Kilhus Samvirkelag
Kilhus Samvirkelag var først og fremst nærbutikken og det sosiale samlingsstedet for bygdefolket på Tofta, Høgfors og Kilhus. Men laget hadde også kunder i Sollia, Tømmeråsen, Storvassbotn og Tennvassåsen. Her virket bøndene sammen og fikk kjøpt sine varer - av hverandre - mellom klokka fem og ni på kveldene. Butikken, som fikk betegnelsen «Foreninga», hadde da også et møtelokale over butikken. I 1962 ble det bygd større og mer tidsmessige lokaler. Da kjedebutikkene gjorde sitt inntog i Harstad, gikk det fort nedover for Samvirket på «Kjellhus». Virksomheten strakk seg fra opprettelsen på 1920-tallet til konkursen 1991.
Begynnelsen
Det hele begynte med at det ble dannet et innkjøpslag i bygda, antakelig i 1920. Navnet ble Kilhus Samvirkelag, men laget var ikke tilsluttet Samvirkebevegelsen NKL. I daglig tale gikk laget under betegnelsen ”F’reninga”. En betegnelse som ble beholdt i alle år. Den første bestyreren var Eilert Ingebrigtsen (1882-1965), og det første butikklokalet var i ”nordstua” hos Gabriel Bendiksen, (far til Brynjulv Bendiksen, som senere overtok gården). Den vesle butikken var åpen fra kl. 17.00 til kl. 21.00 på onsdager og lørdager. Denne åpningstiden beholdt man til langt etter krigen. I begynnelsen gikk betjeningen av butikken på omgang blant medlemmene.
Godt bygdesamhold
Bygdefolket på Tofta, Høgfors og Kilhus dyrket allerede et nært forhold til hverandre. De hadde allerede i 1900 opprettet et vellykket samarbeid om felles avlsokse for bygda, og på 1920-tallet fikk de eget ungdomslag; «Vårglimt». Det var sannsynligvis herfra tanken om et handelslag for bygda oppstod. Einar Nilsen, Tofta (f. 1890-) var en av stifterne av u-laget, og han bidrog ofte i foreningsarbeidet med egenskrevne dikt. Laget hadde nær kontakt med U/L «Fjellsol» i Tømmeråsen. Kvinnene i bygda var aktive innen både redningssaken og sanitetsforeningen. Og en tid hadde også bygda eget fotballag som kalte seg «Storm». De hadde fotballbane på ei naturlig slette i «Grusholla» på Åsegarden. Noen sportslig suksess ble det ikke – heller store tap, som fikk vittige tunger til å foreslå navneendring til «Laber Bris».
Ny butikk i 1930
Mellom 1926 og 1934 pågikk det anleggsarbeid med ny veitrasé gjennom byga – den såkalte Nyveien. Den gamle traséen gikk fra Tofta, via Høgfors til ovenfor Gabriel Bendiksen-huset. Da det ca. 1930 ble aktuelt å bygge ny butikk, var det naturlig å legge den ved Nyveien. Det var ikke store plassen butikken trengte, og andre etasje ble brukt som forsamlingslokale for bygdefolket. Det såkalte Foreningsloftet. Byggmester var Martin Jacobsen på Likkje-Kjellhus (f. 1863). Martin laget alt fra skuffer og skap til et flott navneskilt som hang på huset i alle de år det var i bruk.
En landsens krambod
Foreninga ble i praksis også betegnelsen på selve huset, som var en assortert landhandel, eller krambod. Her fant man det meste av dagligvarer bygdefolk trengte, pluss kjøkkenutstyr og landbruksredskaper som ljåer, melkebøtter og greip. Sukker, mel og kaffe var i løs vekt og ble oppbevart i egne skuffer før det ble veid opp i papirposer. Sirup var oppbevart i tønner og ble målt opp i spann som kundene hadde med seg hjemmefra. Om vinteren ble sirupen stiv og hard, og dermed uhåndterlig. Det ordnet man på den måten at ungene i bygda møtte velvillig opp i god tid før butikkåpningen kl. 17.00 for å fyre opp i ovnen som stod like ved sirupstønna. Det var konkurranse om denne jobben, og de samme ungene fikk gjerne oppgaven med å måle opp sirup til kundene. Betalingen kunne være en spisspose med 2-øres karameller eller et kremmerhus med rosiner, som den gangen kostet ti øre hektoet.
