker og skribent bosatt på Berg ved Elingaard i Onsøy i Fredrikstad kommune. Hun var i 1979 en av initiativtagerne til å gjenoppta utgivelse av Onsøy historielags årsskrift Varden som hadde ligget nede siden siste utgave i 1955. Fra samme år var hun aktiv i redaksjonen, aktiv både som leder og medlem frem til 2009. Ruth H. Berg bidro i disse årene med mange artikler, dikt og annet småstoff; både signert og usignert. Hun har vært sterkt engasjert i Onsøys kultur og lokalhistorie.

10. april 1949 giftet Ruth seg med onsøymannen Kristian Berg (f. 1923) i Oslo. Sammen fikk de to barn, Lars Kristian (f. 1950) og Anne Kari (f. 1952), og etter hvert flyttet de hjem til Kristians farsgård.

I Varden 2009 settes klare ord på Ruths motivasjon for å ta vare på kulturarv, minner og tradisjoner:

Vi må ikke glemme dem som har gått foran. Vi er ikke enkeltstående mennesker, men et ledd i en kjede. Den kjeden skal vi ikke bryte.

Tradisjonsbæreren Ruth

Det er viktig for Ruth å ta vare på kulturarven. Hun så også hvor viktig det var å formidle kunnskap og historie til generasjonene etter henne. Mens barna var små og gårdslivet mindre mekanisert, ble det lite tid til annet enn å ta vare på historier og objekter fra egen gård. Et roskap som hadde vært i familiens eie i tre generasjoner, førte Ruth inn i Onsøy historielag. På leting etter mer informasjon rundt roskapet kontaktet hun Bjørn Enger som hjalp henne videre, og slik hadde det seg at Ruth ble med i lagets arbeid.

Ruth sier i et intervju med Varden i 2009 om seg selv at «Jeg må nok vedkjenne meg karakteristikken nostalgiker, for mye av det som folk flest idag kaller avleggs og gammelt skrot, er for meg kulturarv. Ikke bare kan de fortelle meg noe om forfedrenes slit og nøkterne levesett, men de gir meg også en god følelse av bindeledd over generasjonskløftene.»

I 1975 overtok Onsøy kommune herregården Elingaard, og historielaget la sine aktiviteter til dit. Med mannen som god støtte gikk hun inn i lagets styre som sekretær i 1977, og forble i den rollen frem til 1988. I denne tiden tok Ruth kurs i lokalhistorie, slektsgransking og gotisk skrift, og i 1979 ble det bestemt at tidsskriftet Varden skulle forsøkes gjenreist etter en pause på nesten 25 år.

Varden ga Ruth en formidlingsplattform der hun kunne gi historie og kunnskap videre til yngre generasjoner. I de følgende årene har hun vært en del av redaksjonen både som leder og medlem. Ruth har portrettert mange onsinger og fortalt om deres liv og virke. I dette arbeidet var lokalhistorikeren og kulturarbeideren Kristian Strømshaug fra Råde viktig som inspirator og lærer. Ruth sier selv at hun setter disse intervjuene høyest av alt hun har holdt på med: «Dette å få møte så mange interessante og hyggelige mennesker med sin historie og sine kunnskaper, har desidert gitt meg mest. Det har vært et krevende arbeid, men jeg er glad for å ha gjort det og håper at leserne har hatt utbytte av det».

Ruth har også vært en sentral medarbeider i arbeidet med den årlige bygdedagen. Da formannskapslovens 150-årsjubileum skulle feires i 1987 hadde Turi Forsberg og Ruth lest de gamle formannskapsprotokollene og valgt ut en del saker som skulle «behandles» under et iscenesatt formannskapsmøte fra den første tiden. Blant sakene som ble valgt var hva som skulle gjøres med den gamle og trekkfulle kirken, og jordemoder Eggen som trengte en oppstrammer. De fikk Knut Roen til å skrive manus, og scenen ble satt i Elingaards park. Dit kom skuespillerne og andre fra høymesse i Onsøy kirke og kransenedleggelse på graven til kommunens første ordfører, sogneprest Anton Fredrik Christian Stabell. Selve formannskapsmøtet fikk stor applaus fra de fremmøtte.

