Grorud (gård i Oslo)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Grorud
Grorudveien 13 Oslo 2011.jpg
Våningshuset på Øvre Grorud, nå Grorudv. 13. Foto: Stig Rune Pedersen, 2011.
Først nevnt: 1595
Sted: Grorud
Kommune: Oslo kommune
Fylke: Oslo
Gnr.: 94

Grorud, gnr. 94 i nåværende Oslo kommune, er en matrikkelgård i tidligere Aker herred, Østre Aker sogn. Den eksisterer ikke lenger som gardsbruk, men utgjør nå en del av strøket eller drabantbyen Grorud i Oslo. Arealet, der det iallfall fram til 1960-åra fremdeles fantes jorder og havnehager, er nå dominert av boligblokker, industri og annen næringsvirksomhet, med små eldre villastrøk innimellom.

Gården har gitt navn blant annet til Bydel Grorud, Groruddalen, Grorud kirke og en rekke andre steds- og institusjonnavn. Våningshuset til det som ble Øvre Grorud gård (gnr 94 bnr. 196) ligger i dag i Grorudveien 13. Det er fra 1830-årene og er det eneste som er igjen av denne gården.

Grorud har en historie som strekker seg langt tilbake i middelalderen. Den eide store områder, og lå ved Gamle Trondheimsvei, sentralt i forhold til det som alltid har vært en av hovedferdselsårene inn til Oslo.

Fram til 1828 var Grorud leilendingsgård. Men i perioder ble hele eller deler av matrikkelgården drevet for eiernes egen regning som avlsgård. Eierne var fram til 1679 kirken/kongen, deretter borgere og embetsmenn i Oslo/Christiania.

Navn og alder

Navnet er sammensatt av kvinnenavnet Gro og ruð, rydning.[1]

Endelsen -rud er typisk for et stort antall gårder på Østlandet som ble ryddet i tidlig middelalder og høymiddelalder (fra ca. år 1000 fram til Svartedauden i 1350). En stor del av gårdene i Groruddalen stammer fra denne tidbolken. Grorud er første gang nevnt i skriftlige kilder i 1595.[2] Den tilhører da domkapitelet i Oslo. Dette viser tilbake til katolsk tid. Det faktum at gården var i drift i seinmiddelalderen, viser i seg sjøl at den høyst sannsynlig har eksistert før 1350. En slik gård ville neppe blitt ryddet og bygget i ødetida etter Svartedauen.


Eiere, brukere og drift fram til 1828

I 1595 bestod Grorud av to jevnstore gårdsbruk, «Grorud Nørdre» og «Grorud Sødre».[3] Den var da tillagt «Bergs præbende». Dvs. at den tilhørte en godssamling som kongen hadde overlatt inntektene av til kantor Claus Berg ved Oslo domkapitel. Det framgår av samme kilde at gården i katolsk tid fulgte Sta. Annas alter i Oslo domkirke. Mest sannsynlig har Grorud-gårdene på det tidspunktet ha vært drevet av leilendinger som betalte landskyld og andre avgifter til kantor Berg. Men det er også en mulighet at Berg drev gården for egen regning med leide folk.

Innførselen om Grorud i skattematrikkelen 1647[4] tyder på at gården da ble drevet akkurat på den måten, som avlsgård under eieren som bodde i Christiania. Eieren var fremdeles Oslo domkapitel, men eiendommen ble disponert av magister Ambrosius Rhodius, lege (stadsfysikus) og professor ved det nye gymnaset i Christiania (tilknyttet katedralskolen).

Grorud ble privat eiendom seinest i 1679, da stattholder Ulrik Fredrik Gyldenløve solgte gården til president i magistraten i Christiania, Laurits Jacobssøn.[5] Det er uvisst om Gyldenløve eide gården privat før det, eller om han solgte på vegne av det offentlige. Etter den tid var gården på borgerlige eierhender i 150 år.

Laurits Jacobssøn solgte gården videre allerede samme år som han kjøpte den, til Peder Hanssøn Leth og Peder Pederssøn Müller. Byfogd Adam Barch kjøpte halvparten av gården på sine umyndige barns vegne i 1698.[6]

I matrikkelen 1723 er byborgerne Just Barch og Anthoni Möller (Müller) oppført som eiere. Oppsitterne (gardbrukerne) er navngitt som Isach og Herman, og de er da leilendinger, antagelig på hvert sitt atskilte bruk (Nordre og Søndre?). Til sammen har de oppgitt at gården er god for å holde fire hester, 10 storfe og seks sauer. De sår to tønner blandkorn og åtte tønner havre. Det var fem husmannsplasser under gården. Tross de relativt mange husmenn synes ikke Grorud å ha vært noen riktig storgård etter lokale mål. Til sammenligning har Hovin, som er oppført rett foran Grorud i matrikkelen, en utsæd på 8 tønner bygg og 24 tønner havre på bare en oppsitter.[7]

Blant seinere eiere til forskjellige deler av gården kan nevnes: Just Barchs enke Anne Mogensdatter og sønn Peder og Neve Monsen (1779), Haagen Mathiesen (fra 1825), Peder Müllers søn Ole og hans enke Christine Ancher, Iver Eliessen og hans enke Karen Mortensdatter Leuch, Iver Ancher, Bernt Anker og etter hans død Det ankerske fideikommiss, Morten Anker og Annette Anker.[8]

Under Bernt Anker på slutten av 1700-tallet ble en av Grorud-gårdene (visstnok Øvre Grorud) drevet som avlsgård for å skaffe hester til kammerherren[9].

