St. Elisabeth Hospital i Harstad

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
St. Elisabeth Hospital med Harstad folkeskole i bakgrunnen.
Foto: Gunnar E. Kristiansen (juni 2015).
St. Elisabethsøstrene i hagen ved hospitalet. En mønsterhage med mange sjeldne vekster, som ble omhyggelig stelt av søstrene.
Foto: Seve/Harstad Tidende (1980).
St. Elisabethsøstrene ved sengen til en mindreårig pasient.
Foto: Seve/Harstad Tidende 1980.

St. Elisabeth Hospital i Bjarne Erlingssøns gate 12 ble etablert av den lokale katolske menighet i Harstad i 1927. Menigheten ble etablert i Harstad i 1898 og i 1893 bygde de egen kirke i Skolegata 4. Presteboligen ved siden av kirka ble bygd i 1910.

Menigheten har alltid vært liten, men ved hospitalet arbeidet det noen polske nonner – de såkalte St. Elisabethsøstrene – som på grunn av sine markante drakter, satte sitt spesielle preg på bybildet og ga dermed den katolske kirken et ansikt utad.

St. Elisabethsøstrenes historie i Norge begynte i Hammerfest i 1880. Til Harstad kom de 43 år senere. I 1923 ble et forholdsvis stort hus i Bjarne Erlingssøns gate 12 kjøpt inn og bygd om til hospital, som stod ferdig i 1927. Lege var kirurgen dr. Gunnar Johnson, mens søster Samuela var operasjonssykepleier. Det var de mest vanskeligstilte i byen som først og fremst fikk hjelp av hospitalet, og tuberkulose var på den tiden en sykdommen som krevde nesten alle ressurser på hospitalet.

20. mai 1940 sprang tre tyske sprengbomber like ved hospitalet og gjorde stor skade både på bygningen, pasientene og de ansatte.

Under okkupasjonstiden 1940-1945 ble søstrene behandlet med respekt av tyskerne. Men en hytte som søstrene hadde på Trondenes (Trondenes hageby) ble konfiskert og brukt av tyskerne fordi den lå på et krigsstrategisk viktig sted. 27. september 1942 feiret harstadsøstrene 100-årsjubileum for St. Elisabethsøstrenes kongregasjon. Da skal to tyske soldater ha vært korgutter og en østerriksk feltprest organist.

Etter krigen måtte hospitalet ha nødvendig vedlikehold, og man fikk da oljefyring i stedet for kull og koks og aggregat for å dekke strømtilførselen under de hyppige strømbrudd man hadde den gangen.

Tuberkulosen var fortsatt den store utfordringen, men ble etter hvert bekjempet. Med det ble også hospitalets inntekter mindre. Fra 1951 ble det forhandlet med byens myndigheter om en ordning for hospitalet. I 1959 hadde hospitalet utspilt sin rolle som tuberkulose-sykehus og ble omgjort til spesialklinikk for øre-, nese- og halssykdommer. Harstadmannen Sverre Schjelderup var overlege på klinikken og søstrene gjorde fortsatt sin tjeneste som sykepleiere. I 1976 opphørte virksomheten ved hospitalet og de siste pasientene ble flyttet til Harstad sykehus. St. Elisabethsøstrene hadde da vært i byen i over 50 år.

Kilder