Men også de faste årlige møtene og turene, og da kanskje spesielt julemøtene, var hun med på å prege. I 1984 foreslo formannen Wiktor Tvete at en skulle ha skikkelig grøt på julemøtet, og da Ruth spurte hvem som skulle koke den skal Wiktor ha sagt at det skulle Ruth ta seg av. Ikke risengrynsgrøt men fløte- eller rømmegrøt. Til ikke mer enn rundt 100 personer. Det ble ikke påsægrøt, men grøt laget på gammeldags vis. Det første året alene, senere med hjelp fra Bjørg Larsen og Wenche Bossum. I tillegg stekte hun smultringer som falt i smak, Wiktor Tvete siterer Mikael Stars kommentar da han meldte seg på til et julemøte: «Jeg kommer nå først og fremst for smultringene sin del jeg da».

Ruth ble engasjert i Elingaards Venner fra 1980. Foreningen ble opprettet som et tilsvar til utspill i media blant annet fra politikere om at Elingaard burde selges før det ble et pengesluk. Ruth sa ja til å bli varamann i styret, trass i at hun var usikker på om hun hadde noe å bidra med der. Hun forble i styret i fjorten år. Herregården forble offentlig eiendom, og venneforeningen nedla mye arbeid både i å arrangere loppemarkeder og dugnadsarbeid.

Barndommen

Både far Olaf Ludvig Larsen (1893-1985) og mor Anna Kathinka Hansen (1898-1967) var født på Lisleby, øst i Glemmen. Etter vielsen 10. februar 1921, bosatte de nygifte seg i andre etasje i farfarens hjem der. Olaf arbeidet den gangen som båtbyggersvenn[1], og senere som snekker for byggmesterfirmaet Lars Søland. Han var også småbruker. Henrik, Olafs yngste bror, sa at Olav var den mest allsidig begavede av søskenflokken. De to eldste barna, Odd Schøller (1921-1983) og Aslaug Sigrun g. Berli (f. 1922), ble født i farfarens hus på Lisleby.

I 1923 kjøpte familien småbruket VeumbråtenNordre Veum for 12700 kroner, og for å forsørge familien måtte Olaf og Anna lære seg jordbruk og attåtnæringer som for eksempel hønseoppdrett og birøkt. Våningshuset trengte vøling, og hadde hverken innlagt vann eller elektrisitet. Hovedinntekten kom fra gårdens to kuer, noen kalver og tre griser (en gikk til hypoteklånet) pluss salg av eggtorget i Fredrikstad hver lørdag. I 1925 fikk faren fast ansettelse som snekker ved sykehuset på Veum, der han lenge hadde arbeidet med bygging av funksjonærboliger mens han var ansatt hos byggmester Lars Søland. Her ble deres tredje barn, Ruth Helene, født i 1924 og i 1926 fulgte Liv Mary (g. Lie). Gutt nummer to, Alf Kristian (1927-1990), ble etterfulgt av enda en søster: Solveig Marie (g. Dahl 1931-1992).

Ikke lenge etter at Solveig hadde sett dagens lys brant våningshuset ned. Ruth oppdaget brannen som hadde oppstått i rugemaskinen på uteloftet i 2. etasje. Trolig var synderen en karbidlampe som sørget for varmen i rugemaskinen. Moren lå fremdeles i barselseng etter å ha født yngstejenta, så hun pakket henne godt inn i et teppe og svintet seg til nærmmeste nabo, Kjevelsrødbråten i Onsøy. Hushjelpen sprang til nærmeste telefon og fikk varslet faren som var på jobb på sykehuset. Naboene ble varslet av røken, og strømmet til. Ruth forteller at en av dem, Julius Nesset, gjorde en heltemodig innsats da han reddet en del av innboet. Det var på nippet at ikke også lagården gikk med, det tilløpet slukket far Olaf selv. Den husløse familien ble en stund spredt på flere steder. Aslaug og Ruth bodde hos familie på Gressvik, mens andre bodde hos familie på Lisleby eller hos gode naboer. Etter hvert fikk hele familien husly i 2. etasje hos naboene på Veumenga. På høsten 1932 stod det nye huset innflyttingsklart, etter en stor innsats av far selv.