Ole Engebretsen ble den første selveieren av gården da han kjøpte den av Annette Anker i 1828[10].

Familien Grorud

Ole Engebretsens sønn Andreas var den første som tok etternavnet Grorud. Sønnesønnen hans, Alfred, fikk skjøte på gården i 1890, og drev skyssstasjon. Han ga 4 mål til kirketomt da man ønsket å bygge Grorud kirke, og solgte jord til det som ble kirkegården ned mot Alna. Gårdsdriften ble gitt opp tidlig på 1900-tallet, men familien Grorud bodde i våningshuset helt fram til like før andre verdenskrig.

Leif Frantzen har drevet slektsforskning på Grorud-familien, og funnet at gården hadde utallige eierskifter opp gjennom årene. Til Akers avis Groruddalen sier han at «– Gården skiftet eier nesten like ofte som vi skifter skjorte»[11]. Utsagnet kan gjøres gjeldende for både den eldste kjente tida, og fortida etter at det opprinnelige gårdsområdet for alvor begynte å bli oppstykket i forskjellige slags eiendommer på slutten av 1800-tallet.

Oppstykking fra slutten av 1800-tallet

Ved matrikuleringen i 1886 er det registrert 23 bruksnummer under matrikkelgården Grorud.[12] Disse omfatter åpenbart både jordbruksenheter og annen næringseiendom (Grorud Klædesfabrik), og trolig også villa- og/eller landsteder.

Ved den neste matrikkelen 1904 har antallet bruksnummer svulmet opp til 94 enheter, og mangfoldet av typer eiendom har også blitt enda mye større. Nå finner vi for eksempel bnr. 19 og 95 Tangen eid av AS Grorud Damphøvleri, bnr. 29 Grorud nedre: Byggeforeningen «Fremtidens Vel», bnr. 37 Bethel (bedehus), flere små eiendommer - ganske sikkert villaer - tilhørende steinhoggerfamilier osv. osv. Men det blir ennå i noen tiår framover drevet gardsbruk på noen av eiendommene.

Grorud skole og villaområdet rundt skolen står på tomter utparsellert fra Øvre Grorud. Mange av kjøperne av disse tomtene var lærere på skolen.

Nedre Grorud gård lå i det som i dag har adresse Rasmusbakken 1. Her har det vært prestebolig siden 1923. Våningshuset brant i 1945. Det hadde da vært rekvirert av tyskerne som kontorbygg siden januar 1943 da presten ble arrestert og sendt til Grini. På den østre siden av tunet lå et stabbur fra 1790-årene med et sekskantet klokketårn. Det ble restaurert og flyttet til Nordtvet gård i 1994[13].

Nordre Grorud var den yngste av de tre gårdene som har hatt navnet Grorud. Den ble revet da Grorud senter ble bygget i 1960-åra.

Fotnoter

  1. Norske Gaardnavne, Aker herred jf. Vestby og Norsk stadnamnleksikon
  2. Oslo domkapitels jordebok 1595 side 174.
  3. Oslo domkapitels jordebok 1595 side 174.
  4. Skattematrikkelen 1647, Akershus side 68
  5. Sollied, H. 1947:166.
  6. Sollied, H. 1947:166-167.
  7. Matrikkelen 1723, eksaminasjonsprotokoll og matrikuleringsprotokoll
  8. Sollied, H. 1947:166-167
  9. Nilsen 2005:side 169
  10. Frantzen i intervju med Akers avis Groruddalen 8. mars 2011
  11. Frantzen 2011
  12. Matrikkelen 1886
  13. Bramness og Finhammer 1995:side 56

Kilder

  • Aurbakken, Erik 2003: "Gårdene ved Grorudbekken - navn og beliggenhet", i AkersDølen, medlemsblad for Groruddalen historielag, nummer 1 2003 [1]
  • Bramness, Guri E. og Finhammer, Anne 1995: Lokalhistorisk vandring på Grorud, Groruddalen historielag og Fortidsminneforeningen
  • Nilsen, Karsten Sølve 2005: Alna (Loelva), Topografisk forlag, Oslo
  • Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon, Kunnskapsforlaget, Oslo 2000. Digital utgaveNettbiblioteket
  • Sollied, Henning: Akersgårder. Hovedbølenes eierrekker. Utg av Akers sogneselskap, Oslo 1947.