Folkene bak
Etter Eilert Ingebrigtsen ble laget bestyrt av Sigrid Kilhus (1897-1959) med god assistanse av sin mann Peder Kilhus (1898-1989). Sigrid (f. Aare), opprinnelig fra Grøtavær, senere Harstadåsen (General Fleischers gate 4), hadde toppkarakterer fra den landskjente Otto Treiders Handelsskole i Oslo. En tid var hun ansatt i Smørfabrikken AS i Harstad. (En bedrift som eksisterte fra 1911 til 1940. Under krigen lå den nede, og i 1946 ble den oppkjøpt av Senja Margarin AL. Siden holdt Mølla bakeri til her, og i 2008 ble bygningen i Storgata overtatt av Inko AS.) Sigrid hadde handelsbrev, som den gangen var påbudt, og hun var bestyrer i deler av okkupasjonsårene 1940-1945. Også lenge etter at hun sluttet, ble forretningen drevet på hennes papirer. I hennes tid ble regnskapet revidert av revisor Moe Dahl. Etter henne var Erling Ingebrigtsen bestyrer en tid til broren Ragnvald Ingebrigtsen overtok og hadde denne stillingen til 1972.
Stillingen som bestyrer av Foreninga var ikke alltid like hyggelig. Det var alminnelig at folk handlet på krita, og det hendte at enkelte ikke var i stand til å gjøre opp for seg. Da var det ikke behagelig å være streng bestyrer og nekte folk mat til huset.
Sosialt samlingssted
I tillegg til å selge nødvendige varer, dekte butikken et behov som sosialt samlingssted for bygdefolket. Folk kom på sykkel, spark eller med hest og vogn/slede. Alle i bygda hadde ærend på Foreninga. Også ungene flokket seg her, ikke alltid like ønsket, men det var her det var liv og røre. Det var satt ut benker i lokalet hvor praten gikk livlig. Ofte var det ikke slutt på denne sosiale sammenkomsten når butikken stengte, og mannfolkene satt gjerne til både 11 og 12 om kvelden. Tygging av skråtobakk var vanlig, og den ferdigtygde klysa måtte spyttes ut. Og her, som ellers i denne tiden, var det satt opp spyttbakker i butikklokalet. Det var nødvendig med oppslaget ”Spyt ikke på gulvet”.
Foreningsloftet – bygdas vesle forsamlingslokale
Foreningsloftet ble opp gjennom tidene brukt til mange formål. Det var naturlig at ungdomslaget hadde sine møter her. I 1933 bodde Hans Johansen (1894-1979) og kona Hilda (1892-1967) med sine fire barn på loftet mens de bygde eget hus ovenfor den nye riksveien. En tid rett etter krigen bodde også enkefru Elisabeth Ingebrigtsen (1895-) her. Etter det var det vesle loftet bolig for sønnen hennes, Rolf Ingebrigtsen med kone og to barn. Under krigen lurte ungdommen i bygda seg til å holde fester på Foreningsloftet, selv om det var ”ulovlig”. Og da ble det sveivet i gang opptrekksgrammofon og bydd opp til dans. Plateutvalget var meget begrenset. Foruten at ungdomslaget på visse vilkår, som bl.a. gjaldt brannsikkerhet, fikk bruke lokalet, ble det også lånt ut til blant annet Frelsesarmeen. Tombola kan man også huske at det var her.
Nytt forretningsbygg og utvidelse av dette
I 1962 bygde Foreninga nytt hus ca.100 meter nedenfor det gamle. Her ble det større og mer moderne lokaler, og et eget fryserom i kjelleren dekte bygdefolkets behov for «frysebokser». Virksomheten tullet hurtig på seg, og snart ble det behov for en kraftig utvidelse av lokalene, og i 1984 ble det bygd et enetasjes tilbygg. Kolonialvarer var nok det viktigste, men laget formidlet også landbruksartikler fra Felleskjøpet og bygningsartikler fra Schreiner Fleischer til sine medlemmer.
En lang forretningshistorie tar slutt
Ragnvald Ingebrigtsen er den personen som mange forbinder sterkest med Foreninga. Han var bestyrer i ca. 30 år før han overlot stillingen til døtrene Laila og deretter Inger. I 1972 ble Oddvar Jensen fra Kila bestyrer til 1987. Den siste bestyreren var Birgith Eilertsen. I hennes periode begynte de store matvarekjedene for alvor å ekspandere i Harstad. Dette førte til at mange enkeltstående matvarebutikker måtte gi opp. For Kilhus Samvirkelag ble det avvikling ved konkurs i 1991. Butikken hadde da 69 andelshavere og ca. 100 faste kunder. Dermed var en historisk interessant epoke i Kilhus-bygdas historie slutt.
Kilde
- Reppen, Gunnar: «Kilhus samvirkelag – landhandel og sosialt samlingspunkt» i Årbok for Harstad 2008.