Familien bodde i Evenrød skolekrets, men veien dit var dobbelt så lang som til Haredalen skole i Onsøy. Søknaden om å få gå på Haredalen ble innvilget mot at familien selv betalte for skolemateriellet. Det ble seks år på skolen på den andre siden av Seutelva og jernbanelinjen for Ruth. I 1934, to år før familien flyttet til Veumlia på Søndre Veum, ble Egil Olaf født.

Småbruket de flyttet til i 1936 hadde de kjøpt for kr. 5750. Det lå nærmere sykehuset der faren arbeidet som snekker frem til 1963, og Evenrød skole, så Ruth måtte bytte skole. Det ble en stor overgang. På den nye skolen var det undervisning tre dager i uken, og i tillegg hadde de der allerede hatt undervisning blant annet i grammatikk – noe som var syvendeklassepensum på Haredalen. Når etterslepet skulle hentes inn var det godt å ha en tante som var lærer, og til og med ganske nær. Tante Rakel underviste på Trosvik skole og ga god hjelp. På Veumlia ble den yngste broren født, Åge Henrik (1938–1998).

Stor jente flytter hjemmefra; og så kom krigen

1938 bragte flere forandringer med seg, Ruth fulgte i Aslaugs fotspor og flyttet til farens mor og søsknene Anna, Rakel og Henrik på Kråkerøy. Her skulle hun bo mens hun fullførte middels- og handelsskolen, men så kom krigen i veien. Hun forteller et par episoder fra denne tiden, en av dem handler om selve krigsutbruddet 9. april 1940. Ruth gikk på middelskolen, og var elev ved Fredrikstad kommunale høyere almenskole. Historien forteller om å bli vekket av øredøvende flydur fra lavtflyvende tyske militærfly, legeonkelens urolige pasienter som ringte for å snakke med ham, en rektor som, tynget av stundens alvor, forklarte elevene hva som hadde skjedd og at skolen skulle stenges inntil videre, og om en farmor som nektet å la seg evakuere til Veumlia før brødene var ferdigstekt. I løpet av den dagen flyttet alle, utenom onkel Henrik som var lege, til Veumlia som skulle være tryggere.

I Varden 2009 forteller hun Wiktor Tvete om møtet med to forskremte, uniformerte karer hjemme på Veumlia. De kom i skumringen om kvelden, men lyset var godt nok til at de så at de ikke var tyskere:

Vi antok at det kunne være russiske soldater på flukt, og lot dem forstå at de var velkommen inn. De var magre og i det hele tatt i elendig forfatning. Via gloser fra forskjellige språk, også noen norske, fikk vi med oss at de hadde rømt fra tysk fangenskap og ville forsøke å komme seg over til Sverige. Men først fikk de et solid måltid mat, og da de tok av seg støvlene og viste fram sine såre, bare føtter, fikk de også hvert sitt par strømper. Min bror, Alf, satte seg til orgelet og spilte den russiske folkemelodien, «Stenka Rasin», for å glede dem. Jeg husker da at den ene av dem ble så rørt at han gråt. Da de dro fikk de med seg niste og et kart over Norge/Sverige, der korteste fluktrute til Sverige ble markert. Det var en sår opplevelse, og det er vel tvilsomt om de fikk se sitt kjære fedreland igjen.

Diakonesse, agronom eller hva?

Etter handelsskolen ville Ruth ut i arbeid, men ble stoppet av en tante som mente det kunne være farlig for en ung pike. Resultatet ble at Ruth gjorde kontorarbeid for legeonkelen en periode, men da hun fikk et søknadsskjema for opptak som elev ved Diakonessehjemmet i Oslo sa hun stopp. Ruth så for seg et byliv i sølibat, kledd i flagrende, sorte gevanter, og dette var ikke noe for henne som elsket bygdemiljøet. Hun ville gå sin egen vei og fikk i all stillhet rykket inn en annonse i Nationen der hun søkte etter jobb som jordbrukslærling på en gård. Det kom mange svar, og Ruth valgte et fra Bø i Telemark.

I tiden frem til avreise fikk Ruth høre mange skrekkeksempler og advarsler om hva fremtiden ville bringe. Men hun stod på sitt og reiste til Sanda og traff Einar Sanda som hun beskriver som svært dyktig og inspirerende. Oppholdet på Sanda gjorde det klart for Ruth at hun ville gå jordveien, noe arbeidsgiveren bekreftet da han anbefalte henne å ta agronomutdannelse. Selv om Ruth tvilte på at han som jente hadde noen sjanse til å komme inn på utdannelsen søkte hun opptak ved Kalnes jordbruksskole i Tune.

Én kvinne ble opptatt ved Kalnes det året. Ruth. Hun så frem til å starte, og fant seg vel til rette inntil krigen igjen kom i veien. Skoleåret hadde ikke vart lenge før hjemmefronten oppfordret elevene til å boikotte undervisningen frem til krigen var over. Det tok bare et par døgn før skolen var tømt for elever. Ruth ville ikke sitte på stas frem til neste skolestart, og da faren fortalte at Veum sykehus trengte kjøkkenhjelp slo hun til. Månedslønnen var 90 kroner pluss kost og losji, og Ruth trivdes på arbeidsplassen.

Studieplanene tok en ny retning etter at agronomstudenten Kristian Berg fra Onsøy og Ruth traff hverandre. Etter at de hadde forlovet seg valgte Ruth å satse på et år på husmorskolen på Risum i Halden i 1947. Hun gikk rett fra skolebenken til å arbeide som hushjelp for Olaus Olsen på Gressvik, som var en fetter av faren hennes, og ble der til hun og Kristian bestemte seg for å gifte seg.

Familieliv og kulturarv

Søndag 10. april 1949 stod bryllupet i Oslo, og på mandagen flyttet de inn på Fæste gård i Rygge. Stortingsmann Wilhelm Bredal hadde ansatt dem som bestyrerpar med ansvar for gården og tjenerskapet som bestod av en gårdsgutt og en sveiser. Ruth og Kristian trivdes selv om det var store forandringer, og i tillegg fikk de sønnen Lars Kristian i januar 1950. Men allerede samme høst kom den neste forandringen.

Kristian kom fra gården Berg i Onsøy, og den var fremdeles i familiens eie. Høsten 1950 ba Kristians far dem om å «komme hjem». På gården var ikke bare foreldrene hans, Lars (f. 1890) og Nikoline (f. 1898), bosatt, men også fire av Kristians søsken. Når så Ruth, Kristian og lille Lars Kristian flyttet hit var totalt åtte voksne og ett barn bosatt i våningshuset. Etter et år der mye arbeid ble gjort for å restaurere og bygge på bryggerhuset, fikk den lille familien sitt eget hus.

Ruth benyttet alle muligheter til å ta vare på tradisjoner og historie, hentet frem gamle ting fra kroker og kriker og satte dem ned sammen med nyere ting. Svigerfaren Lars var en viktig kilde til bruk av disse objektene og dessuten historien bak dem, i tillegg til kunnskapen om gårdens og tidligere eieres historie.

Siste tilvekst til familien kom i juli 1952, da lillesøster Anne Kari så dagens lys. Familien tjente da 400 kroner i måneden, i tillegg til gratis bolig og produkter fra gården. De forpaktet gården fra 1960 frem til de overtok den i 1965. Da hadde de 16 kuer og noen ungdyr, to griser og noen høner. Slik drev de gården frem til 1981 da Lars Kristian hentet besetningen over til Elingaard som han forpaktet. Inntil Lars Kristian overtok Berg i 1991 og Ruth og Kristian ble kårfolk, ble det dyrket korn på gården.

Signerte artikler og stoff i Varden

  • 1979: «Historien omkring et roskap og en språte» s. 3
  • 1979: «Hva står på Stabells gravsted?» s. 30
  • 1980: «Ho Ellen-Marja i bakken» s. 43
  • 1981: «Det huitfeldske gavebrev av 1716 og Spetalens siste beboere» s. 5
  • 1981: «Gammel brudemarsj fra Onsøy og et bondebryllup anno 1862» s. 30
  • 1984: «Kornets gang fra mold til mølle» s. 5
  • 1984: «Kjærlighetsbrev anno 1861» s. 21
  • 1984: «Minde av et kjærligt ektepar» s. 34
  • 1985: «Gamle fotografier» s. 7
  • 1985: «Mollestad» s. 15
  • 1985: «Hoff» s. 21
  • 1985: «Skolemedisin» s. 32
  • 1986: «Geitøyfolket» s. 8
  • 1987: «Ennå finnes det høysetetavler i Onsøy» s. 16
  • 1987: «Apotheket i forstaden» s. 35
  • 1988: «John Stene» s. 12
  • 1988: «Lat oss ikke forfedrane gløyma» s. 22
  • 1989: «Jenny Edvardsen» s. 10
  • 1989: «Tjuvfiske i Forsetlundbekken» s. 18
  • 1990: «Et gløtt inn i svarteboka» s. 10
  • 1990: «Gamle Amerika-brev forteller historie: fra et haugianerhjem på Gressvik.» s. 17
  • 1990: «Alle tings sammenheng» s. 22
  • 1992: «Nelly Margrethe Stene Wiklund» s. 16
  • 1993: «Langs gammelt veifar med Kristoffer Østlie» s. 8
  • 1993: «Møllevisa (Den gamle mølle grå)» s. 36
  • 1994: «Nora Kristine Andreassen, 90 år» s. 20
  • 1995: «Hverdagsgleder» s. 1
  • 1995: «Våre kjære gamle ting» s. 33
  • 1995: «Smeden som ikke lot seg pille på nesen (Ole Forsetlund)» s. 35
  • 1995: «Jakt og småfiske (Lars Lund)» s. 42
  • 1996: «På streiftog i gamle Vikane» s. 14
  • 1996: «Onsø Fortsættelsesskole» s. 32
  • 1997: «Tanker om tid» s. 1
  • 1997: «Olaf Ytterstad, 84» s. 8
  • 1997: «Skolemedisin anno 1796» s. 36
  • 1997: «Amerika-emigranter på Gressvikbesøk» s. 44
  • 1998: «Galoppgutten og kunstneren Elling Johansen» s. 36
  • 1999: «Onsøy Historielag 50 år 1949-1999» s. 2
  • 1999: «Haugetangen, Gressvik 1912 (familien Larsen / Faller)» s. 47
  • 1999: «Hankø Bad (Søknad om skjenkebevilling datert 1914)» s. 41
  • 2000: «Gudrun Sofie Tvete 102» s. 5
  • 2000: «Om å kjenne sin besøkelsestid, Ole Ulsrud» s. 11
  • 2000: «Dårekisten i Mollestadskogen» s. 27
  • 2001: «Trygve Torp» s. 2
  • 2001: «Gamle ord og uttrykk fra Onsøy» s. 34
  • 2001: «Seile på livets hav» s. 44
  • 2002: «De fire årstider» s. 1
  • 2002: «Lokale dialektord» s. 23
  • 2002: «Olga Ytterstad, 95, og mor Gunda Olaussen «Påls»» s. 25
  • 2003: «Livstråden vår» s. 1
  • 2003: «Hans Hilmar Pettersen» s. 4
  • 2003: «Lokale dialektord» s. 20
  • 2004: «Anton Stene» s. 2
  • 2004: «Flere dialektord» s. 37
  • 2005: «Tre søsken ser tilbake på sin barndoms Ørmen» s. 21
  • 2005: «Gamle dialektord» s. 63
  • 2006: «Solveig Elisabeth Frydenberg» s. 10
  • 2007: «Deilig er jorden?» s. 1
  • 2007: «John Uteng» s. 2
  • 2008: «Fedrenearv» s. 1
  • 2008: «Det anonyme fotfolket» s. 19

Referanser

  1. Angitt ved Aslaug Sigruns dåp

Kilder

  • Tvete, Wiktor: «Ruth H. Berg», s. 17–29 i Varden 2009.
  • Thowsen, Elsa: Glemmen bygdebok : en bygd blir til by, [Glemmen] : Glemmen kommune, 1962. Sidene 526–527 og 568.
  • Norske gardsbruk : Østfold fylke: «Veumlia», s. 317, Oslo : Forlaget Norske gardsbruk, 1942. Digital versjonNettbiblioteket